Robert Levin - FOTO: JMO

ROBERT LEVIN

DEL 1

Robert Levin, født i Oslo, norsk pianist og musikkpedagog. Elev av bl.a. Nils Larsen og Fartein Valen. Debuterte i Oslo 1932. Dosent ved Norges musikkhøgskole 1973–76, professor i klaver og interpretasjon 1976–82, rektor 1973–80. 

Levin regnes som en av sin generasjons mest fremtredende akkompagnatører. Han hadde et utstrakt samarbeid med internasjonalt kjente kunstnere. Han var også aktiv i en rekke styrer og råd. 

Tildelt Kritikerprisen 1956/57, Lindemanprisen 1983, Spellemannprisen 1977. Utgav memoarboken Med livet i hendene (1983), ført i pennen av hans datter, journalisten Mona Levin.

          


Robert Levin var Oslo-gutt, født 7. juni 1912, oppvokst på Grünerløkka, da som nå et immigrasjonsområde, fullt av fattige innvandrere og arbeidsfolk. 

Hos hans mormor i Stolmakergaten sto det et piano som ingen spilte på før han selv, fire og et halvt år gammel, satte seg ned og begynte å plukke melodier ut av det. Snart lærte han seg å sette til harmonier, og fem år gammel opptrådte han første gang offentlig. Når fingrene var for korte til å nå de svarte tangentene, brukte han knyttneven på dem.

Moren Marie bestemte at Robert skulle bli pianist, men han var fylt ti før han fikk ordentlig undervisning, Dette var bakgrunnen for at han alltid ivret for musikkundervisning fra laveste til høyeste nivå. Levin, Bækkelund og Siems Musikkbarnehager bidro til å sette musikk og barn på kartet i Norge. 

Sofienberg skole ca. 1930

Hans egen allmennutdannelse – seks og et halvt år på Sofienberg Skole – utgjorde ikke akkurat noe grunnlag for den stillingen han skulle få i 1973, som rektor og etter hvert professor ved Norges musikkhøyskole.
                                                                         

Fra tsaren til nazistene

Robert Levins familie kom fra det gamle Russland, fra fattige små landsbyer i Litauen der jøder hadde lov å bo – en slags forlengelse av de europeiske ghettoene, lette å finne når jødeforfølgelsene trappet opp. I 1905 ble situasjonen livstruende, og en etter en kom familien seg ut av tsarens rike og til Norge.

Han husket godt sin bestemor og hennes fortellinger om livet i Russland, om kosakkene som red inn i landsbyen, brente, plyndret og voldtok. I sitt 81. år, 37 år etter å ha unnsluppet pogromene i Russland, ble hun slept ombord i SS Donau fra Akershuskaia, og deportert til Tyskland og gasskamrene, sammen med to av sine døtre, tre svigersønner og syv barnebarn.


Pengesekken

Faren, David Levin, tok forefallende arbeid som å dra kullkjerrer, og han ble omførselshandler – solgte ved dørene rundt i landet. Da Robert Levin debuterte til særdeles gode anmeldelser, skrev redaktør Mikael Sylten i Nasjonalt Tidsskrift: ”Det er ikke rart jøden Levin forsøker å klatre opp kunstens stige ved hjelp av pappa Levins pengesekk.”

Penger var det ikke så mye av i pappa Levins sekk, men knappenåler, undertøy og strømper som han gikk rundt og solgte for at familien skulle ha mat på bordet. Uansett hvor dårlig det var med dem gikk familien Levin aldri på akkord med regelverket for et ortodokst jødisk hjem.

Om det så vidt holdt til maten, holdt det ikke alltid til sønnens spilletimer. Han var 12 år gammel blitt akseptert av datidens store pedagog Nils Larsen – et kvalitetstegn i seg selv – og var det ikke penger til spilletimene, gikk foreldrenes gifteringer i stampen. Fjorten dager gikk med til å skrape sammen nok til å løse dem ut, men ikke lenge etter var de hos ”onkel” igjen, i en evig runddans.

Med Nils Larsen kom det store vendepunktet. Han tok utgangspunkt i det individuelle, i den hånden han holdt på med i øyeblikket, og ikke i noe fastlagt system. Han arbeidet med pusten – alt det som er elementært i dag, men nytt den gang – og han hadde en medfødt evne til å formidle muntlig hva han ville at hans elever skulle få ut av det musikalske.

Det var ikke rare barndommen Robert Levin hadde. 13 år gammel begynte han å spille på restaurant på kveldene for å spe på husholdningspengene. Han gikk på folkeskole (der han for det meste sloss), på religionsskole (forberedelse til bar mitzwa, jødisk konfirmasjon) og han spilte på restaurant. Når andre barn lekte, sto moren over ham og passet på at han øvde.

Han var en lesehest av de sjeldne. I barneårene leste han på gaten, om natten, overalt hvor det var mulig. (Nøkkelhullet) Aviser, romaner, politisk litteratur, historie, psykologi, Ibsen og Shakespeare – han leste i et spekter fra Marx til Marx Brothers – gjorde ham til en meget kunnskapsrik mann. I 1940, med tårene rennende nedover kinnene, måtte han holde sitt private autodafé i peisen.

Levende musikk

Den musikken folk flest ble kjent med, hørte de på kino og restauranter. Før radioens tid var det der levende musikk ble spilt, før lydfilmen kom i 1928. Musikerne var ofte de beste – filharmonikere, stabsmusikere – de måtte slåss om jobbene, og nivået lå høyt. Per Bolstad, Klaus Egge, Ivar Johnsen – restaurantmusikere var de alle sammen. Egge sang som Louis Armstrong på Skansen, og gjorde stor lykke. De fine restaurantene hadde store orkestre, på Grünerløkka spilte en duo eller en trio.

Det var knapt en restaurant i Oslo Robert Levin ikke spilte på, men den første jobben var på Kjøttkaka – Folkerestauranten i Markveien – deretter ”Knivstikkern” (en kelner var blitt stukket ned i bakgården der) og Carlton. Det han tjente, reddet familien på fem mennesker.

Fartein Valen FOTO: Wikipedia

  
  

Han avanserte til Frimurerlogen og Dronningen, byens beste restauranter, og kom opp i et annet skikt. På Dronningen var ungareren Czismas orkesterleder. Han spilte aldri noe likt to ganger, men etter hvilket humør han var i, og hvem i orkestret han var sinna på. Slikt bidrar til å oppøve godt bladspill, og restaurant- og kinomusikere måtte være gode i prima vista, ellers fikk de ikke jobb. Robert Levin måtte være best – arbeidsgiverne ville alltid foretrekke en Oslogutt fremfør en trønder eller nordlending, og alle før de valgte en jøde. 

Som 14-åring ble han medlem av Musikerforeningen, og for å utbedre sine mangelfulle kunnskaper, tok han som 15-åring harmonitimer hos Gustav Lange, men syntes det var kjedelig. Først seks år senere, da han begynte hos Fartein Valen – igjen med harmonisering av koraller som lekse – forsto han hvor viktig det var å ha dette grunnlaget. Det betød også meget for hans yrkesstolthet som musiker.

Colloseum, Oslo. FOTO: Wikipedia

I denne tiden, da restauratørene kunne kjøre sine helt egne løp, være så uforskammet og nedverdigende overfor sine ansatte som de hadde lyst til, og sparke dem som ønsket å organisere seg, ble også Robert Levins politiske innstilling formet. Før musikerne i 1937 gikk inn i LO, bølget diskusjonen like livlig som foran EF- og EU-avstemningene 50-60 år senere. Møtestedene var gatehjørner etter spilletid, i hele sentrum kunne man treffe på grupper av musikere som diskuterte for og imot.

Fra stumfilm til lydfilm 

Da Robert Levin spilte på Colloseum første gang, i 1925, var han bare 15 år, og ville helst følge med på lerretet – særlig når det var indianerfilm. Premieredag var som regel mandag. Etter siste forestilling satt fiolinisten Per Bolstad og han igjen, mens maskinisten spilte neste ukes film for dem. De satt i salen og noterte et og trekvart minutts kjærlighet, kjærlighet med flydur, tyve sekunders måneskinn, truende skyer i ti sekunder, halvt minutts storm – og så den elleville stumfilmmusikken vi kjenner fra forfølgelsesscenene.

Da lydfilmen kom i 1928, var det rene katastrofen for kinomusikerne. Musikerforeningen ville ”sette hardt mot hardt”, men hva skulle man vel sette opp mot lydfilmen? Da Robert Levin døde 29. oktober 1996, var han den siste gjenlevende av de profesjonelle stumfilmmusikerne i Norge.

Per Bolstad FOTO: Fylkesarkivet

Debut 

Debutkonserten 26. januar 1932 var en seier. Levin hadde aller nådigst fått en måned fri fra restaurant Cecil, for å finpusse programmet. Én eneste gang hadde han klaget til Nils Larsen over all dansemusikken han måtte spille. Da sa Larsen noe han aldri glemte: ”Det er ikke avgjørende hvor du spiller, og det er ikke engang avgjørende hva du spiller. Det avgjørende er hvordan du spiller.”

Cecils eier, den legendariske Wilhelm Olsen, ble først ordentlig imponert da debutanten et par dager etterpå sto på podiet og spilte trekkspill. ”Jeg visste faen ikke at han var så begava, jeg!” sa han. Og Robert Levin hadde ”trekkspill” som biinstrument i Musikerfortegnelsen i alle år deretter.

Etter arbeidstid hendte det at Cecil-musikerne gikk til gaukene i Vika og kjøpte en flaske, drakk og spilte poker, og møttes kl. 9 neste morgen for å spille kammermusikk. Det var et indre behov, de måtte stille sin musikernysgjerrighet etter alle timene med dansemusikk.       

Ny musikk og ny teknikk 

Stravinsky og Hindemith var nye toner i 30-årene. Den som ledet Robert Levin inn i samtidsmusikken var komponisten Sparre Olsen, som på den tiden spilte 3. fiolin i Willy Johansens orkester på Theatercaféen. Der begynte far høsten 1932, et eksklusivt og stilfullt engasjement. 

Johansen hadde en strykekvartett som skulle spille Valen, og Sparre Olsen ledet pianisten note for note gjennom verket, viste linjene, bevegelsene, hvordan det hele var bygget opp. 

I den andre enden av skalaen lå den nye musikken fra Amerika – jazzen – som de også måtte være oppdatert på. Punktert ”prøyssersjess” og baktung ”tanzmusik” holdt ikke lenger, nå skulle det svinge på en annen måte. Alle hadde radio, sveivegrammofon og lakkplater, og musikernes arbeidsområder ble utvidet. Levins første egne radioopptak var programmer med Duke Ellington- og Cab Calloway-meloder. Notene kom fra Amerika, og måtte bearbeides så det virket som om musikerne hadde spilt i mer enn tre måneder. Han hørte på plater og skrev av i massevis – alle gjorde det.

Sparre Olsen FOTO: NB

Willy Johansens orkester flyttet over til Bristol, og i tre år spilte Robert Levin der, blant annet en måned med Coleman Hawkins – et høydepunkt i karrieren, ikke minst når han senere skulle imponere unge musikere!

Med mange av Bristol-musikerne samarbeidet Robert Levin deretter på Chat Noir og i Rosekjellern. Det var i Kjellern han spilte 8. april 1940, da restauranten plutselig ble fylt av folk som brukte stedet som tilfluktsrom. Musikerne hadde ikke engang hørt flyalarmen.

Chat Noir 1930 - Foto Norsk Folkemuseum

Den vonde tiden 

Mine foreldre - Solveig og Robert Levin hadde giftet seg i 1938. Selv om han nå var leder for ”Robert Levins orkester” og fremtiden arbeidsmessig så lys ut, ble det i en av bryllupstalene sagt at de var modige som våget å stifte familie i slike tider. Året etter fikk de en datter, meg, og så kom krigen.

For pianisten fulgte en slags normal unormal tid. Det normale var arbeidstiden og arbeidsstedet, det unormale var publikum og stemningen i Kjellern. Stamgjestene forsvant, inn kom tyske soldater, NS-folk og hird. Engelske og amerikanske melodier ble forbudt. Mer enn en gang hvisket hovmesteren til ham: ”Vær forsiktig når du går hjem. Det sitter noen NS-folk der som sier de har lyst til å ta deg i kveld.” Selv om gode venner og kolleger fulgte ham hjem, var nervene på bristepunktet. Så satt han oppe og leste til dagen grydde, visste jo at de kom trampende ved 5-tiden, hvis de skulle ta ham. Han mistet søvnen i disse årene.

Robert Levin fikk ikke spille i NRK og han og alle andre jøder fikk en stor, svart J i passet. De ble annenklasses borgere. Noen av hans nærmeste musikervenner ble nazister, også det et fryktelig slag.

Med takk til forfatter Mona Levin
Skrevet i anledning Robert Levins 100 årsdag 2012