Scandinavian Jewish Forum

Robert Levin Oslo Museum

ROBERT LEVIN 

DEL II

Sverigetiden 

I november 1942 kom arrestasjonen og deportasjonen av jøder. Robert Levin ble først hjulpet i dekning hos venner, ledet fra sted til sted, før han til slutt kom seg over til Sverige under et lass med høy – med håret farget gulrotrødt og uten briller. Han lyste opp som et Sankthansbål; uigjenkjennelig var han nok, men svært synlig. 

Gjenforeningen noen dager senere med kone og barn beskrev han senere som ”et under”. Pianisten, som ikke hadde orket å ta i et piano, spilte og spilte av glede til armene verket. Nå kom den gode hukommelsen til sin rett; han eide ikke noter, men spilte all den norske musikken som fantes – fra Grieg til sjømannsviser – utenat. 

8. april 1940 sto det utstilt i Norsk Musikkforlag en note med musikk av Robert Levin og tekst av Otto Nilsen: “Jeg drømmer meg tilbake til hjemmet jeg forlot”. Bildet viste en soldat på nøytralitetsvakt! I Sverige fikk den ny tekst av Arne Paasche Aasen (også kalt Pinsehaugen), og den ble brukt som kveldssang i de norske forlegningene. Det ble mange “sanger ved leirbålet” i denne tiden, men den mest kjente av hans egne ting, var utvilsomt den første av hans mange marsjer: Kirkenesmarsjen, skrevet i glede da russerne i oktoberdagene 1944 fordrev tyskerne og frigjorde byen. Arild Feldborg skrev teksten.

I to og et halvt år reiste Robert Levin og andre norske kunstnere som hadde måttet flykte for livet over grensen, rundt og opptrådte for norske soldater som var forlagt i svenske skoger. Revykongen Herberth og hans kone Solveig Ballarini, Randi Heide Steen, Ernst Glaser, Gunnar Sønstevold, Hugo Kramm, Gunnar Reiss Andersen, Axel Kelland, Lauritz Falk, Sonja Mjøen – i forskjellige konstellasjoner reiste de rundt i regi av den norske legasjonen eller Svenska Norgeshjälpen.

Revy kongen Herbert Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Musikerkollegene i Oslo som mottok pakker fra Sverige fra Banjo-Lasse, visste hvem avsenderen var. Da familien Levin kom hjem igjen i junidagene 1945, sto Chat Noir- og Rosekjeller-orkesteret på Østbane-perrongen og blåste dem inn – et uforglemmelig øyeblikk. Aarenstrup.

Uforglemmelig var også ansiktet til slagverkeren i Chat Noir-orkestret da det viste seg at en av musikerkollegene hadde gjemt familien Levins sølvtøy under podiet hans. ”Faan, har jeg sitti på detta siden 1942???” 

Oppbrudd 

Sverige-årene med mange merkverdige turné-erfaringer, både med mennesker og instrumenter, skulle vise seg å være den beste trening for Robert Levins kommende karriere – akkompagnatørens. Etter krigens opplevelser, og da det viste seg at både Solveig og Robert Levin hadde mistet mange nære slektninger i gasskamrene, følte han at et oppbrudd fra revyer og restauranter var nødvendig.

Det første engasjementet var med den svenske operettesangeren Gösta Kjellertz, og så begynte ballen å rulle. Konsertlivet opplevde en voldsom blomstring i de hektiske og livsglade etterkrigsårene. Det hendte at han spilte tre ganger i uken i Universitetets Aula, med tre forskjellige programmer. Kristian Lange summerte det hele opp da han i en anmeldelse i Dagbladet beklaget at han ikke lenger klarte å variere sine superlativer om pianisten, ”men jeg skal komme tilbake til saken hvis han mot formodning skulle slå en feil tone!”

         

Mange av verdens mest ettertraktede kunstnere gjestet med særlig glede Norge, fordi krigstiden hadde vært så hard her. Robert Levin spilte med dem alle: Elisabeth Schwarzkopf, Yehudi Menuhin, Roberta Peters, Rita Streich, Henryk Szeryng, Anne Brown, Kim Borg, Camilla Wicks, Felicia Weathers og en lang rekke andre. De hadde meget å lære bort, og de gjorde det med stor kjærlighet og varme, en som pianisten brakte videre til sine yngre kolleger.

Kjell Bækkelund Robert Levin Norsk Folkemuseum

Hele rekken av norske solister hadde ”Robert Levin ved flygelet” ved sine debuter og videre i karrieren – Ingrid Bjoner, Knut Skram, Arve Tellefsen, Terje Tønnesen og Elise Båtnes for bare å nevne noen ganske få av forskjellige generasjoner. Særlig mange år samarbeidet han med Aase Nordmo Løvberg, Edith Thallaug og Ole Bøhn – de to sistnevnte til han var over 80 år – og det firhendige samarbeidet med Kjell Bækkelund var spesielt; i en periode ble de kalt ”musikklivets Knoll og Tott”.

De store utenlandsturneene, som med Menuhin til blant annet Israel og Tyskland, og med den forgudede Schwarzkopf, ga spesiell erfaring. Han, som i sin ungdom ikke hadde råd til å ta imot et stipendium fordi det bare dekket reisen, og måtte levere de 500 kronene tilbake, opplevde nå Europas og verdens musikkliv fra podiet. Han opplevde det også på en måte som måtte sette det norske i relieff – fra mangelen på utdannelsesmuligheter for musikere, til mangel på anstendige konsertlokaler.

         

Han reiste Norge rundt, og på langs og på tvers et utall ganger. Hans navn sto på plakaten i London, Paris, Berlin, Jerusalem og Tokyo. I New Yorks Carnegie Hall spilte ”Robert Levin and Robert Levin”. Førti års aldersforskjell ble visket ut da de to navnebrødrene, en nordmann og en amerikaner, gjorde furore.

Samspillets kunst 

Da han begynte som akkompagnatør i 1946, oppdaget Robert Levin hvor lite han kunne, av det han var formodet å kunne, av kammermusikklitteraturen, av sonater og lieder, som han måtte lære seg i ekspressfart. Han elsket prøvene, elsket opplevelsen av en gradvis tilnærming mellom to eller flere musikere gjennom samspill og samtale, utveksling av ideer og impulser – for til slutt, i aller beste fall, å oppleve den totale musikalske sammensmelting. De gangene det skjedde, ble det hilst med dyp, felles takknemlighet, ikke med ord, og det kunne like gjerne skje på en prøve, hjemme i Gabelsgate, som i konsertsalen.

Akkompagnatøren og kammermusikerens rolle er samspill med andre. Enkelte syntes å tro at det er en underordnet rolle å akkompagnere, men for eksempel i sonateformen – ta ”Kreutzersonaten” – er det total likeverdighet mellom instrumentene. Derfor kunne det irritere ham om en kritiker skrev ”ved flygelet satt Robert Levin” etter en konsert med tre sonater på programmet! Det er gjennom samspillets kunst – det felles åndedrett, det felles følelsesmessige møtet i musikken – at komponistens intensjoner oppfylles.

Musikkhøyskolen 

I alle år var Robert Levin aktiv i og for musikklivet. Det utvalg, den komité eller det styre finnes knapt i norsk musikk- og kulturliv der han ikke på et eller annet tidspunkt gjorde en innsats, fra Musikerforeningen til Kringkastingsrådet. I NOPAs styre satt han i en menneskealder. Han kjempet for musikkens plass og musikernes rettigheter, norsk musikkbegavet ungdoms rett til utdannelse på høyt nivå, og nordmenns rett til levende musikk over hele landet. Fordi han var så respektert i vide kretser, var ingen dører stengt for ham – han fikk til det utrolige.

Da Norges Musikkhøgskole ble konstituert i 1973, et par hundre år etter de tilsvarende institusjoner i våre naboland, ble han høyskolens første rektor. Senere fikk han sitt personlige professorat i interpretasjon. Studentene elsket ham og hans personlige måte å undervise på, og hans seminarer var overfylte. Da den nybygde Musikkhøgskolen åpnet sine dører på Majorstuen, var han så stolt og lykkelig som om han skulle bygget den selv. Da kammersalen, Levinsalen, ble oppkalt etter ham, var det stort for hele familien.

Han hadde heller ikke trodd han skulle oppleve Oslo Konserthus, men i 1978 var det han som holdt hovedtalen ved innvielsen, og han spilte der mange ganger, blant annet ved nostalgiske konserter med Schwarzkopf og Menuhin.

Før Oslo Konserthus ble reist spilte Robert Levin på tomten. Kjell Aukrust ”skøyt ein bånsull” med haglegevær på et noteark, og Robert Levin spilte det med punktmusikalsk finesse for TV-kameraene. Han tok aldri seg selv for alvorlig. Men musikken – den behandlet han med det dypeste alvor. Det er kanskje den største arven han kunne etterlate seg.




Forfatter

Mona Levin