Tuesday, November 15, 2016

Victor Lind, Nattrytter, 1972. Akryl og lakk.
 Contemporary Memory utstillingen på Kunstnernes Hus, 2002


Knut Rød (1900 – 1986) was a Norwegian police officer responsible for the arrest, detention and transfer of Jewish men, women and children to SS troops at Oslo harbor. For these and other actions related to the Holocaust in Norway, Rød was acquitted in two highly publicized trials during the legal purge in Norway after World War II that remain controversial to this day. The trials and their outcome have since been dubbed the "strangest trial in post-war Norway." 

Rød was born in Kristiania (today's Oslo) in 1900 and earned his law degree in 1927. He was immediately hired into the police department in Aker, serving under Jonas Søhr, who was noted in his time for opposing admission of Jewish refugees during World War I and for vilifying shechita, slaughter of animals in accordance with Jewish law. He was promoted to detective ("kriminalbetjent") in 1929 and to lieutenant ("førstebetjent") in 1937. When the police departments in Aker and Oslo were merged in 1940, he was transferred to the surveillance desk. He became a member of Nasjonal Samling on 4 January 1941, well after the German invasion of Norway. 

Rød joined the newly established Statspolitiet ("state police") and became the administrative head of the Oslo section. For reasons and under circumstances that remain unclear, Rød resigned from the state police in September 1943 and his membership in NS on 30 September 1943. 

In the fall of 1941, Jonas Lie, the commissioned police minister in the Terboven administration, established Statspolitiet, consisting of several merged surveillance sections throughout the country. The force was initially 150 men strong and was under the command of Karl Marthinsen. Marthinsen was under the direct command of German authorities independently of Lie. All but four of the police officers in this group were members of NS. For the purposes of the operations related to the Holocaust, Rød was Martinsen's executive officer who acted on his authority in crucial moments. 

The arrest, detention, deportation, and ultimate murder of Jews in Norway was effected through several steps. As a member of Statspolitiet, Rød participated in the arrest of Jewish men in and around Oslo on 26 October 1942, and in the confiscation of Jewish property at the same time. However, he was given field command authority for the police action on 25 and 26 November 1942, in which 532 Jews were forced on board the SS Donau and sent to Stettin and ultimately Auschwitz, where all but eight perished. 

The ground operations were complex and had to be planned and executed on one day's notice. Under Martinsen and Rød's command, his section made up lists of Jewish women, children, patients, and elderly who were not yet arrested and detained. He organized 100 squads, each consisting of a police officer, a squad leader and two assistants, typically Hird members, SS soldiers, or other police officers. A taxi was requisitioned for each squad. Each squad was given a list of four addresses. The plan was that each member would arrest and detain a family, and the taxi would take each family to the pier in turn. At 4:30 am, 100 taxis (half of the entire stock of taxis in Oslo and Aker) were parked outside the police station in the Majorstuen section of Oslo. 

Statspolitiet made a head start on this mission the night before by arresting Jewish patients at hospitals, psychiatric institutions, nursing homes, etc. Although doctors often protested, seriously ill patients were transported to the pier and put on board the ship. 

After the liberation of Norway, Rød was arrested on 14 May 1945 and imprisoned at Ilebu prison, which was known as Grini concentration camp during the Nazi regime. He was charged with several violations, among them §86, providing comfort to the enemy; and the treason ordinances (landssvikandordningen) passed during the war and § 223 of the penal code (against kidnapping, though this was not included in the retrial). Although few of the facts were in dispute, he was acquitted on 4 February 1946, against the objection of the professional judge, Johan Munthe Cappelen. Three separate arguments were made in Rød's defence: 

Cover - Rød's defence claimed that he had been a double agent for the Norwegian resistance, and that his cover would have been compromised, preventing him from performing more important work for the resistance. This was based on witness testimony by other police officers who had been involved in the arrest and deportation. It appeared likely that Rød in fact had passed information to resistance members within the police department, but there is no evidence he did this to warn the Jews or the resistance of the pending arrest and deportation. 

Coercion - as was the case with many officials involved with the Holocaust, Rød claimed that he had no real choice in the matter. The defense argued that if he had refused to obey orders from his superiors, he would have been subject to arrest and possible deportation himself. 

Professionalism - Rød's defense maintained that his responsibilities had been limited to "technical" police work that he had performed conscientiously and in a humane manner. 

The majority of panel found that Rød had been put in a difficult position during these events, and that his judgment in participation in the "technical" aspects of the actions was justified. Rød had argued that he had conducted the arrests in a "humane" manner, and that his participation had prevented German police from taking over the Norwegian police authority and doing greater harm. The court also accepted the "camouflage" argument, namely that Rød's cover as a collaborating police officer, would have been jeopardized had he resisted the order to arrest and transfer the Jews. The lone dissenting judge, judge Cappelen, noted that "there is nothing that indicates that the accused - as he stood before these crimes - had patriotic duties of such importance and that were so closely tied to his role in the state police that his leading participation in the arrest of Jews can be justified." 

The acquittal was vacated on appeal and the case was retried on 9 April 1948. He was again acquitted, this time by a unanimous panel. 

Knut Rød (1900 – 1986) was a Norwegian police officer responsible 
for the arrest, detention and transfer of Jewish men, women
and children to SS troops at Oslo harbor.

Rød applied to be reinstated in the police but was rejected. He sued and prevailed, with the city court in Oslo ordering him to be reinstated in the Oslo police department. The Oslo police and Norwegian department of Justice appealed to the Supreme Court of Norway, but were overruled. On 15 April 1950, the police in Oslo sent a "cool" letter to Rød, "noting" that he was to resume his duties on June 1 that year at 9 am. 

No credible evidence was presented at either of these trials to support Rød's contention that he had done anything to warn Jews about their pending arrest and deportation. Although the resistance had infiltrated virtually every police agency in Norway, they only found out about the deportation late in the day of 25 November. 

In its acquittal, the court said that Rød's action "were necessary in order for him to perform the other, far, more important resistance work. He has the entire time pursued his plan to damage enemy and benefit his country men. The accused is therefore acquitted." 

Defence minister showing to justice minister a classified document about Rød 

On 13 March 1947 defence minister Hauge showed a document to justice minister Gundersen, regarding Knut Rød—who was preparing for trial in the appellate court. (The document was a five-day-old report (to then chief of the Intelligence Service) about Rød's participation in a group that collected intelligence on communists and sympathizers; and about Rød having accepted Norwegian kroner 500 for locating the election lists for the Norwegian Communist Party—pertaining to the last election of parliament and the municipal governments; and about Rød having recruited his brother, for the work [of the group]. (His brother was then a secretary in Kommunikasjonsdirektoratet—a government agency. 

Olav Njølstad says that "Before the Rød Case continued, the Defence- and Justice Minister knew that the defendant was concerned about the communist threat and could become a useful man in the communist surveillance that they had started constructing - that is, under the condition that he would not be convicted of Collaboration with the Axis Powers during World War II, and fired from the police force. 

A professor of law and criminology, Knut Sveri, wrote an article on the case against Rød on the occasion of Joh. Andenæs's 70th birthday, titled "Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak," ("the strangest trial in the post-war treason trials"), that questioned the judicial motivation(s) of the jury in two trials, in believing that any circumstances could have justified contributing to the murder of hundreds of Jews, in what has been referred to as the "greatest crime in Norway during World War II." 

On 26 November 2006, the Norwegian Center for Studies of Holocaust and Religious Minorities put on permanent display a statue of Rød by the sculptor Victor Lind, where Rød is depicted wearing a Nazi uniform, his arm raised in a "Sieg Heil" salute. The center also held a symposium on the issue, concluding that Jews were considered outside the collective - before, during, and after the war - to the extent that Norwegians thought the deportation somehow was an external matter. 

Following this, a Norwegian Supreme Court justice, Georg Fr. Rieber-Mohn, published on 14 February 2007 an op-ed piece in Dagbladet where he found that the acquittal was appropriate on a strictly legal basis, because, in order for § 86 - giving aid and comfort to the enemy - to apply, the totality of the defendant's actions had to be considered; and in this case the panel felt that Rød's assistance to the resistance under cover of being a police officer for the Nazis outweighed the damage he had done by deporting the Jews. This resulted in a further debate about whether Rød's assistance to the resistance, outweighed his role in the deportations, in reference to culpability according to § 86. 

In late October 2008, Olav Njølstad, Jens Chr. Hauge's biographer revealed that Rød had been recruited in the immediate aftermath of the war to register communists and their sympathizers. The possibility was thereby raised that Hauge or other influential Norwegians influenced the outcome of the trials against Rød, to keep him in the police force, where he could continue his surveillance.

Souces: Wikipedia

Published by Scandinavian Jewish Forum

Monday, November 14, 2016



Collective identities grow from a sense of the past, and the theatre very forcefully participates in the ongoing representations of and debates about the past, sometimes by contesting them and sometimes by reinforcing them.

The lively interest shown by the Hebrew reading public for translated literature in general has been an important factor in the renaissance of the modern Hebrew language and literature that began in the late 1790s

In spite of the fact that translations from the Scandinavian literature are far fewer than the translations from the “major” literature, which meant most for Hebrew culture (Russian, German, English and French, in that order) or the “minor” literature, which had a special importance for the Hebrew culture (namely Yiddish and Polish), the lively interest shown for the Scandinavian literature is quite remarkable.

The more than 270 titles compiled bibliography by Freddy Rokem, extends over a period of almost 90 years starting in 1894 with a translation of Andersen’s tales into Hebrew, bear concrete witness to the Hebrew reader’s fascination with the literature of Scandinavia.  This remarkable fact is not as exceptional as it may at first seem to be.

Scandinavian writers like Herman Bang, Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Jens Peter Jacobsen, Selma Lagerløf and August Strindberg (to name a few of the most prominent ones ), were translated almost immediately into the major continental languages and at the time of their publication their works were considered to be in the avant-garde of the contemporary literary scene.

In some cases the Scandinavian writers were even regarded with greater esteem in the rest of Europe than in their respective home countries. A large part of the works translated into Hebrew was indeed by these internationally recognized Scandinavians. In light of the fact that the Hebrew letters adopted the literary standards.

Collective identities grow from a sense of the past, and the theatre very forcefully participates in the ongoing representations of and debates about the past, sometimes by contesting them and sometimes by reinforcing them.

In his examination of the ways in which the theatre after World War II has presented different aspects of the Holocaust, Freddie Rokem shows us that by "performing history" actors - as witnesses for the departed witnesses - bring the historical past and the theatrical present together, models and tastes of the cultures to which Jews had immediate access, namely Russian and to some extent Polish and German,  it is not surprising that Scandinavian works already available in the language of these cultures were to be translated into Hebrew.

Rokem analyzes the significance of stage representations of the Holocaust in different national contexts: the United States and Europe for performances about the French Revolution and Israel for performances about the Holocaust. By pointing out both the great diversity and the common features of these performances, he draws attention to the complex collective efforts and the creativity of playwrights, directors, designers and actors as they connect their theatrical energies to a specific historical past. He also focuses on the ways in which audiences in different cultures have been affected by and even had an influence on the ideological debates embedded in these performances. 

Rokem looks at plays and performances by Yehoshua Sobol, Dudu Ma'ayan and Hanoch Levin in Israel; Peter Brook, Ariane Mnouchkin and Ingmar Bergman in Europe; and Orson Welles, Herbert Blau and Robert Wilson in the United States. Drawing upon these and upon his own life in Europe, Israel and the United States, Rokem makes us aware of the critical interaction between the failures of history and the efforts to create viable and meaningful works of art.

Freddie Rokem is the Emanuel Herzikowitz Professor for 19th and 20th Century Art and teaches in the Department of Theatre Studies at Tel Aviv University, where he served as the Dean of the Yolanda and David Katz Faculty of the Arts (2002-2006); he is also a permanent visiting Professor at Helsinki University, Finland. 

During 2007-2008 he was a visiting Professor at Stanford University, the Free University in Berlin and UC Berkeley. He is editor of Theatre Research International (2006-2009). Rokem’s book Performing History: Theatrical Representations of the Past in Contemporary Theatre published by University of Iowa Press (2000; paperback 2007) received the ATHE (Association for Theatre in Higher Education) Prize for best theatre studies book in 2001. Strindberg’s Secret Codes was published by Norvik Press (2004) 

Published with kind permission 

Friday, November 11, 2016

Edgar Brichta. Photo: Edgar Brichta ©


Som niåring flyktet Edgar Brichta fra jødeforfølgelsene i Tsjekkoslovakia. Han fikk nytt hjem på Laksevåg. Så ble fosterfaren nazist.

Hjemme i stuen i Laksevåg, høsten 1942 hos NS-ordfører Arne Normann i Nygårdsvik på Laksevåg sitter fem bergenske NS-sympatisører og diskuterer jødene.

– De er utsugere som føler seg for gode til å gjøre et dags arbeid, sier den ene.

– Det er jødene som er skyld i denne krigen, sier den andre.

Arne Normann nikker.

Ved kaminen i den andre enden av rommet sitter Edgar, 12 år. Han har sitt blonde hode dypt begravd i en bok, men får med seg hvert ord som blir sagt. Ved siden av ham sitter fostermor Agnes, stille og konsentrert over strikketøyet.

Image result for edgar brichta

Edgar Brichta. Photo: Edgar Brichta ©

Det er mange måneder siden Edgar sist hørte fra sin egen mor og far og lillesøster Vera i Tsjekkoslovakia. De er sendt med tog et sted.

Men hvor?

Det var tre år tidligere, den 24. oktober 1939, at Edgar Brichta og 36 andre jødiske barn tok farvel med sine familier i et Hitler-kontrollert Tsjekkoslovakia, med kurs for Norge.

Flyktningtransporten i regi av Nansen-hjelpen var enestående. Ferden gikk med tog fra Praha, via Berlin til den tyske havnebyen Sassnitz, med båt over Østersjøen til Trelleborg i Sverige, og tog videre til Oslo. Der skiltes barnas veier, og en gruppe på ni ble satt på nattoget til Bergen.

«Alvoret stod tydelig preget i deres ansigter, og det er ikke så lett å få smilet til å lyse op hos dem», skrev Bergens Tidende, som var til stede på mottakelsen den gang.

Først nå, nesten 70 år etter, ser historien om Edgar og de jødiske flyktningbarna som oppholdt seg i Bergen under krigen, offentlighetens lys, i Per Kristian Sebaks bok «"vi blir neppe nogensinne mange her." Jøder i Bergen 1851-1945».

Image result for vi vil neppe bli mange her

Hun så ham, og visste at det var Edgar hun ville ha. Agnes Normann var først i køen av foreldre som hadde møtt opp på Hotel Terminus om morgenen fredag 27. oktober for å ta imot sine jødiske fosterbarn.

I mange måneder hadde Nansen-hjelpens lokale komité, med lektor Aslaug Blytt i spissen, arbeidet med å skaffe midler og fosterhjem til barna. Nærmere 60 par hadde meldt sin interesse. Barnløse Agnes Normann og hennes ektemann Arne var funnet verdig.

Aslaug Blytt

Hjertet svulmet da Agnes så den lille blåøyde gutten i klyngen, dresskledd og fin, med den blonde luggen gredd fremover.

Selv forsto Edgar ingenting.

«Edgar ni år. En skjebnes kasteball flyktet derfra og herfra. Og nu her», skrev Bergens Aftenblad.

Snart ble Edgars hånd omsluttet av en større. Myk og varm og lubben.

– Kom, sa Agnes og smilte.

De dro hjem. Der ventet en logrende Boris, og snart var Arne hjemme fra ingeniørjobben på Blikkvalseverket.

Agnes og Arne visste ikke hva godt de kunne gjøre for Edgar, som snart viste seg å være en kvikk og livsglad guttunge. Han lærte norsk på rekordtid, fikk venner i nærmiljøet og fant seg til rette på Holen skole.

Arne kjøpte sykkel til ham og løp etter med hendene på bagasjebrettet til gutten kunne balansere selv. Han kom med bly fra Blikkvalseverket og lærte ham å spille blydunk. Og var tålmodigheten selv da Edgar tok sine første vaklende skritt på ski.

– Han var en snill, litt naiv mann som var lett å lede, sier Edgar.

Den 9. april 1940 befant den lille familien på Laksevåg seg i skuddlinjen, og Arnes eneste tanke var å få familien i sikkerhet. Han startet motorsykkelen, plasserte Agnes i sidevognen og Edgar bakpå, og dro i all hast ut til farmor på landet.

Så forsvant han. Han meldte seg som frivillig i motstandsbevegelsen, men kom tilbake etter bare en måned. Skuffet over de alliertes innsats, og sterkt kritisk til britenes behandling av norske motstandsstyrker.

– De bruker oss som skjold, sa Arne.
Snart endret Arnes holdninger seg, og sympatien dreide mot Nasjonal Samling. Han lyttet til Hamsuns opprop og kopierte argumentene hans. På Edgar virket det som om fosterfaren lette etter en unnskyldning for å slutte seg til partiet.

Og før han visste ordet av det, var Arne blitt ordfører i Laksevåg.

Noe var fryktelig galt. Så mye forsto Edgar. Han var bare ikke helt sikker på hva.

Han kjente blikkene i nakken, hørte det ble hvisket bak ryggen hans.

«Der er gutten til naziordføreren».

På skolen følte han seg annerledes. Særlig i dusjen etter gymnastikktimene. Guttene stirret på tissen hans, som var omskåret.

Hjemme undret han seg over fosterfarens jødehat. Hva galt hadde han gjort?

– Jeg våget ikke ta det opp med ham før etter krigen. Men jeg var aldri redd for at Arne skulle angi meg, sier Edgar.

Men det var ett problem som naget ham mer enn noe annet: Hvordan gikk det med mor og far og Vera?
Stadig drømte han seg tilbake. Til barndommens Bratislava, der han pisset bak bosspannene med guttene i gaten. Til den eksentriske farens fengslende fiolinspill, morens beroligende røst, og Veras beundrende blikk for sin storebror.

Han sparte på minner om små, hverdagslige episoder. Som den gangen han lå på sengen med far og leste en tegneseriestripe om katten Felix. Felix ville gjøre seg slank og lekker for en hunnkatt han var forelsket i, og la seg under en dampveivals.
– Ikke gjør som katten Felix, sa far.

Til og med barndommens skuffelser ble skattede dagdrømmer. Som den gangen faren dro på auksjon for å kjøpe sykkel til Edgar, og kom tilbake med en fiolin til seg selv. Eller da Edgar tok Vera til fornøyelsesparken, og disset henne så kraftig at hun spydde.

Det var moren som fulgte ham til toget. Situasjonen for jødene i Bratislava hadde siden Krystallnatten i november 1938 blitt stadig verre. Familien hadde derfor flyttet fra Bratislava til bestemorens hus i Zilina allerede på vårparten i 1939.

Nå gikk ferden tilbake til Bratislava, alene med mamma. Det var stas. Hun tok ham med til et antikvariat, hvor han fikk Jules Vernes «Drama i Litauen», en skatt han fremdeles har.

Hun satte ham på et tog til Praha, klemte ham inntil seg, og sa han måtte være en snill og flink gutt.

Så vinket hun farvel.

Edgar kvernet minnene og klamret seg til brevene. Leste om og om igjen. Det siste er datert 16. februar 1942:

Vera, som er blitt syv år, har lært seg løkkeskrift. Faren forteller at han har fått en venn som snakker norsk, som kan oversette. Moren skriver at de ikke lenger vet hvor lenge de skal være hos bestemor i Zilina.

Alle avslutter med «grüssen und küssen», slik de alltid gjorde.

Så ble det stille.

Høsten 1942 , like etter at Edgar hadde overhørt samtalen om jødene i stuen hjemme på Laksevåg, fant to massearrestasjoner av jøder sted i Bergen. Den 26. oktober og 25. november ble til sammen 38 jøder og halvjøder arrestert.

Utrolig nok var ikke noen av de jødiske flyktningbarna som hadde kommet med Nansen-hjelpen, i politiets søkelys. Trolig fordi ingen av fosterforeldrene deres hadde tatt seg bryet med å registrere dem.

Men nettet strammet seg. I slutten av november ble Nansen-hjelpens kartotek beslaglagt, og Aslaug Blytt mente at det var for risikabelt å la barna bli værende i Norge. En nøye planlagt, men meget risikabel flukt ble gjennomført, og innen midten av januar 1943 var samtlige flyktningbarn i sikkerhet i Sverige.

Med ett unntak: Edgar.

Av frykt for at Arne Normann skulle angi flyktningbarna i Bergen, våget ikke representantene for Nansen-hjelpen å henvende seg til familien på Laksevåg før etter at flukten var gjennomført.

Bergljot Horne, som var Edgars tilsynshaver, var imidlertid bekymret for guttens sikkerhet.

I samråd med fostermor Agnes ble det avgjort at Edgar midlertidig skulle flytte til Hornes hytte på Milde til skoleårets slutt. Derfra flyttet han til distriktslege Kari Øpstad på Fusa, hvor han fullførte grunnskolen.

Og Edgar trivdes. Han fikk nye venner og gjorde det godt på skolen. Han elsket å fiske og ferdes i naturen.

Han fikk sin egen spenstige geitekilling som han hadde med seg overalt. Til og med til Laksevåg, dit han fra tid til annen dro for å besøke kameratene og Agnes og Arne.

På 14 årsdagen hans, den 2. februar 1944, kom to voksne, fremmede menn inn i stuen på Fusa og sang av fulle lunger foran en rødmende Edgar:

Til land og folk du mest har kjær
til far og mor og Vera.
Eg veit du lengtar til landet der
du reisi kan få gjera.
Ja, må du møte alle att
som du so gjerne vilde.
Må snart ta slutt den myrke natt
som dykk so lenge skilde.
Du elskar blomar, kanin og lam
og tre og bær i skogen.
Du elskar jord som kan odlast fram
og leggjast under plogen.
Og den som sår den gode såd
og rydjar ugras or grunnen.
Han brukar livet til beste dåd
som er i verdi funnen.

Det var Kari som hadde skrevet sangen.
– Jeg var omgitt av skytsengler, sier Edgar.

Freden kom, og Edgar kastet seg ut i de jublende folkemassene. Men det var ikke først og fremst Norges frihet han jublet for. Omsider skulle han få se mor og far og Vera igjen. Den 12. mai 1945 skrev han til dem: «Jeg vil så snart som mulig reise hjem. Hils alle hjemme».

Spent ventet han på svar, men forgjeves. Brevet kom i retur, og måneder gikk uten at han hørte noe.

Edgar ble urolig, og bestemte seg for å spore dem opp. Etter å ha gjort ferdig første real våren 1946, pakket han kofferten og dro alene til Bratislava, 16 år gammel.

Han ble møtt med nedslående nyheter. Den eneste slektningen han fant i live, var morens halvsøster, som ikke visste noe om familien. I Zilina støtte han på en nabo som kunne fortelle at foreldrene og Vera var blitt deportert og myrdet i Auschwitz i april 1942.

Av naboen fikk Edgar en bok om hypnose som faren en gang hadde skrevet: «Ein Blick hinter die Kulissen». Alle andre eiendeler var borte.

Dypt fortvilet over tapet av foreldrene og Vera gikk Edgar inn i sionistbevegelsen. Målet var å reise til Palestina, der han skulle være med å bygge et nytt Israel.

Etter omstendelige forberedelser som omfattet både praksis og teori, var sionistene på vei. De skulle først med tog til Marseilles, derfra med båt til Kypros, og videre til Palestina.
Men idet toget satte seg i bevegelse i Praha kjente Edgar på magefølelsen at noe var galt. Uansett hvor dårlig jødene var blitt behandlet, mente han det var uriktig å drive palestinerne ut fra landet de hadde bodd i hundrevis av år.

Han trakk i nødbremsen, forlot toget, og dro tilbake til Norge.

Høytt til fjells, på Slåttemyrsetra i Buskerud, var gleden stor da Edgar kom vandrende oppover stien en sommerdag i 1948. Arne, som var blitt idømt tre og et halvt års fengsel for landssvik, var løslatt, men hadde ennå ikke fått tillatelse til å praktisere som ingeniør. Derfor ble det tømmerhogst denne sommeren.

Sjefen, Oslo-ingeniøren Einar Føyn, hadde arbeid til Edgar også. Og da sommeren var over, var Einar Føyn blitt så begeistret for Edgar at han tilbød ham husrom på Nesøya i Oslo, slik at han kunne fullføre realskolen i hovedstaden. Edgar tok imot tilbudet.

Drømmen om Amerika murret i bakhodet. 19 år og eventyrlysten dro han av gårde igjen. Denne gangen som messegutt om bord på skipet S/S Livia, som tilhørte rederiet Simonsen & Astrup.

Da båten lå til kai i Philadelphia, bestemte han seg for å hoppe av. I fire omganger smuglet han det lille han eide til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Fjerde gangen løste han billett til New York, tok navnet Bernhard Levin, og forsvant i mengden.

Han tok strøjobber og gikk på skole om kvelden for å lære engelsk. Men da han hodestups forelsket seg i sin Judy, ville han prøve å skaffe seg statsborgerskap, og gikk for å verve seg til tjeneste i forsvaret. Han endte et helt annet sted – i fengsel for å ha oppholdt seg ulovlig og med falsk identitet i landet.

Etter å ha blitt løslatt mot kausjon, ble han sendt ut av USA. Atter gikk turen til Norge, hvor hans mange venner hjalp ham med å skaffe innreisetillatelse og studieplass i Canada.

Tiden var kommet for legestudier og ekteskap.


Det går mot høst. Gresset er gulsvidd på Edgars faste turløype langs American River, som renner kjølig og solblank, bare to kvartaler fra huset hans.

Kjærligheten til naturen, som ble vekket i Norge den gangen, er like sterk i dag. Fortsatt deltar den 78 år gamle mannen i løpekonkurranser i hjembyen.

– Jeg kommer i mål først og sist. Som regel er jeg eneste deltaker i min aldersgruppe, sier Edgar.
Han har aldri kommet over tapet av Vera og foreldrene. Hele livet har han gått med en ulmende sorg i seg.

Da han og konen besøkte Auschwitz i 1992, tok han seg i å lete etter Veras små sko da han sto foran haugen med sko etter jødene i museet.
– Mine foreldre har jeg begravd, på et vis. Men jeg klarer ikke kvitte meg med savnet etter Vera. Hvor meningsløst det er at den kvikke lille jenten skulle dø en slik umenneskelig død.

– Ofte tenker jeg på hennes siste dager. Om bord i toget, der de var stuet sammen som kveg, uten mat og drikke, uten toaletter.

– Har du dårlig samvittighet, over at du fikk leve og ikke hun?

– Ja, det og.

Raseriet kom i Tyskland, da Edgar arbeidet som psykiater for den amerikanske flyvåpenet på 1970-tallet. Hver gang han så en mann som kunne være på alder med foreldrene, følte han trang til å gå bort til dem og skrike: «Hvor var du i 42»?

– Det verste er, sier Edgar, – at verden ikke har lært. Vi ser de samme tendensene til menneskelig avvik og religiøse motsetninger i dag som den gang. Forskjellen er bare at det er andre mennesker som bekler rollene.

Han skuer ut over elven og slår fast at han har ingen tro på at hans barnebarn skal få vokse opp i en fredelig verden.

– Det er synd, sier han, og rister tankefullt på hodet.

– Det er jo så vakkert, livet.

Published with kind permission

Author Siv Sæveraas BT 20.sep, 2008

Published by Scandinavian Jewish Forum