Wednesday, April 13, 2016

















WULFF JOSEPH WULFF 

(1809 - 1842) 



Wulff Joseph Wulff var dansk jøde, som gjorde tjeneste på Guldkysten. Forældrene var garver og møller Joseph Carl Wulff og dennes kone Caroline. Joseph Carl Wulff Joseph var et af Joseph Carl og Caroline Wulffs ni børn. Som 20-årig fik han sin juridiske eksamen og kunne dermed tiltræde en stilling som fuldmægtig hos herredsfogeden i Ebeltoft. 

Wulff Joseph Wulff har ydet et vigtig bidrag til vores viden om det danske liv på Guldkysten, danske handelskoloni Guldkysten i Vestafrika. Et område, der i dag hører under staten Ghana. hvor han var assistent på den dansk
e handelsstation Fort Christiansborg i Accra. Han lod sig delvis integrere i det afrikanske samfund. 

Wulff Joseph Wulff blev født i Randers og døde i landsbyen Osu, hvor hans grav stadigvæk findes. Under sit ophold i Accra skrev han breve hjem til sine forældre og til sin svoger. Disse blev samlet og udgivet som bog med titlen Da Guinea var dansk i 1917. I  2004 er brevene genudgivet, denne gang på engelsk og med hans biografi.

I 1834 ansøgte Wulff Joseph Wulff om en ledig stilling på Fort Christiansborg, og han forlod Danmark i 1836, med skibet Den danske Eeg. På Guldkysten mødte han flere rige handelsmænd fra Europa, eller med europæiske aner. En af dem var Henrich Richter, som var en rig og succesfuld handelsmand. Han havde hundredvis af slaver, og var gift med en afrikansk kvinde, i overensstemmelse med den lokale skik. Danske mænd kunne indgå et såkaldt midligertidigt ægteskab med afrikanske kvinder.








Da Wulff Joseph Wulff opholdt sig på Guldkysten, havde dansk slavehandel været forbudt i 30 år. Slaveri eksisterede stadigvæk på Guldkysten, men transatlantisk slavehandel foregik kun i det skjulte. Danmark, der havde haft handelsstation i 200 år, forsøgte sig nu med planteagedrift, bl.a. med produktion af vegetabilsk olie.

Dansk og norsk slavehandel foregik fra omkring 1670-1802. Tæt på 100.000 slaver blev transporteret over Atlanterhavet på danske og norskeide skibe. Dødsfald sats for sorte var gennemsnittet på omkring 10% under overfarten.

I 1792, vedtog Danmark, som det første land i verden, en lov, der forbød handel med slaver. Loven bør gælde fra 1803. Slaveri i de danske kolonier i Vestindien blev først forbudt i 1848.  I Danmark og Norge har dette mørke kapitel i landets historie lidt drøftet. For Norges vedkommende, kan man konstatere, at den første dansk-norsk slave skib sejlede for en bergensk købmand.








I løbet af det første år i Accra etablerede Wulff Joseph Wulff et forhold til mulatkvinden Sara Malm, som oprindeligt hed Tim Tam, og tilhørte Ga-folket. Hun var blevet døbt og havde fået et dansk navn.

Wulff Joseph Wulff omtalte hende aldrig som sin kone, men som sin Mulatinde. Forholdet mellem dem omtales som et ægteskab, og han behandlede hende som sin kone. Det ser ud til at de fik tre børn, Theodore Ulysses (ældste søn), Wilhelmina Josephine (datter) og Frantz (yngste søn).

Det danske slavefortet Christiansborg på Gullkysten, i dag beliggende i Ghanas hovedstad Accra, var senteret for den dansk-norske slavehandelen.

Familien boede dels på fortet, dels i landsbyen Ocu, hvor Wulff Joseph Wulff byggede sit eget hus, Frederiksminde. Han blev gravlagt på afrikansk vis, under kældergulvet i sit hus, og ved hans side blev datteren gravlagt. I Accra har han en stor efterslægt, og familien nyder stor respekt i Ga-folket. Familienavnet går stadig i arv efter syv generationer.

Wulff Joseph Wulff var også slaveejer. Han nævner, at hans mulatinde skal arve to slaver efter hans død.

Kilde: Wikipedia

Published by Scandinavian Jewish Forum


























S I O M A  Z U B I C K Y



Sioma Zubicky, född 1. juli 1926 i Berlin i Tyskland, död 31 augusti 2014 i  Stockholm, var en journalist och författare tillika överlevande från koncentrationslägret Auschwitz. Sioma Zubicky arbetade sedan början av 1990-talet aktivt mot rasism, främlingsfientlighet och mobbning. Hans bok Med Förintelsen i bagaget, som utkom 1997, skildrar hans erfarenheter av nazisternas Europa. Boken är även utgiven under titeln 'Spiel, Zirkuskind, Spiel' i Tyskland.

Sioma Zubicky växte upp i en cirkusfamilj vars rötter ursprungligen kom från Ryssland. Cirkusen fungerade som ett tidigt multikulturellt samhälle då människorna som arbetade där kom från olika delar av världen och levde i samexistens. Barnen lärde sig av varandra och Sioma lärde sig åtta språk flytande. Hans roll på cirkusen blev att spela xylofon, ett artisteri som under tider försörjde hela familjen.


Efter att Hitler kommit till makten, flyttade familjen först till Tjeckoslovakien, sedan till Schweiz och till sist till Frankrike. Väl där lyckades Sioma få tillstånd att uppträda inför tyska trupper tillsammans med sin far Boris Zubicky. De två arbetade i hemlighet med den franska motståndsrörelsen och skickade hemlig information från de olika platserna de besökt. Samröre med motståndsrörelsen var på tiden ett allvarligt brott som bestraffades med dödsstraff och den 14 juli 1943 genomförde den tyska polisorganisationen Gestapo ett förhör med Siomas mor Annie. 

Hon kände inte till inblandningen med motståndsrörelsen och nekade till anklagelserna men erkände att familjen var av judisk börd i hopp om att rädda dem. Annie, Sioma och Siomas yngre bror Victor fördes till Drancy (interneringsläger) och därifrån till Auschwitz. De flesta i transporten gasades, även Siomas mor Annie och yngre bror Victor. Sioma fick numret 146021 intatuerat på armen.


Boris Zubicky lyckades fly och de båda återförenades i Paris efter kriget.


Sioma Zubicky ville lära dagens generationer att lära av historien och inte göra samma misstag idag, som man gjorde då. Han har under årens lopp föreläst för mer än en miljon ungdomar i Sverige och för bl.a. den dåvarande tyska förbundskanslern Gerhard Schröder i presidentpalatset i Berlin. 

Sioma Zubicky mottog 1997 års antirasistpris av Ungdom Mot Rasism med följande motivering: Sioma Zubicky vände sina erfarenheter från en av mänsklighetens största katastrofer till ett obetingat ja till livet, ja till medmänsklighet och att vara en levande deklaration för alla människors lika värde. 

Siomas förmåga att dra paralleller mellan historiens erfarenheter och oroshärdar i dagens samhälle har tjänat som inspiration och en milstolpe för tusentals ungdomar i deras ställningstaganden i kampen för en bättre framtid. 2004 mottog han pris från Stiftelsen Hela Sverige – Artister mot Nazister för sitt arbete.

Hösten 2013 slutade Sioma Zubicky med sina föreläsningar, till följd av sin höga ålder, och gav sedan dess endast ett fåtal föreläsningar, men hans arbete fortsatte på hans hemsida där han svarade på frågor. Zubicky avled den 31 augusti 2014.




Tuesday, April 12, 2016









Samuel Brandhändler
Foto: 
JMT





SAMUEL BRANDHÄNDLER


Samuel Brandhändler tiltrådte som religiøs leder i Trondheims jødiske miljø i 1896. Han har nok en stor del av årsaken til at det ble dannet en organisert menighet i Trondheim. Det skulle ta tid før dette ble oppnådd.





I følge JMO ble Jacob Hirsch (1866 - 1943) i 1891 den første ansatte lærer i Trondheims jødiske miljø.

Jacob Hirsch var ein litauisk-fødd, norsk-jødisk ḥazzán (kantor) som arbeidet i Det mosaiske trossamfunn, Trondheim. Han kom fra Lund i Sverige der han hadde hatt en tilsvarende stilling. På dette tidspunktet var han gift med Frida, født Dublinsky, og hadde to barn. Hans senere barn ble alle født i Norge. Han avtrådte i 1896.

Samme år tiltrådte Samuel Brandhändler som religiøs leder i hans stilling. Han har nok en stor del av årsaken til at det ble dannet en organisert menighet i Trondheim. Det skulle ta tid før dette ble oppnådd. 

Samuel Brandhändler var fra Brisk i guvernementet Grodno, f. 1872 hustruen Debora (Zyvie Dvore) var født i 1877 i Raigrod. Ekteskapet var inngått 1895. Han kom til Norge 14 januar 1896 etter det Brandhandler oppgav i sin søknad om statsborgerskap som ble innvilget i 1902. 

Årstallet 1896 stemmer også med en omtale i Israeliten for april 1922 av hans 25 årsjubileum i menigheten. Han var anmodet om å komme til Trondheim fordi en ikke lenger hadde noen til å ivareta de religiøse funksjoner. På dette tidspunkt eksisterte det jo ikke noe menighet.

Det ble Brandhändlers store fortjeneste at han gjorde det klart for byens jøder at det måtte skapes en organisert menighet. Den posisjon Brandhandler skapte seg både innad og utad bidrog til at tanken modnet. 

Debora Brandhändler kom til Norge året etter mannen. Ekteparets eldste datter var født og døde i Polen. Ni barn ble født i Trondheim Sønnen Filip 1898 utvandret til USA, men oppholdt seg atter i Trondheim i ca 15 år. Datteren Sarah Lea ble født år 1900. I første halvparten av 20 årene hadde de fleste av Brandhandlers barn emigrert til USA og våren 1926 fulgte foreldrene etter med de yngste barna. De slo seg ned i Chicago. 




Debora (Zyvie Dvore) f. 1877
i Raigrod. Foto: JMT




Menighetens første formann Asriel Berl Dworsky gikk av i mai 1913 og da ble det naturlig for Brandhändler å overta hans stilling i tillegg til sine mange andre gjøremål.

I hele 30 år kom Brandhändler til å utføre alle geistlige funksjoner i denne jødiske sammenslutning, den meste del av tiden alene, foruten at han underviste barna og en stund også fungerte som kasserer eller rettere sagt sørget for at medlemmene oppfylte sine økonomiske forpliktelser. Han var også våken når det gjaldt å tale jødenes sak i pressen og ivareta deres religiøse interesser. 

Spørsmålet om synagogebygg var blitt reist. Første gang det ble omtalt var 25. mars 1918. Kunstmaleren Eliezer (Lazare) Berson (1882-1954) hadde holdt foredrag i zonistforeningen i Trondheim der han hadde berørt spørsmålet om skole, bibliotek og synagogebygning. 

Han var født i Kupiškis nær Kovno og studerte kunst i St. Petersburg og Paris. Han kom til London i 1914 hvor han var involvert i kunst, maleri jødiske de folkloristiske motiver. I foredraget la kunstmaler og skribenten til at størst fortjeneste av denne saken tilkom Brandhändler som hadde holdt en flammende tale annen dag pesach på et medlemsmøte der synagogebygget skulle drøftes. 



St. Joergensveita 7 Trondheim.
Kilde: Wikipedia




Det ble snart på tale å selge St. Jørgensveita 7. Menigheten i Trondheim, som i 1920-åra hadde vokst til omtrent 300 medlemmer, opplevde at synagogen i St. Jørgensveita 7 ble for liten, og så seg etter andre muligheter. 

Trossamfunnet utnevnte en byggekomité som fikk i oppdrag å bygge eller kjøpe et hus som kunne være egnet som synagoge. De gjorde et grundig arbeid og la fram flere forslag, men alle ble forkastet. Da en større bygning i Arkitekt Christies gt. 1B ble lagt ut for salg, fikk byggekomiteen fullmakt til å legge inn et bud. Dette huset var fra 1864 og var den tidligere jernbanestasjonen i Trondheim. Dette et stort løft for trossamfunnet.

Det ble jobbet med flere planer for hvordan huset kunne bygges om, og sentralt i denne diskusjonen var kostnadene. En fikk valget mellom en provisorisk og rimelig løsning, og en større anlagt og permanent ombygging av lokalet. 

Valget falt på det siste alternativet, men i noe billigere utgave enn planlagt. Synagogerommet fikk for eksempel høye vinduer på sideveggene i stedet for overlys fra takvinduer, og antall sitteplasser ble redusert fra de planlagte 350 til 180, samt 80 på galleriet. Interiøret ble enkelt og stilrent, i tråd med tidens smak.

Mange vemodige tanker strømmet inn på medlemmene under den siste gudstjenesten i St. Jørgensveita 13. august 1925. 

Til gjengjeld var gleden stor den gang trossamfunnet innviet sin nye synagoge bygget av arkitekt Jakob Parelius Holmgren (1884-1962). Bygget er tegnet av Georg Andreas Bull. Bygget ble foreløpig tatt i bruk de høye helligdager for senere å la håndverkeren utføre det siste arbeidet. 





Arkitekt Jakob Parelius Holmgren 
(1884 - 1962)
Kilde: Wikipedia





Georg Andreas Bull (1829 -1917). 
Kilde: Wikipedia




13. oktober kunne innvielsen finne sted. Høytideligheten ble åpnet med at torarullene ble baret inn i prosesjon mens forstander Brandhändler sang Vajhi binsauaa (den bønn som synges når det hellige skap åpnes og Toraen tas ut).


Overrabbiner Ehrenpreis fra Stockholm satte rullen inn i det hellige skap. Deretter ble ner tomid det evige lys tent over lteret formannanen i byggekomiteen Salomon Abrahamsen overleverte så synagogens nøkler til menigheten, formann Chaim Hirsch og etter at forstanderen hadde sunget salmen Ma tovo holdt overrabbineren sin innlevelsespreken. 



Rabbineren Ehrenpreis drog fram trekk fra menighetens historie og dens strev for å reise en synagoge sannsynligvis verdens nordligste. Han dvelte ved Henrik Wergelands innsats og jødenes takknemlighet overfor ham. 

Videre betonte han sterkt Israels oppgaver blandt folkene å forkynne Guds bud. Synagogen skulle ikke bare være et gudshus men også et lærdomshus. Deretter resiterte Brandhändler Davids 30nde salme og så fulgte aftenbønnen. Rabbinere leste så bønnen for kongehuset og lyste velsignelse over menigheten. 

Gudstjenesten ble avsluttet med at forsamlingen sang den jødiske hymnen Hativka (Håpet). Hele høytidelighet gjorde et dypt inntrykk på den andektige lyttende menighet. For de få innbudne og de tilstedeværende representanter for byens presse ble denne stund overordentlig stemningsfull og en opplevelse som sent vil glemmes, skrev en av byens aviser om innvielsen. Avisene ofret begivenheten atskillig oppmerksomhet og brakte intervju med rabbineren Ehrenpreis om forskjellige jødiske problemer. 


Synagogen ble i fullt ferdig stand i 1925. 




Synagogen i Trondheim. Kilde: Wikipedia


Men et annet spørsmål trådte mer og mer i forgrunnen: Kunne en gjøre noe for å sikre Brandhändler som hadde vært i menigheten tjeneste i tretti år og var ualminnelig avholdt og respektert innad som utad. 

I mellomtiden hadde de fleste av hans barn emigrert til USA of han foretrakk da å slå seg ned der mens han ennå hadde krefter i behold så han kunne finne en stilling som kantor i statene.

To måneder etter at synagogen var innviet, sa Brandhändler opp sin stilling. De følgende måneder arbeidet han iherdig med schachtningsspørmål som nå var blitt brennende aktuelt. Det ble delvis han som kom til å korrespondere med menigheten i hovedstaden DMT om dette spørsmål.


Etter et overordentlig menighets møte tettet styret en inntrengende henstilling til ham om å trekke sin avskjedssøknad tilbake, men han kunne dessverre ikke etterkomme anmodningene og forlot menigheten i Trondheim våren 1926. 


Han slo seg senere ned med familien i Chicago og hadde i mange år en stilling som kantor ved en mindre menighet der. Han døde 7. oktober, 1949.

Med Brandhändlers avreise i 1926 var en epoke avsluttet i Trondheim jødenes historie. En kan si at en ny tid var innledet samtidig med at synagogen ble innviet. 




Kilder: Wikipedia
O.Mendelssohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år.


Published by Scandinavian Jewish Forum










Friday, April 8, 2016















L U D V I G  H O L B E R G 
 (1684-1754)




For Holberg inntar jødene og deres historie en særstilling som en ‘hellig’ historie. Dessuten utgjør jødene et moralsk eksempel for andre nasjoner i kraft av den evnen de har vist til å holde fast på sin religion og kultur til tross for mange hundre års adspredelse og forfølgelse.

Holberg viser til et stort spekter av kilder, som spenner fra jødiske rabbinere til notoriske antisemitter. Men hovedtendensen er kamp mot fordommer og for toleranse og solidaritet med ‘Bokens folk’.





1742 var året da Ludvig Holberg utgav sin Jødiske Historie fra Verdens Begyndelse fortsatt til disse Tider, som til sammen utgjorde nærmere 1500 sider fordelt på to bind. Verket er langt på vei blitt neglisjert av litteraturhistorien, men ble i stedet tatt til inntekt for mellomkrigstidens antisemittiske propaganda. Holberg var på sin side påvirket av 1700-tallets protestantiske toleransediskurser, selv om han også siterer antisemittiske skribenter. 

Verket er da heller ikke helt fritt for antisemittiske stereotypier om jødene som ‘hatefulle’ og ‘oppsetsige’ ‘Aagerkarle’. Noen av disse utfallene skyldes imidlertid at Holberg anvender sin ‘moraliserende’ historiske metode på jødene på linje med andre nasjoner og etniske grupper, der leseren skal øves opp til å skille ekte dyder fra laster og hykleri. Også i innledningskapittelet framhever Holberg at den jødiske historien skal fungere som et speil på historiske ytterpunkter og Guds rettferdige forsyn. 

Samtidig tilkjennegir han her et tredelt siktemål med verket: Underholdning, moralsk nytte og historisk fullstendighet: 1) Å behage, dvs. underholde leseren. 2) For det andre skal verket tjene en nyttig hensikt, nemlig å fungere som moralsk eksempel på dyder og laster og Guds visdom og rettferdige forsyn, samt kaste lys på gamle fordommer og vaneforestillinger. 3) For det tredje tar Holberg sikte på å gi den første fullstendige fremstillingen av jødenes historie fra verdens begynnelse til Holbergs egen samtid.




Ludvig Holberg (1684 - 1754)  FOTO: Wikipedia






«At jeg haver utvalt den Jødiske Historie, er skeed af tvende Aarsager, 1) efterdi den af alle er den behagligste og nyttigste, 2) efterdi ingen almindelig Jødiske Historie, som mig vitterligt er, paa noget Sprog tilforn udi et Verk er forfattet. Josephi Historie gaaer alene til Jerusalems Ødelæggelse. Prideaux begynde dra de sidste Konger, og ender med Herode. Banage [sic] begynder hvor Prideaux slipper […].»

På det tidspunktet den ‘Jødiske Historien’ ble utgitt, var den franckeske pietismen blitt retningsgivende for det danske kongehuset og embetsverket under Christian VI.s regjeringstid. I den utopisk-satiriske reiseromanen Niels Klim tegner Holberg et beskt portrett av de danske pietistenes humørløse moralisme og gledesløse gudsdyrkelse, mens det i fantasilandet Potu hersker tilnærmet full religionsfrihet.

Samtidig som pietistene vektla et subjektivt og inderlig Gudsforhold og var brennende opptatt av omvendelse og sjelelig introspeksjon, forkynte de profetiet om ’de bedre tider’ da ‘tusenårsriket’ skulle komme. 

Med til denne framtidsvisjonen hørte det også at jødene ville omvende seg til pietistenes kristendom, ikke ved at man forfulgte og fordømte dem, men ved at man overbeviste dem med et godt kristent eksempel og vennlig misjonering. Mer eller mindre i tråd med denne holdningen ble jødene innrømmet en viss religionsfrihet og rett til å praktisere sin kultur.

Men det fantes også røster som mente at jødene bedrev gudsbespottelse i kraft av sin jødiske tro og religionsutøvelse. Selv om Holberg, i likhet med antisemittiske skribenter som Johan Jakob Schudt og Andreas Eisenmenger, betrakter den jødiske nasjonalkarakteren som fordervet, ser han i motsetning til Schudt ikke redningen i dåp og assimilasjon. 

For det som ifølge Holberg er det mest bemerkelsesverdige ved jødene er jo nettopp den evnen de har vist til å bevare sin religion, sine lover og skikker til tross for adspredelse, forfølgelse, undertrykkelse - og i nyere tid også assimilasjonspåtrykk i kjølvannet av den gryende moderne nasjonalismen.

Nettopp i kraft av denne integriteten er det at jødene ifølge Holberg kan tjene som moralsk eksempel for religiøs samvittighetsfrihet for andre nasjoner og epoker. Til å være utgitt på midten av 1700-tallet, representerte verket et stort framskritt i utviklingen mot større toleranse og anerkjennelse av jødenes religion og tradisjon. 

Men målestokken for Holbergs toleranse blir like fullt kristendommen. Paradoksalt nok ser han jødenes historiske skjebne som et bevis på de kristne profetienes sannhet, og som et moralsk oppbyggelig bevis på Guds allmakt. Holberg veksler således mellom å videreføre samtidens fordommer mot jødene, og å gjendrive disse i opplysningens og protestantismens ånd.







Kilde: 

Universitetsbiblioteket i Bergen, 

Tekst: Torgeir Skorgen, Bibliotek for humaniora 
Med takk for tillatelse til gjenbruk


Published by Scandinavian Jewish Forum


Friday, April 1, 2016
















Kjøpmann Moritz Rabinowitz 


Som jødenes fremste talsmann i Norge ble Moritz Rabinowitz (1887-1942) en torn i øyet for Hitler. Da Tyskland gikk til angrep på Norge den 9. april 1940, sto Rabinowitz høyt på listen over personer som skulle arresteres.

Moritz Rabinowitz ble født i den polske byen Raigrod den 20. september 1887. Hans far, Isak Levy, var en fattig rabbiner, mens han mor, Chaia Rosa, drev en liten kolonialbutikk. Frem til han var 11 år gammel var han elev ved den jødiske skolen hvor hans far var lærer. 







Han forlot deretter den religiøse skolen og begynte ved en ordinær borgerlig skole hvor han blant annet fikk opplæring i fremmedspråk. 

Da han var 14 år gammel, fikk han brev fra en slektning i Norge som anbefalte ham å dra fra Polen og heller komme til Norge. I oktober 1901 forlot han derfor Polen med kurs for Norge og Bergen. Her jobbet han for sin onkel, manufakturforhandleren Isak Eidenbom, i mange år, både i Bergen og som omreisende. 

Rabinowitz kom til Haugesund i 1911 hvor han den 11. februar dette år etablerte seg med en liten butikk i Kaibakken. Han begynte med kortevarer, men gikk senere over til konfeksjon. Allerede etter to år i Haugesund utvidet han virksomheten og flyttet inn i egne lokaler i Strandgaten 165. Fra 1932 ble lokalene i Strandgaten knyttet sammen med nye lokaler i Haraldsgaten. 

Rabinowitz var en kreativ og dyktig forretningsmann som i flere sammenhenger lå hestehoder foran sine konkurrenter. I tillegg til lave priser, var Rabinowitz flink med reklame og han var en stor annonsør i alle byens aviser. Han var tidlig ute med vindusutstillinger, og i 1927 arrangerte han byens første mannekengoppvisning fra sine butikklokaler. På 1930-tallet åpnet han filialer i Stavanger, Egersund, Odda, Sauda og Kristiansand. 

Rabinowitz nøyde seg ikke med å bare selge skotøy og herrekonfeksjon. I starten av sin karriere fikk han byens skreddere til å sy for seg. Etterspørselen steg år for år og i 1927 startet han sin egen konfeksjonsfabrikk. Bedriften het til å begynne med Haugesund Konfeksjonsfabrikk, men endret senere navn til Condor. Han forsynte ikke bare egne utsalg med klær, men solgte også til klesbutikker i hele Sør-Norge. Ja, til og med butikker i Sverige mottok herrekonfeksjon sydd i Haugesund. I 1938 kunne Rabinowitz åpne en ny stor konfeksjonsfabrikk i Flotmyrgaten som ble kjent under navnet ”Condorbygget”. Da fabrikken åpnet i 1938, gav den arbeid til 100 ansatte. Dette var den største kvinnearbeidsplassen i Haugesund. 

Rabinowitz hadde ambisjoner om ytterligere vekst og fabrikken hadde derfor plass til 350 ansatte. Condorbygget hadde også lokaler for konserter og foredrag som byens folk kunne få leie til en rimelig leie. Da tyskerne angrep Norge i 1940 sysselsatte Rabinowitz 140 ansatte ved sine forretninger og rundt 100 personer ved konfeksjonsfabrikken.

Rabinowitz gikk for å være en god arbeidsgiver for sine ansatte. Han hadde også et varmt hjerte for folk i nød, og stilte seg i spissen for flere hjelpeaksjoner. I forbindelse med firmaets 25-årsjubileum i 1936 gav han et stykke av Åkrasanden som gave til Haugesund Byselskap. Hensikten var å sikre byens befolkning adgang til stranden og eventuelt til bygging av et badehotell.

Rabinowitz ofret ikke bare sin tid på egne forretninger. Han var svært opptatt av utviklingen i Haugesund og var et aktivt medlem av Haugesund Industriforening. Etter forslag fra Rabinowitz ble det i 1935 arrangert den første varemessen for Haugesund og omegn. 

I 1916 giftet Moritz Rabinowitz seg med Johanna, f. Goldberg (1892-1939). Hun var datter av Oberkantor Goldberg i Berlin og hadde en god utdannelse. Ekteparet fikk ett barn, datteren Edith, som ble født i 1918. I forbindelse med datterens utdannelse, flyttet mor og datter til Bergen. 

Selv om Rabinowitz ikke hadde akademisk utdannelse, var han svært kunnskapsrik når det gjaldt områder som religion, politikk og samfunnsliv. Det gjorde at han med stor faglig tyngde kunne delta i datidens avisdebatter om blant annet nazismens fremvekst. Helt fra Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933 advarte Rabinowitz mot nazismen gjennom utallige leserinnlegg både i lokale aviser og riksaviser. 

I 1933 skrev han en rekke lange artikler i Haugesunds Avis under tittelen ”Verdenskrisen og vi”, hvor han forsøkte å forklare årsaken til mange av verdens problemer. Rabinowitz sende også brev til rikspresident Hindenburg i Tyskland, president Roosevelt i USA og statsminister Chamberlain i Storbritannia hvor han talte jødenes sak. 

Han var visstnok den første personen som tyskerne spurte etter da de ankom Haugesund den 10. april. Rabinowitz var forberedt på angrepet, og rømte Haugesund den 9. april. I stedet for å dra over til England, søkte han tilflukt ved ulike gårder i Haugesundsdistriktet. 

I et hefte som Gunbjørg Gismarvik har skrevet om sin far, politikonstabel Bjørn Gismarvik, forteller hun om en episode fra slutten av 1940. Faren kom opprømt hjem og var fortvilet over at Rabinowitz hadde nektet å rømme landet: ”Den tosken ville ikke. Det var skaffet fluktvei til jøden, men han nektet å forlate landet.”

Etter å ha levd på flukt i nærmere åtte måneder ble han tatt til fange av Gestapo på gården Toftekalven på Halsnøy i Kvinnherad natt til 4. desember 1940. Han ble først sendt til Stavanger kretsfengsel før han 
i slutten av februar 1941 ble sendt til Møllergata i Oslo og senere fangeleiren Ånenby. Den 22. mai samme år ble han sendt til Tyskland og fangeleiren Sachsenhausen. Her døde han den 27. februar 1942 i en alder av 54 år. Før han døde fikk han gjennom en tysker sendt en hilsen til Haugesund. 

”- Hvis du noensinne treffer en haugesunder, ber jeg Dem hilse fra meg og si at det siste jeg tenkte på foruten mine arbeidere og funksjonærer og de vennene jeg hadde i hjembyen.” 

En medfange, Erik B. Johannesen, fortalte i et intervju med Haugesunds Dagblad den 8. oktober 1945, hvordan Rabinowitz døde:

”- Han ble slått i hjel av en tysk yrkesforbryter som var brakkesjef i Sachenhausen. Denne tysker var det en kalte blokkmester på en jødeblokk. Mannen var 6 fot på strømpelesten og veide 100 kilo. En forferdelig bølle ved navn Fritz Haupt. Han ryddet ut hundrer av 
jøder med sine spesialslag under hjertet. Det var hans form for livsnytelse i Sachenshausen. 

En dag kom turen til Rabinowitz. Han le etter ugjerningen ført til Stettin og døde der få timer etter ankomsten. Dette er den rette sammenheng om hans død. En tysk versjon fra Sachenhausen oppgir den noenlunde samme dødsårsak.”

Selv om arrestasjonen av Rabinowitz ikke sto på trykk i noen av byens aviser, ble det raskt kjent. Den 1. januar 1941 skrev en gruppe som kalte seg for ”Haugesundere” et trusselbrev til politistatsråd Jonas Lie. Brevet lyder som så: 

”Herr statsråd Lie

Det tyske gestapopoliti har bl.a. her i byen tatt M. Rabinowitz. Han har gjort mer for denne byen og den arbeidsliv enn de og nogen av deres medskyldige nogensinde kommer til at gjøre. Sørg for at han blir fri hurtigst mulig. Tilstøter det ham noget kan vi ta represalier. Ønsker svar i Haugesunds Avis om de tyske myndigheter respekterer Haagkonvensjonen og dens bestemmelser ang. norske statsborgeres liv pg eiendom. Haugesundere.”

Politistatsråden tok brevet såpass alvorlig at brevet straks ble oversendt politiet i Haugesund ”til nøye etterforskning for å mulig å komme på sporet etter brevskriverne.” (Kilde: Brev fra Jonas Lie til politimesteren i Haugesund, 04.01.41)

Ingen medlemmer av familien Rabinowitz overlevde andre verdenskrig. Datteren til Rabinowitz, svigersønnen og deres sønn mistet livet i konsentrasjonsleiren Auschwitz. 

Så lenge det var varer å selge og stoffer til å sy, fortsatte virksomheten til Rabinowitz under andre verdenskrig. Ved en skjebnenes ironi var det NS-mannen, advokat, Andrew Berner Haldorsen (f. 1902), som ble forvalter eller bobestyrer av verdiene til Rabinowitz. Haldorsen, som var fra Haugesund, var under krigen først dommer i Stavanger byrett og fra 1943 var han sorenskriver i Ryfylke. Verdier til norske jøder ble konfiskert av staten under krigen. 

Da Rabinowitz satt fengslet i Stavanger i 1941, uttalte han til N. Kalberg, som var disponent for Rabinowitz’ avdeling i Stavanger, at han aksepterte at Haldorsen hadde overtatt som forvalter av Rabinowitz-konsernet. (Kilde: Brev fra N. Kalberg 22.12.1948 som erklæring i forbindelse med Haldorsens søknad om benådning.)

Haldorsen var bestyrer av all forretningsvirksomhet til Rabinowitz i 4 ½ år på vegne av okkupasjonsmakten. Disponent i firmaet, Stener Askeland, gav Haldorsen gode referanser for måten han hadde styrt virksomheten. 

Etter krigen ble Haldorsen dømt til tre års straffarbeid for både medlemskap i NS og for at han hadde tatt på seg oppdraget med å være forvalter av boet etter Rabinowitz. I forbindelse med at Haldorsen søkte om benådning, skrev Stener Askeland et brev datert den 25. november 1948: 

”I det tidsrum av ca. 4 ½ år som herr Haldorsen var tilsatt som bestyrer av M. Rabinowitz´ forretningsanliggender fikk vi anledning til å danne oss et billede av ham og hans forhold til bedriften. 

Vi er overbevist om at Haldorsens interesser alltid var rettet på å hjelpe bedriften ut av de vanskeligheter som okkupasjonen førte med seg. 

Firmaet kunne neppe fått en bedre mann enn Haldorsen i den vanskelige situasjonen forretningen den gang var i. Vi mener de tjenester han gjennom årene gjorde, oppveier den kritikk som kunne reises mot ham fordi han gikk til stillingen som bestyrer.” 

Fra 1. januar 1946 ble firmaet M. Rabinowitz overtatt av et aksjeselskap. Selskapets aksjonærer var flere av funksjonærene i bedriften med Stener Askeland som disponent. Askeland hadde arbeidet i bedriften i 26 år. Salget omfattet også konfeksjonsfabrikken Condor. På det tidspunktet sysselsatte bedriften 80 ansatte. (Kilde: HD 02.01.46)

Livet til Rabinowitz fikk en tragisk slutt, men minnet om den driftige jødiske forretningsmannen lever fremdeles hos de fleste på Haugalandet. I 1986 hedret Haugesund kommune minnet over Moritz Rabinowitz. På jødenes minnedag for Holocaust, den 6. mai i 1986 ble det avduket en minnestein over Rabinowitz. Minnesteinen står i M. Rabinowitz park, helt sør i Haraldsgata.


Med takk til Tor Inge Vormedal for bidrag.























G E O R G  R E C H E N B E R G



Georg Rechenberg (1902 - 1973), født i München, i Bayern, Østerike, var utdannet tanntekniker, og var medlem av det sosialdemokratiske partiet da Tyskland okkuperte Østerrike i februar 1938. 

Han flyktet først til Tsjekkoslovakia, men da også dette landet kom i faresonen, fikk han hjelp fra en norsk organisasjon som het «Arbeidernes Justisfond».






Georg Rechenberg var politisk flyktning i Norge da landet ble okkupert i 1940 og deltok som frivillig i kampene i april 1940. Han kom til Norge fra Østerrike i juni 1938 og bodde i Haugesund, bl.a i Øvregt. 182. 

Rechenberg hadde som politisk flyktning blitt arrestert i september 1940, men sluppet fri etter en tid, trolig for å være tolk for tyskerne. Dette ga ham mulighet til å høre tyske nyheter på radioen som han så formidlet til motstandsbevegelsen. Han var en av de få som overlevde deportasjonen av de norske jødene. Hans mor, søsken, onkler og tanter ble utslettet. 





Georg Rechenberg etter krigen en sommerdag i hagen i Øvregata i Haugesund, 1948





I løpet av andre verdenskrig ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg fra Haugesund.

Moritz Rabinowitz (1887-1942) var en av Norges mest kjente jøder og om ham er det skrevet både bøker og laget film og teater. Han var en svært driftig forretningsmann fra Haugesund som hadde flere hundre personer i arbeid da krigen brøt ut. Men Rabinowitz var ikke den eneste jøden i Haugesund før krigen. 

I juni 1938 tok Haugesund i mot en politisk flyktning som het Georg Rechenberg. Han var født i München i 1902, men hadde sin oppvekst i Wien i Østerrike. I juni 1938 kom han til Norge og Haugesund som politisk flyktning.

Rechenberg, som var utdannet tanntekniker, var medlem av det sosialdemokratiske partiet da Tyskland okkuperte Østerrike i februar 1938. Han flyktet først til Tsjekkoslovakia, men da også dette landet kom i faresonen, fikk han hjelp fra en norsk organisasjon som het ”Arbeidernes Justisfond”. 

Etter planen skulle han få hjelp til å komme over til USA, men kom først til Oslo, hvoretter han ble sendt til en hytte eid av Jern & Metall i Førresfjorden. Derfra ble veien kort til Haugesund hvor han valgte å slå seg ned.

Da tyskerne okkuperte Norge fra den 9. april 1940, visste Rechenberg at livet hans sto i fare. Selv om han bare var såkalt ”halvjøde”, ville ikke det gi ham noen form for beskyttelse. 

På grunn av sin status som politisk flyktning ble Rechenberg arrestert av politiet i Haugesund den 9. september 1940 og sendt til Møllergata 19 i Oslo hvor han satt i tre måneder. Rechenberg ble løslatt den 4. desember 1940, samme dag som Moritz Rabinowitz ble arrestert av Gestapo på gården Toftekalven på Halsnøy i Kvinnherad. 

Dette gav senere grobunn for ulike rykter om han. I et intervju med avisen Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945, fortalte han at han var litt i tvil om han skulle returnere til Haugesund etter krigen på grunn av ryktene som hadde gått om ham.

”- Jeg vet jo at det ble skumlet en del om meg som spion i begynnelsen av krigen – fordi jeg slapp ut igjen etter at jeg var tatt første gang og hadde sittet inne en tid. Min frihet varte ikke lenge, men lenge nok til å skape rykter.”

Etter at Rechenberg slapp ut fra arresten i Møllergata vendte han tilbake til Haugesund hvor han blant annet måtte arbeide som tolk på ulike anlegg for tyskerne. I et intervju i avisen Tidens Tegn i Kristiansund i 1970 fortalte Rechenberg at han gjennom sitt arbeid som tolk fikk adgang til å høre på nyhetene og på den måten samle opplysninger som han sendte videre til motstandsbevegelsen. 

I det samme intervjuet fortalte han også at han i aprildagene 1940 var med i den lokale motstandskampen, altså gruppen av frivillige soldater som sto under kommando av kaptein Ragnvald Westbøe (1897-1945).

Rechenberg var mer eller mindre en fri mann i Haugesund fram til oktober 1942. Den store massearrestasjonen av jøder over hele Norge fant sted natt til den 26. oktober 1942. I tillegg til Rechenberg ble også Hans Reichwald, svigersønnen til Moritz Rabinowitz, arrestert i Skånevik og brakt til Haugesund den 26. oktober. 

Dagen etter ble de sendt til Stavanger. Sammen med syv andre jøder fra Rogaland ble de transportert med tog til Vestfold og satt der i arrest på Berg interneringsleir. Den 26. november samme år ble Rechenberg sammen med 227 jødiske menn sendt med tog til Oslo hvor dampskipet ”Donau” lå og ventet. 

I tillegg til mennene fra Berg interneringsleir hadde norsk statspoliti også arrestert 305 jødiske kvinner og barn. Skipet med de 532 jødene ble sendt til Stettin på grensen mellom Tyskland og Polen. Her ble de lastet over i tog som tok dem til Auschwitz. 346 kvinner, barn og eldre ble sendt til gasskammer ved ankomst. Resten ble satt i slavearbeid. Bare ni av de som ble sendt med ”Donau” kom tilbake.

Flere mindre deportasjoner ble foretatt i slutten av 1942 og begynnelsen av 1943. Til sammen ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse i løpet av andre verdenskrig. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg.

Georg Rechenberg var slavearbeider i Buna-Monowitz leiren, og som sykepleier der han blant andre traff Robert Savosnick og Ernst Hagerup-Ellingsen. Han arbeidet også med likfrakting og som skriver. I oktober 1944 ble en stor del av Auschwitz evakuert mot sør og vest, og han var innom Sachsenhausen og til slutt Dachau, leir XI ved Landsberg.

Leiren ble befridd av amerikanske styrker 1. mai 1945 og kom til Norge 9. juni 1945 med et amerikanske fly sammen med Robert Savosnick og andre deporterte fra Norge.

Hjemreisen ble organisert av Helmer Bonnevie Hartmann som arbeidet med å oppspore norske fanger i Tyskland. I Sachsenhausen møtte han Odd Nansen og han fikk Røde Kors-pakke.

I løpet av fangenskapet i Auschwitz var han selv vitne til hvordan gasskamrene ble brukt. Hvert gasskammer rommet 500 personer og ble «flittig benyttet». På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift, det ble «drept og brendt» «dag og natt». Rechenberg anslo at det hver dag kom 50-60 fullstappede jernbanevogner («vaggons»). I hver transport anslo at det var omkring 3000 personer og av disse ble knapt 10 % plukket ut til arbeid, de øvrige ble «forgasset og brendt». 

En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble bredt. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene. Seleksjon av ofre til gasskamrene foregikk helt åpenlyst. Han var vitne til at i mai 1944 ble alle i «tsjekkerleiren» sendt i gasskammeret, og kort tid senere alle i «sigøynerleiren».







Georg Rechenberg viser fram nummeret
 
han hadde i fangeleiren

     



Georg Rechenberg kom tilbake til Haugesund i begynnelsen av juli 1945. Han ble intervjuet i Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945. Han fortalte blant annet at han sammen med 51 andre frigitte fanger hadde fått bli med et amerikansk fly til Oslo, hvoretter han ble tatt hånd om av Røde Kors. Turen med fly var ikke planlagt, så det var ikke møtt fram noen velkomstkomite da de kom til Oslo.

”- Men det ble en ekstra spiss på mottakelsen likevel. Vi landet nemlig samtidig med at kronprins Olav var i ferd med å starte på sin tur til Trondheim. Kronprinsessen håndhilste på alle og ønsket oss hjertelig velkommen heim igjen.”

Etter noen uker i Oslo, dro Rechenberg tilbake til Haugesund hvor han før krigen hadde fått en del venner. Han var svært spent på hvordan byen så ut etter krigens herjinger. 

Intervjuet med Haugesunds-Pressen like etter hjemkomsten ble avsluttet slik:

”- Så kommer jeg til Haugesund og finner både byen hel og like tiltalende som før, og menneskene er like snille og elskverdige som de var den gang jeg ble sendt avgårde. Når en er ribbet for alt, og stadig har vanskelig for å forså om en virkelig lever, gjør det godt å finne et fristed som Haugesund og bli møtt av oppriktige velkomsthilsener.”

Rechenberg bodde i byen fram til 1961. I løpet av disse årene bodde han i området Øvregata-Tuhauggata, det vil si nesten samme sted som han bodde før krigen.

Ved siden av jobben i Fornøielsesparken åpnet han en liten butikk i Tuhauggata 11 hvor han solgte brukte bøker, malerier, lamper, lysestaker og lignende. 

Han jobbet for tivolidirektør Johan Basso (1886-1946) helt fram til og med 1954 da Fornøielsesparken ble flyttet til Flotmyr i anledning byens 100-årsjubileum.










En av de som husker Georg Rechenberg fra hans år i Haugesund er Odd Jansen. Rechenberg bodde nemlig i huset til hans foreldre i Øvregata 182.

– Georg var en barnekjær person og jeg husker godt at han gjorde tryllekunster for oss ungene som bodde i området rundt Tuhauggata-Øvregata, forteller Jansen og viser et bilde av Rechenberg mens han sitter ute i hagen en fin sommerdag i 1948.

– Bildet er en gave fra Georg da han flyttet fra huset vårt i 1949. Han flyttet ikke langt og vi hadde kontakt med ham i mange år, forteller Jansen.

I det nevnte intervjuet med Tidens Tegn fortalte Rechenberg at da han kom tilbake til Haugesund i løpet av et halvt år la han på seg de 30 kiloene han mistet under fangenskapet. Det han hadde opplevd i fangenskap gav ham imidlertid uro i sinnet. Han fortalte blant annet at han ikke fikk sove om nettene. Så snart han lukket øynene, fikk han mareritt.

Det var ingen psykologer som tok seg av ham da han kom tilbake til Haugesund. Selv om han i det nevnte intervju med Haugesunds-Pressen i juli 1945 fortalte at han hadde gode venner i Haugesund, har ikke vennene vært der da han trengte hjelp og holdt på å gå til grunne i byen han var så glad i.

”Jeg var full av hat til de kristne, for tyskerne var jo kristne! Jeg levde et liv i rennesteinen og livberget meg ved forskjellige småjobber. I 1952 var jeg kommet så langt ned at jeg var ferdig med dette livet. Men da var jeg beredt for Gud. Jeg åpnet for første gang Bibelen.

Rammeartikkel til Rechenberg
Beretning fra fange nummer 79.207






Utdrag fra artikkel med takk til forfatter Tor Inge Vormedal.