DET HUMANITÆRE DIPLOMATI

OG DEN DIPLOMATISKE HUMANITET 

Overrettsssakfører 

Leo Hersson, 

Oslo, 1938

Vi lever i en tid hvor ånden feirer sine største triumfer i teknikkens og vitenskapens tjeneste. 

Samtidig opplever vi ånden – og den frie tanke – midt i sin største fornedrelse. De menneskelige verdier er ved å utslettes. Alt som før var høyt og hellig og nødvendige ledd i samlivet mellom mennesker er ved å forsvinne. Tendensen synes å gå i retning av å ensrette menneskene og omskape samfundet til et samfunn av roboter som drives fra høyttalere. 

De humanitære begreper forkludres og forandres i sin begrepsmessige betydning. Frihet betyr tvang, humanitet betyr bunnløs elendighet og utslettelse av millioner, som foran kanon munningene stilles overfor begrepet i dets nye betydning. 

Jeg tenker på Etiopia Spania, Kina Osterrike og nå Tsjekko- Slovakia som henholdsvis skal siviliseres, hjelpes, reddes og utslettes under slagord som begrepsmessig er gitt nye tydninger. Og resten av verden ser påog reagerer slett ikke så sterkt lenger. Også vi er ved å avstumpes. Heller ikke vi er lengre så sikre under vurdering av de mest elementære begreper som mennesklighet, rettferd, frihet og humanitet.

II

Hundretusener av mennesker er ved et maktbud berøvet formue, hus og hjem og enhver mulighet til å ernære sig. Tusener av dem flakker idag omkring i alle land uten mulighet for å kunne slå seg ned noen steder. Som dyr sendes de over grensen fra det ene land til det annet. Ingen vil ha dem. 

Det jødiske flyktningeproblem er idag et problem som hviler tungt på alle lands regjeringer, men ingen har mot til å ta initiativet til en løsning. Ingen vil ta imot dem. Alle skyver dem fra seg. For prinsippets skyld.

Statene møttes i Evian for å drøfte muligheten for en løsning, men den er ennå ikke kommet. Hvor er Fritjof Nansens ånd? Hvor er den rakryggede personlighet som vil tre i bresjen for de ulykkelige og på vegne av vårt land vise at vi en ikke er infisert av basillen fra de fascistiske diktaturer. Norge har før vist at det i en forvirret verden er sivilisasjonens utpost og det kunne også nå være kniven som skjærer gjennem kaos. Hvor er ånden fra 1851 da «jødeparagrafen» ble strøket i den norske grunnlov? Hvilken skade ville skje om Norge tok imot en del av flyktningene? 

Det er nok å velge mellom blandt tusener av videnskapsmenn og eksperter i alle bransjer. Det ville ikke være vanskelig å få det rette utvalg. Man kan idag velge og vrake. Ulykkelige mennesker, som aldri ville glemme hva man hadde gjort for dem og som i lojalitet og dyp takknemlighet ville bli skapende og byggende faktorer i næringslivet og det videnskapelige livet. 

Forslaget vil bli møtt med den gamle frase: Vi har våre egne å ta hensyn til. Det økonomiske liv tåler ikke belastningen av en øket tilgang av arbeidskraft. Vi er redde for jøde kapitalen. Det siste er en frase som dessverre også har festet rot i de demokratiske land. Det er slett ikke jødekapitalene man frykter. 

Tvert imot, hadde de ikke vært ribbet for alt, ville problemet tvers igjennom alle fraser ikke ha vært noe problem. Man ville ha mottatt dem med åpne armer. Det er vel ikke kapitalens tilstedeværelse som skaper problemer. Heller ikke om den beherskes av jøder eller ikke. 

Begrepet «jødekapital» er i seg selv en fiksjon, men det skal innrømmes at den i en forvirret verden bedre enn noe annet, er egnet til å bortlede ulykkelige menneskers oppmerksomhet fra deres egne vanskeligheter. Lidende mennesker vil ikke høre sannheter om sin elendighet, men løgner som kan få dem til å glemme de. Derfor ser man også hele statssamfunn bygget opp av løgner og fisjoner, som folket tror på i ønsket om å kunne flykte fra de ulykkelige realiteter.

To tusen års forfølgelse går ikke sporløst hen over et folk. Stadig på vakt mot trengsler, har det skapt en viss årvåkenhet. Periodevis frihet har skapt en viss ærgjerrighet. Ulike konkurransevilkår har krevet dyktighet, flid og nøysomhet i kampen for tilværelsen og forakten har skapt en viss krypende underdannighet hos en viss type jøder. Ingen av disse egenskaper kan man tilgi jødene. 

Men ingen av disse trekk - hva enten de nå er sympatiske eller usympatiske, er skapt av jødene men av omverdenen. Det er omverdenen som har skapt den usympatiske sjakrende, pengegriske og utbyttende jøde, som benyttes som prototyp for å karakterisere jøden i sin alminnelighet. 

Det ansees for dårlig politikk å nevne jødenes bidrag til verdens kultur og sivilisajson og uklokt å fremheve at jødene i forhold til sitt antall – i vitenskap, kunst, og kultur kan fremvise flere høyreiste personligheter enn et annet folkeslag. Er det slike personligheter man er redde for å slippe inn på livet av sig?

III

Den norske regjering har idag en mulighet for å vise i handling at demokratiets ånd fremdeles er levende hos oss. Det er en regjering uverdig som representerer frihetens, likhetens og broderskapets prinsipper å benytte seg av diktaturenes fortolkning av disse begreper. La Nansens ånd bli levende igjen og la den institusjon som bærer hans navn få en sjanse til å representere skaperens idealer. Gi noen av de ulykkelige asyl her og vis ved et slikt eksempel at man i handling søker å bidra til en løsning av problemet.

IV

Som antydet skulle det være felter nok så vel i produksjonsliv og erhvervsliv som på det vitenskapelige område hvor der kan plasseres friske krefter, uten at det turde være betenkelig hverken av konkurransemessige, erhvervsmessige eller almenne hensyn. Landet ville sikkert ikke gjøre seg noen dårlig tjeneste om man søkte å bringe på det rene hvilke næringer som kan utbygges videre ved tilgang på eksperter og folk som sitter inne med spesiell fagkunnskap som vi ikke besitter. Er det ikke en mulighet for at vi på den måte kunne gjøre oss selvhjulpne på områder hvor vi idag er henvist til import nettopp fra de land som flyktningestrømmen kommer fra. 

Som illustrasjon skal nevnes et par bransjer. Av manufakturvarer forarbeidet av spinneristoffer importerer vi fra Tyskland (før Anschluss) årlig for ca 25 mill kroner. Spesielt for Østerrike kan ikke fremlegges noen oppgave, men det er vel sannsynlig at den samlede import av slike varer fra det nåværende Stor-Tyskland kommer opp i mere enn 40 mill. kroner. Av fargestoffer ligger importverdien på mer enn 5 mill. kroner. Videre importeres leketøy for betraktelige beløp. Dette var bare et lite utvalg. På enkelte vitenskapelig felter skulle vel tilgang av enkelte kapasiteter ikke være betenkelig.

Videre skulle der i jordbruksnæringen kunne skaffes beskjeftigelse for mange av flyktningene Ved oppløsningen av de zionsitiske utdannelses sentra i Tyskland og Østerrike ville hundreder av unge jøder som har påbegynt sin jordbrukssutdannelse med henblikk på en emigrasjon til Palestina, men som har måttet avbryte utdannelsen, prise seg lykkelig om de kunne få anledning til å fortsette den her. 

Dette gjelder såvel nybrottsarbeide som beskjeftigelse i landbruket i sin alminnelighet. Å gi denne ungdom en sådan utdannelsesmulighet her er så meget mindre betenkelig som oppholdet ikke vil komme til å strekke seg over et tidsrom av mer enn to år, innen hvilken tid der vil være skaffet innreise sertifikater til Palestina eller innvandringsmuligheter i andre land.

I løpet av de siste år er der i Sverige og Danmark utdannet ca. 200 slike zionistiske pionerer årlig. Den zionistiske verdensorgansasjonen har stilt de nødvendige økonomiske garantier for at emigrantene ikke skal ligge staten til byrde og at deres opphold ikke skal overstige et visst tidsrom. Disse garantier er aldri blitt misbrukt og vilde heller ikke komme til å bli det her hvis saken ordnes på tilsvarende måte. 

For Danmarks og Sveriges vedkommende har det vist seg at denne forståelse fra myndighetenes side har vært til direkte nytte for landet idet pioneren når de er kommet til Palestina har opprettholdt kontakten med sine utdannelsesland, hvilket har resultert i at Danmarks handelsbalanse med Palestina er gunstigere enn de fleste andre europeiske lands. Allerede fra Norges deltagelse på Levantmessen i 1937, er man bekjent med at Palestina er et marked som man bør ha oppmerksomheten henvendt på.

Med hensyn til muligheten for anbringelse i forskjellige erhvervsgrener vil det ganske sikkert ikke være vanskelig for statsmaktene å bringe på det rene på hvilke områder der er behov for utenlands sakkunnskap eller hvor nye krefter kan slippes til uten betenkeligheter.

Først når man i handling har vist evene til å hjelpe har initiativet til en generell løsning mulighet for å føre frem. La Norge være et lysende eksempel i bestrebelsen for å gjengi de gamle idealer deres opprinnelige betydning. Enhver er redd for å være den første. Men det er en betraktning som er et land uverdig hvor den sunne fornuft ennå ikke har rukket å bli forkludret. La lyset komme fra Norden til en ulykkelig verden hvor galskapen er ved å bli norm.

Overrettsssakfører Leo Hersson

Hatikwoh

1938