October 17, 1943

Chief Rabbi of Denmark 

Interned but Not Deported, 

Germans Announce 

Terror Continues

October 17, 1943

Stockholm (Oct. 15) 1943 

German authorities in Denmark today issued a denial of the report that Chief Rabbi Friediger of Copenhagen has been deported on one of the “deportation vessels.” Admitting that the Chief Rabbi has been arrested, the German authorities declared that “he is still interned in Denmark.” 

The number of Danish. Jews already deported from Denmark is estimated in the Swedish press today to have reached more than 1,000. The homes of the deported Jews are being sacked by the Germans and the loot sent to Germany. 

Information reaching here today from Denmark states that Rena Pfiffer-Madsen, famous Danish music critic, was mortally wounded by the Germans when attempting to escape to Sweden. She was taken to a Danish hospital where she died of her wounds. 

Nazi officials also reasserted Prof. Niels Nielson in reprisal for his part in the Danish Students’ Association protest against Jewish persecution. The proclamation, read by Prof. Nielson at a special meeting of the Association, stated; “The removal of a group of our countrymen from all official positions has caused the management of the Students’ Association, as the leading Danish cultural institution, to condemn with sharpest protest these acts which are so strongly in opposition to the Danish mentality.” 

The German Minister in Denmark, Werner Best, is being flooded with resolutions from various organisations in the country demanding that German action against Danish Jews be stopped. 

JTA

Scandinavian Jewish Forum

Robert Levin Oslo Museum

ROBERT LEVIN 

DEL II

Sverigetiden 

I november 1942 kom arrestasjonen og deportasjonen av jøder. Robert Levin ble først hjulpet i dekning hos venner, ledet fra sted til sted, før han til slutt kom seg over til Sverige under et lass med høy – med håret farget gulrotrødt og uten briller. Han lyste opp som et Sankthansbål; uigjenkjennelig var han nok, men svært synlig. 

Gjenforeningen noen dager senere med kone og barn beskrev han senere som ”et under”. Pianisten, som ikke hadde orket å ta i et piano, spilte og spilte av glede til armene verket. Nå kom den gode hukommelsen til sin rett; han eide ikke noter, men spilte all den norske musikken som fantes – fra Grieg til sjømannsviser – utenat. 

8. april 1940 sto det utstilt i Norsk Musikkforlag en note med musikk av Robert Levin og tekst av Otto Nilsen: “Jeg drømmer meg tilbake til hjemmet jeg forlot”. Bildet viste en soldat på nøytralitetsvakt! I Sverige fikk den ny tekst av Arne Paasche Aasen (også kalt Pinsehaugen), og den ble brukt som kveldssang i de norske forlegningene. Det ble mange “sanger ved leirbålet” i denne tiden, men den mest kjente av hans egne ting, var utvilsomt den første av hans mange marsjer: Kirkenesmarsjen, skrevet i glede da russerne i oktoberdagene 1944 fordrev tyskerne og frigjorde byen. Arild Feldborg skrev teksten.

I to og et halvt år reiste Robert Levin og andre norske kunstnere som hadde måttet flykte for livet over grensen, rundt og opptrådte for norske soldater som var forlagt i svenske skoger. Revykongen Herberth og hans kone Solveig Ballarini, Randi Heide Steen, Ernst Glaser, Gunnar Sønstevold, Hugo Kramm, Gunnar Reiss Andersen, Axel Kelland, Lauritz Falk, Sonja Mjøen – i forskjellige konstellasjoner reiste de rundt i regi av den norske legasjonen eller Svenska Norgeshjälpen.

Revy kongen Herbert Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Musikerkollegene i Oslo som mottok pakker fra Sverige fra Banjo-Lasse, visste hvem avsenderen var. Da familien Levin kom hjem igjen i junidagene 1945, sto Chat Noir- og Rosekjeller-orkesteret på Østbane-perrongen og blåste dem inn – et uforglemmelig øyeblikk. Aarenstrup.

Uforglemmelig var også ansiktet til slagverkeren i Chat Noir-orkestret da det viste seg at en av musikerkollegene hadde gjemt familien Levins sølvtøy under podiet hans. ”Faan, har jeg sitti på detta siden 1942???” 

Oppbrudd 

Sverige-årene med mange merkverdige turné-erfaringer, både med mennesker og instrumenter, skulle vise seg å være den beste trening for Robert Levins kommende karriere – akkompagnatørens. Etter krigens opplevelser, og da det viste seg at både Solveig og Robert Levin hadde mistet mange nære slektninger i gasskamrene, følte han at et oppbrudd fra revyer og restauranter var nødvendig.

Det første engasjementet var med den svenske operettesangeren Gösta Kjellertz, og så begynte ballen å rulle. Konsertlivet opplevde en voldsom blomstring i de hektiske og livsglade etterkrigsårene. Det hendte at han spilte tre ganger i uken i Universitetets Aula, med tre forskjellige programmer. Kristian Lange summerte det hele opp da han i en anmeldelse i Dagbladet beklaget at han ikke lenger klarte å variere sine superlativer om pianisten, ”men jeg skal komme tilbake til saken hvis han mot formodning skulle slå en feil tone!”

         

Mange av verdens mest ettertraktede kunstnere gjestet med særlig glede Norge, fordi krigstiden hadde vært så hard her. Robert Levin spilte med dem alle: Elisabeth Schwarzkopf, Yehudi Menuhin, Roberta Peters, Rita Streich, Henryk Szeryng, Anne Brown, Kim Borg, Camilla Wicks, Felicia Weathers og en lang rekke andre. De hadde meget å lære bort, og de gjorde det med stor kjærlighet og varme, en som pianisten brakte videre til sine yngre kolleger.

Kjell Bækkelund Robert Levin Norsk Folkemuseum

Hele rekken av norske solister hadde ”Robert Levin ved flygelet” ved sine debuter og videre i karrieren – Ingrid Bjoner, Knut Skram, Arve Tellefsen, Terje Tønnesen og Elise Båtnes for bare å nevne noen ganske få av forskjellige generasjoner. Særlig mange år samarbeidet han med Aase Nordmo Løvberg, Edith Thallaug og Ole Bøhn – de to sistnevnte til han var over 80 år – og det firhendige samarbeidet med Kjell Bækkelund var spesielt; i en periode ble de kalt ”musikklivets Knoll og Tott”.

De store utenlandsturneene, som med Menuhin til blant annet Israel og Tyskland, og med den forgudede Schwarzkopf, ga spesiell erfaring. Han, som i sin ungdom ikke hadde råd til å ta imot et stipendium fordi det bare dekket reisen, og måtte levere de 500 kronene tilbake, opplevde nå Europas og verdens musikkliv fra podiet. Han opplevde det også på en måte som måtte sette det norske i relieff – fra mangelen på utdannelsesmuligheter for musikere, til mangel på anstendige konsertlokaler.

         

Han reiste Norge rundt, og på langs og på tvers et utall ganger. Hans navn sto på plakaten i London, Paris, Berlin, Jerusalem og Tokyo. I New Yorks Carnegie Hall spilte ”Robert Levin and Robert Levin”. Førti års aldersforskjell ble visket ut da de to navnebrødrene, en nordmann og en amerikaner, gjorde furore.

Samspillets kunst 

Da han begynte som akkompagnatør i 1946, oppdaget Robert Levin hvor lite han kunne, av det han var formodet å kunne, av kammermusikklitteraturen, av sonater og lieder, som han måtte lære seg i ekspressfart. Han elsket prøvene, elsket opplevelsen av en gradvis tilnærming mellom to eller flere musikere gjennom samspill og samtale, utveksling av ideer og impulser – for til slutt, i aller beste fall, å oppleve den totale musikalske sammensmelting. De gangene det skjedde, ble det hilst med dyp, felles takknemlighet, ikke med ord, og det kunne like gjerne skje på en prøve, hjemme i Gabelsgate, som i konsertsalen.

Akkompagnatøren og kammermusikerens rolle er samspill med andre. Enkelte syntes å tro at det er en underordnet rolle å akkompagnere, men for eksempel i sonateformen – ta ”Kreutzersonaten” – er det total likeverdighet mellom instrumentene. Derfor kunne det irritere ham om en kritiker skrev ”ved flygelet satt Robert Levin” etter en konsert med tre sonater på programmet! Det er gjennom samspillets kunst – det felles åndedrett, det felles følelsesmessige møtet i musikken – at komponistens intensjoner oppfylles.

Musikkhøyskolen 

I alle år var Robert Levin aktiv i og for musikklivet. Det utvalg, den komité eller det styre finnes knapt i norsk musikk- og kulturliv der han ikke på et eller annet tidspunkt gjorde en innsats, fra Musikerforeningen til Kringkastingsrådet. I NOPAs styre satt han i en menneskealder. Han kjempet for musikkens plass og musikernes rettigheter, norsk musikkbegavet ungdoms rett til utdannelse på høyt nivå, og nordmenns rett til levende musikk over hele landet. Fordi han var så respektert i vide kretser, var ingen dører stengt for ham – han fikk til det utrolige.

Da Norges Musikkhøgskole ble konstituert i 1973, et par hundre år etter de tilsvarende institusjoner i våre naboland, ble han høyskolens første rektor. Senere fikk han sitt personlige professorat i interpretasjon. Studentene elsket ham og hans personlige måte å undervise på, og hans seminarer var overfylte. Da den nybygde Musikkhøgskolen åpnet sine dører på Majorstuen, var han så stolt og lykkelig som om han skulle bygget den selv. Da kammersalen, Levinsalen, ble oppkalt etter ham, var det stort for hele familien.

Han hadde heller ikke trodd han skulle oppleve Oslo Konserthus, men i 1978 var det han som holdt hovedtalen ved innvielsen, og han spilte der mange ganger, blant annet ved nostalgiske konserter med Schwarzkopf og Menuhin.

Før Oslo Konserthus ble reist spilte Robert Levin på tomten. Kjell Aukrust ”skøyt ein bånsull” med haglegevær på et noteark, og Robert Levin spilte det med punktmusikalsk finesse for TV-kameraene. Han tok aldri seg selv for alvorlig. Men musikken – den behandlet han med det dypeste alvor. Det er kanskje den største arven han kunne etterlate seg.




Forfatter

Mona Levin

DET HUMANITÆRE DIPLOMATI

OG DEN DIPLOMATISKE HUMANITET 

Overrettsssakfører 

Leo Hersson, 

Oslo, 1938

Vi lever i en tid hvor ånden feirer sine største triumfer i teknikkens og vitenskapens tjeneste. 

Samtidig opplever vi ånden – og den frie tanke – midt i sin største fornedrelse. De menneskelige verdier er ved å utslettes. Alt som før var høyt og hellig og nødvendige ledd i samlivet mellom mennesker er ved å forsvinne. Tendensen synes å gå i retning av å ensrette menneskene og omskape samfundet til et samfunn av roboter som drives fra høyttalere. 

De humanitære begreper forkludres og forandres i sin begrepsmessige betydning. Frihet betyr tvang, humanitet betyr bunnløs elendighet og utslettelse av millioner, som foran kanon munningene stilles overfor begrepet i dets nye betydning. 

Jeg tenker på Etiopia Spania, Kina Osterrike og nå Tsjekko- Slovakia som henholdsvis skal siviliseres, hjelpes, reddes og utslettes under slagord som begrepsmessig er gitt nye tydninger. Og resten av verden ser påog reagerer slett ikke så sterkt lenger. Også vi er ved å avstumpes. Heller ikke vi er lengre så sikre under vurdering av de mest elementære begreper som mennesklighet, rettferd, frihet og humanitet.

II

Hundretusener av mennesker er ved et maktbud berøvet formue, hus og hjem og enhver mulighet til å ernære sig. Tusener av dem flakker idag omkring i alle land uten mulighet for å kunne slå seg ned noen steder. Som dyr sendes de over grensen fra det ene land til det annet. Ingen vil ha dem. 

Det jødiske flyktningeproblem er idag et problem som hviler tungt på alle lands regjeringer, men ingen har mot til å ta initiativet til en løsning. Ingen vil ta imot dem. Alle skyver dem fra seg. For prinsippets skyld.

Statene møttes i Evian for å drøfte muligheten for en løsning, men den er ennå ikke kommet. Hvor er Fritjof Nansens ånd? Hvor er den rakryggede personlighet som vil tre i bresjen for de ulykkelige og på vegne av vårt land vise at vi en ikke er infisert av basillen fra de fascistiske diktaturer. Norge har før vist at det i en forvirret verden er sivilisasjonens utpost og det kunne også nå være kniven som skjærer gjennem kaos. Hvor er ånden fra 1851 da «jødeparagrafen» ble strøket i den norske grunnlov? Hvilken skade ville skje om Norge tok imot en del av flyktningene? 

Det er nok å velge mellom blandt tusener av videnskapsmenn og eksperter i alle bransjer. Det ville ikke være vanskelig å få det rette utvalg. Man kan idag velge og vrake. Ulykkelige mennesker, som aldri ville glemme hva man hadde gjort for dem og som i lojalitet og dyp takknemlighet ville bli skapende og byggende faktorer i næringslivet og det videnskapelige livet. 

Forslaget vil bli møtt med den gamle frase: Vi har våre egne å ta hensyn til. Det økonomiske liv tåler ikke belastningen av en øket tilgang av arbeidskraft. Vi er redde for jøde kapitalen. Det siste er en frase som dessverre også har festet rot i de demokratiske land. Det er slett ikke jødekapitalene man frykter. 

Tvert imot, hadde de ikke vært ribbet for alt, ville problemet tvers igjennom alle fraser ikke ha vært noe problem. Man ville ha mottatt dem med åpne armer. Det er vel ikke kapitalens tilstedeværelse som skaper problemer. Heller ikke om den beherskes av jøder eller ikke. 

Begrepet «jødekapital» er i seg selv en fiksjon, men det skal innrømmes at den i en forvirret verden bedre enn noe annet, er egnet til å bortlede ulykkelige menneskers oppmerksomhet fra deres egne vanskeligheter. Lidende mennesker vil ikke høre sannheter om sin elendighet, men løgner som kan få dem til å glemme de. Derfor ser man også hele statssamfunn bygget opp av løgner og fisjoner, som folket tror på i ønsket om å kunne flykte fra de ulykkelige realiteter.

To tusen års forfølgelse går ikke sporløst hen over et folk. Stadig på vakt mot trengsler, har det skapt en viss årvåkenhet. Periodevis frihet har skapt en viss ærgjerrighet. Ulike konkurransevilkår har krevet dyktighet, flid og nøysomhet i kampen for tilværelsen og forakten har skapt en viss krypende underdannighet hos en viss type jøder. Ingen av disse egenskaper kan man tilgi jødene. 

Men ingen av disse trekk - hva enten de nå er sympatiske eller usympatiske, er skapt av jødene men av omverdenen. Det er omverdenen som har skapt den usympatiske sjakrende, pengegriske og utbyttende jøde, som benyttes som prototyp for å karakterisere jøden i sin alminnelighet. 

Det ansees for dårlig politikk å nevne jødenes bidrag til verdens kultur og sivilisajson og uklokt å fremheve at jødene i forhold til sitt antall – i vitenskap, kunst, og kultur kan fremvise flere høyreiste personligheter enn et annet folkeslag. Er det slike personligheter man er redde for å slippe inn på livet av sig?

III

Den norske regjering har idag en mulighet for å vise i handling at demokratiets ånd fremdeles er levende hos oss. Det er en regjering uverdig som representerer frihetens, likhetens og broderskapets prinsipper å benytte seg av diktaturenes fortolkning av disse begreper. La Nansens ånd bli levende igjen og la den institusjon som bærer hans navn få en sjanse til å representere skaperens idealer. Gi noen av de ulykkelige asyl her og vis ved et slikt eksempel at man i handling søker å bidra til en løsning av problemet.

IV

Som antydet skulle det være felter nok så vel i produksjonsliv og erhvervsliv som på det vitenskapelige område hvor der kan plasseres friske krefter, uten at det turde være betenkelig hverken av konkurransemessige, erhvervsmessige eller almenne hensyn. Landet ville sikkert ikke gjøre seg noen dårlig tjeneste om man søkte å bringe på det rene hvilke næringer som kan utbygges videre ved tilgang på eksperter og folk som sitter inne med spesiell fagkunnskap som vi ikke besitter. Er det ikke en mulighet for at vi på den måte kunne gjøre oss selvhjulpne på områder hvor vi idag er henvist til import nettopp fra de land som flyktningestrømmen kommer fra. 

Som illustrasjon skal nevnes et par bransjer. Av manufakturvarer forarbeidet av spinneristoffer importerer vi fra Tyskland (før Anschluss) årlig for ca 25 mill kroner. Spesielt for Østerrike kan ikke fremlegges noen oppgave, men det er vel sannsynlig at den samlede import av slike varer fra det nåværende Stor-Tyskland kommer opp i mere enn 40 mill. kroner. Av fargestoffer ligger importverdien på mer enn 5 mill. kroner. Videre importeres leketøy for betraktelige beløp. Dette var bare et lite utvalg. På enkelte vitenskapelig felter skulle vel tilgang av enkelte kapasiteter ikke være betenkelig.

Videre skulle der i jordbruksnæringen kunne skaffes beskjeftigelse for mange av flyktningene Ved oppløsningen av de zionsitiske utdannelses sentra i Tyskland og Østerrike ville hundreder av unge jøder som har påbegynt sin jordbrukssutdannelse med henblikk på en emigrasjon til Palestina, men som har måttet avbryte utdannelsen, prise seg lykkelig om de kunne få anledning til å fortsette den her. 

Dette gjelder såvel nybrottsarbeide som beskjeftigelse i landbruket i sin alminnelighet. Å gi denne ungdom en sådan utdannelsesmulighet her er så meget mindre betenkelig som oppholdet ikke vil komme til å strekke seg over et tidsrom av mer enn to år, innen hvilken tid der vil være skaffet innreise sertifikater til Palestina eller innvandringsmuligheter i andre land.

I løpet av de siste år er der i Sverige og Danmark utdannet ca. 200 slike zionistiske pionerer årlig. Den zionistiske verdensorgansasjonen har stilt de nødvendige økonomiske garantier for at emigrantene ikke skal ligge staten til byrde og at deres opphold ikke skal overstige et visst tidsrom. Disse garantier er aldri blitt misbrukt og vilde heller ikke komme til å bli det her hvis saken ordnes på tilsvarende måte. 

For Danmarks og Sveriges vedkommende har det vist seg at denne forståelse fra myndighetenes side har vært til direkte nytte for landet idet pioneren når de er kommet til Palestina har opprettholdt kontakten med sine utdannelsesland, hvilket har resultert i at Danmarks handelsbalanse med Palestina er gunstigere enn de fleste andre europeiske lands. Allerede fra Norges deltagelse på Levantmessen i 1937, er man bekjent med at Palestina er et marked som man bør ha oppmerksomheten henvendt på.

Med hensyn til muligheten for anbringelse i forskjellige erhvervsgrener vil det ganske sikkert ikke være vanskelig for statsmaktene å bringe på det rene på hvilke områder der er behov for utenlands sakkunnskap eller hvor nye krefter kan slippes til uten betenkeligheter.

Først når man i handling har vist evene til å hjelpe har initiativet til en generell løsning mulighet for å føre frem. La Norge være et lysende eksempel i bestrebelsen for å gjengi de gamle idealer deres opprinnelige betydning. Enhver er redd for å være den første. Men det er en betraktning som er et land uverdig hvor den sunne fornuft ennå ikke har rukket å bli forkludret. La lyset komme fra Norden til en ulykkelig verden hvor galskapen er ved å bli norm.

Overrettsssakfører Leo Hersson

Hatikwoh

1938

Robert Levin - Courtesy Oslo Museum

THE HUMBLE MASTER

"I believe Robert Levin had always held his head high out of respect for himself and others, for humanity in general. He seemed to know that veneration for life had nothing to do with bowed heads." 

He has celebrated triumphs with the greatest, such as Yehudi Menuhin and Elizabeth Schwartzkopf, but he has also taught the most obscure, including a new generation of Norwegian soloists.

Robert Levin was an institution in Norwegian music – as pianist and teacher, man and musician. For him, no task had been too small, no task too great.

He was also just as great as he was small. He raised his head when he talked to you - even at the piano he has the same erect posture. It wasn't because he had an athletic build. On the contrary, I believe Robert Levin had always held his head high out of respect for himself and others, for humanity in general. He seemed to know that veneration for life had nothing to do with bowed heads. 

“He was like a father to us!” That's what Norwegian music students say, particularly singers who have been taught interpretation by this man, a world class accompanist who not only gave generously of his professional experience when he was a lecturer, and later a professor and Principal of the Norwegian State Academy of Music, but also shared human experience with budding soloists. 

For Robert Levin, music has always been a human affair. In his case, there is no point in distinguishing between the artist and the man, as people often do, or the professional and his personality. No, Robert Levin is a musician in life, a man in music. Given his life story, he need not have been, but his life story is also the reason why he is.

Robert Levin and Kjell Bakkelund 1961 Photo: Norsk Folkemuseum

Clearly an institution, but certainly an institutional man. The fact that he has been an active member of organisations, done his share for artists' unions, or even been principal of an academy, doesn't mean that he has formal training or a bureaucratic gift for that kind of thing. It just means that he has been a human being with a strong sense of duty. Again: humanity first! 

The aura that precedes him when he enters a room, whether for a meeting, a lesson or a concert, doesn't come from his qualifications or his position but from his radiant warmth. Certainly it is the pianist we usually meet in most connections, but is it not also the friend who leads a debate, the father who practices with his students, the husband who accompanies the evening's diva? 

For Norway's music students in the 1970s, it was an invaluable advantage that Robert Levin was able to approach his task with the repertoire and range of a soloist as well as a chamber musician and an accompanist. But to them it was no less important that he had a fatherly approach, that he was a natural teacher, and that in addition to his knowledge of music he always conveyed a humanistic attitude to musicianship. 

Many have related how he made the strictest demands in the mildest possible way, how he brought out the best in them and, above all, how he used his joy in music to show them the way. 

Cramming theory and technique was one thing, interpretation was something else; the art of learning a composer's work, making it your own, and then passing it on to the audience as a gift from both. He made his students understand that this entails both hard work and joy. 

We mustn't forget that the 1970s were still a pioneering period in Norwegian musical education. A political resolution to introduce musical studies at university level was not passed until 1972, when Robert Levin was a lecturer at the Oslo Conservatory. 

In a way, he had been a pioneer all his life. He had been the boy who made his first acquaintance with the piano accompanying his sister when she sang children's songs at his grandmother's house. He had been the son of a not particularly well-to-do immigrant family whose parents had unfailing faith in him and made every effort to provide training and practical support so that he could follow a musical career, an unusual priority in the social situation of the time. 

He had been the young man who made his début as a classical pianist and his living playing in cafes and variety theaters. He had fought for the rights of practicing musicians, for official appreciation of music in general, and had naturally been one of the most enthusiastic supporters of efforts to give musical education academic status. 

It is because of all this that, in 1973, a more or less diploma-less musician was appointed the first principal of the State Academy of Music in our, in this respect, rather backward cultural nation. The appointment was soon to bear fruit. 

At the time, Robert Levin was one of relatively few Norwegian musicians to have established an international career. For him, music was a transcendental medium, a supra-national language that had a natural validity all over the world. The Academy had been a Norwegian dream, but its goal must be to give talented Norwegian musicians access to the world of music. 

Previously they had more or less had to become foreigners to get a proper education. Robert Levin himself was a living example of a talented artist who had had to make his own way with no backing from Norwegian institutions, apart from his legendary private tutor, Nils Larsen, and the many dance halls and restaurants that paid for his services. 

With his natural generosity and in the spirit of the pioneering age, which was also the spirit of improvisation, he often allowed his students to benefit from the international circle of friends he had acquired as an active concert pianist. For instance, if Rita Streich or Yehudi Menuhin came to Oslo to give a concert with Robert Levin, he arranged for them to rehearse at the Academy and afterwards persuaded them to give a lecture or a master class. He even persuaded violinist Camilla Wicks to move from the USA to a vacant professorship in Oslo. 

Essential chapters of this century's Norwegian musical history are also Robert Levin's history. Today he can look back on an explosive development that he has not only experienced but also influenced; he can see Norwegian singers appearing in a multitude of European concert halls and opera houses and Norwegian instrumentalists signing international recording contracts. A less modest person might have said to himself “I have helped to build the foundations for this - as a musician and as a teacher”. But primarily, I believe, as a human being. 

His peaceful battle for life in music, for music in life, cannot be viewed in isolation from the fact that Robert Levin grew up as a Jew among Jews and at the same time as a Norwegian among Norwegians, and gradually as a human being among the world's human beings. In the deepest sense, it is his Jewish fate that has taught him to be grateful for his existence. He may not always have known whom to thank for surviving the Holocaust, but one thing is certain: he has offered his thanks through his music. 

Written by journalist Jan E. Hansen
Translation: Virginia Siger ©
Published with permission

Robert Levin - FOTO: JMO

ROBERT LEVIN

DEL 1

Robert Levin, født i Oslo, norsk pianist og musikkpedagog. Elev av bl.a. Nils Larsen og Fartein Valen. Debuterte i Oslo 1932. Dosent ved Norges musikkhøgskole 1973–76, professor i klaver og interpretasjon 1976–82, rektor 1973–80. 

Levin regnes som en av sin generasjons mest fremtredende akkompagnatører. Han hadde et utstrakt samarbeid med internasjonalt kjente kunstnere. Han var også aktiv i en rekke styrer og råd. 

Tildelt Kritikerprisen 1956/57, Lindemanprisen 1983, Spellemannprisen 1977. Utgav memoarboken Med livet i hendene (1983), ført i pennen av hans datter, journalisten Mona Levin.

          


Robert Levin var Oslo-gutt, født 7. juni 1912, oppvokst på Grünerløkka, da som nå et immigrasjonsområde, fullt av fattige innvandrere og arbeidsfolk. 

Hos hans mormor i Stolmakergaten sto det et piano som ingen spilte på før han selv, fire og et halvt år gammel, satte seg ned og begynte å plukke melodier ut av det. Snart lærte han seg å sette til harmonier, og fem år gammel opptrådte han første gang offentlig. Når fingrene var for korte til å nå de svarte tangentene, brukte han knyttneven på dem.

Moren Marie bestemte at Robert skulle bli pianist, men han var fylt ti før han fikk ordentlig undervisning, Dette var bakgrunnen for at han alltid ivret for musikkundervisning fra laveste til høyeste nivå. Levin, Bækkelund og Siems Musikkbarnehager bidro til å sette musikk og barn på kartet i Norge. 

Sofienberg skole ca. 1930

Hans egen allmennutdannelse – seks og et halvt år på Sofienberg Skole – utgjorde ikke akkurat noe grunnlag for den stillingen han skulle få i 1973, som rektor og etter hvert professor ved Norges musikkhøyskole.
                                                                         

Fra tsaren til nazistene

Robert Levins familie kom fra det gamle Russland, fra fattige små landsbyer i Litauen der jøder hadde lov å bo – en slags forlengelse av de europeiske ghettoene, lette å finne når jødeforfølgelsene trappet opp. I 1905 ble situasjonen livstruende, og en etter en kom familien seg ut av tsarens rike og til Norge.

Han husket godt sin bestemor og hennes fortellinger om livet i Russland, om kosakkene som red inn i landsbyen, brente, plyndret og voldtok. I sitt 81. år, 37 år etter å ha unnsluppet pogromene i Russland, ble hun slept ombord i SS Donau fra Akershuskaia, og deportert til Tyskland og gasskamrene, sammen med to av sine døtre, tre svigersønner og syv barnebarn.


Pengesekken

Faren, David Levin, tok forefallende arbeid som å dra kullkjerrer, og han ble omførselshandler – solgte ved dørene rundt i landet. Da Robert Levin debuterte til særdeles gode anmeldelser, skrev redaktør Mikael Sylten i Nasjonalt Tidsskrift: ”Det er ikke rart jøden Levin forsøker å klatre opp kunstens stige ved hjelp av pappa Levins pengesekk.”

Penger var det ikke så mye av i pappa Levins sekk, men knappenåler, undertøy og strømper som han gikk rundt og solgte for at familien skulle ha mat på bordet. Uansett hvor dårlig det var med dem gikk familien Levin aldri på akkord med regelverket for et ortodokst jødisk hjem.

Om det så vidt holdt til maten, holdt det ikke alltid til sønnens spilletimer. Han var 12 år gammel blitt akseptert av datidens store pedagog Nils Larsen – et kvalitetstegn i seg selv – og var det ikke penger til spilletimene, gikk foreldrenes gifteringer i stampen. Fjorten dager gikk med til å skrape sammen nok til å løse dem ut, men ikke lenge etter var de hos ”onkel” igjen, i en evig runddans.

Med Nils Larsen kom det store vendepunktet. Han tok utgangspunkt i det individuelle, i den hånden han holdt på med i øyeblikket, og ikke i noe fastlagt system. Han arbeidet med pusten – alt det som er elementært i dag, men nytt den gang – og han hadde en medfødt evne til å formidle muntlig hva han ville at hans elever skulle få ut av det musikalske.

Det var ikke rare barndommen Robert Levin hadde. 13 år gammel begynte han å spille på restaurant på kveldene for å spe på husholdningspengene. Han gikk på folkeskole (der han for det meste sloss), på religionsskole (forberedelse til bar mitzwa, jødisk konfirmasjon) og han spilte på restaurant. Når andre barn lekte, sto moren over ham og passet på at han øvde.

Han var en lesehest av de sjeldne. I barneårene leste han på gaten, om natten, overalt hvor det var mulig. (Nøkkelhullet) Aviser, romaner, politisk litteratur, historie, psykologi, Ibsen og Shakespeare – han leste i et spekter fra Marx til Marx Brothers – gjorde ham til en meget kunnskapsrik mann. I 1940, med tårene rennende nedover kinnene, måtte han holde sitt private autodafé i peisen.

Levende musikk

Den musikken folk flest ble kjent med, hørte de på kino og restauranter. Før radioens tid var det der levende musikk ble spilt, før lydfilmen kom i 1928. Musikerne var ofte de beste – filharmonikere, stabsmusikere – de måtte slåss om jobbene, og nivået lå høyt. Per Bolstad, Klaus Egge, Ivar Johnsen – restaurantmusikere var de alle sammen. Egge sang som Louis Armstrong på Skansen, og gjorde stor lykke. De fine restaurantene hadde store orkestre, på Grünerløkka spilte en duo eller en trio.

Det var knapt en restaurant i Oslo Robert Levin ikke spilte på, men den første jobben var på Kjøttkaka – Folkerestauranten i Markveien – deretter ”Knivstikkern” (en kelner var blitt stukket ned i bakgården der) og Carlton. Det han tjente, reddet familien på fem mennesker.

Fartein Valen FOTO: Wikipedia

  
  

Han avanserte til Frimurerlogen og Dronningen, byens beste restauranter, og kom opp i et annet skikt. På Dronningen var ungareren Czismas orkesterleder. Han spilte aldri noe likt to ganger, men etter hvilket humør han var i, og hvem i orkestret han var sinna på. Slikt bidrar til å oppøve godt bladspill, og restaurant- og kinomusikere måtte være gode i prima vista, ellers fikk de ikke jobb. Robert Levin måtte være best – arbeidsgiverne ville alltid foretrekke en Oslogutt fremfør en trønder eller nordlending, og alle før de valgte en jøde. 

Som 14-åring ble han medlem av Musikerforeningen, og for å utbedre sine mangelfulle kunnskaper, tok han som 15-åring harmonitimer hos Gustav Lange, men syntes det var kjedelig. Først seks år senere, da han begynte hos Fartein Valen – igjen med harmonisering av koraller som lekse – forsto han hvor viktig det var å ha dette grunnlaget. Det betød også meget for hans yrkesstolthet som musiker.

Colloseum, Oslo. FOTO: Wikipedia

I denne tiden, da restauratørene kunne kjøre sine helt egne løp, være så uforskammet og nedverdigende overfor sine ansatte som de hadde lyst til, og sparke dem som ønsket å organisere seg, ble også Robert Levins politiske innstilling formet. Før musikerne i 1937 gikk inn i LO, bølget diskusjonen like livlig som foran EF- og EU-avstemningene 50-60 år senere. Møtestedene var gatehjørner etter spilletid, i hele sentrum kunne man treffe på grupper av musikere som diskuterte for og imot.

Fra stumfilm til lydfilm 

Da Robert Levin spilte på Colloseum første gang, i 1925, var han bare 15 år, og ville helst følge med på lerretet – særlig når det var indianerfilm. Premieredag var som regel mandag. Etter siste forestilling satt fiolinisten Per Bolstad og han igjen, mens maskinisten spilte neste ukes film for dem. De satt i salen og noterte et og trekvart minutts kjærlighet, kjærlighet med flydur, tyve sekunders måneskinn, truende skyer i ti sekunder, halvt minutts storm – og så den elleville stumfilmmusikken vi kjenner fra forfølgelsesscenene.

Da lydfilmen kom i 1928, var det rene katastrofen for kinomusikerne. Musikerforeningen ville ”sette hardt mot hardt”, men hva skulle man vel sette opp mot lydfilmen? Da Robert Levin døde 29. oktober 1996, var han den siste gjenlevende av de profesjonelle stumfilmmusikerne i Norge.

Per Bolstad FOTO: Fylkesarkivet

Debut 

Debutkonserten 26. januar 1932 var en seier. Levin hadde aller nådigst fått en måned fri fra restaurant Cecil, for å finpusse programmet. Én eneste gang hadde han klaget til Nils Larsen over all dansemusikken han måtte spille. Da sa Larsen noe han aldri glemte: ”Det er ikke avgjørende hvor du spiller, og det er ikke engang avgjørende hva du spiller. Det avgjørende er hvordan du spiller.”

Cecils eier, den legendariske Wilhelm Olsen, ble først ordentlig imponert da debutanten et par dager etterpå sto på podiet og spilte trekkspill. ”Jeg visste faen ikke at han var så begava, jeg!” sa han. Og Robert Levin hadde ”trekkspill” som biinstrument i Musikerfortegnelsen i alle år deretter.

Etter arbeidstid hendte det at Cecil-musikerne gikk til gaukene i Vika og kjøpte en flaske, drakk og spilte poker, og møttes kl. 9 neste morgen for å spille kammermusikk. Det var et indre behov, de måtte stille sin musikernysgjerrighet etter alle timene med dansemusikk.       

Ny musikk og ny teknikk 

Stravinsky og Hindemith var nye toner i 30-årene. Den som ledet Robert Levin inn i samtidsmusikken var komponisten Sparre Olsen, som på den tiden spilte 3. fiolin i Willy Johansens orkester på Theatercaféen. Der begynte far høsten 1932, et eksklusivt og stilfullt engasjement. 

Johansen hadde en strykekvartett som skulle spille Valen, og Sparre Olsen ledet pianisten note for note gjennom verket, viste linjene, bevegelsene, hvordan det hele var bygget opp. 

I den andre enden av skalaen lå den nye musikken fra Amerika – jazzen – som de også måtte være oppdatert på. Punktert ”prøyssersjess” og baktung ”tanzmusik” holdt ikke lenger, nå skulle det svinge på en annen måte. Alle hadde radio, sveivegrammofon og lakkplater, og musikernes arbeidsområder ble utvidet. Levins første egne radioopptak var programmer med Duke Ellington- og Cab Calloway-meloder. Notene kom fra Amerika, og måtte bearbeides så det virket som om musikerne hadde spilt i mer enn tre måneder. Han hørte på plater og skrev av i massevis – alle gjorde det.

Sparre Olsen FOTO: NB

Willy Johansens orkester flyttet over til Bristol, og i tre år spilte Robert Levin der, blant annet en måned med Coleman Hawkins – et høydepunkt i karrieren, ikke minst når han senere skulle imponere unge musikere!

Med mange av Bristol-musikerne samarbeidet Robert Levin deretter på Chat Noir og i Rosekjellern. Det var i Kjellern han spilte 8. april 1940, da restauranten plutselig ble fylt av folk som brukte stedet som tilfluktsrom. Musikerne hadde ikke engang hørt flyalarmen.

Chat Noir 1930 - Foto Norsk Folkemuseum

Den vonde tiden 

Mine foreldre - Solveig og Robert Levin hadde giftet seg i 1938. Selv om han nå var leder for ”Robert Levins orkester” og fremtiden arbeidsmessig så lys ut, ble det i en av bryllupstalene sagt at de var modige som våget å stifte familie i slike tider. Året etter fikk de en datter, meg, og så kom krigen.

For pianisten fulgte en slags normal unormal tid. Det normale var arbeidstiden og arbeidsstedet, det unormale var publikum og stemningen i Kjellern. Stamgjestene forsvant, inn kom tyske soldater, NS-folk og hird. Engelske og amerikanske melodier ble forbudt. Mer enn en gang hvisket hovmesteren til ham: ”Vær forsiktig når du går hjem. Det sitter noen NS-folk der som sier de har lyst til å ta deg i kveld.” Selv om gode venner og kolleger fulgte ham hjem, var nervene på bristepunktet. Så satt han oppe og leste til dagen grydde, visste jo at de kom trampende ved 5-tiden, hvis de skulle ta ham. Han mistet søvnen i disse årene.

Robert Levin fikk ikke spille i NRK og han og alle andre jøder fikk en stor, svart J i passet. De ble annenklasses borgere. Noen av hans nærmeste musikervenner ble nazister, også det et fryktelig slag.

Med takk til forfatter Mona Levin
Skrevet i anledning Robert Levins 100 årsdag 2012