DEL II
Sally Strauss fortalte at han bare var en liten jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme.
Grete har også mye annet å fortelle om det illegale motstandsarbeidet faren var involvert i. Familien Johansens hus rommet også en kafé. Kaféen var samlingssted for bygdas egne folk, men også for tyske soldater. Det ble ikke akkurat så greit for vertskapet på kafeen å takle alle de episodene som oppstod der.
Grete forteller også, ganske oppsiktsvekkende, at det blant de østerrikske soldatene i Skar leir var en hemmelig kommunistisk gruppe på 4–5 personer, ledet av østerrikeren Joseph Kraval. "De tilhørte samme gruppa som pappa." Familien Johansen pleiet vennskap og kontakt med Joseph i mange år etter krigen og de besøkte hverandre i henholdsvis Maridalen og Wien så sent som på 1960-tallet.
Grete forteller også, ganske oppsiktsvekkende, at det blant de østerrikske soldatene i Skar leir var en hemmelig kommunistisk gruppe på 4–5 personer, ledet av østerrikeren Joseph Kraval. "De tilhørte samme gruppa som pappa." Familien Johansen pleiet vennskap og kontakt med Joseph i mange år etter krigen og de besøkte hverandre i henholdsvis Maridalen og Wien så sent som på 1960-tallet.
 |
| Joseph Kraval - FOTO: Ilse Ileby |
Denne hemmelige kommunistiske gruppen i militærforlegningen på Skar sørget bl.a for å kartlegge hele leiren med tanke på eventuelle sabotasjeaksjoner, og møttes iblant hjemme hos dem, i familien Johansens kafé på Rugda.
Etter en litt "fuktig" kveld på kaféen var stemningen så høy at de østerrikske soldatene marsjerte av sted nordover langs Gamle Maridalsvei mens de sang Internasjonalen! Men de roet seg nok ned da nærmet seg leiren.
Etter en litt "fuktig" kveld på kaféen var stemningen så høy at de østerrikske soldatene marsjerte av sted nordover langs Gamle Maridalsvei mens de sang Internasjonalen! Men de roet seg nok ned da nærmet seg leiren.
Ved ett tilfelle gjennomførte SS en omfattende kontroll av veiene i Maridalen. Grete forteller at hun da var på besøk hjemme hos venninnen Ilse på hytta i Åsheia. "Men da fikk far tak i Joseph, lederen av den østerrikske gruppa," forteller Grete, "og fikk ham til å følge meg hjem forbi alle disse SS-soldatene. Det glemmer jeg aldri. Men jeg var så trygg når Joseph henta meg."
Familien Johansen hadde en egen hytte på eiendommen der de innlosjerte folk som hadde behov for å gå i dekning, både nordmenn og jøder, før de fikk hjelp til å flykte til Sverige. Umiddelbart før arrestasjonen av de norske jødene i november 1942, ble mange av de jødiske familiene varslet om at det måtte komme seg vekk.
Grete husker at én av disse familiene, mor, far og to barn, ble midlertidig innlosjert på grafiske arbeideres feriehjem, Gutenberg, på Rugda. Men etter noen få dager orket ikke faren å bli boende der lenger, han mente at familien trygt kunne reise tilbake til leiligheten i Oslo. "Jeg husker det så godt," sier Grete, "det var to skjønne barn." Men de ble selvfølgelig tatt og endte sine dager i en tysk konsentrasjonsleir.
Ilse begynte som elev på Maridalen skole som 10-åring. Maridøler som gikk på skolen sammen med Ilse, husker henne godt, men de visste neppe at stefaren Sally var jøde. Det er likevel grunn til å tro at ekteparet Brodin som de leide hytta av, trolig også skolestyreren på Maridalen skole, Kristian Halsnes, må ha visst det.
At ekteparet Johansen som drev landhandleren på Rugda, visste det, er helt åpenbart. Men de var "gode nordmenn" og kloke nok til ikke å snakke om det overfor barna sine og elevene på skolen.
 |
| Johanna Vogel - trolig fotografert før flukten til Norge |
Ilse selv lærte seg raskt sitt nye språk og fant seg godt til rette på skolen og blant barna i dalen på fritiden. Gillda forteller at moren var "vill og vågal", hun hoppet om kapp med gutta i skolebakken, og ergret seg over at hun, fordi hun var jente, ikke fikk lov til å stille til start i skoleskirennet. For i mer uoffisielle konkurranser gikk hun fra gutta på ski. Bestevenninnene hennes fra den tiden var Grete, Ellen og Ingrid.
Men i leken og samværet med de andre barna, snek det seg noen ganger inn en truende tone. Som når én av venninnene av en eller annen grunn var blitt fornærmet på Ilse, sa: "Jeg vet nok hvem dere er, og jeg skal fortelle de andre om dere!" Venninnen hadde vært med Ilse hjem, og merket seg at foreldrene snakket litt rart, og så spiste de så rar mat! Men heldigvis ble "tuppen og lillemor" gode venner igjen.
Grete Tunsjø forteller at hun sammen med Ilse og en annen venninne en gang gikk "på slang" hos en av naboene på Rugda. De fikk med seg noe rabarbra, men uheldigvis hadde det samtidig vært innbrudd både i landhandleriet og i huset der jentene hadde vært "på slang". Grete ble derfor forhørt av politiet. "Men jeg sørget for ikke å fortelle politiet at Ilse hadde vært med," forteller Grete, "for å unngå at de tok seg en tur opp til Åsheia."
 |
| Ilse og moren Johanna med vennene Nelly og Nils Wanggård, |
Til tross for frykten for å bli avslørt hadde familien til å begynne med noen gode dager. Sally og Johanna fikk om sommeren besøk av venner fra tiden i Gyldenløvesgate før krigen, og de knyttet også kontakt og vennskap med naboer i dalen. Det massive tyske nærværet i Maridalen under krigen representerte likevel en alltid tilstedeværende trussel.
Ilse forteller at tyske soldater i fritiden ofte gikk på tur i skogen rundt hytta for å plukke sopp og bær. Det må ha vært en traumatisk opplevelse for familien som oppholdt seg inne i hytta. Familien hadde også en periode mange kaniner. Av skinnet sydde Johanna moffer som hun solgte, og kjøttet kom nok godt med som mat.
På bussen til og fra byen var det ofte kontroller, og Sally fryktet alltid for at hans virkelige identitet skulle bli oppdaget. Men for å skjule sin jødiske identitet hadde gode venner i motstandsmiljøet sørget for å skaffe ham et nytt pass med navnet Erich Vogel.
På bussen til og fra byen var det ofte kontroller, og Sally fryktet alltid for at hans virkelige identitet skulle bli oppdaget. Men for å skjule sin jødiske identitet hadde gode venner i motstandsmiljøet sørget for å skaffe ham et nytt pass med navnet Erich Vogel.
Sally fikk ofte skyss med Gretes far til og fra byen. Men innimellom tok han bussen hjem. Hva han foretok seg i byen, vet hun ikke, "men han drev nok med noe, og var nesten ikke hjemme."
Oskar Johansen hadde kjøretillatelse og en månedelig rasjon på 15 liter bensin for å hente varer i byen. Og i tillegg var det "gode nordmenn" blant politibetjentene på politistasjonen i Nydalen, med tilgang til informasjon om når det var planlagt kontroller. De sørget for å varsle Johansen pr. telefon om forestående kontroller.
Oskar Johansen hadde kjøretillatelse og en månedelig rasjon på 15 liter bensin for å hente varer i byen. Og i tillegg var det "gode nordmenn" blant politibetjentene på politistasjonen i Nydalen, med tilgang til informasjon om når det var planlagt kontroller. De sørget for å varsle Johansen pr. telefon om forestående kontroller.
 |
| Nelly og Nils Wanggård med Sally til venstre og Johanna til høyre |
På toppen av all frykt og usikkerhet ble Ilses mor, Johanna, tidlig under krigen rammet av en uhelbredelig kreftsykdom. Maridølenes ”engel” gjennom mange år, Sigrid Huseby Brodin som var gift med Ivar Brodin d.e. på Skar gård, påtok seg og familien en stor risiko ved å pleie henne i denne tiden. Men livet stod ikke å redde, og Ilse forteller at moren døde i hytta 4. mars 1943. ”Det var den kaldeste vinteren jeg noen ganger har opplevd,” forteller Ilse i dag.
Etter morens død i 1943 bodde Ilse, nå 14 år, sammen med sin stefar, Sally, i den lille hytta i Maridalen til 1945. Livet må ha vært tøft og for ungjenta Ilse. Hun var mye overlatt til seg selv. Sally kunne ofte være borte flere dager i strekk, og Ilse må ha fryktet for at han kanskje kunne bli tatt.
Hun fikk jobben som husholderske, hentet vann i bekken, sørget for klesvask og matlaging, slaktet kaniner til mat og av moren hadde hun lært seg å sy trøyer av kaninskinn som de hadde under klærne for å holde på varmen. Hytta var trekkfull og ovnen var dårlig.
Hun fikk jobben som husholderske, hentet vann i bekken, sørget for klesvask og matlaging, slaktet kaniner til mat og av moren hadde hun lært seg å sy trøyer av kaninskinn som de hadde under klærne for å holde på varmen. Hytta var trekkfull og ovnen var dårlig.
En av naboene, Stenberg, kjørte en del varer for tyskerne. Så en dag var han av sted på et ærend til et tysk lager. "Jeg skal hente en ovn til kapteinen”, sa han. Han hadde allerede sett seg ut en ovn, og dro "med honnør" av gårde med den, ifølge memoarene til Karen Helene Johansen. Ved var det nok av, men det holdt ikke i lengre tid.
Og nå trådte de to østerrikerne Joseph og Karl i Skar leir støttende til. I nattens mulm og mørke bar de sekker med kull fra Skar militærforlegning over skogen til hytta der Vogel bodde! Her har man med andre ord å gjøre med en norsk "jøssing" som stjal en ovn fra et tysk lager + soldater i nazi-Tysklands tjeneste som skaffet brensel til en tysk jøde i dekning!
Sallys helse ble sterkt redusert under krigen, og han døde i 14.03.1960. Noen av hans venner fikk i den forbindelse trykket noen minneord om ham i Aftenposten 19.03.1960.
Ifølge nekrologen skal Sally under krigsårene ha deltatt aktivt i illegalt arbeid: "I 1940, da tyskerne overfalt vårt land, var det å bryte opp nok en gang. Strauss levde i dekning i omegnen av Oslo under hele krigen, og tok aktivt del i illegalt arbeid."
Hvem vennene var, og hva denne illegale virksomheten gikk ut på, vet vi ikke, bortsett fra at han hadde jevnlig kontakt med landhandleren Oskar Johansen, og gjennom ham etter alt å dømme møtte både norske motstandsfolk tilknyttet Osvaldgruppa og deltakerne i den kommunistiske gruppen i Skar leir.
Hvem vennene var, og hva denne illegale virksomheten gikk ut på, vet vi ikke, bortsett fra at han hadde jevnlig kontakt med landhandleren Oskar Johansen, og gjennom ham etter alt å dømme møtte både norske motstandsfolk tilknyttet Osvaldgruppa og deltakerne i den kommunistiske gruppen i Skar leir.
På baksiden av et bilde fra hytta i Maridalen har Sally selv skrevet: "Partisan unter dem Kriege fünf Jahren in dieser Hütte im Norwegischen Wald." Fra hytta hadde Sally i alle fall et godt utgangspunkt for å følge med på og rapportere om tyskernes bevegelser i området.
Historien om MILORG’s radiostasjon, med kodeordet CORONA/JOHANNA, som våren 1945 sendte meldinger til London fra terrenget rundt Movann, nord for Maridalen, er vel kjent. Det var her i Hansekollen at de ansvarlige for stasjonen, Arne Eikrem* og Karl August Nedrum og Arnes forlovede, Agnes Larsen, ble sporet opp av en tysk patrulje så sent som 18. mars 1945.
Eikrem og Nedrum ble skutt på stedet under fluktforsøk, mens Agnes ble pågrepet og ført til tyskernes militærleir på Skar, og deretter til Victoria Terrasse der hun ble utsatt for brutale forhør og tortur.
I verket Norsk krigsleksikon 1940–45 er Agnes Larsen omtalt som eneste kvinnelige, norske SIS-agent (Secret Intelligence Service). I samme artikkel er radiostasjonen i Hansekollen omtalt med kodenavnet CORONA/JOHANNA.
Radiostasjonen opererte først med kodeordet CORONA, men i et minneskrift om dramaet i Hansekollen opplyses det at radiostasjonen etter desember 1944 fikk kodenavnet JOHANNA. Kan det tenkes at noen i denne motstandsgruppa kan ha hatt kontakt med Sally og Johanna på hytta i Maridalen, og at kodenavnet Johanna er gitt for å hedre minnet til Johanna Vogel som døde i hytta tre år tidligere?
Et fåtalls bilder og 4 bøker er tatt vare på etter Sally. Interessant nok var 2 av disse bøkene relatert til krigen, begge utgitt i 1947: Asbjørn Sundes Menn i mørket, en memoarbok om den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Sunde ledet under krigen, i ettertid kjent som Osvaldgruppen, og Sigurd Hoels Møte ved milepelen, en roman som bl.a. drøfter hvorfor noen nordmenn ble landssvikere under krigen.
Etter krigen flyttet Ilse og Sally til Helgesensgate 76, senere også Solveig som Sallys nye kone. Ilse forteller at Solveig var "slem og trollete" mot henne.
Sally gjenopptok sin forretningsvirksomhet som skredder i Pilestredet, visstnok ved inngangen til City-passasjen, en virksomhet han etter hvert utviklet til en liten konfeksjonsfabrikk under navnet Grændsens handelskompani.
Ilse begynte i lære som kjole- og draktsyerske hos Molstad, og avla også svenneprøven der. Senere giftet Ilse seg og fikk 4 barn, datteren Gillda og sønnene Tor Ivar, Vidar og Arnljot.
Ilse og datteren Gillda kan fortelle at Sallys kone skal ha mislikt mannens ønske om å feire jødiske høytider, og at han av samme grunn heller ikke hadde noe særlig kontakt med det jødiske miljø i Oslo.
I Gravferdsetaten i Oslo framgår det imidlertid at han er gravlagt på Det mosaiske trossamfunn gravlund på Helsfyr. På gravsteinen kan man lese følgende inskripsjon: Sally Strauss "I kjærlig erindring", etterfulgt av en tekst på hebraisk: "En fullstendig og ærlig og Gudfryktig mann, hans gjerninger var gode og helstøpte, han utførte rettferd og barmhjertighet i/for sitt folk ... Måtte hans sjel bli inkludert blant de levende."
Sallys liv etter krigen utenom forretningsdriften, er lite dokumentert, bortsett fra et referat fra et møte i Studentvenstrelaget i Oslo, 1. februar 1955. Tema for møtet var landssvikoppgjøret, og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til tidligere landssvikdømte. Under diskusjonen, tok Sally ordet. Hans hilsen til de tilstedeværende, noen av dem tidligere landssvikdømte:
Sally Strauss fortalte at han bare var en liten jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. "Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme."
Taleren tilbød seg å fortelle hva jødene har gjennomgått, og sluttet: "Det finnes mange unnskyldende momenter, men meget forferdelig er foregått. Allikevel hater jeg ikke. Dere har sonet. Vær ikke misfornøyde. Gjør som jeg: Klag ikke, hat ikke, men glem."
Eikrem og Nedrum ble skutt på stedet under fluktforsøk, mens Agnes ble pågrepet og ført til tyskernes militærleir på Skar, og deretter til Victoria Terrasse der hun ble utsatt for brutale forhør og tortur.
I verket Norsk krigsleksikon 1940–45 er Agnes Larsen omtalt som eneste kvinnelige, norske SIS-agent (Secret Intelligence Service). I samme artikkel er radiostasjonen i Hansekollen omtalt med kodenavnet CORONA/JOHANNA.
Radiostasjonen opererte først med kodeordet CORONA, men i et minneskrift om dramaet i Hansekollen opplyses det at radiostasjonen etter desember 1944 fikk kodenavnet JOHANNA. Kan det tenkes at noen i denne motstandsgruppa kan ha hatt kontakt med Sally og Johanna på hytta i Maridalen, og at kodenavnet Johanna er gitt for å hedre minnet til Johanna Vogel som døde i hytta tre år tidligere?
Et fåtalls bilder og 4 bøker er tatt vare på etter Sally. Interessant nok var 2 av disse bøkene relatert til krigen, begge utgitt i 1947: Asbjørn Sundes Menn i mørket, en memoarbok om den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Sunde ledet under krigen, i ettertid kjent som Osvaldgruppen, og Sigurd Hoels Møte ved milepelen, en roman som bl.a. drøfter hvorfor noen nordmenn ble landssvikere under krigen.
Etter krigen flyttet Ilse og Sally til Helgesensgate 76, senere også Solveig som Sallys nye kone. Ilse forteller at Solveig var "slem og trollete" mot henne.
Sally gjenopptok sin forretningsvirksomhet som skredder i Pilestredet, visstnok ved inngangen til City-passasjen, en virksomhet han etter hvert utviklet til en liten konfeksjonsfabrikk under navnet Grændsens handelskompani.
Ilse begynte i lære som kjole- og draktsyerske hos Molstad, og avla også svenneprøven der. Senere giftet Ilse seg og fikk 4 barn, datteren Gillda og sønnene Tor Ivar, Vidar og Arnljot.
Ilse og datteren Gillda kan fortelle at Sallys kone skal ha mislikt mannens ønske om å feire jødiske høytider, og at han av samme grunn heller ikke hadde noe særlig kontakt med det jødiske miljø i Oslo.
I Gravferdsetaten i Oslo framgår det imidlertid at han er gravlagt på Det mosaiske trossamfunn gravlund på Helsfyr. På gravsteinen kan man lese følgende inskripsjon: Sally Strauss "I kjærlig erindring", etterfulgt av en tekst på hebraisk: "En fullstendig og ærlig og Gudfryktig mann, hans gjerninger var gode og helstøpte, han utførte rettferd og barmhjertighet i/for sitt folk ... Måtte hans sjel bli inkludert blant de levende."
Sallys liv etter krigen utenom forretningsdriften, er lite dokumentert, bortsett fra et referat fra et møte i Studentvenstrelaget i Oslo, 1. februar 1955. Tema for møtet var landssvikoppgjøret, og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til tidligere landssvikdømte. Under diskusjonen, tok Sally ordet. Hans hilsen til de tilstedeværende, noen av dem tidligere landssvikdømte:
Sally Strauss fortalte at han bare var en liten jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. "Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme."
Taleren tilbød seg å fortelle hva jødene har gjennomgått, og sluttet: "Det finnes mange unnskyldende momenter, men meget forferdelig er foregått. Allikevel hater jeg ikke. Dere har sonet. Vær ikke misfornøyde. Gjør som jeg: Klag ikke, hat ikke, men glem."
* En mulig ”link” mellom Sally Strauss og motstandsmannen Arne Eikrem kan være at Eikrem blant sine nærmeste ungdomsvenner hadde en ung jøde ved navn Herman Feldmann. De bodde begge på Grefsen og deltok aktivt i idrettsmiljøet der. Herman Feldmann ble pågrepet etter et mislykket fluktforsøk til Sverige, og endte sine dager i Auschwitz i 1943. Foreldrene, Rachel og Jacob Feldmann ble på sin side likvidert og dumpet i et tjern nær svenskegrensen av norske grenseloser. Historien er mange år senere blitt beskrevet i en roman og i
en spillefilm, jf.
Det er umulig å vite for sikkert, men kan ikke utelukkes at Sally gjennom sine kontakter i det jødiske miljøet kjente både familien Feldmann og derved også Arne Eikrem, selv om Eikrem og Johansen opererte på to ulike fronter i motstandskampen, i henholdsvis MILORG og Osvaldgruppen.
DEL II
Med takk til forfatter Tomas Overgaard
No comments:
Post a Comment