Ernst Glaser

ERNST GLASER

DEL II

Jeg skiftet. Det var mørklegging og jeg husker at jeg stod på en trikk. Jeg stod for sikkerhets skyld og gikk av. Det var nokså mørkt. Det første som møtte meg da jeg gikk inn orkesterinngangen på baksiden av aulaen var en kjempepolitimann. Det hadde vært noen anonyme oppringinger om at det skulle bli bombeattentat, som det senere ble en gang i Aulaen. Så alle fiolinkassene ble undersøkt. 

Jeg hadde da i forløpet av den samtalen fått en pengesum – jeg tror det var 6 eller 800 kroner. Den, sa de til meg, den må du ikke ha på deg under konserten. Så dem gav jeg til min daværende kollega Karl Andersen. Politimannen gjorde ikke meg noe, men jeg følte meg ikke høy i hatten da jeg spilte den konserten. Jeg skjønte at det var farlig. Jeg hadde fått beskjed at etter konserten skulle jeg forsvinne så ubemerket som mulig og en bil skulle vente på meg ved Rådhuset. 

Konserten gikk over, vi spilte en moderne finsk komposisjon og der var en masse solo før konsertmesteren. Og av en eller annen grunn så misforsto jeg ham, så jeg kom inn for sent på min solo. Han pleide alltid å snakke tysk med meg av en eller annen grunn. Han snakket meget godt tysk. 

Mens han dirigerte så sa han – han hadde det med det: Zu spät- zu spät. Jeg tenkte: Dette låter ikke bra. Men det var ikke for sent. Det gikk bra og jeg ble tatt med av den bilen og der møtte jeg senere ambassadør Sommerfelt som den gang var en ung mann, og han gav meg, jeg tror det var 20 svenske kroner, og sa at jeg ville bli bragt i dekning i Oslo hos noen som het Hesselberg. Og der skulle jeg vente på nærmere beskjed for de ville at jeg skulle komme fortest mulig ut av landet. Det var nokså dramatisk da.

Lise Børsum (Alnæs) med datter Berit - Foto Ulstein municipality

Dagen etter var vi hos Lise Børsum. Vi var Maja, Marz og – det var flere jeg husker ikke, vi fikk beskjed at vi skulle bli fordelt – jeg kom til Hesselberg som bodde ikke langt fra Børsum og Hesselberg var ansatt i Storebrand og hans kone var på landet så huset var tomt. Vi var alene der og jeg skulle få nærmere beskjed der og ikke vise meg i vinduet. Forøvrig, det eneste oppdraget jeg fikk var å lage middag til oss to og den gang var jeg iallefall ikke flink å lage middag og jeg husker at jeg fant ingen bokseåpner og skulle lage fiskeboller. Med en syl og et skrujern fikk jeg opp boksen – og poteter. 

Jeg var der to dager. Så fikk jeg beskjed gjennom min kone som fikk besøke meg siden de ville gjerne at jeg skulle ta avskjed med henne, via Lise Børsum antagelig, at jeg samme dag skulle jeg vente på henne. Den gang Berit Poulson som var invalid og hadde bil fikk kjøre hvor hun ville. Hun skulle hente meg og jeg skulle til Østbanen og skulle bare vente. Jeg ville da møte Amalie Christie uten å gi tegn på at jeg kjente henne, hun skulle følge med toget og jeg skulle følge etter henne. Hun skulle bare ved et nikk ved en kupe sihvor den ryggsekken var hvor mine nødvendigste eiendeler var. Fele fikk jeg naturligvis ikke ta med meg. Jeg tror det var Bededagen og det var en masse folk på Østbanen, og alt det der klaffet.

Det vil si at om formiddagen fikk jeg besøk av Lise Børsum som hadde med seg et sifferbrev og det skulle jeg ha med. Hun sa: Det virker som du er den mest fornuftige av det selskapet du skal sammen med, så var så snill å ha det her og det skal du levere i den norske legasjon i Stockholm. Det gjorde jeg da. Så ble jeg kalt ut. Det var brudd mot reglementet så og si. På plattformen var det noen som sa jeg skulle komme ned og der var Amalie og en ung mann som jeg ikke kjente. Hun stakk noe i hånden på meg. Det var vel det som var de svenske kronene da, for jeg hadde ikke penger på meg. 

Forøvrig ble jeg ønsket god reise. Jeg skulle gå av i Stange og der skulle jeg spørre etter en mann som het Blunkeberg – nei Brunken. Det ville ikke bli de samme som jeg trodde jeg skulle gå med, Dr. Hirshberg. Jeg kom jo nesten for sent. Jeg kom akkurat tilbake til min plass og skulle akkurat sette meg, så var det noen som så den ryggsekken og at jeg tok den opp og sa: Det er noen som har den plassen! Jeg gjemte meg bak et Dagblad og var nokså uvennlig og sa: Det er min plass! Men så ble jeg kalt ut. 

Dette var første gang jeg kom inn i toget. Så kom jeg ikke inn igjen, jeg ble stående på plattformen og så varte det ikke lenge for en ung dame snudde seg og sa: Nei, men er det ikke Glaser! Så sa jeg: Nei, det er feil! Det viste seg senere at hun var selv jøde og henne traff jeg senere igjen. Hun var ikke flyktning den gang men kom til Sverige.

Jeg gikk av toget, var ikke særlig turkledd, hadde en garbadinfrakk pa meg og det begynte å sne og så spurte jeg etter Bronken. Han var ikke kommet. Jeg bare sto der og hadde en ryggsekk med meg. Så var jeg blitt koblet sammen med et ektepar Bernstein med sin lille gutt. Han er vel lege nå. Så var det en tsjekkisk journalist som het Porschold, han er blitt boende i Norge som aktiv journalist. Det var ikke flere.

Vi ble da bilt til den skolen i nærheten av Stange og til Hekne skole,og ble mottatt av lærerinnen Kjelllaug Herset. Hun og hennes forlovede, Lars Sagberg, bodde på en gård like ved. Der fikk vi meget streng ordre om ikke å vise oss i det hele tatt om dagen og jeg husker at vi delte seng, Bernstein og jeg. Han var fryktelig nervøs. De betrodde meg at hun hadde en stor pengesum med seg. Jeg hadde ingen midler.

Men jeg hadde jo et sifferbrev. Der ble vi liggende i to netter, tror jeg. Vi kom jo om natten, så var vi dagen over og så var vi en natt til. Den siste natten fikk vi beskjed om at vi skulle ha den fordelen at vi ikke behøvde å gå hele veien, men vi skulle bli bilt med lastebil til Glomma og settes over med en sandlekter og vi skulle finne en i nærheten så vi måtte bare gå. 

Jeg tror vi hadde los hele veien. Det skulle være en drosjebil som skulle kjøre oss til det ble så uveisomt at vi måtte gå. Der ble vi da ført inn i en tømmerkoie og overnattet der. Tidlig om morgenen begynte vi å vandre. Nei, vi kom til tømmerkoien og vi var der dagen over. Om kvelden fikk vi besøk av en bonde som sa at vi skulle holde oss parate. Det snedde ganske mye og vi skulle da komme over en riksvei og han skulle ha med seg hest og slede etterpå og få vekk sporene. Vi gikk da, jeg lurer på om vi var innom denne bondegården, det husker jeg ikke, men det skjedde ingenting og vi trasket da videre og påmorgenkvisten kom vi til en tømmerkoie og fikk kaffe.

Vi fikk imellomtiden mat, og så god mat som jeg ikke hadde smakt på lenge. Det var noe annet å være i Oslo enn å være flyktning på Hedemark, så var vi jo trette og våte og gledet oss til en hvilestund og til noe varmt. Det viste seg at der var noe galt med peisen så de fikk den ikke tent. Det var katastrofalt for meg. Jeg hadde en gang pådradd meg en kneskade, så da vi gikk videre begynte det ene kneet mitt å bli stivt. Så kom vi frem til en ny tømmerkoie sånn ved 1 tiden om dagen og der ble det laget stort bål. Jeg var så dum og ingen hindret meg dessverre. 

I mellomtiden synes jeg at jeg var blitt en plage for mine medflyktninger fordi jeg kom ikke så fort avgårde som jeg skulle. Jeg fikk en stokk og gikk med et stivt og et noenlunde bra ben. Jeg tok av meg mine beksomstøvler, jeg er jo ikke skimann! Så jeg vet ikke hvorfor jeg hadde beksomstøvler, om jeg hadde kjøpt dem i anledningen. Iallefall, de sto og tørket like ved peisvarmen og ble så trange at jeg fikk dem ikke på meg, så jeg måtte bløte den opp igjen. I mellomtiden var neste los skifte, en fantastisk kar som da overtok og som skulle føre oss over grensen.

Ragnar Ulstein: Det kunne vært Silkoset? Var det den mannen som senere skrev til meg og som jeg bekreftet? Sagberg var hovedlosen på ruta, men han førte ikke lenger enn til Glomma.

Ernst Glaser: Nei dette var nær grensen. Det var ved et vann ved Gråberget hvor grensen gikk midt igjennom. Han var i motsetning til den bonden som førte oss til den første tømmerkoien da han overtok en traust og rolig og veldig kjekk mann. Vi kom da frem der etter den etterfølgende vandring som ikke var så morsom. Det var ganske kupert terreng. 

Til slutt så kom vi frem til – jeg husker ikke om det var en ny tømmerkoie – det går jeg ut fra, nei, det tror jeg ikke. Vi kom nesten til vannkanten og der lå en robåt klar og vi ble båtet over og på den andre siden. Han ble med til den første svenske bonden hvor vi fikk sitte. Han var høyst uelskverdig. Han ville bare bli kvitt oss igjen. 

Men Silkoset ringte da til nærmeste grenseplass og det var i nærheten av et sykehus hvor vi kom. Der ble vi liggende et døgn igjen. I mellomtiden ble det sendt bud til lensmannen som vel var fra Blekinge. Der ble vi forhørt. Vi hadde da fått streng beskjed at vi ikke skulle si noen ting, så jeg var innstilt på det. Jeg slapp å si noe, for den som var før meg han sprakk iallfall med en gang, så det var synd, for det var vel en av grunnene til at den ruten ble rullet opp. Var det ikke en landsfiskal som het Gertner? Det husker jeg.

Ragnar Ulstein: De kom ikke til Gertner De?

Ernst Glaser: Jo, gjorde vi ikke. Han var lenger sør han. Gertner var iallfall farlig. Men ruta over Stange gar inn ved Knappen på svensk side. Landsfiskalen kjenner jeg ikke. Dette med Blekinge var bare tull, det var et helt annet navn. Det var en lang reise til Kjeseter. Jeg var da reiseleder igjen. 

Vi hadde ikke fått beskjed at det var at det var Kjeseter vi skulle til. Vi skulle til Lakså, og så om morgenen ta vestgående tog til Catrineholm, og der skulle vi ta en drosje til Kjeseter det var jo idiotisk for Lakså og Catrineholm var jo så nær hverandre at de velstående Bernstein, kunne istedenfor at vi satt halve natten der, på stasjonen og ventet. 

Men det gjorde jo ikke oss noe den gangen. Så var det en ganske militær tone på Kjeseter den gangen iallefall. Men jeg likte det i grunnen, syns det var all right. Men det var mange som protesterte. Mange synes det var som å komme tilbake til tyskerne igjen. Det synes ikke jeg. Det var som det skulle vare. Litt spartansk men. Så var jeg der og ble forhørt av en norsk politimann som hette Mellem, husker så godt navnet fordi man kan lese det begge veier! 

Så ble vi jo spurt, alle ville jo til Stockholm. Jeg sa jo at jeg ville helst til Stockholm. Der hadde jeg jo muligheter til å tjene mitt brød. Jeg hadde jo også dette brevet med meg. Jeg visste ikke hva som stod i det, men det viste seg at det var simpelthen en pengesum som svarte til det jeg hadde på banken og det fikk jeg da bruke opp. Men jeg var uten instrument. Jeg kom da noen dager senere til Stockholm og ringte opp til gamle venner av meg som var immigranter, som Heimann. Han hadde fått stilling i et antikvariat og bygget opp en meget betydningsfull antikvarisk avdeling i en bokhandel. Hans kone hadde vært lekekamerat og ungdomsvenn av mine foreldre og der fikk jeg bo. De var selv flyktninger, men det var kanskje derfor at de ikke bare fant plass til meg, men også til min famile da de kom. Så vi bodde der i noen måneder.

Jeg gikk opp til Svenska Musikerforbundet og fikk høre at jeg gjerne kunne gi konserter, men noen jobb kunne jeg ikke regne med. Det pussige var at den som virkelig aktivt prøvde å gjøre noe for meg var den samme Georg Schneevoigt som jeg spilte den siste konserten med før reise og som var egentlig grunnleggeren for Konsertforeningen i Stockholm og Filharmonien i Oslo Jeg var på turne. Svenska – Norgehjelpen – etter at det var kommet endel kunstnere over, både jødiske og ikke jødiske, så arrrangerte de antagelig ved hjelp av legasjonen en stor propaganda turne – og det var da jeg møtte Robert Levin igjen. Vi reiste da sammen med Gunnar Reiss Andersen og Sonja Mjøen, som ventet på sin mann. Han kom senere. Og Laurtiz Falk. Vi var et team som det heter og trålet mange steder i Sverige i løpet av en tre ukers turne. Men det kom senere. 

Men en av de jeg traff først det var Johan Castberg, Frede Castbergs nevø eller fetter. Torgunn Castbergs sønn fra Bergen som var gift med Ingrid Kjeldsrød, datter av avdøde konsertmester i Stockholms Filharmoniske. Det første Johan Castberg gjorde det var: Værsågod, her har du en ny fele. Du har ingen. Så jeg begynte å øve igjen og opptrådte nokså snart etter.

Ragnar Ulstein: Denne dirigenten fra Oslo, var han flyktning?

Georg Schneevoigt - Kilde: Wikipedia

Ernst Glaser: Schneevoigt var en berømt dirigent og han var politisk helt indifferent så han var uinteressert i og egentlig forstod han ikke noe større av det. Og så hadde han studert og hatt hele sin ungdomskarriere i Tyskland, så han var et nærmest «Knut Hamsun» tilfelle eller Christian Sinding tilfelle. Men han reiste frem og tilbake. Han sa: Jeg er en gammel mann og jeg må tjene penger! Han var ansatt i Malmø og ringte mens jeg var på denne turen som jeg nevnte, det var altså våren 1943, og spurte om jeg kunne overta en vikar jobb som konsertmester ved orkesteret i Malmø. 

Det gjorde jeg og han satte himmel og jord i bevegelse. Han ville ha meg dit, imot reglementet, så skulle jeg få ansettelse som fiolinlærer ved Konservatoriet. Det skulle egentlig være svensker nemlig, men han hadde voldsomt autoritet.Men den gang var jeg kommet ganske mye med i dette arbeidet å reise rundt og spille.

Dette engasjement kom da på et senere tidspunkt. Den måten husker jeg godt, for det skjedde blant annet en episode med Kirsten Flagstad som var engasjert som solist i Malmø og jeg var konsertmester og den gang var ens følelse overfor henne usikre og blandede, så jeg var ikke noe særlig vennlig. Hun tok seg nokså nær av det, for hun forstod igjen ikke situasjonen. Så hun har, ikke med navns nevnelse, i sine memoarer snakket litt stygt om meg! Men vi kom sammen igjen seinere. Vi har skiltes som venner til slutt, så det var jo hyggelig.

Ragnar Ulstein: Hva var det som skjedde med henne?

Hun var i Amerika og ble spurt om hun ville spille til inntekt for en sak, så vidt jeg vet. Hennes mann var nazist. Han var en strålende kar på mange måte, trelasthandler, men han var fullstendig umulig politisk. Og hans kone var ikke upålitelig på noen måte, hun var et menneske. På en måte tror jeg hun var bare vandt til å gjøre akkurat sånn som hun ville. 

Og hun var vel i en vanskelig situasjon, gift med en nazist, som hun måtte ta hensyn til. Men hun nektet, det tro jeg at jeg har fått bekreftet, hun nektet å synge til det kjempende Norge i Amerika. Så Kong Haakon hilste ikke på henne. Og ikke Kong Olav heller såvidt jeg vet. Så da hun senere ble sjef for operaen Sydsverige var idet hele tatt temmelig nazifisert i Malmø.

Jeg gikk opp i legasjonen den gang da jeg fikk det tilbudet for å høre hva myndighetene i Stochholm mente og da så byfogd Gram: Kjære, bare reis, der er så mange nazister der. Det er godt å ha noen ordentlige nordmenn! 

I mellomtiden var jeg blitt engasjert sammen med en god del kunstnere mot en fast lønn. Den var jo ikke høy, men barna var anbragt på en strålende kvekerskole Vigbyholm Skolan. Vi kunne reise fritt omkring. Vi besøkte faktiskt talt alle forlegninger. Siden jeg nå hadde fått min pianist over, trengte jeg ikke reise med Robert.

Intervju opptak med Ernst Glaser 1974

Med takk til forfatter og historiker
Ragnar Ulstein/NHM 

Published by Scandinavian Jewish Forum