Ernst Glaser

ERNST GLASER

DEL I

Ernst Glaser kom til Norge fra Bremen i 1928 hvor han hadde vært konsertmester i 2 år. Han påbegynte ny sesong som konsertmester i Filharmoniske Orkester i Oslo den 28.8, og etterfulgte hans gamle studievenn Max Rostal som fikk kall til Berlin.

Glasers foreldre Felix og Jenny ble boende i Hamburg helt til 1938 og kom til Norge som rene immigranter med 2 mark i lommen men det de fikk lov å utføre enda det hadde de med seg.

Ernst Glaser: Jeg fikk mitt statsborgerskap i 1934 og søkte faktisk etter 1933. Da begynte jeg å bli redd. Jeg var faktisk en av dem som ble tidligst redd, fordi jeg så sakene litt anderledes enn min far som ikke kunne forstå. Jeg har bare en eldre søster som var gift i Achen og hennes mann forutså blant annet at det ville skje noe, men han ble også i Tyskland til 1937. 

Men i 1936 ble også han tatt i den berømte Krystallnatten og satt i fengsel i 3 uker, men han kom da ut. Han hadde utmerket seg i den første verdenskrig så han kom lett fra det den gang. Han var ganske velstående. Hans far hadde en privatsjafør og den sjåføren som var tysker som hjalp ham med mange små tjenester. De reiste den gang ofte over til Holland og hadde alltid med seg penger, så da han plutselig fikk en advarsel kjørte de rett over grensen. De tok ikke med seg noen ting, men de var ikke uten midler der de kom.

Men mine foreldre de ble bare sittende, for min far bedyret hele tiden at han ikke hadde gjort noe galt, hvorfor skulle han være redd?

Selv fikk jeg hjelp av norske myndigheter. I mellomtiden hadde jeg kanskje fått en viss posisjon i det Filharmoniske Styret og folk som gjorde det forholdsvis lett for meg å få innreisetillatelse for mine foreldre.

Ragnar Ulstein: Det var ikke så lett allerede da?

Ernst Glaser: Nei det ble vanskeligere og vanskeligere faktisk. Så de kom da våren 1938. Jeg så Max Tau i TV igår det var ham som var med å arrangere Schweitzers besøk. Han kom året etter at han var blity tildelt Nobelprisen. Jeg traff Tau den gangen, for første gang under krigen. Han kom til Norge narmest ved hjelp av Knut Hamsun. Det er ganske pussig.

Min kone Kari Årvold var pianistinne og vi spilte mye sammen. Hun var mye mer kjent den gangen enn meg da jeg kom. I forbindelse med mine foreldre var det en stor nytte at jeg fikk mitt statsborgskap såpass tidlig og at jeg senere fikk hjelp, jeg tror det.

Min datter Liv var født i 1935 og hun har en eldre søster som var født i 1933.

Ragnar Ulstein: De dukker opp som flyktninger begge to?

Ernst Glaser: Ja det vi si min kone fikk advarsel fra begge lærerinnene til barna - de var så nervøse for barna for det svirret med rykter og hun fikk da det rådet å komme over for sikkerhets skyld. Så hun drog med barn i desember 1942.

Ragnar Ulstein: Hvilken rute fulgte hun?

Det var litt innviklet, jeg tror det var over Østfold på Orje-ruten der, opprinnelig ble de sendt til Hamar til en gårdbruker og der var de i dekning i 3 uker og så ble de sendt tilbake og så kom de den andre ruten. Det var ganske dramatiske. Det var faktisk bare kvinner og barn blant de som var med. Det var kanskje en den gang en 11 års jødisk gutt Nathanson, sønn til en Osloadvokat som var den eneste som snakket helt norsk uten aksent ved siden av min kone. Der ble de kjørt ut av Oslo i lastebiler under en presenning. 

De ble så skysset over Glomma av en los – jeg fikk ikke høre navnet på den losen. Han hadde da spesielt å ta seg av en syk dame som var kommet direkte fra et sykehus. De begynte å traske og det var nokså hardt å gå. Denne damen besvimte. Der stod de og han gav da såvidt jeg vet min kone et kompass og sa at du må gå sånn og sånn, så kommer du til Sverige om 3 timer. Skulle du se noen som lyser med lykter, gå inn i skogen og gjem dere bak trærne. Det gjorde de. De gikk og han lånte da en sparkstøtting, det vil si han kom ikke tilbake etter en time som han hadde satt som frist. Da han da skysset denne damen over, fikk han høre at de ikke var kommet over. 

Han kom på morgenkvisten, kanskje i 2-3 tiden. Det må ha vært nokså nær grensen. Så ble han naturligvis forferdelig forskrekket og tok med seg noen svenske soldater som trakk i sivil og begynte å lete etter disse med lykter. Det resulterte naturligvis i, kanskje de den gang hadde noenlunde riktig peiling på hvor de skulle gå, de gjemte seg bak noen trær da de så lykter og etter ett kvarter eller sånn så forsvant disse lyktene. Så gikk de. Og gikk og gikk og gikk hele natten og kom om morgenen forbi en bondegård som lå nokså nær en annen gård, da var barna 7 og 9 år, så det var ikke mye igjen av dem. 

Så sa min kone: Nå tar jeg sjansen! Hun banket på døren på den første gården. Der var ikke noe svar. Så banket hun på neste og der svarte en gammel kone som åpnet. Min kone sa rett ut at de var flyktninger og skulle til Sverige og visste ikke hvor de var. Da hun fikk svaret på norsk skjønte at de var fremdeles i Norge og hadde gått galt. Konen bad dem inn og gav dem kaffe, og sa: Dere må ikke være her mer enn høyden 1 time fordi vi har kontroll her hver morgen. Men dere er ikke langt fra grensen og mannen min kommer til å følge dere over. Og det gjorde han. Det var et svære strev å få liv i barna. Liv falt rett i søvn der de var og den eldre prøvde a holde seg våken. De kom da etter en 3-4 timers gange over og de snakket om nervøse flyktninger. Da hun så en svensk i uniform så trodde hun jo det var en tysker og begynte å få panikk, men det gikk fort over. Det var da 19 desember da de kom til Stockholm hvor jeg var. Vi var altså under krigen i Sverige.

Ragnar Ulstein: Vi skal så tilbake til din egen historie.

Der er det en god del jeg har på samvittigheten. Jeg ble advart mot at noe farlig var i gjære i midten av september hvor Jim Johannesen som den gang var blitt hirdsjef, bad meg om en samtale og sa at hadde hørt fra høyeste hold at det var noe i gjære mot jødene og at de høye Quisling-herrene ikke ville at det skulle skje meg noe så de ville gjerne at jeg skulle bli kjørt over grensen i oberst Mostads bil personlig. Dette hadde jeg ikke noe større lyst til naturligvis. Dette var 14. eller 15. september. Jeg forsøkte å dra det ut. Han tok meg til og med til herr Lunde. Lunde var meget hyggelig. Han var i grunnen en kultivert mann, og han ønsket meg velkommen til Norge etter krigen når de var herrer i sitt eget hus igjen.

Det var ganske artig å høre på det uttrykket. Så sa jeg at jeg er jo ikke alene. Jeg har mine foreldre og jeg har mine barn. Ja, det skal vi nok ordne! De skulle anbringe barna i Telemark! Var ikke Quisling derfra et sted? Det var aldeles forferdelig for meg å høre. Og mine foreldre? Ja, da det skulle de nok ordne!

Jim Johannessen var for de som kjente ham. Han var jo fiolinist og hadde vært lenge konsertmester i Harmonien i Bergen og han var kjent for å være en fusentast som for med de merkeligste løgner og historie så jeg tok det ikke så alvorlig heller. Jeg tenkte at jeg skal ikke skremme noen unødvendig, så jeg lot det bero. Men så var det søndag den 24 eller 25. Var razziaen da?

Ragnar Ulstein: Det var natt til den 26de.

Ernst Glaser: Da må det ha vært den 25de. Så kom Robert Riefling og Amalie Christie opp. Jeg vet ikke om De har kommet over et navn herr Geldmacher? Han spilte et meget høyt spill som gjorde seg kvasi-venner – han var jo tysker – med tyske nazimyndigheter og fikk førsteklasses informasjoner. Han ble jo også tatt, men ble jo sluppet. Han ble tatt samtidig med Robert Riefling i forbindelse med jøderazziane. Og han kom senere, ikke så lenge etter, som flyktning til Sverige. Jeg så ham mange ganger.

Pianist Robert Rifling Kilde Wikipedia

De kom altså opp, Robert og Amalie, og sa at nå går vi ikke ut av denne leiligheten før dere har forlatt den. Vi har sørget for dekning for dere to. Jeg er ikke helt sikker, men barna ble sendt til Elisabeth S?? som den gang bodde på Moss hvor hun bodde. Hun var gift. Vi gikk i dekning hos arkitekt Poulson, Poulson og Arneberg arkitekt for Oslo Rådhus.

Amalie Christie

Mine foreldre ble sendt først den samme søndagen til et pensjonat som Ester, søsteren til Mary Barratt Due, eiet, hvor de hadde vært samme sommeren og hvor de hadde likt seg og hvor de følte seg trygge. Der var de i dekning, og ble sent rundt til forskjellige steder. Jeg vet bare et navn.

Ja, jeg var i dekning der i Oslo og vi ringte da tidlig mandag morgen til et ektepar som bodde under der vi bodde og de bekreftet at der hadde vært razzia og at der hadde vært norsk politi og at de bare hadde konstatert at der ikke var noen der.

Jeg hadde prøve i Filharmoniske og gikk på prøven i den tiden holdt Geldmacher krigsråd med Robert Riefling om hva de skulle gjøre med meg, for de mente at jeg var spesielt ettersøkt. Nå er det all grunn til å anta at jeg hadde blitt sittende hjemme i Norge, men helt sikkert var det ikke for vi var jo spesielt i søkelyset etter en affære i Bergen hvor jeg ble hindret i å opptre fordi jeg skulle spille på Ole Bull-fela. Det står om aksjonen i Hans Jørgen Hurums bok om Musikkunder okkupasjoen. Jeg var redd for at siden vi hadde konsert om kvelden at min forsvinning skulle gi anledning til at man skulle søke etter meg. Derfor var jeg bestemt på å spille på konserten.

Så jeg var på prøven og etter prøven så tror jeg at jeg gjorde en fullstendig vanvittig ting, jeg gikk opp til Lunde for å se om han holdt sitt ord. Jeg kom ikke helt inn der. Jeg fikk beskjed om at Lunde var for ulykke. Han og hans kone var forulykket ved den fergen der. Så da hadde jeg ikke annet å gjøre enn å forsvinne meget snart. Jeg reiste da ut til Poulsons leilighet til min familie, til min kone. Der ble jeg bearbeidet hele ettermiddagen gjennom lange samtaler, også på Henrik Sørensens kontor eller aterlier oppe i Rådhuset hvor de bad meg nærmest på sine knær at jeg ikke måtte spille den kvelden. Men jeg hadde satt meg i hodet at jeg skulle gjøre det.

Og jeg gjorde det. Det var en konsert som ble dirigert av Georg Schneevoigt. Det var en helt offentlig Radio orkester konsert. Der var mange odds for og imot at noe skulle skje med meg. Men jeg måtte ha en snippkjole og den var det min daværende svigermor som hentet meget forsiktig ut av leiligheten. Hun hadde nøkkel til vår leilighet.



Del I 

Intervju opptak med Ernst Glaser 1974
Med takk til forfatter og historiker 
Ragnar Ulstein/NHM