HENRIK WERGELAND 
OG JØDERNE



17. mai 1914

Ifølge Norges grundlov av 17. mai 1814, var det jøderne forbudt at opholde sig her. Vi må dog ikke fortænke Eidsvoldsmændene i at de ga forbudet, da de under landets daværende forhold og den knappe tid de hadde til at sikre landets frihet og selvstændighet, hadde nok med sig selv, langt mindre med andre.

Men så indtraf det i 30 årene at en jøde ved navn Leja, uvidende om forbudet, kom til landet. Han blev arrestert og dømt til 28 dages vand og brød. Dette blev for meget for den unge ædle digter Henrik Wergeland, og han satte sig fore at dette forbud måtte ophæves. Han begyndte at kjæmpe for vor frihet. 

De som har læst, og vil læse Henrik Wergelands skrifter om «jøden», «jødinden» og Norges konstitution om stortingsforhandlingen av 9. september 1842, hvor hans forslag om at give jøderne adgang til riket, blev behandlet; vil kunne se at han kjæmpet for os jøder, som en hærfører, dog ikke med kanoner, zeppeliner og undervandsbåter med blodsutgydelse; men med sin pen og de ædle følelser som gjennomstrømmet hans årer. Med disse ædle våben har han bevæget Norges storting og det norske folk til at åpne sine porter. 

Men desværre oplevet han selv ikke at se seiren av sin mangeårige, tunge og uegennyttige kamp, da han døde i 1845, og grundlovsforandringen foregik først i 1852; men om Henrik Wergeland er død, bør dog hans minde leve hos os jøder i taknemmelig og kjærlig erindring. 

Utenlandske jøder hædret hans minde ved at reise et monument på hans grav; men vi som nyder frugten av hans seier, hvad skylder vi hans minde? Bør ikke også vi hædre hans minde? og hvorledes?

Henrik Wergeland bar i sin barm grundstenen for alle civilcerte folkeslags religioner og det er: Du skal elske din næste som dig selv; men han har dog ikke elsket noget så helt som sit fædreland, og derfor bør vi jøder også følge hans eksempel, og vise, om vi ere jøder i religion, hindrer det os ikke at være nordmænd i nation. 

Vi bør elske Norge som vort fædreland, istedet for det vi tabte. Vor handel og vandel bør hvile på retfærdighetens grund, imotsat fald heter det chilol hachem , (at bespotte Gud). Vi bør opdrage våre barn til nyttige og tro borgere og agte dets love.

Når vi kan nyte landets goder og glæder, bør vi også delta i landets sorger og ulykker. Vi bør også merke os, at vi er ansvarlige en for alle og alle for en, og at dette er rigtig ser vi ofte. 

Hvis en anden troesbekjender begår en feil eller en forbrydelse, berettes det at N. N i N. N. begik det og det uten angivelse av troesbekjendelse som en almindelig begivenhet; men er vedkommende er jøde, da kritiseres ikke bare gjerningsmanden, men alle jøder under et. 

Et eksempel: For en tid siden læste jeg i avisen at en søn av en skibsreder i Bergen blev arresteret for at han fungerte som tysk spion. Han gav tyskerne underretning om skibe som gik fra Bergen. Hvis vedkommende hadde været en jøde, hvad vilde da pressen si om jøderne og Henrik Wergeland?

I senere tid høres også antisemitiske røster. Om disse kommer fra nordmænd eller utlændinger eller om dette er av patriotisme er tvilsomt, kanske helst misundelse; og disse takker Gud, hvis en jøde begår en feil. Da får de vand på sin mølle. 

Derfor bør vi være dobbelt forsigtige i vor opførsel, og ikke gi stof til den antisemitiske propaganda; men ved vor moralske opførsel gjøre dem tilskamme. Da vil deres røst forstumme og Henrik Wergelands minde vil være hædret.

Leib Levin

17.mai 1914
Rjukan

Med takk til Irene Levin Berman for tilretteleggelse

AFTENPOSTEN 

AND "THE JEWS"

1920-1925

What sort of attitudes and stereotypes were Jews in Norway faced with in the early 1920s? In a country where Jews comprised less than half of 1 percent of the total population, why did the newspaper Aftenposten feel the need to warn against the danger of “Bolshevik Jews”? 

I came to write about this topic mostly by coincidence. I was simply drawn towards writing "something about anti-Semitism" because I had previously taken a class on Totalitarianism, where Nazism had been prominently featured. The purpose of my history studies in the first place was to become a history teacher. I always thought that anti-Semitism, and to a larger extent racism and treatment of minorities, were important topics to focus on in teaching history. 

My master thesis is an examination of different statements about Jews that were expressed in the Norwegian newspaper Aftenposten in the period from 1920-1925. 

The study took into account all aspect of the paper, whether it was news reports, editorials or letters to the editor from both public figures as well as the general public. 

The purpose of this study was to uncover information about the attitudes towards Jews in Norwegian society in the early 1920s. This was a period which saw – among other things – a heightened anti-Semitism in parts of Europe (particularly Weimar Germany), and the turbulent establishment of the world’s first would-be communist state – namely the Soviet Union. 

And in Norway, as in many other European countries, socialist and even revolutionary communist parties became more prominent on the political scene. In this tense climate, Aftenposten was part in spreading the anti-Semitic stereotype of the dangerous Bolshevik Jew (Bolsjevikjøden) to its audience. 

This mythical figure, the Bolshevik Jew, was an expression of the anti-Semitic idea that the Jews played a leading role in the communist movements such as the Bolsheviks who had seized power in Russia. 

It was not unusual for Jews during the 19th and early 20th century to be accused of being responsible for a wide range of perceived societal ills, of which communism was just one of a longer list. 

Anti-Semites often considered Jews to be responsible for such modern phenomena as urbanization, modernism, communism and capitalism (!), the collapse of tradition, internationalism, parliamentarism, the power of the press, and so forth. 

From my examination of Aftenposten, I’ve found that the notion that Jews played an important role in communist movements was often expressed. It was often mentioned and accepted as an “established fact” that Jews had played an important role in communist uprisings, not least during the Russian revolution. 

For example, in an editorial of September 14th, 1920 commenting on the Russian revolution, the columnist Einar Woxen wrote that the revolution should not be likened to the English or the French revolutions, because the latter two had been “uprisings of the people”. 

Which flag - The Bolshevik has lowered the Norwegian flag and is raising 

a Soviet one - The Bolshevik's features could be interpreted as 

a Jewish caricature.

The Russian revolution, on the other hand, was not of the Russian people, because its leaders, according to Woxen, were overwhelmingly Jewish. This “fact” was often expressed and, as is it also worth noting, was hardly ever contested. 

Later, this “knowledge” would also be used in agitation against the Norwegian labor movement, which at the time was in contact with the Soviet-founded Communist International (Comintern). 

Aftenposten warned Norwegian workers against being a part of the Communist International, as that would also mean submitting to the will of the «Moscow Jews». Such allegations were implicitly and clearly meant to be taken as negative and detrimental to the communist movement. The allegations were, in short, anti-Semitic. 

While the anti-Semitic idea of the “Bolshevik Jew” would often be found in Aftenposten hardly any other kinds of anti-Semitic ideas were expressed. In fact, the study found very few accounts of other typical negative Jewish stereotypes, such as the stereotype of the greedy, capitalist Jew. 

As mentioned, during the 1920's Jews could find themselves accused on the one hand of being in control of the international communist movement, and on the other hand of being in control of international finance and banking. 

According to the logic of extreme anti-Semites, the common denominator in this seemingly contradictory accusation was that both capitalism and communism actually were Jewish tools in their plan for global domination. In Aftenposten, however, the notion that the Jews played a special leadership role in the communist movement outweighed, by far, any other stereotypical notions.

"Valgets lærdom for Martin Tranmæl" (above) is an editorial piece dated October 24th 1924. In it, the editor analyzes the results of the recent parliamentary elections. In this election the Norwegian Communist Party (NKP) got only 6.1% of the votes, while the Labor Party (DNA) got 18.4%. Aftenposten's editor explains these results in light of the two parties' stance on Comintern and the Twenty-one Conditions. 

DNA had in 1923 terminated their contact with Comintern, but NKP had remained a member of the international communist organization. Aftenposten's editor opined that the Norwegian voters had preferred DNA to NKP - because of NKP's "blind submission to the Moscow-jews". This is a typical example of how small quips and "by-the-way" references to Bolchevik Jews were used to sort of put an exclamation mark on Aftenposten's regular agitation against Norwegian communists.

I believe the explanation of the prevalence of one particular stereotype – that of the “Bolshevik Jew” – is in part due to the tense political climate in Norway at the time, and to the developments in Russia. 

During the 1920s, Norway experienced certain social and political tensions. On the one hand we had a politically radicalized labor movement, who at times toyed with the idea of a violent revolution, while on the other hand we had the conservative, bourgeois right, which wanted to keep Norway’s liberal democracy intact. 

This discord was reflected in the media, where both sides owned and ran their own press and newspapers. Within this landscape, Aftenposten was placed firmly in the conservative, anti-communist camp. 

Both sides were also influenced by the ongoing development in Russia, namely the revolution, the civil war and the establishment of a would-be communist state. To many in the Norwegian labor movement the development in Russia was an inspiration, while to many on the political right wing it was a source of anxiety. Could the revolution spread to Norway? 

In Russia, Jews had experienced increased persecution and anti-Semitism, not least from the White Army, which spread anti-Semitic propaganda such as The Protocols of the Elders of Zion to kindle the fighting spirit of their troops.

This clipping (above) is from a series of articles that were written regarding Chaim Moisei Klas, a 22 year old Jewish man, the son of Russian immigrants. Klas had prior to the 1924 election made Aftenposten's headlines after he spoke in favor of a bloody communist revolution at an election meeting. 

Klas had subsequently been arrested and briefly improsined for his agitation, but after he was released, Aftenposten demanded that he was expulsed from Norway. In the articles Aftenposten wrote about Klas, his Jewish origins were made an explicit point. The fact that the was a Jew, made his communist leanings much more offensive to Aftenposten. 

This can be seen in the headlines to the article from January 3rd 1925, where Klas is referred to as "The blood-thirsty Jew". In a later article from February 10th, a courtroom drawing of Klas was printed, and the readers were urged to take note of Klas' "noble" (read: "Jewish") facial features. This article series is where, according to my findings, Aftenposten reached the heigh of its anti-Jewish vitriol. It is also unique because it was directed against a single person. I have also found indications that people at the time, in other newspapers and elsewhere, did not share Aftenposten's hostility towards Klas, and were made uncomfortable by Aftenposten's campaign against him. 

The Anti-Semitic rumors and narratives that were proliferated in Russia at that time, also spread to Norway, where some newspapers were ready to pick them up and use them for their own political agitation. 

Accusing the communist movement of being of Jewish origin, or even under Jewish control, was a way of de-legitimizing communist ideology and the international communist movement. 

For example, one freelance reporter in July of 1920 alleged that Marx was a Jew and therefore not really European. From this he in turn concluded that communism itself was un-European and had nothing productive to offer Europe. 

During the parliamentary elections of 1924, the “Bolshevik Jew”-rhetoric reached a peak of sorts. Several letters to the editor which were printed warned of the danger of voting for the Comintern-affiliated communists, as this would mean giving away the nation’s sovereignty and result in “slavery under Russian Jews”. 

And on Election Day, Aftenposten’s front page featured a cartoon which illustrated the danger Norway allegedly was facing: A Bolshevik with recognizably “Jewish” features raising the Soviet flag in Norway, burning buildings in the background. After the election, this type of rhetoric would to a large degree subside. It had, apparently, served its purpose. 

To summarize: My thesis is that Aftenposten only accepted the stereotype that the Jews controlled Bolshevism and communism because Aftenposten was anti-communist, while the newspaper did not embrace the stereotype of the capitalist Jew because it was not anti-capitalist. 

The stereotype of the Bolshevik Jew was used to delegitimize communism for non-Jewish workers: Communism was likened to something un-European, something that would take away Norwegian sovereignty.

With thanks to Lars Sund for contributing this article.

KAPELLMESTER OG FIOLINIST 
JACOB MALINIAK

OG

 MATHILDE DOROTHEA 
HALPERN MALINIAK



«Då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»

Jac og Mathilde Dorothea, (født Halpern) Maliniak ble begge født i Warszawa, han 31.oktober 1883 og hun 21. mars 1887. Utbruddet av den første verdenskrig hadde jaget dem bort fra hjemlandet. De hadde bodd et par år i Sverige da de i 1917 kom til Trondheim, han 30 år gammel sammen med sin fire år yngre hustru Mathilde. Hun var av adelig hærkomst. 

Jac var konservatorieutdannet fra Warszawa. Olaf T. Ranum, musikkhandler og impressario, mener Jac bestemt fikk utdannelse av en av de store mestere på fiolin, Leopold Auer.

Da de ventet barn i 1910, flyttet de til Mathildes foreldre som på den tiden bodde i Berlin. Maryla ble altså født i Berlin 12. juli 1910. Etter noen år valgte den lille familien Jac, Mathilde og Maryla å flytte fra Berlin til Sverige. Det var krig i Europa.

I 1917 fikk Jac tilbud om å være kapellmester (dirigent) for orkesteret i den nyåpnete Palmehaven på Britannia Hotell i Trondheim, Norge. Han flyttet derfor med sin hustru Mathilde og den lille datteren Maryla fra Sverige til Trondheim. Der ble han straks en kjent og elsket person og ble kalt Jac eller i andre offisielle sammenhenger med fornavnet Jacob.

Selve åpningen av Palmehaven skjedde i 1918 hvor hotellet fikk sine første faste orkestre. Blandt de utallige musikere og orkestre i Palmehaven som kom og gikk, er det ett navn som står fram gjennom alle disse årene: Jac Maliniak. Han kom til å bety svært mye for det profesjonelle musikklivet i hele landsdelen.

Som leder av orkesteret i den fasjonable Palmehaven, ble han den tids "kjendis". Trondheim hadde et blomstrende kulturliv og Jac ble høytt verdsatt som den kunstneren han var. Han var både fiolinist og dirigent. 

Symfoniorkesteret i byen ble starten i 1909 som spilte gjennom størsteparten av 1930-tallet middagskonsertene i Britannias Palmehave. Jac dirigerte Trondheim symfoniorkester også da de for aller første gang ble kringkastet på NRK radio, direkte overføring fra «Britannia Hotel's Palmehave». Norge lyttet med glede, for i en mye mer mediefattig tid enn vår, var dette hele landets «ønskekonsert» Det var en stor suksess og var en viktig del av Trondheims kulturhistorie.

Jac komponerte også noen små musikk stykker, hvorav et par klaverstykker ble for noen år siden spilt inn.

Jac Maliniak startet også Trønderkvartetten i 1929, Han hadde en gang gitt en konsert på Steinkjer i følge orkesterleder i Palmehaven, Lars Minsaas. Jac takket for en fin mottakelse og sa at «då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»

Trondheim Radio Orkester.  Jac Maliniak nr. 3 fra høyre. Foto: Schrøder

Det ble gode anmeldelser overalt. En sier at ”Den festlige konsert som ble gitt med sydlandsk ild og henførelse, var en opplevelse. Tilslutt var det rene ovasjoner for Maliniak.” En annen skrev: ”Det må ikke bli siste gang Jac. Maliniak får Symfoniorkesteret under sin taktstokk. Trøndersk musikkliv kjenner ikke sin besøkelsestid hvis man ikke forstår å dra nytte av en musiker som Maliniak.”

Jac Maliniak begynte etterhvert å spille på Müllers Hotell, det som senere ble Astoria. Norsk Musikerblad skrev i 1939 at han var ikke bare avholdt av publikum, men kanskje mest av sine norske kolleger i byen. Pianisten Einar Naalsund, en av musikerne fra Britannia sa: ”Det jeg lærte, lærte jeg av Maliniak. Han var større enn noen annen jeg har møtt. Han var en velsignelse for Britannia i særdeleshet, men egentlig var han for stor for en by av Trondheims størrelse.»

Et enkelt, firelinjers vers fra en studentrevy en gang på 20-tallet mens de ennå ble spilt i Cirkusbygningen i Prinsens gate, sier litt om hvor kjær han var blant gjestene:

"Har du vært i Palmehaven?

Har du hørt Maliniaks kapell? 
Jeg ønsker jeg var begraven
i Palmehaven med sang og spell"

En annen studentrevy-vise fra midt på 20-tallet lyder slik» «Dundrende fester og kjempeorkester, som spiller like flott som Maliniak, akk, akk...»

Før han kom til Trondheim, hadde Maliniak reist Europa rundt og hadde spilt i symfoniorkestre i de fleste land «helt opp til Finland og Russland».

Et konsertprogram fra Leipzig var et kjært minne. Han hadde nemlig en gang dirigert Gewandhaus-orkesteret i Leipzig, i forbindelse med uroppføring av et verk av den østerrikske komponisten Arnold Schønberg.

I Warszawa hadde Jac spilt under ledelse av Edvard Grieg, noe han var spesielt stolt av. Han likte å fortelle hvordan den småvokste Grieg formelig vokste mens han dirigerte Hyldningsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar.

Jac Maliniak og datteren Maryla lærte seg norsk veldig fort. De hadde allerede lært seg litt svensk i Sverige (1915-1917). Jac beholdt det litt "svenske" tonefallet, mens Maryla hadde språkøre og snakket snart perfekt norsk.

Hennes mamma Mathilde hadde nok litt vanskeligere for å tilpasse seg det trønderske. Hun ville at datteren skulle være en pen småpike med blondekjole og lakksko som hun selv hadde vært i Warszawa, men Maryla tryglet og ba for å få "lauparsko" (dvs beksømstøvler) slik de andre barna hadde.

Maryla fortalte til sin datter Liv, at de ikke kjente snev av motvilje eller fiendtlighet i Trondheim, selv om de var "fremmede fugler". Ikke før de dramatiske krigsårene. Maryla fortalte at foreldrene hennes gjentatte ganger ble tatt inn til avhør av tyskerne. De ble hver gang sluppet fri igjen, så de tok det ikke alvorlig nok. Det kostet dem livet.

Det skulle omsider ikke bli flere konserter under den populære polakken. Både Jac og Mathilde var jøder, men som så mange andre i samme situasjon, ressonnerte de som så: De var fredelige folk, helt uten forbindelser til politikken. Hvem ønsket skade dem?

Men okkupantene så det ikke slik. Trakasseringen lot ikke vente på seg lenge. Som en begynnelse ble familien kastet ut av Studenterhjemmet - Jugendhuset Elgeseter gate 30 der de bodde sammen med sin lille datter Maryla. De ble tvunget til å flytte helt opp til Tempe hvor de bodde da alle jøder i Trondheim ble arrestert under unntakstilstanden i byen i oktober 1942. 

Maliniak spilte nok på alle måter førstefiolin i Britannia. Med seg hadde han cellisten Håkon Hoem, senere Symfoniorkesterets faste dirigent (1930- 1946) og kunstneriske leder. 

Håkon Hoem ble også arrestert, og satt i arrest da Maliniak og en del andre jøder ble ført inn. I et avisintervju forteller Hoem om det som skjedde: «- Jeg spurte: Nå, hvordan går det? - Jac var ennå optimist, eller lot sånn, for han svarte: - Å, det går nok bra. Jeg har vært utsatt for dette før, i Polen under forrige krig.» «Jeg rakk såvidt å få gitt ham et håndtrykk. Det var siste gang jeg så ham».

Jac og Mathilde ble tvangssendt etter arresten først til til Falstad, og siden deportert til Tyskland med fangetransportskipet "Gotenland". Derfra vendte de ikke tilbake. Jac og Mathilde ble drept i dødsleiren Auschwitz i mars 1943.

Selve hotellet Britannia ble okkupert. Det ble norsk og tysk publikum i restauranten. Seinere ble en storpart av orkestret tvangsutskrevet til en tyskregissert turné nordover - «Varieté Nordland». ca. et halvt års tid.

Maryla

Jac og Mathildes datter, min mamma Maryla hadde flyttet fra Trondheim i 1930 for å studere fiolin ved Musikkonservatoriet til Oslo. Hun hadde da allerede blitt kjent med min pappa Gunnar Daasvatn som studerte til sivilingeniør på NTH. Da pappa var ferdig på ”høyskolen”, flyttet også han til Oslo. De bodde på hver sin hybel med strenge hybelvertinner.

Det var selvsagt ikke lov å ha besøk på hybelen, og mamma fikk ikke lov til å øve på fiolinen. Da hun var ferdig med studiene på konservatoriet, dannet hun et ensemble som spilte ved brylluper og andre anledninger og på restauranter. Blant annet spilte de på den vakre Ekebergrestauranten, en funkisbygning med flott beliggenhet og utsikt over Oslo.

Mamma og pappa giftet seg 1. mai 1940. Sent på høsten 1942 begynte det å brenne under føttene deres, jøder ble arrestert, de måtte rømme. De pakket en ryggsekk med det aller nødvendigste. Pappa fikk alle detaljer om hva de skulle gjøre, hvem de skulle kontakte osv for å komme trygt over til Sverige. Så satte de seg på toget mot Kongsvinger og svenskegrensen. 

Men på Finnskogen stoppet plutselig toget, tyskerne hadde razzia. Pappa forsto øyeblikklig at dette var en livsfarlig situasjon. Han fikk i full fart ”dyttet” mamma ut av toget og svelget alle kompromitterende papirer de hadde med seg. Da tyskerne kom til pappas vogn, fant de en ”ekte” nordmann, lys og blond, men da de ransaket ryggsekken hans var det noe som ikke stemte. I sekken var jo mammas klær! Dette var mistenkelig, tyskerne forsto snart at pappa løy. De arresterte ham og sendte ham til fangeleiren Grini.

For mamma var situasjonen forferdelig. Hun hadde kommet seg av toget, men det var jo pappa som visste hvor de skulle, hvem som skulle kontaktes og hva de skulle gjøre!

Mamma begynte å gå. Det var 1. desember, sent på kvelden og iskaldt. Sprengkulden var likevel mammas første ”hell”. Hun måtte nemlig over en bro som vanligvis var bevoktet i begge ender absolutt hele døgnet. Akkurat da mamma kom, hadde vaktene tatt seg en liten pause, det var så uutholdelig kaldt at de måtte inn og varme seg. Mamma kunne derfor gå over broen uten å bli stoppet.

Hun gikk videre, men hva skulle hun gjøre? Det var spredt bebyggelse, noen hus her og der. Hun måtte banke på en dør, men hvilken? Nå kom mammas andre ”hell”. Døren hun banket på, viste seg å tilhøre snille medmennesker. De inviterte henne inn, hun fikk mat og varmen i seg igjen, før mannen i huset kledde på seg og fulgte mamma over grensen. Det var en lang og strabasiøs tur, mange mil til fots i dyp sne. Men de kom seg over grensen til Sverige og mamma reddet livet.

Bare kort tid etter at mamma hadde kommet velberget over til Sverige, fikk pappa som satt på Grini hvisket i øret at mamma var i god behold i Sverige. Dette må ha bidratt til at han klarte å overleve da han ble sendt til fangeleiren Sachsenhausen der han satt resten av krigen.

Fiolinen

Jac`s fiolin har sin egen fascinerende historie. Etter krigen fikk mamma sin fars fiolin tilbake. Hun var utøvende musiker og hadde flere fioliner, men farens fiolin var den hun brukte aller mest. Det var hennes yndlingsinstrument. Det har en vidunderlig tone, fløyelsmyk og vakker.

Jac hadde fått instrumentet verdsatt flere ganger, en gang i Berlin i 1910 og en gang i Kristiania i 1919. I Berlin sies det at instrumentet ”ganz sicher ein echtes Guarnerius ist” og i Kristiania noe liknende. Begge disse dokumentene finnes i original versjon, gulnete og morkne papirer.

Da Maryla døde i 2005, ville vi selge fiolinen. Fiolinen ble tatt med til Festspillene i Bergen i 2010 da det var Ole Bull-jubileum og all verdens fiolin-eksperter var samlet der. Alle syntes fiolinen hadde en vidunderlig tone, men ingen ”turde” fastslå at det var en ekte Guarnerius.

En av verdens ledende fiolinmakere Christoph Landon hadde den på sitt Paris-verksted, men den ble ikke solgt. Vi hentet den hjem igjen.

Så fikk en ung, norsk fiolinist som studerer fiolin i München låne den. Han har selv et meget godt instrument, men vi håpet at han skulle ”reklamere” for instrumentet på konservatoriet. Den skal nå takseres i London. 

Fondet

Ikke før 50 år etter krigen ble det realitet av erstatningen til jødene som hadde blitt ofre for krigens grusomhet. Mamma fikk da 250 000 kroner for lidelsene hun hadde blitt påført. For disse pengene stiftet hun et fond til minne om sine foreldre som var drept i Auschwitz: ”Jac og Mathilde Maliniaks minnefond”. 

Fondet forvaltes av Norges Musikerforenings avdeling i Trondheim. Avkastningen skal gå til stipend til unge musikere i Trondheim. Blant de første som fikk stipend var Adrian Selfjord. Han var jevnlig i Oslo for å få undervisning på Barratt Dues musikkinstitutt. Da var han ofte på besøk hos Maryla og diskuterte musikk, noe hun satte veldig stor pris på.

Med takk til forfatter Liv Daasvatn, datter til Maryla Daasvatn, f. Maliniak

Andre kilder ”Britannia Hotel – Tradisjon og atmosfære gjennom 100 år” av Johan O. Jensen

Ernst Glaser

ERNST GLASER

DEL II

Jeg skiftet. Det var mørklegging og jeg husker at jeg stod på en trikk. Jeg stod for sikkerhets skyld og gikk av. Det var nokså mørkt. Det første som møtte meg da jeg gikk inn orkesterinngangen på baksiden av aulaen var en kjempepolitimann. Det hadde vært noen anonyme oppringinger om at det skulle bli bombeattentat, som det senere ble en gang i Aulaen. Så alle fiolinkassene ble undersøkt. 

Jeg hadde da i forløpet av den samtalen fått en pengesum – jeg tror det var 6 eller 800 kroner. Den, sa de til meg, den må du ikke ha på deg under konserten. Så dem gav jeg til min daværende kollega Karl Andersen. Politimannen gjorde ikke meg noe, men jeg følte meg ikke høy i hatten da jeg spilte den konserten. Jeg skjønte at det var farlig. Jeg hadde fått beskjed at etter konserten skulle jeg forsvinne så ubemerket som mulig og en bil skulle vente på meg ved Rådhuset. 

Konserten gikk over, vi spilte en moderne finsk komposisjon og der var en masse solo før konsertmesteren. Og av en eller annen grunn så misforsto jeg ham, så jeg kom inn for sent på min solo. Han pleide alltid å snakke tysk med meg av en eller annen grunn. Han snakket meget godt tysk. 

Mens han dirigerte så sa han – han hadde det med det: Zu spät- zu spät. Jeg tenkte: Dette låter ikke bra. Men det var ikke for sent. Det gikk bra og jeg ble tatt med av den bilen og der møtte jeg senere ambassadør Sommerfelt som den gang var en ung mann, og han gav meg, jeg tror det var 20 svenske kroner, og sa at jeg ville bli bragt i dekning i Oslo hos noen som het Hesselberg. Og der skulle jeg vente på nærmere beskjed for de ville at jeg skulle komme fortest mulig ut av landet. Det var nokså dramatisk da.

Lise Børsum (Alnæs) med datter Berit - Foto Ulstein municipality

Dagen etter var vi hos Lise Børsum. Vi var Maja, Marz og – det var flere jeg husker ikke, vi fikk beskjed at vi skulle bli fordelt – jeg kom til Hesselberg som bodde ikke langt fra Børsum og Hesselberg var ansatt i Storebrand og hans kone var på landet så huset var tomt. Vi var alene der og jeg skulle få nærmere beskjed der og ikke vise meg i vinduet. Forøvrig, det eneste oppdraget jeg fikk var å lage middag til oss to og den gang var jeg iallefall ikke flink å lage middag og jeg husker at jeg fant ingen bokseåpner og skulle lage fiskeboller. Med en syl og et skrujern fikk jeg opp boksen – og poteter. 

Jeg var der to dager. Så fikk jeg beskjed gjennom min kone som fikk besøke meg siden de ville gjerne at jeg skulle ta avskjed med henne, via Lise Børsum antagelig, at jeg samme dag skulle jeg vente på henne. Den gang Berit Poulson som var invalid og hadde bil fikk kjøre hvor hun ville. Hun skulle hente meg og jeg skulle til Østbanen og skulle bare vente. Jeg ville da møte Amalie Christie uten å gi tegn på at jeg kjente henne, hun skulle følge med toget og jeg skulle følge etter henne. Hun skulle bare ved et nikk ved en kupe sihvor den ryggsekken var hvor mine nødvendigste eiendeler var. Fele fikk jeg naturligvis ikke ta med meg. Jeg tror det var Bededagen og det var en masse folk på Østbanen, og alt det der klaffet.

Det vil si at om formiddagen fikk jeg besøk av Lise Børsum som hadde med seg et sifferbrev og det skulle jeg ha med. Hun sa: Det virker som du er den mest fornuftige av det selskapet du skal sammen med, så var så snill å ha det her og det skal du levere i den norske legasjon i Stockholm. Det gjorde jeg da. Så ble jeg kalt ut. Det var brudd mot reglementet så og si. På plattformen var det noen som sa jeg skulle komme ned og der var Amalie og en ung mann som jeg ikke kjente. Hun stakk noe i hånden på meg. Det var vel det som var de svenske kronene da, for jeg hadde ikke penger på meg. 

Forøvrig ble jeg ønsket god reise. Jeg skulle gå av i Stange og der skulle jeg spørre etter en mann som het Blunkeberg – nei Brunken. Det ville ikke bli de samme som jeg trodde jeg skulle gå med, Dr. Hirshberg. Jeg kom jo nesten for sent. Jeg kom akkurat tilbake til min plass og skulle akkurat sette meg, så var det noen som så den ryggsekken og at jeg tok den opp og sa: Det er noen som har den plassen! Jeg gjemte meg bak et Dagblad og var nokså uvennlig og sa: Det er min plass! Men så ble jeg kalt ut. 

Dette var første gang jeg kom inn i toget. Så kom jeg ikke inn igjen, jeg ble stående på plattformen og så varte det ikke lenge for en ung dame snudde seg og sa: Nei, men er det ikke Glaser! Så sa jeg: Nei, det er feil! Det viste seg senere at hun var selv jøde og henne traff jeg senere igjen. Hun var ikke flyktning den gang men kom til Sverige.

Jeg gikk av toget, var ikke særlig turkledd, hadde en garbadinfrakk pa meg og det begynte å sne og så spurte jeg etter Bronken. Han var ikke kommet. Jeg bare sto der og hadde en ryggsekk med meg. Så var jeg blitt koblet sammen med et ektepar Bernstein med sin lille gutt. Han er vel lege nå. Så var det en tsjekkisk journalist som het Porschold, han er blitt boende i Norge som aktiv journalist. Det var ikke flere.

Vi ble da bilt til den skolen i nærheten av Stange og til Hekne skole,og ble mottatt av lærerinnen Kjelllaug Herset. Hun og hennes forlovede, Lars Sagberg, bodde på en gård like ved. Der fikk vi meget streng ordre om ikke å vise oss i det hele tatt om dagen og jeg husker at vi delte seng, Bernstein og jeg. Han var fryktelig nervøs. De betrodde meg at hun hadde en stor pengesum med seg. Jeg hadde ingen midler.

Men jeg hadde jo et sifferbrev. Der ble vi liggende i to netter, tror jeg. Vi kom jo om natten, så var vi dagen over og så var vi en natt til. Den siste natten fikk vi beskjed om at vi skulle ha den fordelen at vi ikke behøvde å gå hele veien, men vi skulle bli bilt med lastebil til Glomma og settes over med en sandlekter og vi skulle finne en i nærheten så vi måtte bare gå. 

Jeg tror vi hadde los hele veien. Det skulle være en drosjebil som skulle kjøre oss til det ble så uveisomt at vi måtte gå. Der ble vi da ført inn i en tømmerkoie og overnattet der. Tidlig om morgenen begynte vi å vandre. Nei, vi kom til tømmerkoien og vi var der dagen over. Om kvelden fikk vi besøk av en bonde som sa at vi skulle holde oss parate. Det snedde ganske mye og vi skulle da komme over en riksvei og han skulle ha med seg hest og slede etterpå og få vekk sporene. Vi gikk da, jeg lurer på om vi var innom denne bondegården, det husker jeg ikke, men det skjedde ingenting og vi trasket da videre og påmorgenkvisten kom vi til en tømmerkoie og fikk kaffe.

Vi fikk imellomtiden mat, og så god mat som jeg ikke hadde smakt på lenge. Det var noe annet å være i Oslo enn å være flyktning på Hedemark, så var vi jo trette og våte og gledet oss til en hvilestund og til noe varmt. Det viste seg at der var noe galt med peisen så de fikk den ikke tent. Det var katastrofalt for meg. Jeg hadde en gang pådradd meg en kneskade, så da vi gikk videre begynte det ene kneet mitt å bli stivt. Så kom vi frem til en ny tømmerkoie sånn ved 1 tiden om dagen og der ble det laget stort bål. Jeg var så dum og ingen hindret meg dessverre. 

I mellomtiden synes jeg at jeg var blitt en plage for mine medflyktninger fordi jeg kom ikke så fort avgårde som jeg skulle. Jeg fikk en stokk og gikk med et stivt og et noenlunde bra ben. Jeg tok av meg mine beksomstøvler, jeg er jo ikke skimann! Så jeg vet ikke hvorfor jeg hadde beksomstøvler, om jeg hadde kjøpt dem i anledningen. Iallefall, de sto og tørket like ved peisvarmen og ble så trange at jeg fikk dem ikke på meg, så jeg måtte bløte den opp igjen. I mellomtiden var neste los skifte, en fantastisk kar som da overtok og som skulle føre oss over grensen.

Ragnar Ulstein: Det kunne vært Silkoset? Var det den mannen som senere skrev til meg og som jeg bekreftet? Sagberg var hovedlosen på ruta, men han førte ikke lenger enn til Glomma.

Ernst Glaser: Nei dette var nær grensen. Det var ved et vann ved Gråberget hvor grensen gikk midt igjennom. Han var i motsetning til den bonden som førte oss til den første tømmerkoien da han overtok en traust og rolig og veldig kjekk mann. Vi kom da frem der etter den etterfølgende vandring som ikke var så morsom. Det var ganske kupert terreng. 

Til slutt så kom vi frem til – jeg husker ikke om det var en ny tømmerkoie – det går jeg ut fra, nei, det tror jeg ikke. Vi kom nesten til vannkanten og der lå en robåt klar og vi ble båtet over og på den andre siden. Han ble med til den første svenske bonden hvor vi fikk sitte. Han var høyst uelskverdig. Han ville bare bli kvitt oss igjen. 

Men Silkoset ringte da til nærmeste grenseplass og det var i nærheten av et sykehus hvor vi kom. Der ble vi liggende et døgn igjen. I mellomtiden ble det sendt bud til lensmannen som vel var fra Blekinge. Der ble vi forhørt. Vi hadde da fått streng beskjed at vi ikke skulle si noen ting, så jeg var innstilt på det. Jeg slapp å si noe, for den som var før meg han sprakk iallfall med en gang, så det var synd, for det var vel en av grunnene til at den ruten ble rullet opp. Var det ikke en landsfiskal som het Gertner? Det husker jeg.

Ragnar Ulstein: De kom ikke til Gertner De?

Ernst Glaser: Jo, gjorde vi ikke. Han var lenger sør han. Gertner var iallfall farlig. Men ruta over Stange gar inn ved Knappen på svensk side. Landsfiskalen kjenner jeg ikke. Dette med Blekinge var bare tull, det var et helt annet navn. Det var en lang reise til Kjeseter. Jeg var da reiseleder igjen. 

Vi hadde ikke fått beskjed at det var at det var Kjeseter vi skulle til. Vi skulle til Lakså, og så om morgenen ta vestgående tog til Catrineholm, og der skulle vi ta en drosje til Kjeseter det var jo idiotisk for Lakså og Catrineholm var jo så nær hverandre at de velstående Bernstein, kunne istedenfor at vi satt halve natten der, på stasjonen og ventet. 

Men det gjorde jo ikke oss noe den gangen. Så var det en ganske militær tone på Kjeseter den gangen iallefall. Men jeg likte det i grunnen, syns det var all right. Men det var mange som protesterte. Mange synes det var som å komme tilbake til tyskerne igjen. Det synes ikke jeg. Det var som det skulle vare. Litt spartansk men. Så var jeg der og ble forhørt av en norsk politimann som hette Mellem, husker så godt navnet fordi man kan lese det begge veier! 

Så ble vi jo spurt, alle ville jo til Stockholm. Jeg sa jo at jeg ville helst til Stockholm. Der hadde jeg jo muligheter til å tjene mitt brød. Jeg hadde jo også dette brevet med meg. Jeg visste ikke hva som stod i det, men det viste seg at det var simpelthen en pengesum som svarte til det jeg hadde på banken og det fikk jeg da bruke opp. Men jeg var uten instrument. Jeg kom da noen dager senere til Stockholm og ringte opp til gamle venner av meg som var immigranter, som Heimann. Han hadde fått stilling i et antikvariat og bygget opp en meget betydningsfull antikvarisk avdeling i en bokhandel. Hans kone hadde vært lekekamerat og ungdomsvenn av mine foreldre og der fikk jeg bo. De var selv flyktninger, men det var kanskje derfor at de ikke bare fant plass til meg, men også til min famile da de kom. Så vi bodde der i noen måneder.

Jeg gikk opp til Svenska Musikerforbundet og fikk høre at jeg gjerne kunne gi konserter, men noen jobb kunne jeg ikke regne med. Det pussige var at den som virkelig aktivt prøvde å gjøre noe for meg var den samme Georg Schneevoigt som jeg spilte den siste konserten med før reise og som var egentlig grunnleggeren for Konsertforeningen i Stockholm og Filharmonien i Oslo Jeg var på turne. Svenska – Norgehjelpen – etter at det var kommet endel kunstnere over, både jødiske og ikke jødiske, så arrrangerte de antagelig ved hjelp av legasjonen en stor propaganda turne – og det var da jeg møtte Robert Levin igjen. Vi reiste da sammen med Gunnar Reiss Andersen og Sonja Mjøen, som ventet på sin mann. Han kom senere. Og Laurtiz Falk. Vi var et team som det heter og trålet mange steder i Sverige i løpet av en tre ukers turne. Men det kom senere. 

Men en av de jeg traff først det var Johan Castberg, Frede Castbergs nevø eller fetter. Torgunn Castbergs sønn fra Bergen som var gift med Ingrid Kjeldsrød, datter av avdøde konsertmester i Stockholms Filharmoniske. Det første Johan Castberg gjorde det var: Værsågod, her har du en ny fele. Du har ingen. Så jeg begynte å øve igjen og opptrådte nokså snart etter.

Ragnar Ulstein: Denne dirigenten fra Oslo, var han flyktning?

Georg Schneevoigt - Kilde: Wikipedia

Ernst Glaser: Schneevoigt var en berømt dirigent og han var politisk helt indifferent så han var uinteressert i og egentlig forstod han ikke noe større av det. Og så hadde han studert og hatt hele sin ungdomskarriere i Tyskland, så han var et nærmest «Knut Hamsun» tilfelle eller Christian Sinding tilfelle. Men han reiste frem og tilbake. Han sa: Jeg er en gammel mann og jeg må tjene penger! Han var ansatt i Malmø og ringte mens jeg var på denne turen som jeg nevnte, det var altså våren 1943, og spurte om jeg kunne overta en vikar jobb som konsertmester ved orkesteret i Malmø. 

Det gjorde jeg og han satte himmel og jord i bevegelse. Han ville ha meg dit, imot reglementet, så skulle jeg få ansettelse som fiolinlærer ved Konservatoriet. Det skulle egentlig være svensker nemlig, men han hadde voldsomt autoritet.Men den gang var jeg kommet ganske mye med i dette arbeidet å reise rundt og spille.

Dette engasjement kom da på et senere tidspunkt. Den måten husker jeg godt, for det skjedde blant annet en episode med Kirsten Flagstad som var engasjert som solist i Malmø og jeg var konsertmester og den gang var ens følelse overfor henne usikre og blandede, så jeg var ikke noe særlig vennlig. Hun tok seg nokså nær av det, for hun forstod igjen ikke situasjonen. Så hun har, ikke med navns nevnelse, i sine memoarer snakket litt stygt om meg! Men vi kom sammen igjen seinere. Vi har skiltes som venner til slutt, så det var jo hyggelig.

Ragnar Ulstein: Hva var det som skjedde med henne?

Hun var i Amerika og ble spurt om hun ville spille til inntekt for en sak, så vidt jeg vet. Hennes mann var nazist. Han var en strålende kar på mange måte, trelasthandler, men han var fullstendig umulig politisk. Og hans kone var ikke upålitelig på noen måte, hun var et menneske. På en måte tror jeg hun var bare vandt til å gjøre akkurat sånn som hun ville. 

Og hun var vel i en vanskelig situasjon, gift med en nazist, som hun måtte ta hensyn til. Men hun nektet, det tro jeg at jeg har fått bekreftet, hun nektet å synge til det kjempende Norge i Amerika. Så Kong Haakon hilste ikke på henne. Og ikke Kong Olav heller såvidt jeg vet. Så da hun senere ble sjef for operaen Sydsverige var idet hele tatt temmelig nazifisert i Malmø.

Jeg gikk opp i legasjonen den gang da jeg fikk det tilbudet for å høre hva myndighetene i Stochholm mente og da så byfogd Gram: Kjære, bare reis, der er så mange nazister der. Det er godt å ha noen ordentlige nordmenn! 

I mellomtiden var jeg blitt engasjert sammen med en god del kunstnere mot en fast lønn. Den var jo ikke høy, men barna var anbragt på en strålende kvekerskole Vigbyholm Skolan. Vi kunne reise fritt omkring. Vi besøkte faktiskt talt alle forlegninger. Siden jeg nå hadde fått min pianist over, trengte jeg ikke reise med Robert.

Intervju opptak med Ernst Glaser 1974

Med takk til forfatter og historiker
Ragnar Ulstein/NHM 

Published by Scandinavian Jewish Forum