KAPELLMESTER OG FIOLINIST
JACOB MALINIAK
JACOB MALINIAK
OG
MATHILDE DOROTHEA
HALPERN MALINIAK
«Då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»
HALPERN MALINIAK
«Då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»
Jac og Mathilde Dorothea, (født Halpern) Maliniak ble begge født i Warszawa, han 31.oktober 1883 og hun 21. mars 1887. Utbruddet av den første verdenskrig hadde jaget dem bort fra hjemlandet. De hadde bodd et par år i Sverige da de i 1917 kom til Trondheim, han 30 år gammel sammen med sin fire år yngre hustru Mathilde. Hun var av adelig hærkomst.
Jac var konservatorieutdannet fra Warszawa. Olaf T. Ranum, musikkhandler og impressario, mener Jac bestemt fikk utdannelse av en av de store mestere på fiolin, Leopold Auer.
Da de ventet barn i 1910, flyttet de til Mathildes foreldre som på den tiden bodde i Berlin. Maryla ble altså født i Berlin 12. juli 1910. Etter noen år valgte den lille familien Jac, Mathilde og Maryla å flytte fra Berlin til Sverige. Det var krig i Europa.
I 1917 fikk Jac tilbud om å være kapellmester (dirigent) for orkesteret i den nyåpnete Palmehaven på Britannia Hotell i Trondheim, Norge. Han flyttet derfor med sin hustru Mathilde og den lille datteren Maryla fra Sverige til Trondheim. Der ble han straks en kjent og elsket person og ble kalt Jac eller i andre offisielle sammenhenger med fornavnet Jacob.
Selve åpningen av Palmehaven skjedde i 1918 hvor hotellet fikk sine første faste orkestre. Blandt de utallige musikere og orkestre i Palmehaven som kom og gikk, er det ett navn som står fram gjennom alle disse årene: Jac Maliniak. Han kom til å bety svært mye for det profesjonelle musikklivet i hele landsdelen.
Som leder av orkesteret i den fasjonable Palmehaven, ble han den tids "kjendis". Trondheim hadde et blomstrende kulturliv og Jac ble høytt verdsatt som den kunstneren han var. Han var både fiolinist og dirigent.
Symfoniorkesteret i byen ble starten i 1909 som spilte gjennom størsteparten av 1930-tallet middagskonsertene i Britannias Palmehave. Jac dirigerte Trondheim symfoniorkester også da de for aller første gang ble kringkastet på NRK radio, direkte overføring fra «Britannia Hotel's Palmehave». Norge lyttet med glede, for i en mye mer mediefattig tid enn vår, var dette hele landets «ønskekonsert» Det var en stor suksess og var en viktig del av Trondheims kulturhistorie.
Jac komponerte også noen små musikk stykker, hvorav et par klaverstykker ble for noen år siden spilt inn.
Jac Maliniak startet også Trønderkvartetten i 1929, Han hadde en gang gitt en konsert på Steinkjer i følge orkesterleder i Palmehaven, Lars Minsaas. Jac takket for en fin mottakelse og sa at «då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»
 |
| Trondheim Radio Orkester. Jac Maliniak nr. 3 fra høyre. Foto: Schrøder |
Det ble gode anmeldelser overalt. En sier at ”Den festlige konsert som ble gitt med sydlandsk ild og henførelse, var en opplevelse. Tilslutt var det rene ovasjoner for Maliniak.” En annen skrev: ”Det må ikke bli siste gang Jac. Maliniak får Symfoniorkesteret under sin taktstokk. Trøndersk musikkliv kjenner ikke sin besøkelsestid hvis man ikke forstår å dra nytte av en musiker som Maliniak.”
Jac Maliniak begynte etterhvert å spille på Müllers Hotell, det som senere ble Astoria. Norsk Musikerblad skrev i 1939 at han var ikke bare avholdt av publikum, men kanskje mest av sine norske kolleger i byen. Pianisten Einar Naalsund, en av musikerne fra Britannia sa: ”Det jeg lærte, lærte jeg av Maliniak. Han var større enn noen annen jeg har møtt. Han var en velsignelse for Britannia i særdeleshet, men egentlig var han for stor for en by av Trondheims størrelse.»
Et enkelt, firelinjers vers fra en studentrevy en gang på 20-tallet mens de ennå ble spilt i Cirkusbygningen i Prinsens gate, sier litt om hvor kjær han var blant gjestene:
"Har du vært i Palmehaven?
Jeg ønsker jeg var begraven
i Palmehaven med sang og spell"
En annen studentrevy-vise fra midt på 20-tallet lyder slik» «Dundrende fester og kjempeorkester, som spiller like flott som Maliniak, akk, akk...»
Før han kom til Trondheim, hadde Maliniak reist Europa rundt og hadde spilt i symfoniorkestre i de fleste land «helt opp til Finland og Russland».
Et konsertprogram fra Leipzig var et kjært minne. Han hadde nemlig en gang dirigert Gewandhaus-orkesteret i Leipzig, i forbindelse med uroppføring av et verk av den østerrikske komponisten Arnold Schønberg.
I Warszawa hadde Jac spilt under ledelse av Edvard Grieg, noe han var spesielt stolt av. Han likte å fortelle hvordan den småvokste Grieg formelig vokste mens han dirigerte Hyldningsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar.
Jac Maliniak og datteren Maryla lærte seg norsk veldig fort. De hadde allerede lært seg litt svensk i Sverige (1915-1917). Jac beholdt det litt "svenske" tonefallet, mens Maryla hadde språkøre og snakket snart perfekt norsk.
Hennes mamma Mathilde hadde nok litt vanskeligere for å tilpasse seg det trønderske. Hun ville at datteren skulle være en pen småpike med blondekjole og lakksko som hun selv hadde vært i Warszawa, men Maryla tryglet og ba for å få "lauparsko" (dvs beksømstøvler) slik de andre barna hadde.
Maryla fortalte til sin datter Liv, at de ikke kjente snev av motvilje eller fiendtlighet i Trondheim, selv om de var "fremmede fugler". Ikke før de dramatiske krigsårene. Maryla fortalte at foreldrene hennes gjentatte ganger ble tatt inn til avhør av tyskerne. De ble hver gang sluppet fri igjen, så de tok det ikke alvorlig nok. Det kostet dem livet.
Det skulle omsider ikke bli flere konserter under den populære polakken. Både Jac og Mathilde var jøder, men som så mange andre i samme situasjon, ressonnerte de som så: De var fredelige folk, helt uten forbindelser til politikken. Hvem ønsket skade dem?
Men okkupantene så det ikke slik. Trakasseringen lot ikke vente på seg lenge. Som en begynnelse ble familien kastet ut av Studenterhjemmet - Jugendhuset Elgeseter gate 30 der de bodde sammen med sin lille datter Maryla. De ble tvunget til å flytte helt opp til Tempe hvor de bodde da alle jøder i Trondheim ble arrestert under unntakstilstanden i byen i oktober 1942.
Maliniak spilte nok på alle måter førstefiolin i Britannia. Med seg hadde han cellisten Håkon Hoem, senere Symfoniorkesterets faste dirigent (1930- 1946) og kunstneriske leder.
Håkon Hoem ble også arrestert, og satt i arrest da Maliniak og en del andre jøder ble ført inn. I et avisintervju forteller Hoem om det som skjedde: «- Jeg spurte: Nå, hvordan går det? - Jac var ennå optimist, eller lot sånn, for han svarte: - Å, det går nok bra. Jeg har vært utsatt for dette før, i Polen under forrige krig.» «Jeg rakk såvidt å få gitt ham et håndtrykk. Det var siste gang jeg så ham».
Jac og Mathilde ble tvangssendt etter arresten først til til Falstad, og siden deportert til Tyskland med fangetransportskipet "Gotenland". Derfra vendte de ikke tilbake. Jac og Mathilde ble drept i dødsleiren Auschwitz i mars 1943.
Selve hotellet Britannia ble okkupert. Det ble norsk og tysk publikum i restauranten. Seinere ble en storpart av orkestret tvangsutskrevet til en tyskregissert turné nordover - «Varieté Nordland». ca. et halvt års tid.
Maryla
Men okkupantene så det ikke slik. Trakasseringen lot ikke vente på seg lenge. Som en begynnelse ble familien kastet ut av Studenterhjemmet - Jugendhuset Elgeseter gate 30 der de bodde sammen med sin lille datter Maryla. De ble tvunget til å flytte helt opp til Tempe hvor de bodde da alle jøder i Trondheim ble arrestert under unntakstilstanden i byen i oktober 1942.
Maliniak spilte nok på alle måter førstefiolin i Britannia. Med seg hadde han cellisten Håkon Hoem, senere Symfoniorkesterets faste dirigent (1930- 1946) og kunstneriske leder.
Håkon Hoem ble også arrestert, og satt i arrest da Maliniak og en del andre jøder ble ført inn. I et avisintervju forteller Hoem om det som skjedde: «- Jeg spurte: Nå, hvordan går det? - Jac var ennå optimist, eller lot sånn, for han svarte: - Å, det går nok bra. Jeg har vært utsatt for dette før, i Polen under forrige krig.» «Jeg rakk såvidt å få gitt ham et håndtrykk. Det var siste gang jeg så ham».
Jac og Mathilde ble tvangssendt etter arresten først til til Falstad, og siden deportert til Tyskland med fangetransportskipet "Gotenland". Derfra vendte de ikke tilbake. Jac og Mathilde ble drept i dødsleiren Auschwitz i mars 1943.
Selve hotellet Britannia ble okkupert. Det ble norsk og tysk publikum i restauranten. Seinere ble en storpart av orkestret tvangsutskrevet til en tyskregissert turné nordover - «Varieté Nordland». ca. et halvt års tid.
Maryla
Jac og Mathildes datter, min mamma Maryla hadde flyttet fra Trondheim i 1930 for å studere fiolin ved Musikkonservatoriet til Oslo. Hun hadde da allerede blitt kjent med min pappa Gunnar Daasvatn som studerte til sivilingeniør på NTH. Da pappa var ferdig på ”høyskolen”, flyttet også han til Oslo. De bodde på hver sin hybel med strenge hybelvertinner.
Det var selvsagt ikke lov å ha besøk på hybelen, og mamma fikk ikke lov til å øve på fiolinen. Da hun var ferdig med studiene på konservatoriet, dannet hun et ensemble som spilte ved brylluper og andre anledninger og på restauranter. Blant annet spilte de på den vakre Ekebergrestauranten, en funkisbygning med flott beliggenhet og utsikt over Oslo.
Mamma og pappa giftet seg 1. mai 1940. Sent på høsten 1942 begynte det å brenne under føttene deres, jøder ble arrestert, de måtte rømme. De pakket en ryggsekk med det aller nødvendigste. Pappa fikk alle detaljer om hva de skulle gjøre, hvem de skulle kontakte osv for å komme trygt over til Sverige. Så satte de seg på toget mot Kongsvinger og svenskegrensen.
Men på Finnskogen stoppet plutselig toget, tyskerne hadde razzia. Pappa forsto øyeblikklig at dette var en livsfarlig situasjon. Han fikk i full fart ”dyttet” mamma ut av toget og svelget alle kompromitterende papirer de hadde med seg. Da tyskerne kom til pappas vogn, fant de en ”ekte” nordmann, lys og blond, men da de ransaket ryggsekken hans var det noe som ikke stemte. I sekken var jo mammas klær! Dette var mistenkelig, tyskerne forsto snart at pappa løy. De arresterte ham og sendte ham til fangeleiren Grini.
For mamma var situasjonen forferdelig. Hun hadde kommet seg av toget, men det var jo pappa som visste hvor de skulle, hvem som skulle kontaktes og hva de skulle gjøre!
Mamma begynte å gå. Det var 1. desember, sent på kvelden og iskaldt. Sprengkulden var likevel mammas første ”hell”. Hun måtte nemlig over en bro som vanligvis var bevoktet i begge ender absolutt hele døgnet. Akkurat da mamma kom, hadde vaktene tatt seg en liten pause, det var så uutholdelig kaldt at de måtte inn og varme seg. Mamma kunne derfor gå over broen uten å bli stoppet.
Hun gikk videre, men hva skulle hun gjøre? Det var spredt bebyggelse, noen hus her og der. Hun måtte banke på en dør, men hvilken? Nå kom mammas andre ”hell”. Døren hun banket på, viste seg å tilhøre snille medmennesker. De inviterte henne inn, hun fikk mat og varmen i seg igjen, før mannen i huset kledde på seg og fulgte mamma over grensen. Det var en lang og strabasiøs tur, mange mil til fots i dyp sne. Men de kom seg over grensen til Sverige og mamma reddet livet.
Bare kort tid etter at mamma hadde kommet velberget over til Sverige, fikk pappa som satt på Grini hvisket i øret at mamma var i god behold i Sverige. Dette må ha bidratt til at han klarte å overleve da han ble sendt til fangeleiren Sachsenhausen der han satt resten av krigen.
Fiolinen
Jac`s fiolin har sin egen fascinerende historie. Etter krigen fikk mamma sin fars fiolin tilbake. Hun var utøvende musiker og hadde flere fioliner, men farens fiolin var den hun brukte aller mest. Det var hennes yndlingsinstrument. Det har en vidunderlig tone, fløyelsmyk og vakker.
Jac hadde fått instrumentet verdsatt flere ganger, en gang i Berlin i 1910 og en gang i Kristiania i 1919. I Berlin sies det at instrumentet ”ganz sicher ein echtes Guarnerius ist” og i Kristiania noe liknende. Begge disse dokumentene finnes i original versjon, gulnete og morkne papirer.
Da Maryla døde i 2005, ville vi selge fiolinen. Fiolinen ble tatt med til Festspillene i Bergen i 2010 da det var Ole Bull-jubileum og all verdens fiolin-eksperter var samlet der. Alle syntes fiolinen hadde en vidunderlig tone, men ingen ”turde” fastslå at det var en ekte Guarnerius.
En av verdens ledende fiolinmakere Christoph Landon hadde den på sitt Paris-verksted, men den ble ikke solgt. Vi hentet den hjem igjen.
Så fikk en ung, norsk fiolinist som studerer fiolin i München låne den. Han har selv et meget godt instrument, men vi håpet at han skulle ”reklamere” for instrumentet på konservatoriet. Den skal nå takseres i London.
Fondet
Ikke før 50 år etter krigen ble det realitet av erstatningen til jødene som hadde blitt ofre for krigens grusomhet. Mamma fikk da 250 000 kroner for lidelsene hun hadde blitt påført. For disse pengene stiftet hun et fond til minne om sine foreldre som var drept i Auschwitz: ”Jac og Mathilde Maliniaks minnefond”.
Fondet forvaltes av Norges Musikerforenings avdeling i Trondheim. Avkastningen skal gå til stipend til unge musikere i Trondheim. Blant de første som fikk stipend var Adrian Selfjord. Han var jevnlig i Oslo for å få undervisning på Barratt Dues musikkinstitutt. Da var han ofte på besøk hos Maryla og diskuterte musikk, noe hun satte veldig stor pris på.
Med takk til forfatter Liv Daasvatn, datter til Maryla Daasvatn, f. Maliniak
Andre kilder ”Britannia Hotel – Tradisjon og atmosfære gjennom 100 år” av Johan O. Jensen
Andre kilder ”Britannia Hotel – Tradisjon og atmosfære gjennom 100 år” av Johan O. Jensen
