Jødiske innbyggere til Oslo

1905-tellinga

En gruppe som trer fram i folketellingene er jødene av forskjellig nasjonalitet. Med 1905-tellinga kommer personlistene - en for hver husstand. Rubrikkene har opplysninger om fødselsår, og dato, om man er fast bosatt på adressen, og i fall ikke: hvor man har ”sedvanligt bosted”. Videre spør man etter statsborgerskap og bopel ved forrige telling. Jøder er ikke avmerket i disse års tellinger, men navn og opprinnelsesland gir en pekepinn. Men jøder som var medlem av et jødisk trossamfunn ble registrert som dissentere, religiøse samfunn utenfor statskirken, og beretning sendt inn til Magistraten.  De fleste var sysselsatt i handel, særlig omførselshandel, og en del i håndverk og industri (Salomons skofabrikk, Glotts cigar- og cigaretfabrikk, Conrad Langaard).

I fjerde etasje i Brogata 7 finner vi rabbiner Dr. Mayer Aschkanaze, som Selma fra Värmland tjente hos ei kort tid, med fødested Stanislau i Østerrike. Han var kommet hit i 1898 og gift med Fanny født Landau fra Østerrike, som kom i 1902

Adresseboka for 1905 viser at de utgjorde minst elleve av 102 frukthandlere, fem av 196 tobakkshandlere, elleve av 254 manufakturer og tre av 58 urmakerforretninger. Jødene bodde først og fremst på Grünerløkka og i området rundt Hausmanns gate – nær synagogene og egne butikker. Fram til 1910 bodde mellom 35 og 39 prosent av jødiske innvandrere i dette området i det såkalte Jakob sogn – rundt 1900 bodde hele 16 prosent i ei gate: Osterhaus’ gate!

 

I fjerde etasje i Brogata 7 finner vi rabbiner Dr. Mayer Aschkanaze, som Selma fra Värmland tjente hos ei kort tid, med fødested Stanislau i Østerrike. Han var kommet hit i 1898 og gift med Fanny født Landau fra Østerrike, som kom i 1902. Vi finner deres vielse 13.7. 1902 i innberetninger fra dissentermenighetene til Magistraten. Her er anmerket at begges fedre var rabbinere og at samtlige er ”Israeliter”. Brudgommen var enkemann og lovlig skifte var  avholdt i Tyskland. Datteren Esther Debora var født her i 1904. De bodde sammen med barnepike Birgitte Eriksen fra Trondheim og tjenestejente Anna Krohl fra Skiptvedt. I samme gård holdt to svenske damer til i hver sin leilighet, skreddersyerske Emma Sofie Andersson som kom fra Sverige i 1893 og Anna Wendén, gift syerske som bodde alene og var kommet i 1902 fra Vesternorrlands län.

 

I Ebbells gade 3 finner vi ullvarehandler Menace Aronstam med kone Rebekka begge født i Russland og innflyttet i 1897, datter Rachel og sønn Salomon. Foreldrene var født i henholdsvis Latvia og Litauen i følge ”Våre falne”. Begge, samt deres datter Sofie f. 1915, ble deportert i 1942 og omkom i tysk fangenskap. I samme gård finner vi også kjøpmann Magnus Kaup som var født i Russland. Han var uten statsborgerskap, kom til byen i 1900 og var sjømann ett år tidligere. Vi finner fabrikkbestyrer Wiktor Julius Boman  fra Stockholm med hustru Bertha født i Vestre Gausdal og de fem barna. Her finner vi også en svensk familie. Murersvenn Elof Adolf Bergquist fra Sillerud og Marie fra Glava var kommet hit i henholdsvis 1891 og 1888. Deres fem barn var alle født i Kristiania. De hadde seks losjerende, en av disse kom også fra Glava.  

  
Da som nå var Oslo en by som var avhengig av innvandret arbeidskraft, alt fra spesialister i håndverksfag til håndlangere, musikere og artister. Samtidig var det vanskelig å skaffe seg arbeid i tida etter Kristiania-krakket, så mange nordmenn utvandret. Både jøder, svensker og tyskere dannet menigheter her og organiserte seg i foreninger som tok seg av samvær og hjelpebehov - ikke ulikt mange av dagens innvandrere. Antakelig var den jødiske minoriteten noe av det mest synlige i bybildet med synagoger, sabbat, egen mat, butikker og møteplass i parken på Olaf Ryes plass. De fleste andre kom fra kulturer så lik majoritetens at det først og fremst var språket som ga dem et særegent preg. Særlig svenskene kunne få et og annet ukvemsord etter seg. Andre som syntes godt var selvsagt de omreisende lirekassespillerne. Omreisende musikere ble sett på med stor skepsis og søkt utvist av justismyndighetene.

 

Mange aspekter ved dette er slående lik situasjonen hundre år seinere. For oss er det også tydelig at det er lite kilder som sier noe om innvandrerne sett fra deres eget ståsted. Det blir fort den ekstraordinære situasjonen som nedfelles i myndighetenes arkiver, som den hjelpeløse på fattigvesenets kontor. Men på tross av den norske funksjonærens blikk, sier slike hjemstavnsforhør oss likevel ganske mye om livsvilkår og menneskeskjebner den gang. Vi får håpe dagens innvandrere får satt flere egne spor etter seg, også i form av arkiver som framtidige generasjoner kan studere, slik vi oppfordrer til i prosjektet Oslos multikulturelle arkiver.

Av Ellen Røsjø
Byarkivet Oslo