Helena Sosnowska og gutten Witold. Kilde: Arbeiderbladet

Med smil og tårer hilste jødene sitt nye hjemland. 400 flyktninger gikk i land i Norge igår

Arbeiderbladet 1947

De er begeistret for vår frihet, 
vår hjertevarme 
og vår høye levestandard.

I går middag gikk 399 jødiske flyktninger iland på norsk jord. Det ble en begivenhet som sent vil glemmes – ikke bare av flyktningene som nå etter års hjemløshet og lidelser igjen skal få hjem og menneskeverdighet tilbake. Like sterk var opplevelsen for de nordmennene som tok mot disse ulykkelige menneskene, som nå med smil på leppene og gråt i øynene hilste sitt nye hjemland.

Mottakelsen tok form av en enkel, gripende høytidelighet på akterdekket av «Svalbard». Først hilste direktør Sverre Pettersen fra Fange og Flytningedirektoratet velkommen til Norge. Da han sa «Norge er en rettsstat, og våre lover garanterer enhver personlig frihet, likegyldig hvilken rase eller tro han tilhører,» kunne en ikke la være å skotte bort på fangenumrene fra de tyske konsentrasjonsleirene som var svidd, eller tatovert inn i huden på armene på mer enn en av de unge jødiske flyktningene. Så talte representanter for det jødiske trossamfunnet i Norge. Til slutt tonte «Ja vi elsker» og «Hatikwa» - den jødiske nasjonalhymnen, ut over kaia. I det øyeblikket var det ikke mange tørre øyne ombord på den barske krigsmalte «Svalbard». 

Turen opp fra Bremerhaven var strålende, sier matros Arne Hansen, en typisk Oslo gutt --- Sjøen var speilblank og blant passasjerene var det ikke engang antydning til kluss. Likevel var det en trist og rar tur. I hele mitt liv har jeg ikke møtt så mange tragiske menneskeskjebner. La oss nå bare håpe og tro at de vil få det godt hos oss. 

Flyktningene sjøl syntes ikke å tvile på den tingen – Like til idag har jeg hatt det bildet av Norge at det var et fattig land, men med et hjertevarmt folk, sier Adam Limon. Nå vet jeg at nordmennene ikke bare har hjertelag, men også en høyere levestandard enn jeg har sett i noe annet land. 

Tross sine 18 år har Adam Limon sett en del av verden. I to år arbeidet han i russiske leire helt inne ved den kinesiske grensen. Broren Sigmund er også med. Han var sakfører på hjemstedet i det østlige Polen. I et og et halvt år var vi skilt. Jeg var i Sibir. Men vi fant hverandre igjen, og nå skal vi aldri skilles mer. 

Enda et medlem av familien Limon er med ombord: 9 åringen Alexander, som flytende taler fire språk, polsk, russisk, tysk og jiddisch. Nå gleder han seg til å ta fatt på å lære norsk. I Amerika finnes enda et medlem av familien, en søster, som snart vil komme til Oslo for å treffe sine søsken. 

Vi taler med familien Bienstock. De har heller ingen slektninger i live i Polen. I krigens år levde de i Volga distriktet. Mannen er skredder. "Jeg har verktøyet mitt med," sier han triumferende. Nå skal jeg snart ta fatt i faget igjen. Dette er den største dagen i mitt liv. Igjen skal jeg få ta fatt." Og mor, far og barn gråter og ler om hverandre. Det samme gjør Helena Sosnowska, som engang hadde hjemmet sitt i Lodz. 

Men det er ikke bare Polen disse flyktningene har forlatt. Halvparten kommer fra Ungarn. Derfra kommer familien. Landesmann, stolte besteforeldre og et ungt ektepar med en strålende guttunge på litt over året. De var i Romania på tysk tvangsarbeid under krigen. Siden bar det vestover og inn i konsentrasjonsleirene i Tyskland. De er så lykkelige over igjen å få lov til å bygge opp sitt eget hjem at vi synes at det er nødvendig å slå kaldt vann i blodet på dem. "Her er husnød," sier vi. Norge har vært okkupert i 5 år. Vi har vært i krig. 

Svaret lød slik: "I 7 år har vi levd i brakker og konsentrasjonsleirer. Hva gjør det om vi skal måtte bo trangt, når vi igjen skal få leve som frie mennesker i et fritt land uten rasefordommer." 

Vi går fra flyktning til flyktning, fra familie til familie. Alle forteller den samme historien om tvangsarbeid, om tvangsforflytninger hundreder av mil fra hjemlandet, om konsentransjonsleirene, om tapet av alle kjente og kjære. Igjen hører vi de beryktede navnene: Auschwitz, Mauthausen, Gunzkirchen - dødsleirene som titusener av deres trosfeller aldri forlot. 

Alle er fulle av lovord for de norske sjøfolkene – fra messegutt til kaptein – Da de norske sjøguttene tok hånd om oss i Bremerhaven, følte vi oss ikke mer som displaced persons. Vi syntes vi var gjester i en stor familie. Og da folk stod ute på øyene og vinket til oss, da visste vi at vi var velkomne. Alt er så annerledes enn vi hadde forestilt oss Norge. Været, naturen, menneskene. Alt er varmt og godt. 

"Det er enda en ting som må inn i Arbeiderbladet," kommer det forsiktig fra en flyktning. "Det er framfor alt de to norske UNRRA offiserene Jakobsen og Gaare som skal ha takken for at mange av oss er her idag. Jeg visste ingen ting om Norge. Men jeg tenkte at når nordmenn kan være som dem, da er vi i trygge hender i hjemlandet deres." 

Vi veksler noen ord med Jakobsen og Gaare, to enkle, staute karer. "Her kommer folk som Norge vil få glede av," sier de. "Her kommer folk som har slåss mot tyskerne som partisaner i de polske skogene. Som har slitt i Sibir. Som kan sitt fag. De er sterke, de har overlevd et helvete som vi ikke kan forestille oss i våre villeste drømmer!" 

Representanter for den amerikanske "Joint Distribution Committee" er også med til Norge. En smilende yankee Harold Kaplan fra New York forteller om uttaingen i den amerikanske sonen. "Til å begynne med var flyktningene skeptiske overfor tilbudet om å reise til Norge. De var redde for å bli skuffet på ny. Men da vi gjorde oss klare til å dra og folk så at det var alvor denne gangen, da var det hundreder på hundreder som ville med. Men vi kunne jo bare ta 400 – en dråpe i havet. Takk for den mottakelsen dere har gitt disse flytningene! Jeg har sett en total forandring på få dager. I leirene var de motløse. I dag er de fylt av håp og tro! 

Så gikk turen til Ystehede. De gamle barakkene og heimen som steinhoggerne i Østfold engang bodde i, tar flyktningene nå over. En del må dessverre også til forlegningen på Mysen. Det er så visst ingen luksus som møter våre gjester. Men de smiler og sier at de ikke har bodd så godt på 7 lange år. Og på grasvollen stuper ungene kråke alt.

Akkurat for to år siden kom de norske flyktningene hjem fra de tyske leirene. De kom hjem i samme varme mai sola etter å ha gått gjennom noe av det samme som de jødiske flyktningene opplevde i forstørret målestokk. Våre slapp ut to år før dem og de kunne vende hjem til venner og fedreland. La oss håpe at de jødiske flyktningene vil bli møtt med den samme hjertevarmen. Uforstand og dumhet må aldri få knekke den lyse troen på vårt folk som vi møtte der ned ved Idefjorden igår.

Den komiteen som har vært i Tyskland og tatt ut de jødiske flyktningene som kom til Halden med «Svalbard» lørdag kveld kom hjem igår. Vi vekslet nede på Østbanen noen ord med Landsorganisasjonens sekretær Elias Volan. Han fortalte at komiteen hadde vært i Frankfurt am Main, Heidelberg, Marburg og Allendorf. Det var i Allendorf flyktningene ble samlet i en stor leir og der ble da de som skulle til Norge tatt ut. Fra den amerikanske sonen kommer 348 menn, kvinner og barn og fra den engelske sonen 51.

Formann for den «legale»
Landsorganisasjonen i Norge,
Elias Volan 1884 - 1974

Ved uttagingen måtte en i første rekke følge de listene som var satt opp med omsyn til fagutdannelse, men det ble også tatt humanitære hensyn. 90 prosent av dem som er kommet hit er vanlige arbeidere. Der er syersker, skreddere, jernarbeidere, tekstilarbeidere, skomakere, pelsarbeidere og folk fra ymse andre fag. Vel 70 voksne personer er ugifte, om lag 60 er barn og resten er gifte folk. De som er kommet er bra folk, sier han.

Published by Scandinavian Jewish Forum