 |
| Victor Moritz Goldschmidt. FOTO: UiO |
PROFESSOR FUNNET BAK RADIATOREN
Urnene til den verdensberømte jødiske professoren V. M. Goldschmidt og foreldrene hans ligger godt gjemt bak en radiator på Geologisk museum. Uniforum kan nå fortelle hvordan urnene havnet der.
I dag kan Uniforum avsløre at urnen til den berømte geologen, Victor Moritz Goldschmidt, som var professor ved Geologisk museum på Universitetet i Oslo i 26 år, står anonymt og diskret bak radiatoren i steinsamlingen sammen med urnene til foreldrene sine.Tro det eller ei: På et hemmelig sted på Geologisk museum står urnene til professorfamilien Goldschmidt. Gjemmestedet har vært en godt bevart hemmelighet i nesten tjue år. Bare de færreste på museet vet hvor urnene er.
Det vil si: Urnene til foreldrene står der fortsatt. Da slektningene til Goldschmidt kom på besøk etter jul var urnen til geologiprofessoren plutselig forsvunnet. Urnen hans ble funnet forleden. Den var midlertidig gjemt bort på grunn av ombygging i utstillingslokalet.
Uniforum fikk ved en tilfeldighet høre om den merkverdige urnehistorien for bare noen uker siden.
Dette er historien om en av verdens mest anerkjente geologer som moret seg over hvilken geokjemisk glede det ville være å ha hele familien bevart i magnesiumorthosilikat som er den kjemiske betegnelsen for den vakre olivinsteinen.
Professor Goldschmidt hadde selv skaffet til veie urnene for seg selv og foreldrene sine. Valget hans av olivinstein var alt annet enn tilfeldig. Goldschmidt var leder for råstoff-laboratoriet ved Universitetet i Oslo, den gangen tyskerne beskjøt den norske handelsflåten under den første verdenskrig og det ble råstoffmangel i Norge. Det var da professoren la grunnlaget for den industrielle utviklingen av olivin.
- Da Goldschmidt døde i 1947, ble han kremert og asken plassert i en forseglet metallurne. Denne ble igjen plassert i dekorasjonsurnen av olivinstein, forteller førsteamanuensis og leder Tom Segalstad i seksjon for geologi.
Urnene ble plassert på Vestre krematorium i Oslo. Nesten førti år senere ringte Vestre Gravlund til Universitetet i Oslo og sa at de ikke lenger hadde plass til dem. Daværende bestyrer for geologisk museum, Johannes A. Dons måtte finne ny løsning.
Men la oss ta urnegåten fra begynnelsen.
En av universitetets stipendiater var låst inne på museet halv to om natten. Hun kom seg ikke ut. I stummende mørke tenkte hun på den gamle historien til nattevakten: En jødisk familie skulle visstnok være gravlagt på museet. Stipendiaten ville nødig snuble i urnene.
Var urnene en vandrehistorie? Kunne det stemme at Geologisk museum var blitt et hemmelig gravkammer. Urnehistorien måtte sjekkes!
- Dette er en løyelig historie Det må sikkert være professor Goldschmidt, men jeg aner ikke hvor urnen er, ler Ellen Beate Thomsen på utadrettet seksjon bare tjue meter fra det hemmelige gjemmestedet.
- Ring Johannes Dons! Han vet langt mer, sier hun.
Dons som fylte 85 år i februar, var ikke bare bestyreren for museet i en årrekke. En stund var han også professor Goldschmidts eneste student.
- Goldschmidt var tysk jøde og vekslet på å være i Oslo og Tyskland. Moren døde i Tyskland. Da han flyttet tilbake til Oslo, hadde han med seg morens urne. Da faren hans døde like etter, fikk han laget en urne til seg selv og en til faren, forteller Dons.
Da Vestre Gravlund ikke lenger hadde plass til urnene i 1986 måtte Johannes A. Dons finne ny løsning. Han ba Mosaisk trossamfunn om hjelp.
- Det viste seg at jødene ikke har urnegraver, så de ville ikke ha noe med dette å gjøre. Fra Universitetet i Oslo fikk jeg også negativt svar. Jeg gjorde det derfor på den måten at askeurnene ble satt i en fellesgrav på Vestre Gravlund, mens de tomme pynteurnene ble lagt i museet uten å være på utstilling. Det er derfor ordnet slik at urnene står i et skap og kan sees av dem som ønsker det på anmodning, forteller Dons.
For noen år siden skrev han historien om professor Goldschmidt i et av vitenskapsakademiets årshefter.
- Goldschmidt var en urokråke og geni. Min kollega Inge Bryhni har skrevet en mye snillere versjon om ham i bibliografisk leksikon, sier Dons.
- Det er få som vet om urnene. Hvis noen skriver om dem, må vi flytte urnene til et annet sted. Det er trist at urnene ikke er på gravlund. Jeg er indignert over at de ikke er tatt bedre vare på. Goldschmidt var ubetinget den største geologiske vitenskapsmannen i Norge. Han regnes som geokjemiens far, sier førstekonservator Inge Bryhni.
Professorminne
Seksjonsleder Segalstad på Geologisk museum jobber med å gjøre i stand et rom som kan ta vare på alle de historiske artefaktene til museets berømte professorer. Deriblant Goldschmidts urner. Rommet skal kalles Brøgger-kontoret oppkalt etter Norges første rektor, stortingsmann og geolog, professor Waldemar Christofer Brøgger. Det var for øvrig Brøgger som besørget professoratet til Goldschmidt. Begge ble for øvrig hedret som "Store norske geologer" på frimerker i 1974.
- Når det såkalte "Brøgger-kontoret " er ferdig pusset opp, håper jeg at urnene kan bli utstilt i stilfulle omgivelser. Da kan vi også vise frem Goldschmidts hammer og reiseveske. Vi jobber nå med å få samlet og registrert de fineste tingene, sier Segalstad.
Museet har mye å vise frem. På loftetasjen bugner det av spennende historiske artefakter fra de gamle professorene.
Museumsteknikker Hans Jørgen Berg har funnet brevkontakten mellom Brøgger og Goldschmidt.
- Og her er Goldschmidts fotoalbum med bilde av ham og Albert Einstein på ekskursjon i Oslofjorden, stråler Hans Jørgen Berg.
Lederen for utadrettet seksjon, Geir Sørlie, sitter bokstavelig talt på et av Goldschmidts relikvier; den slitte professorstolen hans. For kontoret til Sørlie var i sin tid Goldschmidts residens.
- Professorstolen gynger for mye, så den bruker jeg ikke så mye, ler han.
Professorstolen ble tidlig tatt i bruk av Goldschmidt. Allerede som 24 åring ble han dosent. To år senere ble han ekstraordinær professor. Sommeren 1925 ble han tilbudt usedvanlig gode betingelser ved den Tekniske høgskolen i Berlin.
Det var da professor Brøgger og tidligere statsminister Gunnar Knudsen prøvde å ordne like gode forhold i Oslo. Før Goldschmidt forlot Norge i 1929 til fordel for et professorat i Göttingen og sa fra seg sitt norske statsborgerskap, gjorde han store banebrytende oppdagelser med røntgenanalyse av krystaller.
Da nazistene kom til makten, begynte det å brenne under føttene på ham. Goldschmidt telegraferte Brøgger og ba om å bli norsk statsborgerskap igjen og få tilbake den gamle jobben. Goldschmidt fikk skriftlig innvilget avskjed av Hitler og kom pengelens tilbake og fikk igjen den gamle stillingen som leder av Råstoffavdelingen, takket være Brøgger.
Penger fikk Goldschmidt ved å motta utbytte av et av sine mange utenlandske patenter i olivin, den samme steintypen som ble brukt i urnen. Året etter ble Goldschmidt utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo for annen gang, ifølge Dons.
Høsten 1942 ble Goldschmidt arrestert av tyskerne. Han skulle sendes med slaveskipet Donau til dødsleiren Auschwitz. På vei opp til skipet ble han ropt ut av køen. Sannsynligvis fordi rustmesteren på Råstoffavdelingen hadde appellert til sjefen for nazipolitiet at Norge var helt avhengig av kunnskapen til Goldschmidt.
Hedres etter 60 år
Bare kort tid etter rømte Goldschmidt fra jødeforfølgelsene via Sverige til England. Han kom tilbake til Oslo i 1946 og døde året etter. Urnene stod i Kolumbariet ved Vestre Gravlund i nesten førti år. I snart tjue år har pynteurnene stått anonymt i Geologisk museum. Nå skal altså pynteurnene stilles opp på "Brøgger-kontoret" for endelig å hedre minnet til den verdensberømte geologiprofessoren Victor Moritz Goldschmidt.
Med takk til Yngve Vogt
Forskningsjournalist Apollon
UiO
Tidl. publisert 11. mars, 2005
