 |
| Samuel Brandhändler Foto: JMT |
SAMUEL BRANDHÄNDLER
Samuel Brandhändler tiltrådte som religiøs leder i Trondheims jødiske miljø i 1896. Han har nok en stor del av årsaken til at det ble dannet en organisert menighet i Trondheim. Det skulle ta tid før dette ble oppnådd.
I følge JMO ble Jacob Hirsch (1866 - 1943) i 1891 den første ansatte lærer i Trondheims jødiske miljø.
Jacob Hirsch var ein litauisk-fødd, norsk-jødisk ḥazzán (kantor) som arbeidet i Det mosaiske trossamfunn, Trondheim. Han kom fra Lund i Sverige der han hadde hatt en tilsvarende stilling. På dette tidspunktet var han gift med Frida, født Dublinsky, og hadde to barn. Hans senere barn ble alle født i Norge. Han avtrådte i 1896.
Samme år tiltrådte Samuel Brandhändler som religiøs leder i hans stilling. Han har nok en stor del av årsaken til at det ble dannet en organisert menighet i Trondheim. Det skulle ta tid før dette ble oppnådd.
Samuel Brandhändler var fra Brisk i guvernementet Grodno, f. 1872 hustruen Debora (Zyvie Dvore) var født i 1877 i Raigrod. Ekteskapet var inngått 1895. Han kom til Norge 14 januar 1896 etter det Brandhandler oppgav i sin søknad om statsborgerskap som ble innvilget i 1902.
Årstallet 1896 stemmer også med en omtale i Israeliten for april 1922 av hans 25 årsjubileum i menigheten. Han var anmodet om å komme til Trondheim fordi en ikke lenger hadde noen til å ivareta de religiøse funksjoner. På dette tidspunkt eksisterte det jo ikke noe menighet.
Årstallet 1896 stemmer også med en omtale i Israeliten for april 1922 av hans 25 årsjubileum i menigheten. Han var anmodet om å komme til Trondheim fordi en ikke lenger hadde noen til å ivareta de religiøse funksjoner. På dette tidspunkt eksisterte det jo ikke noe menighet.
Det ble Brandhändlers store fortjeneste at han gjorde det klart for byens jøder at det måtte skapes en organisert menighet. Den posisjon Brandhandler skapte seg både innad og utad bidrog til at tanken modnet.
Debora Brandhändler kom til Norge året etter mannen. Ekteparets eldste datter var født og døde i Polen. Ni barn ble født i Trondheim Sønnen Filip 1898 utvandret til USA, men oppholdt seg atter i Trondheim i ca 15 år. Datteren Sarah Lea ble født år 1900. I første halvparten av 20 årene hadde de fleste av Brandhandlers barn emigrert til USA og våren 1926 fulgte foreldrene etter med de yngste barna. De slo seg ned i Chicago.
 |
| Debora (Zyvie Dvore) f. 1877 i Raigrod. Foto: JMT |
Menighetens første formann Asriel Berl Dworsky gikk av i mai 1913 og da ble det naturlig for Brandhändler å overta hans stilling i tillegg til sine mange andre gjøremål.
I hele 30 år kom Brandhändler til å utføre alle geistlige funksjoner i denne jødiske sammenslutning, den meste del av tiden alene, foruten at han underviste barna og en stund også fungerte som kasserer eller rettere sagt sørget for at medlemmene oppfylte sine økonomiske forpliktelser. Han var også våken når det gjaldt å tale jødenes sak i pressen og ivareta deres religiøse interesser.
Spørsmålet om synagogebygg var blitt reist. Første gang det ble omtalt var 25. mars 1918. Kunstmaleren Eliezer (Lazare) Berson (1882-1954) hadde holdt foredrag i zonistforeningen i Trondheim der han hadde berørt spørsmålet om skole, bibliotek og synagogebygning.
Han var født i Kupiškis nær Kovno og studerte kunst i St. Petersburg og Paris. Han kom til London i 1914 hvor han var involvert i kunst, maleri jødiske de folkloristiske motiver. I foredraget la kunstmaler og skribenten til at størst fortjeneste av denne saken tilkom Brandhändler som hadde holdt en flammende tale annen dag pesach på et medlemsmøte der synagogebygget skulle drøftes.
Han var født i Kupiškis nær Kovno og studerte kunst i St. Petersburg og Paris. Han kom til London i 1914 hvor han var involvert i kunst, maleri jødiske de folkloristiske motiver. I foredraget la kunstmaler og skribenten til at størst fortjeneste av denne saken tilkom Brandhändler som hadde holdt en flammende tale annen dag pesach på et medlemsmøte der synagogebygget skulle drøftes.
 |
| St. Joergensveita 7 Trondheim. Kilde: Wikipedia |
Det ble snart på tale å selge St. Jørgensveita 7. Menigheten i Trondheim, som i 1920-åra hadde vokst til omtrent 300 medlemmer, opplevde at synagogen i St. Jørgensveita 7 ble for liten, og så seg etter andre muligheter.
Trossamfunnet utnevnte en byggekomité som fikk i oppdrag å bygge eller kjøpe et hus som kunne være egnet som synagoge. De gjorde et grundig arbeid og la fram flere forslag, men alle ble forkastet. Da en større bygning i Arkitekt Christies gt. 1B ble lagt ut for salg, fikk byggekomiteen fullmakt til å legge inn et bud. Dette huset var fra 1864 og var den tidligere jernbanestasjonen i Trondheim. Dette et stort løft for trossamfunnet.
Trossamfunnet utnevnte en byggekomité som fikk i oppdrag å bygge eller kjøpe et hus som kunne være egnet som synagoge. De gjorde et grundig arbeid og la fram flere forslag, men alle ble forkastet. Da en større bygning i Arkitekt Christies gt. 1B ble lagt ut for salg, fikk byggekomiteen fullmakt til å legge inn et bud. Dette huset var fra 1864 og var den tidligere jernbanestasjonen i Trondheim. Dette et stort løft for trossamfunnet.
Det ble jobbet med flere planer for hvordan huset kunne bygges om, og sentralt i denne diskusjonen var kostnadene. En fikk valget mellom en provisorisk og rimelig løsning, og en større anlagt og permanent ombygging av lokalet.
Valget falt på det siste alternativet, men i noe billigere utgave enn planlagt. Synagogerommet fikk for eksempel høye vinduer på sideveggene i stedet for overlys fra takvinduer, og antall sitteplasser ble redusert fra de planlagte 350 til 180, samt 80 på galleriet. Interiøret ble enkelt og stilrent, i tråd med tidens smak.
Valget falt på det siste alternativet, men i noe billigere utgave enn planlagt. Synagogerommet fikk for eksempel høye vinduer på sideveggene i stedet for overlys fra takvinduer, og antall sitteplasser ble redusert fra de planlagte 350 til 180, samt 80 på galleriet. Interiøret ble enkelt og stilrent, i tråd med tidens smak.
Mange vemodige tanker strømmet inn på medlemmene under den siste gudstjenesten i St. Jørgensveita 13. august 1925.
Til gjengjeld var gleden stor den gang trossamfunnet innviet sin nye synagoge bygget av arkitekt Jakob Parelius Holmgren (1884-1962). Bygget er tegnet av Georg Andreas Bull. Bygget ble foreløpig tatt i bruk de høye helligdager for senere å la håndverkeren utføre det siste arbeidet.
Til gjengjeld var gleden stor den gang trossamfunnet innviet sin nye synagoge bygget av arkitekt Jakob Parelius Holmgren (1884-1962). Bygget er tegnet av Georg Andreas Bull. Bygget ble foreløpig tatt i bruk de høye helligdager for senere å la håndverkeren utføre det siste arbeidet.
 |
| Arkitekt Jakob Parelius Holmgren (1884 - 1962) Kilde: Wikipedia |
 |
| Georg Andreas Bull (1829 -1917). Kilde: Wikipedia |
13. oktober kunne innvielsen finne sted. Høytideligheten ble åpnet med at torarullene ble baret inn i prosesjon mens forstander Brandhändler sang Vajhi binsauaa (den bønn som synges når det hellige skap åpnes og Toraen tas ut).
Overrabbiner Ehrenpreis fra Stockholm satte rullen inn i det hellige skap. Deretter ble ner tomid det evige lys tent over lteret formannanen i byggekomiteen Salomon Abrahamsen overleverte så synagogens nøkler til menigheten, formann Chaim Hirsch og etter at forstanderen hadde sunget salmen Ma tovo holdt overrabbineren sin innlevelsespreken.
Rabbineren Ehrenpreis drog fram trekk fra menighetens historie og dens strev for å reise en synagoge sannsynligvis verdens nordligste. Han dvelte ved Henrik Wergelands innsats og jødenes takknemlighet overfor ham.
Videre betonte han sterkt Israels oppgaver blandt folkene å forkynne Guds bud. Synagogen skulle ikke bare være et gudshus men også et lærdomshus. Deretter resiterte Brandhändler Davids 30nde salme og så fulgte aftenbønnen. Rabbinere leste så bønnen for kongehuset og lyste velsignelse over menigheten.
Gudstjenesten ble avsluttet med at forsamlingen sang den jødiske hymnen Hativka (Håpet). Hele høytidelighet gjorde et dypt inntrykk på den andektige lyttende menighet. For de få innbudne og de tilstedeværende representanter for byens presse ble denne stund overordentlig stemningsfull og en opplevelse som sent vil glemmes, skrev en av byens aviser om innvielsen. Avisene ofret begivenheten atskillig oppmerksomhet og brakte intervju med rabbineren Ehrenpreis om forskjellige jødiske problemer.
Synagogen ble i fullt ferdig stand i 1925.
Men et annet spørsmål trådte mer og mer i forgrunnen: Kunne en gjøre noe for å sikre Brandhändler som hadde vært i menigheten tjeneste i tretti år og var ualminnelig avholdt og respektert innad som utad.
I mellomtiden hadde de fleste av hans barn emigrert til USA of han foretrakk da å slå seg ned der mens han ennå hadde krefter i behold så han kunne finne en stilling som kantor i statene.
To måneder etter at synagogen var innviet, sa Brandhändler opp sin stilling. De følgende måneder arbeidet han iherdig med schachtningsspørmål som nå var blitt brennende aktuelt. Det ble delvis han som kom til å korrespondere med menigheten i hovedstaden DMT om dette spørsmål.
Etter et overordentlig menighets møte tettet styret en inntrengende henstilling til ham om å trekke sin avskjedssøknad tilbake, men han kunne dessverre ikke etterkomme anmodningene og forlot menigheten i Trondheim våren 1926.
Han slo seg senere ned med familien i Chicago og hadde i mange år en stilling som kantor ved en mindre menighet der. Han døde 7. oktober, 1949.
Med Brandhändlers avreise i 1926 var en epoke avsluttet i Trondheim jødenes historie. En kan si at en ny tid var innledet samtidig med at synagogen ble innviet.
Videre betonte han sterkt Israels oppgaver blandt folkene å forkynne Guds bud. Synagogen skulle ikke bare være et gudshus men også et lærdomshus. Deretter resiterte Brandhändler Davids 30nde salme og så fulgte aftenbønnen. Rabbinere leste så bønnen for kongehuset og lyste velsignelse over menigheten.
Gudstjenesten ble avsluttet med at forsamlingen sang den jødiske hymnen Hativka (Håpet). Hele høytidelighet gjorde et dypt inntrykk på den andektige lyttende menighet. For de få innbudne og de tilstedeværende representanter for byens presse ble denne stund overordentlig stemningsfull og en opplevelse som sent vil glemmes, skrev en av byens aviser om innvielsen. Avisene ofret begivenheten atskillig oppmerksomhet og brakte intervju med rabbineren Ehrenpreis om forskjellige jødiske problemer.
Synagogen ble i fullt ferdig stand i 1925.
 |
| Synagogen i Trondheim. Kilde: Wikipedia |
Men et annet spørsmål trådte mer og mer i forgrunnen: Kunne en gjøre noe for å sikre Brandhändler som hadde vært i menigheten tjeneste i tretti år og var ualminnelig avholdt og respektert innad som utad.
I mellomtiden hadde de fleste av hans barn emigrert til USA of han foretrakk da å slå seg ned der mens han ennå hadde krefter i behold så han kunne finne en stilling som kantor i statene.
To måneder etter at synagogen var innviet, sa Brandhändler opp sin stilling. De følgende måneder arbeidet han iherdig med schachtningsspørmål som nå var blitt brennende aktuelt. Det ble delvis han som kom til å korrespondere med menigheten i hovedstaden DMT om dette spørsmål.
Etter et overordentlig menighets møte tettet styret en inntrengende henstilling til ham om å trekke sin avskjedssøknad tilbake, men han kunne dessverre ikke etterkomme anmodningene og forlot menigheten i Trondheim våren 1926.
Han slo seg senere ned med familien i Chicago og hadde i mange år en stilling som kantor ved en mindre menighet der. Han døde 7. oktober, 1949.
Med Brandhändlers avreise i 1926 var en epoke avsluttet i Trondheim jødenes historie. En kan si at en ny tid var innledet samtidig med at synagogen ble innviet.
Kilder: Wikipedia
