L U D V I G  H O L B E R G 
 (1684-1754)

For Holberg inntar jødene og deres historie en særstilling som en ‘hellig’ historie. Dessuten utgjør jødene et moralsk eksempel for andre nasjoner i kraft av den evnen de har vist til å holde fast på sin religion og kultur til tross for mange hundre års adspredelse og forfølgelse.

Holberg viser til et stort spekter av kilder, som spenner fra jødiske rabbinere til notoriske antisemitter. Men hovedtendensen er kamp mot fordommer og for toleranse og solidaritet med ‘Bokens folk’.

1742 var året da Ludvig Holberg utgav sin Jødiske Historie fra Verdens Begyndelse fortsatt til disse Tider, som til sammen utgjorde nærmere 1500 sider fordelt på to bind. Verket er langt på vei blitt neglisjert av litteraturhistorien, men ble i stedet tatt til inntekt for mellomkrigstidens antisemittiske propaganda. Holberg var på sin side påvirket av 1700-tallets protestantiske toleransediskurser, selv om han også siterer antisemittiske skribenter. 

Verket er da heller ikke helt fritt for antisemittiske stereotypier om jødene som ‘hatefulle’ og ‘oppsetsige’ ‘Aagerkarle’. Noen av disse utfallene skyldes imidlertid at Holberg anvender sin ‘moraliserende’ historiske metode på jødene på linje med andre nasjoner og etniske grupper, der leseren skal øves opp til å skille ekte dyder fra laster og hykleri. Også i innledningskapittelet framhever Holberg at den jødiske historien skal fungere som et speil på historiske ytterpunkter og Guds rettferdige forsyn. 

Samtidig tilkjennegir han her et tredelt siktemål med verket: Underholdning, moralsk nytte og historisk fullstendighet: 1) Å behage, dvs. underholde leseren. 2) For det andre skal verket tjene en nyttig hensikt, nemlig å fungere som moralsk eksempel på dyder og laster og Guds visdom og rettferdige forsyn, samt kaste lys på gamle fordommer og vaneforestillinger. 3) For det tredje tar Holberg sikte på å gi den første fullstendige fremstillingen av jødenes historie fra verdens begynnelse til Holbergs egen samtid.

Ludvig Holberg (1684 - 1754)  FOTO: Wikipedia

«At jeg haver utvalt den Jødiske Historie, er skeed af tvende Aarsager, 1) efterdi den af alle er den behagligste og nyttigste, 2) efterdi ingen almindelig Jødiske Historie, som mig vitterligt er, paa noget Sprog tilforn udi et Verk er forfattet. Josephi Historie gaaer alene til Jerusalems Ødelæggelse. Prideaux begynde dra de sidste Konger, og ender med Herode. Banage [sic] begynder hvor Prideaux slipper […].»

På det tidspunktet den ‘Jødiske Historien’ ble utgitt, var den franckeske pietismen blitt retningsgivende for det danske kongehuset og embetsverket under Christian VI.s regjeringstid. I den utopisk-satiriske reiseromanen Niels Klim tegner Holberg et beskt portrett av de danske pietistenes humørløse moralisme og gledesløse gudsdyrkelse, mens det i fantasilandet Potu hersker tilnærmet full religionsfrihet.

Samtidig som pietistene vektla et subjektivt og inderlig Gudsforhold og var brennende opptatt av omvendelse og sjelelig introspeksjon, forkynte de profetiet om ’de bedre tider’ da ‘tusenårsriket’ skulle komme. 

Med til denne framtidsvisjonen hørte det også at jødene ville omvende seg til pietistenes kristendom, ikke ved at man forfulgte og fordømte dem, men ved at man overbeviste dem med et godt kristent eksempel og vennlig misjonering. Mer eller mindre i tråd med denne holdningen ble jødene innrømmet en viss religionsfrihet og rett til å praktisere sin kultur.

Men det fantes også røster som mente at jødene bedrev gudsbespottelse i kraft av sin jødiske tro og religionsutøvelse. Selv om Holberg, i likhet med antisemittiske skribenter som Johan Jakob Schudt og Andreas Eisenmenger, betrakter den jødiske nasjonalkarakteren som fordervet, ser han i motsetning til Schudt ikke redningen i dåp og assimilasjon. 

For det som ifølge Holberg er det mest bemerkelsesverdige ved jødene er jo nettopp den evnen de har vist til å bevare sin religion, sine lover og skikker til tross for adspredelse, forfølgelse, undertrykkelse - og i nyere tid også assimilasjonspåtrykk i kjølvannet av den gryende moderne nasjonalismen.

Nettopp i kraft av denne integriteten er det at jødene ifølge Holberg kan tjene som moralsk eksempel for religiøs samvittighetsfrihet for andre nasjoner og epoker. Til å være utgitt på midten av 1700-tallet, representerte verket et stort framskritt i utviklingen mot større toleranse og anerkjennelse av jødenes religion og tradisjon. 

Men målestokken for Holbergs toleranse blir like fullt kristendommen. Paradoksalt nok ser han jødenes historiske skjebne som et bevis på de kristne profetienes sannhet, og som et moralsk oppbyggelig bevis på Guds allmakt. Holberg veksler således mellom å videreføre samtidens fordommer mot jødene, og å gjendrive disse i opplysningens og protestantismens ånd.

Kilde: 

Universitetsbiblioteket i Bergen, 
Tekst: Torgeir Skorgen, Bibliotek for humaniora 
Med takk for tillatelse til gjenbruk


Published by Scandinavian Jewish Forum