NORA LUSTIG

Miluse JURICKOVA, Brno

Natt til 3. mars 1943 kom et tog med 158 norske jøder fra Gotenland-transporten til Auschwitz. De fleste av dem, kvinner, barn og eldre, ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomsten. 

Blant disse var Nora Lustig, som fire år tidligere hadde kommet med Nansenpass som flyktning fra Tsjekkoslovakia til Norge. Nora Lustigs navn er kjent ved Holocaust-senteret i Oslo; det er innskrevet på minneveggen for alle jødene som ble deportert fra Norge og myrdet under Den andre verdenskrig. 

Nazistenes strategi var at de skulle forsvinne for alltid. Men hvert av deres liv bærer et budskap som det er viktig å huske. Nora Lustigs skjebne danner et bindeledd mellom Norge og Tsjekkia, til tross for at hun, i likhet med flere millioner Holocaust-ofre, ikke har sitt eget hvilested. Hennes navn er inngravert på ektemannens grav, som befinner seg på den jødiske gravlunden i Brno. 

Nora Lustig ble født i 1899 i den schlesiske byen Troppau, som på den tiden tilhørte Østerrike-Ungarn. Byens teater var blant de eldste i Habsburgernes rike; det åpnet allerede i 1805. Sannsynligvis var det var en Ibsen-forestilling i hjembyen som førte til at den jødiske piken fikk navnet Nora. 

Hennes far hadde tilknytning til den østlige chassidiske tradisjonen. Hennes mors pikenavn var Löw-Beer, en familie som i vesentlig grad har bidratt til industrialiseringen i Mähren og Schlesien. 

Etter Den første verdenskrig levde Nora sammen med sin mann og de to tvillingssønnene Hans og Fritz til Brno i Tsjekkoslovakia. Sønnene fikk en begavet ung mann som huslærer – den senere norske psykiateren Leo Eitinger. Etterhvert skulle han bli nær venn av familien, i gode som i onde dager. 

Den velstående familien Lustig deltok aktivt i landets kultur- og samfunnsliv. Deres omgangskrets bar preg av et internasjonalt kontaktnett, og blant deres venner var både østerrikske og tsjekkiske forfattere, som Karl Kraus fra Wien og Karel Capek fra Praha. 

Lustig var beslektet med familien Tugendhat, som fikk tegnet sin familievilla av den berømte arkitekten Mies van der Rohe. Det er et byggverk som ansees som en juvel innenfor europeisk modernisme den dag i dag.

Noras brev viser at hun verdsatte Ibsens dramatiske kunst og Bjørnsons demokratiske idealer høyt. Hennes yndlingsforfatter var Sigrid Undset, hvis oversettelser fant en stor leserkrets i mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia. 

I Brno var det mange flyktninger fra Russland. Den mest berømte blant dem var Roman Jakobson, som virket i Praha og Brno på 20- og 30 tallet. Roman Jakobson etterlot seg ikke bare lingvistisk-faglige, men også menneskelige spor og kontakter, familien Lustig var blant hans nære venner. Det foreligger et telegram fra mai 1945 som viser Jakobsons sorg over Nora Lustigs død. 

Nora Lustig var et meget aktivt medlem i Kvinneliga for Fred og Frihet, og i Liga for menneskerettigheter, en internasjonalt profilert organisasjon, som var grunnlagt av Emile Zola i 1898. Nora var engasjert i arbeid for politiske flykninger fra Tyskland og Østerrike, men etter den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia 15. mars 1939, innså hun raskt at hun var nødt til å flykte selv. 

Ligaen hadde et nært samarbeid med den norske Nansenhjelpen under ledelse av arkitekt Odd Nansen. En liten gruppe flyktninger fra Brno, med Leo Eitinger i spissen, fikk visum til Norge. De kom til Oslo, sammen med dem reiste også Robert Weinstein og arkitekten Otto Eisler, hans bror og kone.

Nansenhjelpen skaffet flyktningene husvære i en liten leilighet i Bygdøy Allé. I samme gård bodde en annen jødisk flyktning - Max Tau. Etter 9. april 1940 søkte Brno-gruppen ly i Gudbrandsdalen, og senere flyttet de til Nesjestranda i nærheten av Molde. 

Magne Skjæraasen beskriver i sin Leo Eitinger-biografi, Lege for livet, hvor godt tsjekkerne ble mottatt og integrert i det vesle bygdesamfunnet. Det vitner også en minnestein om, som ble reist til deres minne på Sølsnes gravlund i 1946, utvidet i 1992.

Men bødlenes maskineri var ubønnhørlig. I likhet med de norske jødene fikk flyktningene stemplet «J» i passene sine, og kort tid etter var de fanger. For Nora Lustig het smertestasjonene på korsveien Vollan i Trondheim, Falstad og Bredtveit. 

Sammen med andre fanger fra Trondheim-området unngikk hun så vidt den skjebnefulle Donau-transporten, men alle gjenværende jøder i Norge ble den 24. februar deportert med båten Gotenland til Stettin. 

Derfra ble de sendt til Berlin og med kuvogner til Auschwitz. Ved seleksjon på rampen ble kvinner og barn sendt direkte i døden. Nora Lustigs livsreise ble avbrudt på en absurd og umenneskelig måte, hun var fireogførti år gammel. 

Leo Eitinger, en av de få som overlevde Holocaust, forteller at Nora Lustigs sønner reiste til Brno etter krigen, men etter det kommunistiske putsj i 1948 valgte de å komme tilbake til Norge. Fritz døde i 1973 i Buenos Aires, Hans Levold i 2009 i Trondheim.

Helliesen Lund skriver i sin selvbiografi Alltid underveis om Nora Lustigs sterke, varme og oppoffrende personlighet. Noras mann Siegfried fikk ikke utreisevisum. Da han fikk høre om overfallet på Norge den 9. april 1940, og innså at også landet hvor hans nærmeste befant seg var okkupert, fikk han hjerneslag. Han døde bare noen dager senere, den 15. april 1940 i Brno. 

Gjennom så å si hele det tyvende århundre førte politisk turbulens, ikke minst i Sentraleuropa, til at nye flyktingebølger nådde Norges kyst. Mange fant ly og et nytt livsgrunnlag i Norge, men ikke alle var så heldige at de fikk beholde sjansen. Norsk-tsjekkiske kontakter har vært, og er, svært varierte. Nora Lustigs tragiske skjebne henviser til deres mangfold og tyngde.

Kilder:
HELLIESEN LUND, Sigrid. Alltid underveis. 213 s. Tiden : Oslo 1981.
SKJÆRAASEN, Magne. Lege for livet : En bok om Leo Eitinger – medmennesket. 263 s. Cappelen : Oslo 1986.
OTTOSEN, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. 376 s. Aschehoug : Oslo 1994.
KOMISSAR, Vera. På tross av alt : Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz. 147 s. Communicatio Forlag : Trondheim 2004 (første gang utgitt av Aschehoug 1995)
BRULAND, Bjarte. Øyenvitner : Rapport etter norske jøders hjemkomst fra konsentrasjonsleirene. 192 s. Dinamo Forlag : Oslo 2012.


Published by Scandinavian Jewish Forum