 |
| Annie og Kåre. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45 |
ANNIE OG KÅRE
Året er 1938. Käthe Sachs er jødinne fra Tyskland, men har fått visum og er kommet til Norge. Hun gifter seg med Willy. De blir bosatt i Bygdøy Allee i Oslo. Käthe arbeider som mestersyerske på en konfeksjonsfabrikk i Oslo.
Mange tyske jøder har på dette tidspunktet mistet arbeid og inntekt, blitt fratatt eller fått innskrenket bevilgninger. Dette er også tilfelle med Käthe's søster, Annie Sachs og hennes mor.
Annie's tre søsken er allerede sendt ut av Tyskland. Da det viser seg at den siste datteren Annie har TB, velger Annies mor å forbli i Tyskland sammen med datteren.
Annie Sachs får invitasjon fra sin søster til å komme til Norge. I februar, 1938 er hun på toget til Oslo. Hun reiser på turistvisum. Annie's mor sier seinere i et brev til datteren at etter Anschluss har forholdene blitt nye verre. Alle er fullstendig rettsløse. "Kom endelig ikke tilbake," skriver hun.
Annie ønsker å bli, men det viser seg umulig å få oppholdstillatelse i Norge. "Samvittigheten rir meg," sier hun. Da oppholdstillatelsen går ut, står Annie i fare for å bli hjemsendt til Tyskland. Norske myndigheter driver nemlig og sender jøder tilbake til Hitler-Tyskland.
Johan Nygaardsvold er statsminister i den norske regjeringen fra 1935 - 1945. Regjeringen fører på 1930-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som er restriktiv overfor jødiske flyktninger.
Det blir gjort prioritet å gi oppholdstillatelse til ikke-jødiske flyktninger som nesten alltid slipper inn. Flyktningene blir spurt om rase og religion, og det er egne lister over jøder. Visumsøkere som skriver «Mosaisch» under rubrikken «Religion», får bare svært sjelden visum til Norge.
Den norske staten endrer vilkårene for å få opphold i Norge etter Anschluss. Visumplikten ble opphevet i 1927 og 1929, men etter et økende antall jødiske flyktninger derfra, blir det nå innført visumplikt fra Østerrike fra mars 1938 og Tsjekkoslovakia i desember 1938.
 |
| Johan Nygaardsvold. Statsminister 1935 - 1945 |
Annie's svoger, Willy kontakter advokat. Ved hjelp av søstera og noen venner får imidlertid Annie Sachs tak i en ung nordmann som er interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Han er 24 år, kommer fra Hemnesberget og han vil gjerne redde et menneskeliv. Han heter Kåre, skuespilleren Kåre Wicklund. Oppvokst på Hemnesberget.
Annie og Kåre møtes på Grand. Annie er nervøs. Men Kåre prater ivei, han på norsk og hun på tysk. Er hun norsk gift, kan hun ikke deporteres ut av Norge.
Det vil vise seg at det blir nok ikke bare et proforma ekteskap. Det blir en pakke på dørmatten, en lusekofte strikket av Kåres søster. "Du må skjønne vi vil deg bare vel," skriver Kåre.
Forholdet mellom Annie og Kåre går fra å være fornuftsekteskap til varm og ekte kjærlighet.
 |
| Henry Gleditsch - Wikipedia |
Kåre spiller på Trøndelag Teater i Trondheim sesongen 1941/42. Kåre gjør sanitetstjeneste som soldat i Narvik.
Det hører med til historia at Kåre Wicklund må også skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skal garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skal ligge den norske stat til last. Annie's mor har endelig fått reisetillatelse fra Tyskland.
I 1942 flytter ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien vil være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt blir nødvendig. Seinhøstes bor familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.
Det hører med til historia at Kåre Wicklund må også skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skal garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skal ligge den norske stat til last. Annie's mor har endelig fått reisetillatelse fra Tyskland.
I 1942 flytter ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien vil være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt blir nødvendig. Seinhøstes bor familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.
 |
| Trøndelag Teater. Kilde Wikipedia |
Under unntakstilstanden i oktober 1942 blir ti gisler skutt, blandt dem er teatersjefen Henry Gleditsch. Gleditsch går i opposisjonen mot myndighetene.
Våren 1941, kommer loven om at skuespillere ikke kan nekte å spille offentlig på grunn av politiske årsaker, alle norske teatre må nå søke tillatelse for å kunne drive teatervirksomhet. Dette skjer den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringen av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skal få ei sentral og lite ærerik rolle.
Familien Wicklund får nå meldeplikt. To ganger om dagen må de melde seg for lensmannen, og de skjønner at de når som helst kan bli tatt.
Våren 1941, kommer loven om at skuespillere ikke kan nekte å spille offentlig på grunn av politiske årsaker, alle norske teatre må nå søke tillatelse for å kunne drive teatervirksomhet. Dette skjer den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringen av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skal få ei sentral og lite ærerik rolle.
Familien Wicklund får nå meldeplikt. To ganger om dagen må de melde seg for lensmannen, og de skjønner at de når som helst kan bli tatt.
 |
| Kåre Wichlund |
"Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige," forteller Annie Sachs Wicklund mange år seinere.
"Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte."
Planene om flukt prøver de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen blir informert om planene, i tilfelle han blir utsatt for tysk forhør.
For å komme seg over Røsvatnet, må de ha tak i motorbåt. Men først må det skaffes drivstoff til båten.
For å komme seg over Røsvatnet, må de ha tak i motorbåt. Men først må det skaffes drivstoff til båten.
Annie Sachs Wicklund: "Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham"
Østerrikeren sier «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det har Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.
Østerrikeren sier «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det har Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.
Olav Fjeldavli har urmakerverksted og forretning i Korgen. Annie Sachs Wicklund arbeider ei tid hos ham:
"Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre."
Da er gode råd dyre, for på det tidspunktet er Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de står og venter på bussen. Kåre ringer til meg fra Røsvatnet, og sier at jeg må forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen går. Jeg får varskudd dem, og de blir helt ute av det. De må melde seg for lensmannen igjen. Reisa må utsettes til neste dag.
 |
| Fra Nymoen ble de skysset videre til Sverige. Hemnes i krig 1940-45. |
Neste dag flykter de, etter at Kåre har klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kommer Annie Sachs Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kommer med bussen, andre mener de får lastebilskyss fra Korgen.
Annie Sachs Wicklund: "Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon."
Olaus Sørdal fra Varntresk skal skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streiker motoren. Kåre Wicklund går straks til Linvika, til Jon Simonsen som skysser flyktningene videre til Nymoen.
Arne Tortenli: "Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute."
Arne Tortenli: "Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute."
På svensk side av grensen tar flyktningene inn i ei samekåte. Annie Sachs Wicklund har fortalt at de nærmest blir røykforgifta, ettersom Kåre glemmer å åpne ljoren i taket da han tenner opp varme i kåta.
Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tar Wicklund familien fra kåta og videre til Rönes: "Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom."
Lensmann Selseth på Hemnesberget får trolig ikke vite om flukten før det er gått 14-15 timer. Rasmus Korgen er pålagt å melde ifra hvis jødene forsvinner. Men han venter så lenge som mulig før han ringer lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg drøyer i det lengste før han setter i verk ettersøkning.
Gulle Røsvassbukt: "Dagen etter at de rømmer, begynner lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sier at han har vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det er ikke noe spor etter jødene." Han mener at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da er de jo for lengst over i Sverige.
Selseth tvinger Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sier Johan, lensmannen kan være sikker på at han skal huke dem. Jeg ser sporene etter ham seinere. Han har vært innom alle løene og han har vært inne på Valberg og spor folk etter flyktningene. Han må gjøre dette for å kunne vise at han har gjort som lensmannen sier. I flere dager etterpå driver Selseth og ringer og spor Johan om han har sett noen spor etter jødefamilien.
Arne Tortenli:"Da Kåre Wicklund rømmer, er grensepolitiet om bord da «Kolbein» kommer dagen etter. Båten er full av tyskere, og fløyter for hver gard den passerer, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika ror ut til «Kolbein». Ho vet nøye om flyktningene, siden det er de som har skyssa dem. Men nei, ho ver ikke blitt vis noen, sier ho. Tyskerne sier at hvis de hører noe, må de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det er nemlig ikke telefon i Linvika."
Lensmann Selseth på Hemnesberget får trolig ikke vite om flukten før det er gått 14-15 timer. Rasmus Korgen er pålagt å melde ifra hvis jødene forsvinner. Men han venter så lenge som mulig før han ringer lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg drøyer i det lengste før han setter i verk ettersøkning.
Gulle Røsvassbukt: "Dagen etter at de rømmer, begynner lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sier at han har vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det er ikke noe spor etter jødene." Han mener at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da er de jo for lengst over i Sverige.
Selseth tvinger Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sier Johan, lensmannen kan være sikker på at han skal huke dem. Jeg ser sporene etter ham seinere. Han har vært innom alle løene og han har vært inne på Valberg og spor folk etter flyktningene. Han må gjøre dette for å kunne vise at han har gjort som lensmannen sier. I flere dager etterpå driver Selseth og ringer og spor Johan om han har sett noen spor etter jødefamilien.
Arne Tortenli:"Da Kåre Wicklund rømmer, er grensepolitiet om bord da «Kolbein» kommer dagen etter. Båten er full av tyskere, og fløyter for hver gard den passerer, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika ror ut til «Kolbein». Ho vet nøye om flyktningene, siden det er de som har skyssa dem. Men nei, ho ver ikke blitt vis noen, sier ho. Tyskerne sier at hvis de hører noe, må de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det er nemlig ikke telefon i Linvika."
Båten hans Olaus i Sørdalen blir liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man blir redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag er Olaus ikke kommet heim. I Varntresk er de redde for at noe skal ha tilstøtt ham. De ringer til oss på Sundsåsen, om vi har sett eller hørt noen motorbåt.
Jeg skal da gå til Nordenget og spør om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det er seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kommer heim i mellomtida, skal de ringe, og Gunvald, bror min skal gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.
Jeg at han er der med lykta og lyser. Da jeg kommer heim, sier de at jeg ikke har vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det har han da ikke, for de har ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringer vi dit, og akkurat i det vi ringer kommer Olaus heim.
Det er merkelig at jeg har sett lyssignalet. Det er nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han ser denne krigskvelden.
Etter at familien Wicklund har rømt, blir eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga er interessert i å by på disse tingene. Men noe blir kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.
I Sverige lever Annie og Kåre trygt, med barna Miriam og Erling.
Annie og Kåre får et livslangt og godt samliv.
Kilde: Forfatter Torstein Finnbakk
Kilde: Forfatter Torstein Finnbakk
Nådetid Vera Komissar
