Friday, October 23, 2015





















SIGRID UNDSET

“"Alle mine levedager lengtet jeg både efter å gå den rette veien og gå mine egne villstier like fullt."

Sigrid Undset




Det ble sagt om Sigrid Undset at hun var det første mannfolket som ledet Forfatterforeningen. Men da krigen var over, glemte de henne - også hennes store innsats lenge før 2. verdenskrig. Undset var blant de første i Europa som engasjerte seg i et hemmelig nettverk for å hjelpe jøder på flukt allerede tidlig på trettitallet.


 


Sigrid Undset (født 1882 i Kalundborg i Danmark, død 1949 på Lillehammer, Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». 

På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Nordover gjennom Gudbrandsdalen og et bombet Andalsnes, kom hun seg videre inn til Sverige med hjelp fra motstandsbevegelsen i Mo i Rana. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag. 

Hun var dessuten tidlig ute med å advare mot Hitler-Tyskland og det fascistiske livssynet. Undset kom en rekke ganger i åpen konflikt med andre forfattere, ikke minst Knut Hamsun. 

I romanen Ida Elisabeth (1932) advarer hun sterkt mot å behandle sine nærmeste som første- og andre-rangsmennesker. I essayene fra samme tid advarer hun mot nazistenes rasehygiene. I romanen Den trofaste hustru (1936) diskuterer romanfigurene den fremvoksende ideologien som farlig tankegods. Hvor rett hun hadde måtte hun erfare smertelig da hennes sønn Anders 1942 falt i kamp mot tyskerne. 

Selv ble hun tvunget til å flykte til USA, hvor hun straks tok til å arbeide for frigjørelsen av Norge. Hun forfattet opprop til motstand og holdt en rekke taler i radio. En samling Artikler og taler fra krigstiden ble utgitt etter hennes død (1952). 

I erindringsboken Lykkelige dager (1942) skildret hun det frie livet før krigen. Nordmennene i eksil skulle huske hva de kjempet for. Etter at hun var returnert til Norge i 1945, ble hun i 1947 hedret med storkorset av St. Olav ”for fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet”. Undset døde i 1949.

Ved den tyske invasjonen i april 1940 rømte hun. På veien stoppet hun på Otta og holdt en radiotale som skal ha fått Goebbels til å øyeblikkelig å forby bøkene hennes. Reisen gikk gjennom Sverige og Sovjetunionen til Vladivostok og via Japan til USA. Der arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en ivrig patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Etter krigen reiste hun hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer.

I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak.

I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St. Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.» Undset var den første kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelse.


Kilder:

Sigrun Slapgard er journalist og forfatter og har skrevet bok om Sigrid Undset "Dikterdronningen" se detaljer
her.

Published by Scandinavian Jewish Forum.



Friday, October 9, 2015













Eva Scheer (1915 - 1999) Kilde: Wikipedia



EVA SCHEER 
1915 - 1999





"Det er livsnødvendig å redde den kultur Hitler ville utrydde. Det har blitt min livsoppgave. Hvis jeg har kunnet være med på å redde den minste lille smule av dette, har jeg ikke levet forgjeves».



Eva Scheer ble født for hundre år siden (1915). Hun var en norsk-jødisk forfatterinne, kulturarbeider og oversetter. 

Hun er særlig kjent for bøkene sine med handling fra det litauiske shtetl-miljøet og en formidler av jiddisch eller jiddisk. Navnet jiddisch som betyr «jødisk» eller «jødisk tysk" er fra den germanske språkgruppen og er en blanding av tyske dialekter, med mange lånord fra hebraisk.

Fram til 1940 var jiddisk litteratur og presse i en blomstringstid. Ønsket om å opphøye jiddisk til nasjonalspråk fikk etterhvert mindre betydning som litterært språk da interessen for hebraisk vokste paralellt med sionismens framvekst.


På 1800- og 1900-tallet benyttet mange jødiske forfattere seg av språket i det landet de bodde i. Eva Scheer behandlet skjønnlitterære emner på sitt nasjonale språk og hadde rike kilder i sin bestemor Golde Scheer's fortellinger. Gjennom den muntlige tradisjon, hvis mål var å formidle den jødiske kultur, fant Eva sine historier.




Olga Golde Scheer, født Samelan (1862-1942), meddelte sine livserfaringer fra sitt hjemland Litauen, tidligere Russland, hvor familien levde i stor fattigdom. Som jøder fikk de erfare pogromer (russisk for ‘ødeleggelse’). 


Golde og mannen Marcus var blandt de 2 1/2 millioner som flyktet fra Russland til Europa og Amerika mellom 1881 til 1914. Golde slo seg ned i Norge i 1905.


Et tiår seinere, i 1915, ble barnebarnet Eva født. Golde underviste barnet i morsmålet gjennom fortellinger, folkelivsskildringer med religiøse og verdslige temaer fra hennes rike jødisk kulturarv. Slik åpner Golde døren til historiske kilder og et rikt kulturliv av virkelighet og eventyr.

Krigen i Norge fikk et katastrofalt utfall for de norske jødene. Den 26. november 1942 la lasteskipet M/S "Donau" fra kai med 532 norske jøder om bord, deriblandt Olga Golde Scheer, da 80 år gammel, var om bord på båten sammen med hennes to døtre, tre svigersønner og fem barnebarn.

Golde kom ikke tilbake. Hun ble sendt til Auschwitz hvor hun ble drept den 1. desember, 1942. Ingen kom tilbake.






Barnebarnet Eva Scheer overlevde krigen. Hun skrev seinere: "Det er livsnødvendig å redde den kultur Hitler ville utrydde. Det har blitt min livsoppgave. Hvis jeg har kunnet være med på å redde den minste lille smule av dette, har jeg ikke levet forgjeves".

Eva Scheer førte etterhvert historiene i pennen. Bjørn Gabrielsen skriver i DN at gjennom hennes fortellinger er stemmen til bestemor Golde "en forteller som forventer at tilhørerne forstår at «Meishe Rebbeinu» betyr «vår lærer Moses» og at «svues» er den jiddische måten å omtale «den jødiske pinsen» på i høytiden shavuot. Dette er slik man forteller eventyr til barn man respekterer."

Eva Scheer arbeidet ca. to år som korrespondent i "Verden Idag" i begynnelsen av 1950 årene. Allerede før den tid begynte hun som “fast leverandør” til artikler, egne spalter, og bokanmeldelser i "Vårt Blad". Hun var stifter av Norsk Oversetterforening, samt bokanmelder for Arbeiderbladet. 

Eva Scheer ble Norges faste korrespondent for "The Jewish Chronicle» i begynnelsen av 50 årene. Hun ble fra 1951 knyttet til "Folkeakademiene" og fortsatte i 23 år.

Hun reiste samtidig for "Forsvarets Velferdstjeneste" som foredragsholder. Hun var medlem av styret i Norsk Litteraturkritikerlag fra 1976-1982 og styrets representant i Norsk Kunstnerråds representantskap i flere år.

Eva Scheer var kjent for sine kåserier i «Nitimen» under navnet Krydder­damen. Fra 1977 var hun styrets representant i Nordmannsforbundets komite for bidrag til oversettelser. Hun var med i en rekke leksika, oppslagsbøker, skolebøker, antologier, bl. a. "Jødiske fortellere" og eventyrbøker, Kultur og Vitenskapsdepartementets stiped for eldre fortjente kunstnere, samt diverse reisestipendier fra Norsk Forfatter og Oversetterfond.


Kilder:
Wikipedia
Hvem er hvem i norsk kulturliv

Thursday, October 1, 2015











Fortellinger om det sørlandske holocaust
av Thomas V.H Hagen, 
Gro Kvanvig, Roger Tronstad





JAKTEN ETTER JØDENE PÅ AGDER

"I Kristiansand fantes det i 1940 to forretninger med jødiske innehavere. Den ene ble stengt i 1943, den andre ble ”fornorsket” og fortsatte sin virksomhet.

I boken "Jakten etter jøder på Sørlandet" finnes historier om jøder som flyktet og om nordmenn som hjalp dem. 

Boken viser også at enkelte sørlendinger gjerne hjalp til i nazistenes forsøk på total tilintetgjørelse av de norske jødene. Samlet sett gir disse fortellingene et viktig bidrag til å forstå jøders livsbetingelser i Norge i det 20. århundre."

Stiftelsen Arkivet





Stiftelsen Arkivet 1945 Riksarkivet, Norge



Arkivet, Gestapos hovedkvarter 1942-1945. Herfra holdt Gestapo fra januar 1942 et våkent øye med den jødiske aktiviteten i landsdelen. Fra høsten 1942 kontrollerte Gestapo at den landsomfattende aksjonen mot de norske jødene ble gjennomført også i Agder. Når det kom til stykket, viste NS og norsk politi betydelig grad av initiativ i gjennomføringen av de ulike tiltakene.



TRAKASSERING

Julius og Rösi Fein bodde i Stavanger, der de drev butikk. Julius var født i Litauen i 1885, og kom første gang til Norge – og Arendal – i 1904. Under første verdenskrig traff han den sju år yngre Rösi i Tyskland. De giftet seg og slo seg ned i Stavanger. 

I 1938 åpnet ekteparet kortevareforretningen Feins Magasin AS i Dronningens gate 56 i Kristiansand. De pendlet mellom Stavanger og Kristiansand. Når de var i Kristiansand, bodde de i en leilighet i bakbygningen i gården. 


I mai 1940 fikk politiet i Kristiansand melding om at alle jødiske forretninger skulle merkes som «jødeforretning». Initiativet var tysk, men det var norsk politi som gjennomførte aksjonen. De to skiltene i vinduene på Feins Magasin ble hengende helt til november 1940, lengst i Norge, trolig på grunn av manglende lokal motstand. I 1943 ble butikken stengt, fordi eierne var jøder. I august ble kassabeholdningen beslaglagt og varelageret solgt. Det som fantes av innbo, ble også solgt.

«Likvidasjonen» av Feins Magasin ble annonsert i Fædrelandsvennen og NS-avisa Fritt folk. Pengene fra salget ble satt inn på en felles konto for inndratte formuer. Alt dette arbeidet ble forestått av en oppnevnt bobestyrer, som var NS-medlem og lensmann i Søgne. Etter dette sto butikklokalet i Dronningens gate tomt.



ARRESTASJON

Fra 1940 til 1945 var Kristiansand kretsfengsel stort sett fylt til randen av fanger. De fleste var norske motstandsfolk, men det var også en del utenlandske krigsfanger som passerte, i tillegg til en og annen kriminell. Flere jøder var også innom kretsfengselet, fra korte passeringer under transport fra Vestlandet til Oslo, oppad til flere måneder. 

En transport gjorde et kort opphold i Kristiansand en natt i slutten av november 1942. Blant fangene var Edith Reichwald, den eneste norskfødte jøden over 18 år som hadde en tilknytning til Agder under andre verdenskrig, og hennes to år gamle sønn Harry. 


Ganske nøyaktig tre år tidligere, rett etter utbruddet av andre verdenskrig på kontinentet, hadde Edith flyttet til Kristiansand sammen med sin mann, for å overta driften av farens renommerte klesbutikk i Rådhusgata 6. Etter bare noen få måneder flyttet de tilbake til Vestlandet, for å bo nærmere familien. 


Nå var Edith tilbake i denne byen, som heller ikke denne gang kunne tilby noen trygghet. Edith og Harry var sammen med flere slektninger og bekjente fra Rogaland, jødiske kvinner og barn, på denne transporten. De var alle blitt arrestert den 26. november. Edith og de andre fangene ante ingenting om hvor de skulle. Neste dag ankom de sin foreløpige destinasjon, NS-myndighetenes fengsel Bredtveit i Oslo.


VILLE BLI NORSK

Viktor Fischer var født i Timisoara i Romania i 1905. I 1930 kom han til Norge. Han var utdannet tekstiltekniker og ble raskt ansatt ved Nye Høie Fabrikker på Mosby. 

Viktor var arbeidsinnvandrer som kom til Norge med sin ekspertkompetanse, slik folk utenfra alltid har kommet til Norge, og har fortsatt å gjøre det siden. På Høie Fabrikker ble Viktor med årene en uunnværlig medarbeider. 


Da han søkte norsk statsborgerskap i 1939, ble søknaden varmt anbefalt av arbeidsgiver, men likevel ikke innvilget av Justisdepartementet. 


I mars 1942 måtte Viktor fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». På spørsmålet om det fantes «innslag av jøder» i ektefellens familie, svarte han benektende. Likevel ble han arrestert i forbindelse med massearrestasjonen av mannlige jøder i Norge 26. oktober 1942. 


Faktisk var behandlingen av jøder i «blandingsekteskap» usedvanlig hard i Norge. Vanligvis ble ikke jøder i denne kategorien arrestert, selv ikke i Tyskland. I tre dager ble Viktor holdt i Kristiansand kretsfengsel, før han ble sluppet fri. Det var noe myndighetene ikke hadde full klarhet i, og som gjorde at Viktor ikke ble sendt videre. 


Den 25. november ble han imidlertid arrestert igjen, og denne gangen ble han ført til Bredtveit i Oslo. Ektefellen Astrid ble også arrestert den 25. november, men hun slapp ut igjen samme dag, da politiet skjønte at hun ikke var jødisk
.

GODE HJELPERE

I 1937 kom Marianne Hauke og mannen Paul til Norge som politiske flyktninger med hjelp fra Arbeidernes justisfond. Året etter flyttet de til Kristiansand. 

Allerede om morgenen 9. april 1940 forlot paret leiligheten i Kuholmsveien og rømte ut av byen. Ettersom hun var jøde og han var sosialist, regnet de det som sikkert at de ville bli etterlyst med en gang tysk politi var på plass i Kristiansand. 


Og det stemte. Sammen med sin ettårige sønn lå paret i dekning ved Justvik i noen få dager, før de kom seg videre til Birkeland. I denne bygda ble familien på tre tatt imot med åpne armer. De fikk mat, husly, omsorg og beskyttelse. 


Først bodde de på gården Froholt, senere på Bratsberghytta i Breddalsheia. I juni bestemte de seg for å forlate bygda. Det var farlig å oppholde seg lenge på ett sted. Mange visste om dem, og noen kunne komme til å snakke. De dro videre mot Oslo.


«UKLAR RASEMESSIG STATUS»

I likhet med Marianne Hauke, kom også Friedrich og Grete Doller til Norge i 1938. Friedrich var født i Østerrike i 1894. Han var ekspert i eddik, og tok raskt kontakt med eieren av Grimstad Gartneri, for å diskutere mulighetene for å etablere en fabrikk for framstilling av eddik, sennep og syltede agurker og rødbeter. Edikkbryggeriet sto klart i 1940, med Friedrich som bestyrer.

Driften gikk så bra at det snart ble lagt planer for å bygge en helt ny, større fabrikkbygning. Denne sto ferdig i juni 1942, en betongbygning i fire etasjer. Mannen som eide Grimstad Gartneri, var Mons Fuhr, NS-medlem og ordfører i Grimstad. 

Bedriften samarbeidet nært med den tyske okkupasjonsmakten, og tjente gode penger. Friedrich og Grete Doller ble ikke arrestert høsten 1942. Grunnen var at tysk og norsk politi ikke kjente til deres jødiske bakgrunn. 


Mens etterforskningen pågikk, la til og med den fryktede Gestapo-sjefen på Arkivet, SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, inn et godt ord for Friedrich Doller, og forsikret at han ikke var jøde. Dermed ble ikke ekteparet Doller arrestert før i oktober 1943. 


På dette tidspunktet hadde Gestapo på Victoria terrasse i Oslo konkludert med at ekteparet var «fulljøder». Friedrich og Grete ble sittende hele tre måneder i Kristiansand kretsfengsel, før de ble de overført til Grini fangeleir utenfor Oslo. Med en gang ekteparet var blitt arrestert, fikk Mons Fuhr fullmakt til å ivareta ekteparets interesser inntil videre.


ALDRI ARRESTERT

På Arnevik bodde Gisela Wilmersdoerffer fra Augsburg i Bayern. 71 år gammel kom hun til Norge som tysk flyktning sommeren 1939. Til tross for at myndighetene visste at hun var jøde, ble hun ikke arrestert i november 1942, samtidig med de andre jødiske kvinnene i Norge. 

En del senere ble det lokale politiet gjort oppmerksom på dette. En kvinnelig lege, som var medlem av NS, ble sendt ut til Arnevik for å undersøke Gisela. Etter besøket skrev legen en rapport der hun frarådde arrestasjon, under henvisning til Giselas høye alder og dårlige helse. Dermed ble hun ikke arrestert.


I SKJUL PÅ SØRLANDET

Familien Salit på fem fra Oslo lå i skjul på Borøya en periode under andre verdenskrig. De må ha ment at de var tryggere der enn i hovedstaden. Moren Eva og datteren Mary tok likevel sjansen på å ta en tur inn til Oslo for å hente noe. De ble oppdaget og arrestert. 

Akkurat hvor familien oppholdt seg på Borøya, er ikke allment kjent. Noen vet det helt sikkert. Det er et mål at det med tida blir færre slike «hvite flekker» på kartet over jødenes ukjente historie i Agder under andre verdenskrig. Kanskje leser noen dette, og får lyst til å fortelle?


FANGELEIR

Berg var en internerings- og fangeleir ved Tønsberg som ble opprettet av det norske statspolitiet i 1942. Leiren var direkte underlagt Politidepartementet, og fungerte blant annet som oppsamlingssted for jødiske kvinner og menn før deportasjon. 

De norske fangevokterne på Berg, også kalt «Quislings hønsegård», var beryktet for sin råskap og brutalitet. Den 25. november 1942 befant det seg tre mannlige jøder fra Agder på Berg: Viktor Fischer, Bernhard Kletzewski fra Kvinesdal og Paul Schles fra Lillesand. Det var meningen at de skulle deporteres.


DEPORTASJON 

Over 770 norske jøder ble deportert fra Akershuskaia i Oslo i 1942 og 1943. Det var norsk politi som foretok arrestasjonene og som fraktet dem til Oslo havn, godt hjulpet av norske drosjesjåfører. Før det hadde norske tjenestemenn registrert sine jødiske landsmenn og sørget for å stemple en «J» i passene deres. 


Fangevokterne i Berg fangeleir og i Bredtveit fengsel, var norske. Med andre ord var det først på Akershuskaia i Oslo at tyske SS-tjenestemenn fysisk overtok den prosessen som førte til at en tredel av den jødiske minoriteten i Norge ble drept. 


Den første transporten forlot Utstikker 1 på Amerikalinjens kai torsdag den 26. november 1942. DS «Donau» førte 532 norske jøder til Polen. Julius Fein og Ediths mann, Hans Reichwald, var blant passasjerene. Hvordan gikk det så med dem vi har hørt om?

Julius Fein og Hans Reichwald ankom Auschwitz om kvelden den 1. desember, og overlevde begge den første seleksjonen. Julius døde av utmattelse etter noen måneder. Hans ble trolig gasset i hjel i januar 1943. Konene deres, Rösi og Edith, ble deportert fra Akershuskaia den 24. februar 1943, med DS «Gotenland». 

De fleste fra denne transporten, kvinner og barn som hadde sittet på Bredtveit siden november 1942, ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst til Auschwitz-Birkenau den 3. mars. Enkelte jøder hadde blitt deportert også før høsten 1942. En av de første var Ediths far, Moritz Rabinowitz. Moritz ble sendt til Sachsenhausen så tidlig som i mai 1941, hvor han døde av mishandling og utmattelse etter ni måneder. 


Hvem som ble deportert og ikke, var ikke resultat av tilfeldige avgjørelser eller individuell behandling. De som skulle utryddes, var de som falt innenfor den nazistiske definisjon av begrepet «jøde». Gestapo i Oslo ble først kjent med de nøyaktige deportasjonsreglene om kvelden 25. november 1942.

Meldingen fra Adolf Eichmanns kontor i Berlin var at mannlige jøder i «blandingsekteskap» ikke skulle deporteres. Blant de mellom 60 og 70 mannlige norske jødene som av denne grunn unnslapp døden, men dog ikke skammen ved å overleve, var Bernhard Kletzewski, Paul Schles og Viktor Fischer. 




Stiftelsen Arkivet


Viktors tilfelle gjaldt enda en grunn til at han ikke skulle deporteres: han var rumensk statsborger, og jøder fra «forbundne stater» skulle heller ikke deporteres. I juli 1943 slapp Viktor ut av fengsel for tredje gang. Etter dette var han en «fri» mann resten av krigen. 


Både Bernhard og Paul satt på Berg til mai 1945. Om kvelden den 1. mai 1945 ble jødene på Berg beordret til å barbere seg og ta på rent tøy. De forsto at de var plukket ut til transport, men de fikk ikke vite hvor de skulle. 


Om natten ble de hentet av tre kjøretøyer. Først da Paul var kommet om bord i bussen, fikk han vite at fangene som var tatt ut til transport, nå var å anse som løslatt, og at de derfor skulle til Sverige. 


Bernhard var blant de svært få som ikke kom med på denne transporten. Han måtte bli på Berg helt til den 8. mai. Marianne og Paul Hauke greide å komme seg over til Sverige. De flyttet tilbake til Kristiansand etter krigen, og bodde der fram til 1957.

Friedrich og Grete Doller ble arrestert på et så sent tidspunkt at de ikke havnet i Auschwitz. Først etter ti måneders fangenskap i Norge, ble de deportert i august 1944. De havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Gdansk i Polen – og overlevde. Etter krigen vendte Doller tilbake til Grimstad. Mot Mons Fuhr og Grimstad Gartneri ble det reist økonomisk landssviksak. Friedrich døde i fødelandet Østerrike i 1969. Når Grete døde, vet vi ikke.

Gisela Ilmersdoerffer opplevde det høyst usedvanlige å få leve i frihet i Norge gjennom hele krigen, uten noen gang å bli arrestert. Ved særlig dårlig helse kan hun forresten ikke ha vært i 1943. Hun døde i 1969, 101 år gammel.

Alle jøder som hadde fast bopel på Agder under andre verdenskrig, kom til å overleve. Elleve jøder med tilknytning til Agder gjennom opphold, arbeid eller forretningsdrift, ble drept: Borøya-flyktningene Eva og Mary Salit, de fem personene hjemmehørende i Rogaland som hadde forretninger i Kristiansand, og – i tillegg – fire personer hjemmehørende i Aker (Oslo) som arbeidet i Vest-Agder. 

Fortellingene fra Agder viser at det nazistiske maskineriet virket som det skulle også her, til tross for at det bodde svært få jøder i landsdelen. Samtidig er historien om jødene i Agder en historie om unntaksfortellinger: fortellinger om flukt og nordmenn som hjalp, om personer som skulle ha blitt arrestert, men ikke ble det, om personer som ble arrestert, men ikke deportert fordi de var gift med «ariske» kvinner, og om personer som ble arrestert og deportert, men likevel overlevde. Destruksjonsprosessen var – takk og lov – ikke ufeilbarlig.
                                                                                                      


Med takk til Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet og PhD-student ved Universitetet i Agder for tillatelse til gjengivelse av artikkel.






Published by Scandinavian Jewish Forum


Monday, July 13, 2015









Sigurd Becker with a friend - Photo: Private






SIGURD BECKER



It was an overwhelming reunion with the past. Sigurd Becker, age 87, returned nearly 70 years later to the attic of a house in downtown Skien where he had hid from the Germans for several weeks during WWII. 




Sigurd was clearly moved when, for the first time since the War, he was able to once again see the attic where he had hid from the Germans. He was accompanied by Trym Staal Eggen, one of the sons of resistance fighter Kjell Staal Eggen who had rescued his family.

On October 26th, 1942, an order had been issued to arrest all Norwegian Jewish males. Sigurd’s father David and uncle Louis had already been arrested and would later die in the concentration camp Auschwitz. Sigurd and his younger brother Ivar were the only Jewish males left in the whole county of Telemark. 

He was 18 years old and attending the Business College in Sandefjord. His mother Signe, and his two siblings Ivar and Sonja, were thrown out of their home by the Nazis after the arrest of Sigurd’s father and uncle. Fortunately, they were able to move into the home of a hospitable friend at Bakken, a part of Skien.

Sigurd was warned by a policeman about the pending arrests and jumped on the first train home to Skien, where he was picked up at the station and taken to the home of the resistance fighter Kjell Batzer. 

However, this was a very temporary solution because Mr. Batzer was fairly well known in town, and staying with him would not be safe in the long run. Sigurd was then taken to the home of another resistance fighter, Kjell Staal Eggen, where he went into hiding. Mr. Eggen was 23 years old at the time.

The Eggen family owned a large apartment in downtown Lie, which is part of Skien. On the ground floor of the building where they lived was a store which today is called Bikuben. The Eggen family lived on the second floor where Kjell Staal Eggen’s father, a physician, had a private practice in one of the rooms of their apartment. Patients came and went. 

This situation was very unsafe for Sigurd. He was kept hidden in the boys’ room, a small room in the attic where he spent several weeks. “I do not remember any details from this time except that I was pretty tired of listening to the church bells from across the street,” says Sigurd, who was given strict orders to stay away from the window and not to come down to the apartment during office hours.

Then there was a sudden dramatic turn of events. While working in the store in downtown Skien, Sigurd’s mother received a visit from a policeman who told her that there was a warrant for her arrest and that he was going to bring her to the police station. 

She did not surrender, but managed to escape using “seductive” tactics. “I need to take with me some undergarments,” Signe told the policeman. The police waited patiently while she ran across the street to Marie Iversen’s ladies’ apparel, supposedly to run her errand. 

Fortunately, she managed to escape by the back door of the store. Witnesses saw her running for her life through Ibsen Park and to the apartment where her son was hiding. This was extremely risky because she might have compromised her son’s hiding place. Kjell instructed Signe to go the church graveyard in Lundedalen and told her to pretend she was caring for a grave. 



Sigurd Becker - Courtesy Sigurd Becker

Kjell himself feared that someone might have seen her running in panic towards their home where Sigurd was hiding. Kjell found the hiding place unsafe for that reason. He rushed out of the apartment along with Sigurd and brought him to someone he hoped he could trust, a printer named Ragnvald Rasmussen, who kept him hidden overnight.

Children in danger: With Sigurd’s mother on the run, her two youngest children were now in danger too. Kjell picked them up at Harriet Schöne’s home where they were staying as they arrived home from school. It was a very dangerous situation. Just a few seconds after Kjell left Harriet Schöne’s house with the children, a police car arrived and four police officers jumped out of the car and rushed into the house. 





Kjell brought the children to their mother and they all went into hiding at Saniteten, a relief organization, since the Norwegian Resistance movement Milorg refused to have anything to do with the Jewish family Becker. Meanwhile Sigurd was moved to a safer place in the home of a cobbler named Paulus Hansen in Duestien. Paulus was also a minister.

In the first week of November 1942, Signe and her three children were taken care of by a man who lived on the west side of Porsgrunn, in Björndalen. His name was Olaf Holtan. The ultimate goal now was to bring the family to safety in Sweden. 

A Swedish boat captain agreed to bring them on board his vessel, but demanded the payment of 15,000 Swedish Krones. This was an enormous amount of money at the time. The family had no money. The reason for them being out of cash was that David Becker, Sigurd’s father had been robbed of what cash he had put aside. This money was stolen by members of the resistance movement, Milorg, as Kjell first learned in 1979.



Sigurd Becker - Courtesy Sigurd Becker



A Swedish transport vessel was at Menstad’s harbor to load a cargo of fertilizer. Preparations were made to smuggle the refugees onboard. However, the vessel was on the opposite side of the river from where the family was, which meant that they needed to cross the river. This was problematic since it was forbidden to sail on the river at night and the Germans had patrol boats to make sure that nobody crossed the river. Two local residents, Sverre Kvaerne and Arthur Skaare arrived with the rowing boat to bring the family the river. 

However, Sverre and Arthur were discovered by the German police and only got away by pretending to be drunk. They now found the situation too dangerous to bring the refugees across the river. Because of that, Kjell brought them safely across to the Swedish vessel. A hole was made in the cargo to properly hide the refugees, and was then solidified with a panel and a lid covered the space. On top of the lid were layers of bags of fertilizer in order to hide it all.

Near the town of Brevik or Langesund – Sigurd will never know since they were in an enclosed space and prevented from looking out – German patrols came onboard to inspect the boat – at times they were so close that the children could even see the boots of the Germans. His 13 year old brother Ivar was so scared that his teeth were chattering. His mother had to cover him with her coat so that the Germans would not hear him.

In Kjell Staal Eggen’s own words: “Following a dramatic rowboat trip across the Skien river to reach the Swedish vessel, in which we were nearly caught by a German patrol boat equipped with spotlights, the four refugees and I found our way to the Swedish vessel.

The captain showed me a small cage-like hiding place in the cargo area where four people could be placed. This was a narrow and uncomfortable passage to a place of rescue and it could be a deadly entrapment should the ship sink. I went to the wheelhouse. The captain demanded payment up front.

‘The captain wants 15,000 SEK immediately,’ I told the Jewish lady in the cargo area, as she pulled her three scared and frozen children closer. ‘I have no money,’ she desperately tried to explain. ‘But I have these, they are worth at least 50,000 kroner.’ She gave me a handful of jewelry. I took it with trepidation and headed back to the wheelhouse. ‘They are worth 70,000 kroner,’ I said cautiously to the captain and handed him the jewelry. ‘I want 15,000 kroner in cash in Swedish currency. I do not know the value of jewelry. It is either 15,000 kroner cash or you can take the rabble and go to hell!’ the captain wheezed bitterly.

Perhaps it was because of my young age that the captain thought he could pour out a river of irreverent words. He should not have done it. My despair turned to some cold rage. Yet I was rather calm and I still remember most of the words and sentences I concocted at the moment.

‘Well, captain,’ I said and pulled up a small pistol I had in my pocket, ‘you have Jewish refugees onboard this rotten dinghy. You are doomed to be executed by the Germans anyway. If anything happens to my friends in the freight area, you will realize that I am even more dangerous than Gestapo. Not only will you pay with your life, captain, but if the Jewish family does not arrive safely to Sweden, your whole family will be executed as well.’ With those words I turned around with the most severe composure I could muster, took a few steps to the rowing boat and disappeared into the dark.

Fortunately, I never saw him again. I will never know what he thought of me and my threats, but the Jewish family was rescued and arrived safely in Sweden.”

In Swedish territorial waters. Safely in Sweden, the family was able to climb to the deck of the boat. Sigurd will never forget the sight of the lights coming from Strömstad. Most of the ports were closed, so they laid anchor and were brought by rowboat to the shore at the point where the ferry terminal is today. Each one holding a small suitcase, they went to the police station to explain their situation. They were then sent for a physical examination. Sigurd’s mother, who was originally Swedish, had a brother in Sweden who lived in Gothenborg. He became their guarantor. The family was finally allowed in the Norwegian Refugee camp.

The Nazi wash down: After the war ended in 1945, the Becker family returned to their house in Skien, which was occupied during the war by the regional leader of the NS (Nazi) party. He was eventually thrown out of their home and local Nazis were put to the task of cleaning the house. All furniture and personal belongings were gone, most of it forever. However, some of Becker’s friends bought back several of their belongings that had been sold at auctions. The Becker family were thus able to recuperate some of these as a result.

Sigurd is very grateful to the Eggen family who risked their lives to rescue him and his family. “Such deeds were punishable by death,” says Sigurd, who maintains a strong friendship with the family.

Following Kjell’s death in 1999, his son, Trym Staal Eggen came across a box full of handwritten notes labeled “Our national disgrace.” Inside was a near completed manuscript which details Sigurd’s story. This was later published in Norwegian, called “Skammen,” Norgesforlaget AS 2008.

Kjell Staal Eggen was awarded the King’s Medal for Courage in the Cause of Freedom after the war.



SJF is grateful for Sigurd Becker's willingness to share his remarkable story. 

SJF is grateful for .the collaboration with Trym Staal Eggen and Kari Gisholt


Friday, July 10, 2015







Else Ramson Ullman 1944 Courtesy: Geoffrey Ward


   ELSE  (RAMSON) ULLMANN




Else’s grandfather, Elias Ramson (1862), first came to Norway from Lithuania in 1884, to live with his father in Bodø. 

Else’s father Benno Ramson was born in Kristiania (Oslo) in 1896.

Like her husband Bjørn, (see his story here), Else Ullmann hasn’t talked much about her wartime experiences, not to her friends, nor to her children. But in 2009, when three of her nine grandchildren were vacationing in the Norwegian mountains, she felt compelled: “…to try to write down what I remember of what happened to me, my mother and father in those same mountains and at this time some 69 years ago”.

She admitted that some thoughts and facts had been lost, but that most were still vivid in her memory. Sixty-nine years ago, from the time of writing took her back to 1940….…April 9th, 1940, to be exact.

Following a popular Norwegian tradition, the Ramsons, Else, her mother, and father were on Spring-break in the mountains around Easter. From the Høvringen Mountain Hotel they enjoyed long ski tours in the spring sunshine. They had left the younger sister, Sonja, in charge of a relative in Oslo.

Else was six years old and, surprisingly, she had little enthusiasm for her parents’ long ski tours. The reason for her unusual lassitude became clear when a doctor told her that she had chicken pox.

But this was a few days later. Early in the morning on April 9th, a sharp knock on the hotel-room door woke the Ramsons and a voice called for Mr. Ramson to come down to the reception to take a telephone call from Oslo. Else remembers that he rushed to put on his bathrobe and slippers and ran down two flights of stairs to the lobby.

He naturally thought that something must have happened to their daughter Sonja, but no, his brother in-law Leo, over the telephone, had even more troubling tidings: Germany had invaded Norway. German warships had sailed up the Oslofjord during the night and German troops were already marching up the main street of Oslo, Karl Johan street, towards Akershus fortress. War had come to Norway.

Else spoke for most Norwegians when she wrote to her grandchildren 69 years later: “This was a shock for us. Norway was not prepared for war. Neither the news broadcasts, nor the newspapers talked or wrote about war with Germany as being an immediate threat. This meant that the German air force and troop transport ships could move safely into foreign territory – Norway.” She added: “Except for one ship – Blücher.”

She then told them about the timely sinking of this vessel – one of the few redeeming features of Norway’s defense. And she probably spoke for most six-year olds when she wrote: “I did not fully understand what had happened. But I saw the scared faces of my mom and dad and realized that we were all in a terrible situation.

But how horrible the coming 5 years of war were going to be, I, my mom, and dad did not know at the time”. The one thing they did know was that they should get to Oslo as fast as possible.

They started packing immediately and got a ride to the railway station. The train to Oslo was delayed and it finally arrived with passengers packed to overflowing. In Lillehammer it was decided that Else and her mother should leave the train. It was here that a doctor diagnosed chicken pox, but Else soon recovered.

In spite of the comfortable hotel, the magnificent mountains and the superb cross-country skiing, visiting the area later in life brought back only painful memories to Else: “…it is actually a beautiful place, it was just the circumstances that were all wrong.”

Else and her mother went skiing every day, but: “…it was dangerous to be in the mountains where there were no trees or cottages and no place to hide by when the German planes came overhead. We learned to creep under a bush, a tree, or stand totally still against a cottage wall. The sound of the motors from those fighter planes was very loud so we always reached a tree or a cottage before they flew overhead.”

Finally they got the OK to return home and they hitched a ride in a truck going to Oslo. There had been battles between German and Norwegian troops in the districts they had to drive though. Bridges were down, buildings were damaged and detours were unavoidable.

Else and her mother sat beside the driver and suddenly Else saw a dead soldier by the roadside. “Mom had seen him at the same time and she quickly put her hand in front of my eyes, wanting to protect me from such a scary sight. But I had already seen it, and that sight stays with me.” The trip took almost a whole day. Today the same journey would take about two hours.

Being back home felt safe, but almost every night the air-raid sirens screamed out their summons to head for safety. The family lived in a large house, in a fashionable suburb of Oslo. They had many friends and an active cultural life. 
Else had just started school. Her younger sister Sonja stayed at home with mother. 

Benno Ramson owned a factory that designed and produced women’s fashion. It was a successful and highly esteemed business. His creations were sold in the high-end stores in Norway. Because of the air-raids he had prepared a special room in their basement where they could all keep warm. Canned food and water were stored in case a raid lasted longer than normal. A neighboring house was hit and the Ramsons heard sirens of fire engines compete with the air-raid sirens.

Sirens, air-raids, and shortages were now a part of life. Creativity flourished – manufacturers started to make shoes out of fish skins with wooden soles. Women made clothes for their children. Else remembers that her mother made her a winter coat out of an old woolen blanket that she had dyed red. Food was scarce, so nothing, not even stale bread, or breadcrumbs were thrown out. Else’s mom became really good at making bread pudding. They planted vegetables in the garden and kept chickens so that they had eggs. (They didn’t have the heart to kill the chickens however.)

The German invaders confiscated all radios (except those belonging to NS members), so that the only available news was from the Nazi-controlled newspapers. Inevitably this led to hidden radios, illegal news sheets and the growth of organized resistance. These restrictions and hardships occurred gradually during the remainder of 1940 and 1942 and effected almost all the population. For the small Norwegian Jewish population, however, even worse things were in store.

On January 20, 1942, Nazi leaders met in the former Interpol headquarters at Wannsee, near Berlin to discuss ‘The Jewish Problem’. Just 10 days later, Hitler said: “The result of this war will be the obliteration of Jewry in Europe – words that did not bode well for the Ramson family and other Jews in Norway and throughout Europe.

Indeed, on January 21, the day after the Wannsee Conference,  newspapers in Norway were ordered to print an advertisement proclaiming that all Jewish passports must be turned in to be stamped with a ‘J’.

Else’s father, who had built up his business by travelling to France, Austria, and Germany to buy the best materials and to keep abreast of the fashion world, certainly feared the worst. Else wrote to one of her grandchildren: “I am sure he (her father) spent many hours thinking and planning how to secure the economy for his family and save his business in case the Gestapo decided to confiscate his factory because it belonged to a Jew. At the same time it was hard for him to imagine that this could really happen.”

That last sentence described a common sentiment, a sentiment that sealed the fate of many Jews in Norway, they just could not imagine that the Norwegian rule of law could be so completely corrupted, and even worse, that basic human integrity could be so undermined.

Else’s writing continues as an example of the latter: “But just to be on the safe side, he made a ‘Gentleman’s agreement’ with a business associate, AH, giving him 50 percent of the business with the understanding that he should manage the company until the war was over. AH and my father shook hands and my father thought that if the Gestapo wanted to threaten him, his family or his business he would know in advance and manage to escape. 

But that was not going to happen. As soon as my father and AH had made their agreement, AH went back to his office, picked up the phone, and called the Gestapo. He told them to come and pick up my father as soon as possible or he might disappear. Half an hour later, the Gestapo arrived at the Ramson home and arrested Else’s father. She never saw him again.

Benno Ramson was held in custody for two days at Bredveit prison in Oslo and then transferred to Berg prison near Tønsberg.

This prison, constructed by the Quisling ‘government’, was originally intended for civilians from the Tønsberg district, but soon became the transit camp for Jews condemned to concentration camps in Germany and Poland. Another prisoner at Berg was Benno’s younger brother, Abraham.

Uncle Abraham was married to a non-Jewish lady and was the only doctor in the district where he lived. Else wrote: “The prison received a letter asking for his release as they needed him to treat the sick people in his district. The letter was signed by over 100 of his friends and patients. And the unbelievable thing happened: My uncle was released.”

There was much more activity and intrigue behind this release but that’s another story. Before leaving the camp Abraham went to say good-bye to his brother. By this time, Benno had realized, or suspected, what the Germans were planning, and that his chances of being released before the end of the war were slight. He took his gold watch from his wrist, gave it to Abraham, and said: “I don’t need it where I am going, you take care of it in the meantime.” Benno Ramson was murdered in Auschwitz in December, 1942.

In Oslo, alone now, with two small children, Else’s mother hoped they would be left in peace. But Hitler’s plans for the future of Europe did not include peace for Jews. One rainy day in October 1942 Gestapo agents, guns in hands, stormed the Ramson home and gave them 15 minutes to pack and get out. 

Try to imagine the shock, the disbelief, the horror: What should we take? Where will we go? What will happen to us? Else wrote: “…my sister, mother, and I tried to collect what we could of warm clothing and before we knew it, we were standing outside on the street in the pouring rain with a small suitcase each. …Good neighbors helped us.” For a few weeks they lived in one room in a house up the road.

Neighbors were not the only helpers. Else’s parents had many good friends. Among them were parents of children in the same class as Else at school and some of these were active in the Resistance movement. Else is not sure who it was, but someone strongly advised her mother to flee the country to avoid being arrested. She took the advice and with Else and Sonja was guided by Resistance workers to “someplace in Oslo.”

The couple who gave them shelter and a hiding place, risked imprisonment and almost certain death, the punishment for sheltering Jews and Resistance workers. Else remembers the week spent in the couple’s apartment as: “…a very difficult time. The couple…had no children and they worked all day. That meant that we had to be extremely quiet during the day so that the neighbors would not suspect that anyone was in the apartment. You never knew who to trust. We could not wear shoes, we had to whisper, and we could not flush the toilet.

Finally, we were told that tomorrow we would be helped over the border to Sweden. But when the time came, nothing happened. I asked my mother why? And she would not answer me. Much later I was told that the escape route we were supposed to follow had been discovered by the German border-patrol and the Norwegians hoping to seek refuge in Sweden that night were all taken prisoners.”

After two more days of silent waiting, the Ramson family made their way through the darkened streets and boarded an old truck where several shadowy figures were already cowering under a heavy tarpaulin. The hopeful refugees had no idea in which direction they drove but they were fully aware of the consequences if they were discovered.

The truck stopped close to the Swedish border – but it didn’t seem close for two small girls: “…we had to walk on our own through the woods in the snow, until we passed the border. I remember it as a night that was terribly cold and with a heavy snowfall. We walked for many hours, not finding our way, as everything looked white. But we were lucky, and finally we saw a small cottage with a candle-light burning in the window. Here we were met with open arms and helped to safety.”*

Between 45000 and 50000 thousand Norwegians; young men and women hastening to join in the fight for freedom, and men, women and children fleeing in fear of their lives, crossed the border into Sweden during the war. Many of them breathed heartfelt sighs of relief at the sight of lit candles and lamps in welcoming Swedish windows.

Else, Sonja and their mother lived in Stockholm and Uppsala for the remainder of the war. When the war ended they returned to Norway as quickly as possible. It was a memorable train journey: “At every station on the Swedish side of the border, people came and gave us big bags of clothing and food.

When we had passed the border it was just the opposite, in Norway people were waiting at every station to get much needed help. After 5 years of war, food and clothing were scarce. So we emptied all our bags into the arms of grateful fellow Norwegians.

In Oslo they found that their home had been occupied by uncaring German soldiers who had ruined all the furniture and fixtures. The summer of 1945 was warm and pleasant, but Else remembers only: “Mother was now a ‘war-widow’ and we had lived through so much sadness and despair that it was difficult to be really happy.

I often say that the war ‘stole my childhood’. I had to grow up so fast, to be my mother’s helping hand…but we had each other and many good friends who came to wish us welcome home.

So, in 2009, Else could write, and again speak for many: “Because of the Second World War and what I had to live through, I have become a stronger person, and now being a mother of three and a grandmother of 9, I think I extend that strength on to all of them and hopefully they have gained and will gain from it.”

Picking up the threads of Else's life in Oslo was not easy, but she finished junior and part of high-school before emigrating to Canada in 1950, and continued on to the USA in 1951 where she studied at the Whitman School of Interior Design.

But Norway called and during a summer visit in 1953, she met Bjørn Ullmann who was studying at the Norwegian Business Institute in Bergen. The following year Norway called again. Bjørn and Else became engaged. In the summer of 1955 they were married at the Synagogue in Oslo.

After Bjørn finished his studies in Bergen, they moved to New York, which had been so much a part of Else’s teenage-years, and where her mother and sister still lived.

Bjørn and Else had three pleasant years in the United States. Their first child was born at the Long Island Jewish Hospital in April, 1959. In the summer of 1960, the little family of three decided to return to Norway. 





* This was one of the last groups of Jews to escape before the trap being planned by the Gestapo snapped shut. As Else described it to one of her grandchildren: “… A few weeks later all the Jews who had not managed to escape across the border to Sweden and were left in Norway, were transported by the ship “Donau” to concentration-camps in Poland and Germany to a fate so horrible it is almost unbelievable. Out of more than 770 Norwegian Jews who were deported, only 26 survived. My father, (your Great-Grandfather) did not survive, but died in the concentration-camp of Auschwitz in December 1942.”

The figures Else quotes are the total number deported. In retrospect we now know that on Sunday October 25th, 1942, the Norwegian Chief of Police, Karl A. Marthinsen, telegraphed all police stations advising them that all Jewish males over 15 whose identity papers were stamped with a J should be arrested.

In addition, their assets were to be confiscated, bank accounts blocked and bank-boxes emptied. All Jewish women were to report daily with their identity papers to the nearest police station. The ‘law’ which ‘authorized’ these arrests had been signed by Quisling just one day earlier, on October 24. The ‘J’ imprinting earlier that year, at which all personal details had to be filled out on a form, in triplicate, was one of several preparatory steps in the recording and identifying of all Jewish inhabitants.

On Monday, October 26th, the mass arrests of male Jews took place. Imagine the lot of the women and children left alone at home, without income, savings, or any form of sustenance….

The November 26th action was also planned to the last detail and ‘masterminded’ by Marthinsen who directed the 300 participating Norwegian policemen.

Oslo had been divided into three zones, the name-lists were ready, as were 100 taxis. From the questionnaires filed when the identity cards were stamped with a J, the hunters knew the exact address of each of their prey.

From these two actions, a total of 532 men, women, and children were deported and arrived at Auschwitz on December 1 1942. Benno Ramson was one of them.

186 able-bodied men were registered as prisoners, the remaining 116 men, 188 women and 42 children were murdered shortly after arrival. Nine men survived.

Karl A. Marthinsen was assassinated by members of the Resistance movement on February 8, 1945.


Epiglogue:

I have known Bjørn and Else Ullmann for almost as long as I have lived in Norway. My wife Else has known Else Ullmann since they were both six years old. At our many meetings through the years, neither Bjørn nor Else spoke about their experiences during the war. We knew that these experiences had been dramatic, to say the least. We understood that it was almost impossible for Bjørn to talk about them – even when asked directly. However, in May 2010, we were together at a party and for the first time Bjørn, unprompted, spoke of his memories.

Else and Geoff Ward


With gratitude to Else and Geoff Ward for permission to publish the story.