 |
Victor Moritz Goldschmidt ca. 1935. Ukjent fotograf
- FOTO: Oslo Museum |
V I C T O R M O R I T Z
G O L D S C H M I D T
Geolog, mineralog og geokjemiker. Foreldre: Professor Heinrich Jacob Goldschmidt (1857–1937) og Amélie Köhne (1864–1929). Ugift.
Victor Moritz Goldschmidt er den internasjonalt best kjente og mest respekterte av de norske geologene, og hans betydning rekker langt inn i tilknyttede fag som fysikk, kjemi og anvendt geologi. Først bidrog han mer enn noen annen her i landet til å utvikle læren om bergartene til eksakt vitenskap; senere kastet han seg over krystallografien og krystallkjemien og fornyet dem ved hjelp av nye metoder.
Til sist utviklet han geokjemien i den grad at han i dag regnes som den moderne geokjemiens far. Samtidig bidrog han til utvikling av nye produkter for norsk industri. Han hedres stadig rundt om i verden ved årlige Goldschmidt-konferanser, som holdes vekselvis i USA og Europa, og hver gang teller mer enn tusen geokjemikere som delegater. Hans navn er også knyttet til den prestisjefylte Goldschmidt-medaljen, som deles ut hvert år av The Geological Society i London.
Goldschmidt ble født i Zürich, men flyttet mye under oppveksten. Faren kom fra Praha; han hørte til en ren jødisk familie, og både hans og morens familie satt godt i det økonomisk. Unge Victor Moritz fikk sin første skolegang i Heidelberg, men 1901 flyttet familien til Kristiania, hvor faren overtok professoratet i kjemi etter Peter Waage i april 1901.
Victor Moritz lærte seg raskt norsk og fortsatte sin skolegang på Vestheim skole. Han tok examen artium 1905, samtidig med at hans foreldre fikk norsk statsborgerskap, og begynte straks på universitetet i Kristiania med studier i mineralogi og geologi, anorganisk kjemi og fysikalsk kjemi. Professor W. C. Brøggers ekskursjoner, forelesninger og fascinerende personlighet bidrog til at han valgte å fordype seg i geologi og mineralogi. Vinteren 1908–09 var han student hos professor F. Becke i Wien og vinteren 1911–12 hos professor Groth i München.
Allerede i sitt første studieår fikk Goldschmidt publisert et mineralogisk/fysisk arbeid, Der Pyroluminiszenz des Quartzes, og i løpet av de neste to årene kom det ikke mindre enn fire nye arbeider fra hans hånd. Titlene Üeber Albit von Grönland, Profilet Ringsaker-Brøttum ved Mjøsen, Radioactivität als Hilfsmittel bei mineralogischen Untersuchungenog Üeber Argyrodit aus Bolivia røper interesse innen en temmelig bred sektor av faget.
En slik produktiv student må ha imponert selv professor Brøgger, og Goldschmidt ble satt på den krevende oppgaven å utrede forholdene ved omdannelsen av de sedimentære avleiringene i kontakten mot dypbergartene i Oslofeltet. Dette ble emnet for hans doktorgradsarbeid 1911. Som 23-åring ble han den yngste dr.philos. i universitetets historie.
 |
| Geologen Victor Moritz Goldschmidt (t.v.) og Albert Einstein ved Oslofjorden, ca. 1920 |
Goldschmidt ble universitetsstipendiat 1909, dosent i mineralogi og petrografi 1912 og ekstraordinær professor i mineralogi, krystallografi og petrografi 1914. 1917 ble han formann i Statens Råstoffkomité, og 1929 forlot han landet for å overta et professorat i Göttingen i Tyskland, der et nytt geokjemisk institutt var blitt opprettet for ham.
Da nazifiseringen og forfølgelsen av jødene ble for utålelig, avsluttet han Göttingen-oppholdet 1935 og fikk igjen sitt gamle professorat i Oslo. 1942 ble han arrestert av sikkerhetspolitiet, men unnslapp og kom seg over til Sverige og i mars 1943 til Storbritannia, der han ble engasjert ved Macaulay Institute for Soil Research i Aberdeen.
Det første store arbeidet fra Goldschmidts hånd var doktorgradsavhandlingen, en 483 siders monografi med tittelen: Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet. 23-åringen løste problemene med omdannelsen av de sedimentære avleiringene i kontakten mot dypbergartene ved omhyggelige felt- og laboratoriestudier, og ved å anvende fysikalsk-kjemiske betraktninger på det han fant.
For første gang får man en klar forståelse av sammenhengen mellom den kjemiske sammensetningen og mineralinnholdet i de omdannede bergartene. Han delte Oslofeltets kontaktomdannede bergarter (hornfelser) i ti klasser etter den kjemiske sammensetningen av utgangsmaterialet. Her fikk man ikke bare en forutsigelse av mineralinnholdet når utgangssammensetningen var kjent; man fikk også forsmak på faciesprinsippet, som senere skulle bli en grunnpilar i forståelsen av omdannede bergarter.
Han ble den første som anvendte faseloven for bergartsomdannelsen, og “Goldschmidts mineralogiske faseregel” slo snart gjennom i bergartslæren. Arbeidet vakte berettiget oppsikt, og kontaktmetamorfosen i Oslofeltet og Goldschmidts forklaring av prosessene fant veien til de internasjonale lærebøkene. Monografien ble anerkjent som en klassiker innen geofaglig forskning og fikk avgjørende betydning for forståelsen av hvordan bergarter blir til.
1912 kastet Goldschmidt seg inn i et studium av bergartene i den kaledonske fjellkjeden i Sør-Norge, et arbeid som skulle ta 8 år og føre til viktige arbeider, Studien im Hochgebierge des südlichen Norwegens. Her meddeler han resultatet av systematiske undersøkelser av fjellkjeden mellom Stavanger og Trondheim, ikke bare av dypbergarter, vulkanitter og omdannede bergarter, men også sedimenter og deres plantefossiler.
Et viktig bidrag var at han delte fjellkjedens bergarter inn i “stammer”. I dag vet vi at hans “Stamme med grønne skifre” og “Opdalitt-trondhjemittstammen” har sin helt spesielle plass i en moderne platetektonisk forklaring av fjellkjedene.
Fra omkring 1920 tillot ikke helsen ham å fortsette med anstrengende feltstudier, og han viet seg mer til arbeidet i laboratoriene. Nye metoder med bruk av røntgen gjorde det bl.a. mulig å bestemme krystallstrukturer på en helt annen måte enn tidligere. Dette åpnet for en ny utvikling i krystallografien, som frem til da hadde vært betraktet som en “ferdig utviklet” vitenskap. Samtidig ble det nærmest som et biprodukt skapt en ny fagretning, krystallkjemien.
Under den første verdenskrig ble Norge avskåret fra viktige forsyninger utenfra, og etter et initiativ av professor W. C. Brøgger opprettet regjeringen Statens Råstoffkomité. Planene for denne institusjonen ble utarbeidet av Goldschmidt, som også ble dens formann og leder, samtidig som han bestyrte Universitetets mineralogiske institutt. Han utviklet, til dels med personlige økonomiske oppofrelser, instituttets laboratorier og eksperimentelle hjelpemidler slik at de nådde internasjonalt ry.
Sammen med sine dyktige medarbeidere bestemte han krystallstrukturen for mange mineraler og størrelsen av atomene og ionene for de fleste grunnstoffene i ulike tilstander av elektrisk ladning og ionisering. Snart kunne han forutsi i hvilke mineraler, bergarter eller malmer man kunne vente å finne de enkelte grunnstoffene. Han viste at grunnstoffene kunne deles inn i litofile, chalcofile, siderofile og atmofile etter hvorvidt de var anriket i henholdsvis silikater i jordskorpen, kobber, jern eller luft. Inndelingen var et resultat av nøyaktige studier av sammensetningen av smelteprodukter, sulfidmalmer og meteoritter, og gjorde det også mulig å forutsi hvor man kunne finne de enkelte grunnstoffene i kosmos.
Resultatene kom ut i serien Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente, som ble publisert som 9 bind i tidsrommet 1923–38. Sammen med det 730 sider store hovedverket Geochemistry, som kom ut posthumt 1954 under redaksjon av Alex Muir, har disse arbeidene gitt ham æren som grunnlegger av den moderne geokjemi. Goldschmidts Geochemistry ble publisert i en internasjonal serie av monografier i fysikk, og ble senere grunnlag for forskning som skulle gi tre forskere Nobelprisen i teoretisk fysikk.
Goldschmidt høstet mye heder for sine resultater. Han mottok Nansens prisbelønning 1912, ble ridder av St. Olavs Orden 1929 og mottok Wollastonmedaljen – den høyeste æresbevisning fra The Geological Society of London – 1943. Ved 100-årsjubileet 1988 ble han æret en rekke steder, og tidsskriftet Applied Geochemistry kom ut med et minnevolum der en rekke av hans tidligere elever og venner bidrog til å kaste lys over ham som vitenskapsmann og menneske. Senere kom The Geochemical Society med en spesialpublikasjon om ham under tittelen Father of Modern Geochemistry.
Goldschmidt engasjerte seg også praktisk ved utnyttelse av geologiske ressurser. Norge er avhengig av importert bauxitt for sin produksjon av aluminium, men i fjellområdene mellom Bergensbanen og Sognefjorden er det enorme forekomster av bergarten anortositt med over 30 % aluminiumoksid. Kunne man utvinne aluminium fra denne enorme ressursen?
Goldschmidt kartla lovende områder og la grunnlaget for et utviklingsarbeid som ble tatt opp igjen på nytt i 1970- og 1980-årene. Han arbeidet også for å benytte norsk ilmenitt som råstoff for fargestoffet titanhvitt og finne anvendelse for norske kalium- og fosforrike mineraler i produksjonen av gjødningsstoffer for landbruket.
Av særlig betydning ble arbeidet for utnytting av de store forekomstene av olivinstein på Nordvestlandet. Goldschmidt la grunnlaget for bruken av den både som råstoff for varmebestandig materiale og som støpesand. Han kartla forekomster, gjennomførte laboratorieforsøk for å komme frem til mer varmebestandig forsterittstein, og han pleiet internasjonale kontakter for å få satt i gang drift. Sammen med direktør Rolf Knudsen i Borgestad fabrikker i Skien tok han ut patenter på forskjellige olivinprodukter. Det tok sin tid før arbeidet bar frukter, men etter den annen verdenskrig ble det satt i gang olivindrift som i dag er et viktig innslag i landets mineralindustri.
Goldschmidt var ikke bare en fremstående borger, han var også jøde. I Norge hadde han lite kontakt med jødiske kretser, men 1937 lot han seg velge som formann i den norske avdelingen av Det hebraiske universitets venner. 25. oktober 1942 ble han arrestert og, etter et kortere opphold på Bredtvedt fengsel i Oslo, brakt til konsentrasjonsleiren på Berg ved Tønsberg.
Under et sykehusopphold traff han to medfanger, Moses Katz og Lesser Rosenblum, som kom til å gjøre stort inntrykk på ham. Etter en dag med nedverdigelse og plage hevdet den rasende Goldschmidt at de burde merke seg navnene på sine nazistiske voktere, slik at de kunne få sitt igjen dersom man overlevde. Men Katz svarte at “hevnen er ikke for oss; den må bli overlatt til den Allmektige”. Goldschmidt spurte så hva man i deres stilling kunne tillate seg å be Gud om, og fikk som svar at “du kan be om at dine fiender kan bli opplyst i sine hjerter”. Ateisten Rosenblum føyde til: “Vi må bryte den onde gjengjeldelsens sirkel, ellers kan det aldri bli slutt på ondskapen.”
De to medfangene møtte senere døden i gasskamrene, og det var nære på også med Goldschmidt. Han hadde sluppet fri en kort tid, men ble arrestert på nytt 26. november 1942 og alle hans eiendommer konfiskert. Dagen etter stod han på kaia for å gå om bord i det tyske skipet Donau sammen med 531 andre jøder for å fraktes til Auschwitz.
Mens de stod oppstilt for å gå om bord, ble Goldschmidt fortalt at han var fri og kunne dra hjem. Løslatelsen skyldtes kanskje at universitetets prorektor, geologen Adolf Hoel, hadde grepet inn eller at instrumentmakeren ved Geologisk museum, Ole Nielsen, benyttet et personlig kjennskap til sjefen for statspolitiet. Det var imidlertid åpenbart at Goldschmidt snart ville bli arrestert på nytt og deportert til utryddelsesleirene i Polen, og han flyktet derfor til Sverige 1943.
I sin omgangstone kunne Goldschmidt ha en krass og sarkastisk humor. Det blir fortalt at han under krigen alltid gikk med en giftampulle i tilfelle han skulle bli tatt av tyskerne og torturert. En kollega, som var professor i mekanikk, spurte om ikke han også kunne få en giftampulle til bruk i tilfelle han skulle bli arrestert. Goldschmidt skal ha svart: “Nei, det får du ikke; gift er for oss kjemikere; du som er professor i mekanikk, får bruke et tau!”
Som barn var han blitt innskjerpet at han alltid skulle være høflig og si det som sant var, selv om det kunne være ubehagelig. Dette kom til uttrykk da han var seks år og nettopp hadde begynt på privatskole i Heidelberg. Her ble han spurt av skolens rektor, en mann med svart skjegg og fryktinngytende utseende, om hvordan han likte skolen. Rektor avsluttet med å si: “Jeg håper at vi skal bli gode venner. Du liker meg allerede, ikke sant?” Victor Moritz husket sin mors formaning og etter en kort tenkepause kom det: “Nicht so besonders, Herr Göckel.”
Goldschmidt hadde mange nære venner, men kombinasjonen ærlighet og sarkasme førte til at han også fikk en del fiender. I sine senere år ble han mistenksom og sårbar. Enkelte av hans nære kolleger ved Universitetet i Oslo kunne ikke tilgi at han hadde flyktet under krigen og ivret ikke akkurat for at han skulle komme tilbake. Han ble alvorlig syk, og døde mindre enn et år etter at han hadde vendt hjem til Norge. Hans aske ble lagt i en urne av olivinstein og deponert i Vestre krematorium i Oslo, og senere ble den begravd på Vestre gravlund i Oslo.
Med takk til forfatter Inge Bryhni norsk geolog, og førstekonservator ved Naturhistorisk museum, Oslo
Publisert med tillatelse
Nbl.snl.no
