Ruth Sakolsky 

R U T H  S A K O L S K Y

"Fjorten blanke sider. . " 
Slik slutter moren «barnets album»
etter Ruths første år. 

Ruth Sakolsky ble bare to år før hun ble drept i Auschwitz i 1943. Livet hennesvar ikke verdifullt for nazistene. Nå kan minnene om henne vise seg verdifulle for oss når lille Ruth og 13 andre Tromsøjøder hedres med egne snublesteiner. 

Ruths far, Sellik Sakolsky, var en del av et levende jødisk kjøpmannsmiljø som hadde vokst fram i Tromsø på begynnelsen av 1900-tallet. Det var da de fleste av Tromsøs jøder fant veien hit etter en flyktningtilværelse i Europa og Sør-Norge.

Mange kom fra området rundt Riga-bukten og flyktet opprinnelig fra de østeuropeiske pogromene — jødeforfølgelser som etterlot utallige døde og hjemløse — og fant seg ikke bare et hjem, men også et levebrød langt mot nord.

Strandgata 36, 1938 Sellik Salkoskys Tromsø Herreekvipering. Bak ligger Hermann Fischers
butikk. Foto: Vilhjelm Riksheim

Sakolsky selv kom fra Augustow i Polen. Han var da gift med Helga Victoria Sakolsky. Sakolsky tok ut skilsmisse og Helga Victoria levde mange år etter. Seinere traff han Rebekka som var datter av Meyer Leib og Rosa Shotland. De drev Bekledningsmagasinet i Kirkegata 10. 

Sakolsky og Rebekka kom til byen i 1916. De bodde da på Mjelde, en liten plass ute på naboøya Kvaløya og drev Tromsø Herreekvipering A/S i Strandgata 36. Da ble han registrert som handelskar, bosatt i Strandgata 3. Etter at de ble gift bosatte Sakolsky og Rebekka seg i Rektor Qvigstads gate 17.

Ruths far, Sellik Sakolsky. 
Foto: Åsgeir Johansen

Rebekka var 27 da Ruth kom til verden i 1940, og hun og hennes 25 år eldre ektemann. Rebekka og Sellik traff hverandre på et relativt sent tidspunkt i livet. Sakolsky var 52 år gammel da han endelig ble far, og stor var gleden da lille Ruth kom til verden. Rebekka noterte ivrig i "barnets fotoalbum".

Da Ruth ble glad, brukte hun ifølge dagboken å uttrykke dette med ordene «babba-æ-babba». Rebekka skriver også om hvor bekymret hun var da en vaksine førte til at Ruth fikk høy feber og om datterens første skritt. Det ble også behørig notert da faren ble arrestert. Ruth rakk ikke engang å bli ett år før det skjedde.

Ruth og moren Rebekka

De første arrestasjonene i Tromsø fant sted i juni 1941, og den aller første som fikk besøk på døren var Zemack Resnick. Han kom opprinnelig fra Kaunas i Litauen og flyktet til Tromsø da han trodde det var trygt her. 

14 dager senere, den 18. juni, kom den første store arrestasjonsbølgen. Det ble da arrestert syv menn fra byens jødiske familier. Dette var Sellik Sakolsky, Rebekkas bror og Ruths onkel Salomon Shotland, Moritz Klein, Herman Smith og brødene Zolly, Hertze og Jakob Caplan. 

Shotland var en anerkjent friidrettsutøver og en populær fotballdommer i byen. Moritz Klein hadde overtatt farens bedrift, J. Kleins Herreekvipering og Manufaktur i Storgata 62. Jakob Caplan, som for øvrig var en meget habil bridgespiller, ble arrestert i Narvik.

FOTO: Henrik Broberg

De arresterte satt i fangeleir på Sydspissen, og Rebekka skriver at hun av og til så Sellik da han ble fraktet rundt i tyske lastebiler. Hun skrev brev til ham, og i sine svarbrev beskriver han savnet til lille Ruth. 

Hvor heldig Rebekka var som kunne holde henne i armene sine og se henne vokse og hvor uheldig han selv var som gikk glipp av datterens beste øyeblikk. Det siste øyeblikket som ble dokumentert var altså Ruths toårsdag 5. juli i 1942. 

Da hadde faren allerede blitt sendt videre til Grini utenfor Oslo. I Tromsø fortsatte arrestasjonene. Den fjerde Caplan-sønnen, Konrad, ble arrestert i mars. I oktober ble Ruths bestefar, Meyer Leib Shotland, arrestert. Meyer, som de jødiske handelsmennene generelt i Tromsø tilhørte for det meste den bedrestilte delen av middelklassen.

En måned senere fulgte den siste arrestasjonsbølgen i Nord-Norge. Den 26. november 1942 ble Ruth og Rebekka arrestert. Det ble også Meyer Leib Shotlands kone, Rosa, datteren Eva og Daniel Caplan, faren til Hertze, Solly, Konrad og Jakob. 

Den første tiden etter arrestasjonen ble Ruth og Rebekka tvangsflyttet til et hus nord for byen sammen med foreldrene og søsteren. Daglig måtte de melde seg på politistasjonen. Ethvert håp om at ting skulle bli som før igjen, forsvant da Rebekka fikk beskjed om at familiens hjem hadde blitt konfiskert av politimyndighetene. Da hadde huset allerede blitt ransaket og plyndret av det tyske hemmelige politiet, Gestapo. 

Innen denne siste gruppen ble deportert fra Oslo 24. februar 1943 hadde allerede Zolly Caplan, Zemack Resnick, Salomon Shotland, Herman Smith og Moritz Klein blitt drept. Mange av Auschwitz-fangene døde av utmattelse etter tvangsarbeid og for lite næring. Herman Smith ble drept på sin 36-årsdag den 13. februar 1943. I løpet av året ville alle Tromsøjødene være drept. 

Lille Ruth kom til Auschwitz sammen med moren, besteforeldrene, tanten og naboen Daniel Caplan 3. mars 1943. I troen på at de skulle få ta seg en dusj etter en lang reise la de pent og pyntelig fra seg eiendeler og klær og gikk frivillig inn i gasskammeret. Fra taket ble det sluppet en boks med zyklon B ned på gulvet, og blåsyregassen forhindret at blodet tok opp oksygen. Innen en halv time var alle døde. 

– De viste ikke at de skulle dø før de sto inne i gasskammeret og var ved å dø., sier forfatter Henrik Broberg. 

En ettermiddagstur på Prostneset i 2010 endte ved minnesmerket over de drepte jødene fra Tromsø under andre verdenskrig og en sørgelig innsikt.

 Mens jeg sto der stilte jeg meg spørsmålet "hvorfor vet jeg ikke mer om dette?", sier Broberg. 

Siden da har han samlet inn bakgrunnsmateriale om jødene i Tromsø, som først skal presenteres i bokform. Senere skal det også bli dokumentar. 

– Tromsøs jøder var godt integrerte, deltok i samfunnslivet og folk handlet mye hos dem. De var kort sagt gode tromsøværinger, likevel ble de fortrengt fra minnet på grunn av ting som skjedde under krigen, sier Broberg som vier en god del av boken sin til akkurat det temaet. 

I tillegg til å være forfatter tok Broberg i fjor initiativ til å sette ut såkalte snublesteiner for å hedre minnene til våre glemte bysbarn. 

– Det var egentlig en tilfeldighet, men da jeg kom over den tyske kunstneren Gunter Demnigs prosjekt med snublesteiner over hele Europa, syntes jeg det var en genial måte å minnes ofrene på. Tre av jødeslektene som var her, Sakolsky, Shotland og Resnick, opphørte å eksistere her i byen. Hvem skal i så fall ta ansvar for å minnes dem?, spør Broberg. 

Det ansvaret tar nå Tromsø kommune, og prosjektet støttes av Byrådets egen disposisjonskonto til den beskjedne, men betydningsfulle, sum av 54.140 kroner. Snublesteiner er små messingplaketter som felles ned i gata foran bygninger der ofre for nazistenes jødeutryddelser, bodde eller drev forretning. 

– Dette er en viktig del av Tromsøs historie, og jeg er glad for at vi nå kan bidra til å anerkjenne denne historien, sier Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett. 

– Dessuten er det viktig for å vise hvor forferdelig galt det kan gå hvis man lar intoleransen vinne fram, legger han til. 

iTromsø møtte Broberg og Stein foran Strandgata 34 hvor Daniel Caplan i 1910 etablerte sin Londoner Basar. Inne i den gamle bygården fører Anne-Lise Caplan Thorkildsen og datteren Inger-Adele Caplan Southall familiearven videre, men fokuserer nå på dameklær til fordel for bestefarens rikholdige vareassortiment bestående av blant annet såpe, manufaktur, isenkram, kortevarer, glass – og stentøy, toalettartikler, reiseeffekter og leketøy. 

Caplan Thorkildsen er glad for Brobergs initiativ og at kommunen ønsker å støtte prosjektet. 

– Nå er det vel en fare for at mye går i glemmeboka når de eldste faller fra, men med fremveksten av nynazisme vi ser i mange europeiske land, også i Norge, er det ekstra viktig at vi ikke glemmer, sier hun. 

Caplan Thorkildsen er datter av Hertze Caplan og Ingebjørg Berg. Til tross for at moren var personlig kristen, ble datteren velsignet av synagogen hvor hun da også ble skrevet inn. 

– Slik sett var det et mirakel at ikke jeg også ble tatt, sier hun stille. 

Familien Caplan var opprinnelig leilendinger og flyktet fra Riga til England, men kom etter hvert til Norge hvor hennes bestefar først etablerte seg som handelsmann i Bergen i 1907. Caplan Thorkildsen husker godt familiens motvilje til å snakke om det som skjedde i Riga. 

– Min bestefar hadde et usedvanlig godt lag med hester, og på grunn av dette fikk han gå på skolen sammen med storbondens unger. Slik fikk han seg en utdanning som kom godt med senere, sier hun. 

Men karrieren som handelsmann gikk på bekostning av bestefarens egentlige ambisjoner. 

– Aller helst ville bestefar drive gård, men det var ingen som solgte jord til jøder på den tiden. Dette ligger i blodet, og selv skulle jeg gjerne vært ei bondekjerring, ler Caplan Thorkildsen. 

Slik skulle det altså ikke gå. Etter krigen ble Caplan-gården i familiens eie, og da leiekontraktene gikk ut etablerte Caplan Thorkildsen sin egen butikk. 

– Jeg startet denne butikken i 1964. Da var jeg 24 og startet med to tomme hender. Jeg føler vel jeg har en særlig forpliktelse siden jeg fikk denne arven på en så tragisk måte, sier hun. 

Den jødiske siden av Caplan Thorkildsens familie ble nesten utryddet, men onkelen Pincus og tanten Cecilie klarte å flykte fra landet og overlevde på den måten. Onkelen Konrad overlevde helt til maidagene i 1945.

Da ble han drept under en dødsmarsj fra konsentrasjonsleiren Dora Mittelbau. Han hadde allerede overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz til Tyskland da 650.000 fanger ble tvangsflyttet til fots. Mange av fangene var så underernærte at de døde på veien til Tyskland. 

– Det er vel ikke utenkelig at Konrad kunne høre kanonene fra de allierte styrkene som nærmet seg, sier Broberg. 

Han arbeider nå intenst for at bakgrunnsmaterialet han har samlet kan presenteres i bokform i tide til juni. Da skal nemlig den tyske kunstneren Demning legge ned snublesteinene i Tromsø. Det skal også legges ned steiner i Narvik og Harstad. Steinen i Narvik skal minne oss om Jakob Caplan, Daniel Caplans eldste sønn. 

– Etter planen skal han være i Tromsø den 17. juni som jo også er Henrik Wergelands fødselsdag, en dag som fremdeles markeres blant norske jøder. Årsaken til det er selvfølgelig Wergelands nitide kamp for å oppheve jødeparagrafen i Grunnloven, forklarer Broberg. 

Wergeland fikk aldri oppleve at jødeparagrafen ble opphevet. Det skjedde i 1851, seks år etter dikterens død. 

Før krigen var det 2173 jøder i Norge. Mens 1200 klarte å flykte til utlandet, ble 772 arrestert og sendt til Auschwitz. Bare 34 norske jøder overlevde. Hermann Fischer som også drev butikk i Strandgata, på andre siden av Sakolskys Herreekvipering, ble holdt fanget i Norge og døde i juli 1945 grunnet sykdom og påkjenninger fra fengselsoppholdet.

– Det er viktig å huske at jødene var ikke krigsofre. De var ikke stridende og ble regelrett drept. Dette var en kriminell handling, sier Broberg. 

230 familier ble utslettet. Tre av disse, Sakolsky, Shotland og Resnick, kom fra Tromsø. Lille Ruth, moren, faren, bestefaren, bestemora, onkelen og tanta hennes var slettet fra bybildet. Nå er det opp til oss at de ikke slettes fra minnet.

             For bestilling av bok, se link  

 Da byen ble stille

Publisert med tillatelse
Journalist Åsgeir Johansen
iTromsø

Chaim Ritterband (1893-1944)

THE TAILOR-COMPOSER 

CHAIM RITTERBAND (1893-1944)* 

by Leo Goldberger 

One of the most memorable icons of Yiddish culture in Denmark was the celebrated musical talent of the Polish-born tailor Chaim Ritterband whose poetic texts and evocative songs captured not only the Yiddish-speaking emigrant Jews -- among the otherwise fully integrated Danish Jewry of the 1930’s and 40’s-- but also a similar European and American audience.

With some 250 songs to his credit, some of them published with the sheet music in set of small book-form in both Vilna Poland and Copenhagen, his music has been performed-- if not also commercially recorded by several international vocal stars of his day. 

Though their names maybe long forgotten, among the best known were Chayela Grober, Victor Chenkin, Sara Gorby, Masha Benya, the local Danish singers Raquel Rastenni and Lisa Haidt, the Danish-Islander Engel Lund as well as the major Danish cabaret artist Lulu Ziegler who – unlike Engel Lund who had mastered Yiddish, sang translated versions in Danish.

There were also events featuring readings of Ritterband’s lyrics by the multi-talented Sam Besekow and none other than young Børge Rosenbaum (famously known in later years as Victor Borge). In my humble view, Ritterband was truly a unique and wonderful talent deserving of continuing recognition.

Else Ritterband, 1920s. Courtesy Lea Hacker

In recent years we have been fortunate to still have access to some Ritterband songs The cd recordings are to be found in the Danish album, entitled Itzik Spitsik by The Klezmerduo (Ann-Maj-Brit Fjord & Henrik Bredholt, featuring his most popular songs: Der schojmer [The sheppard], Aj ai der rebbe geit and Scholos sudes [The third Sabbath meal]. 

Some other song titles frequently song at concerts in the past were Baym rebn Tisch [At the rabbi's table], Der chosid baim bojen di sune (When the chasid created the sun), Ojf a jidisher simche [At a Yiddish celebration], Der fishfanger [The fish-catcher].

Ritterband’s music was clearly in the folk-song tradition, with its emphasis on daily life experiences of poor people, but it also reflected a special blend of the joyful religious fervor of the prevailing Chasidic folk idiom in the sthetel parts of Eastern Europe and most tellingly also an emphasis on the love-songs genre.

His love songs had a special appeal for Jewish women singers who, back on those days had been excluded from performing the Hebraic, cantorial repertoire. They were deemed insufficiently versed in Torah. (I might add that women cantors are still found unacceptable in orthodox circles to this day.)

Born in a small Polish town near the Prussian border in 1893 into an orthodox family, he was deeply steeped in the religious and cultural traditions that prevailed in his time –though he was not orthodox himself. As a 19-year old young Chaim left home for a better life elsewhere, America being his avowed destination.

As fate would have it he decided, while in transit in Copenhagen, Denmark, to settle there instead. It seems he met a fellow-Polish émigré, by the name of Enke with whom he fell in love; they married had three children, 2 daughters, Lea and Eva and son Dan. By all accounts, their home was to become a major social hub of the rich Yiddish cultural world in Europe. 

There were regular visiting theater productions and guest performers at special concerts organized by the “Russian” Jews of Copenhagen. (Parenthetically, I might note that perhaps the most exciting visit was that of Sholom Alechem (of Fiddler on the Roof fame) in the summer of 1914. when because of war-connected circumstances he and his family were stranded for some six month in Copenhagen until their papers for the USA came through.

One can well imagine the euphoria having a man of Sholom Aleichem’s stature and reputation in their midst must have occasioned among Copenhagen’s yiddishists—and how inspirational it must have been for young Ritterband.). 

A tailor by profession, young Ritterband had little difficulty in finding work and by all accounts was a fine and industrious craftsman. He was soon to own his own establishment in an upscale neighborhood with several underlings as helpers and in relatively quick order, he prospered sufficiently to allow for improved living conditions and to be joined by his parents from Poland. 

Years later his daughter Lea was to recall how she would always make a beeline to her father’s shop on her way from school and how she loved the general atmosphere there, the exotic smells, her smiling father who, accompanied by his workers, would be found joyfully singing their hearts out –while cutting cloth, sitting cross legged on tables sewing or standing at the loud, sputtering steam press. 

Though there have been varying accounts of exactly how it was that Ritterband’s unique knack for hearing music that came to him in spontaneous bursts and which most remarkably fit so perfectly the Yiddish verses he was reading by such poets as F. Raskin, G. Herwegh, H. Leivik, Avrom Reyzen, the Danish Yiddishists, Chaim Ratz and Samuel Beilin among others—and on occasion also by Ritterband himself. One likely, if only partial account was provided by Beilin at Ritterband’s memorial ceremony in 1946. 

Beilin suggests that his hearing the Yiddish recitation of Morris Rosenfeld’s “Chanukah Lights” on the Danish Radio in 1931 featuring the story of the Jewish Festival most directly inspired Ritterband. Morris Rosenfeld (1862-1923), a transplant from Polish Russia to New York, where he became a prominent writer, publisher and editor, known worldwide as the “poet of the Ghetto”, which captured the life of the Lower East-side at its zenith and whose appearances at the top universities (Harvard, U of Chicago, Wellesley, etc.) were legendary. 

The fact that Rosenfeld also had started as a tailor in his earlier life ought of course also to be mentioned. But Ritterband’s early expoasure to the powerful influences of chassidic and “chazones” (cantorial) music certainly played a formative role in his creative development. At the same time it is noteworthy that he was already 39-years old when the musical “bug” first hit him hard; producing some 40 songs in just a 7-month period! 

Kletzmerduo  - Ann-Maj-Brit Fjord & Henrik Bredholt

Itzik! Shpitsik! 

Vos shvaygstu mit dem shmitsik? 

Oyf di klezmer tu a geshrey: 

Tsi shpiln zey, tsi shlofn zey? 

Rayst di strunes ale oyf tsvey! - 

Di mizinke oysgegebn!

Be that as it may, it is clear that by 1932 he had turned this significant gift into a side-vocation as composer and lyricist. However, unable to read or write musical notes (though he played the piano and mandolin) it became his habit to telephone his friend, the Synagogue’s choirmaster and superb musician, cantor Max Beresowski, whistling the freshly acquired melody for Beresowski’s immediate transcription of the tune.

Lea remembers especially one late evening when a melody suddenly “came” to her farther and half-dressed rushed off for a taxi to Beresowski’s apartment humming all the while so as not to loose the melody.

In later years his other daughter, Eva, was to be the note transcriber. By the mid-thirties, he was already far along in his career as a recognized composer, his tunes and lyrics a favorite staple at local Jewish festivities—often to be sung by my father, Eugene Goldberger, a chief cantor in the Great Synagogue of Copenhagen (between the years 1934 and 1946.

For example, my father was featured with “ a medley of Ritterband’s songs” at a special festive occasion honoring the great Yiddish scholar and a founder of YIVO [Institute for Jewish Research] Max Weinreich (1894-1969) who left his 6-month refuge in Denmark for the larger and safer Jewish world of America.

Like most of the Jews of Denmark Ritterband fled to Sweden in 1943, enduring a most stressful escape experience while also suffering from injuries sustained in car accident some few years earlier. Tragically, he was not to survive his injuries and died in 1944, only 52 years of age while still in Sweden. As was his wish, his grave was transferred to Copenhagen after the war next to his parents.

Unfulfilled were his grand plans for composing the music to the legendary folktale, the Dybbuk—the story that years later was to inspire the ballet by Leonard Bernstein and Jerome Robbins. 

It seems rather remarkable that a contribution to the rich cultural heritage of Yiddish culture should have come from someone who had spent most of his adult life on Danish soil, within a context of the landed gentry of old-line Danish Jews (the so-called “Viking Jews”) who were not especially hospitable to the influx of their Eastern European brethren with their cultural traditions of the insular sthetel life style.

They wanted everyone to quickly integrate into Danish society in terms of language and cultural ways so as to avoid any upsurge of anti-Semitism. To the great credit and courage of the so-called Russian emigrants of that period, they paid no heed to this pressure—and instead produced an enviable record of Yiddish-inspired cultural achievements that in the next generation eventually found an outlet and recognition within Danish society at large. 

On a personal note, I can still recall my father getting a phone call from Chaim Ritterband announcing a new melody that had very recently come into Ritterband’s consciousness and which he wished my father to hear. They, along with a mutual friend, Yiddish author Pinches  Welner, (another worthy icon of Yiddish culture of Denmark) met for coffee a few hours later at a café on the second floor on the corner of Strøget (the well-known walking streets) facing Copenhagen’s Town Hall Square.

This was just a few months into the German occupation in 1940 and German soldiers were everywhere to be seen. In the café Ritterband, in a low voice, hummed his latest song, the refrain of which went: “Ej diridom, diridom, ej diridon, ej dej diri diri dom…” which my father quickly transcribed at the table. 

As they departed and went for their bikes at the sidewalk they were in for a most frightening experience: a German officer stopped them, blew his whistle to summon a nearby Danish policeman.

Instructed to arrest the three Jews, the police were taken to jail where they spent a fitful night in separate cells. They were presented in court and accused of plotting an anti-German bomb attack. It seems a Danish informer sitting at a nearby table in the café had overheard parts of their conversation -- especially the repeated word “dom” that sounded like the German “bomb”. 

It was not until the Gestapo ransacked the homes of the three suspects in search of incriminating materials, were they finally released. This incident, detailed in Pinchas Welner’s Memoirs [Fra Polsk Jøde til Dansk, Hasselbach, 1965, pp. 197-203) was perhaps the first anxiety-provoking wake-up call in the Jewish community of the persecution to come in 1943. 

*Adapted in part from Morten Thing’s comprehensive book on the history of the so-called Russian Jews of Copenhagen, published in Danish, entitled De Russiske Jøder I København 1882-1943, Gyldendal, 2008. 

My thanks also to an article (“He was called the “tailorcomposer” ) that appeared in the Danish Jewish community paper (JO) of Oct. 1986 by Lea Hacker, Ritterband’s daughter and to his granddaughter Susan for alerting me to the Klezmerduo recordings.

Leo Goldberger

Israel Steinfeld - FOTO: Therese Alvik

ISRAEL STEINFELD

Ålesund og Sunnmøre har aldri hatt en stor andel av jødiske innbyggere. Jøder har til alle tider vært en liten minoritet i Norge. Ålesund ligger i tillegg relativt langt unna de to religiøse menighetene i Trondheim og Oslo. Det er isærdeleshet en familie som har satt dype spor etter seg i perioden fra 1904 til 1945. I boken «Da byen gråt» av Therese Alvik nevnes hennes bestemors forhold til familien Steinfeld. Navnet er imidlertid kjent hos Ålesundere flest, særlig hos de godt voksne. Det er flere grunner til dette. Familien Steinfeld var aktiv i lokalsamfunnet og var velrenomerte. 

Det fantes noen jødiske innbyggere i Ålesund på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet, men de fleste flyttet fra byen. Ålesund og Bergen var forøvrig de eneste byene på vestlandet med jødiske innbyggere i denne perioden. 

Ved folketelling i 1890 hadde Abraham Goldman bodd i Tollbugata og bodde i byen så sent som i 1896, men flyttet senere til Sverige. Enkelte jødiske menn drev såkalt omførselshandel i Ålesund og i bygdekommunene rundt, bl.a Herman Feinsilber som meldte seg for byfogden i Ålesund i 1908. Tre år tidligere hadde Isak Feinsilber drevet handel i tre uker, Isak Simann var i 1907 meldt på «gaarden Spilkevik».

Moses Steinfeld (1853) ble født i Libau (idag del av Latvia), gift med Dora (1859, f. Gittelson) fra Szaki, Polen, hvor de ble tvunget til å bo innenfor gitte bosetningsområder. Pogromene begynte. 

Dora emigrerte til Sverige da hun var 18 år gammel. Moses flyttet til Malmø i 1879 hvor de traff hverandre og giftet seg i 1880. De fikk sitt første barn Sara Rebekka, seinere ble Eva født i Malmø fire år senere. Et tredje barn, en sønn Jacob Benjamin er født i Strengsered (1886), deretter Israel (1889) i Jønkøping. 

De ble innflyttere til Trondheim i 1892, hvor Leonard ble født i 1897. De bodde i Rafaelsveita 4 i Trondheim og barna ble elever ved Kalvskinnet skole. Det første jødiske lokalet ble oppreist i byen i 1899, hvor Moses ble det Mosaiske styrets første kasserer i 1905. 

Sønnen Israel (aka Isak) flyttet fra familien sin i Trondheim til Ålesund i 1905. Han var da 16 år og hadde avviklet den obligatoriske folkeskolen og handelsskolen. Det var provisoriske ordninger med boforhold og brakker i byen etter bybrannen som fant sted i 1904. Brannen startet på Aspøya i lokalene til Aalesund Preserving Co. Brannen var en av de største i Norge, hvor ca. 850 hus ble ødelagt og minst 10 000 mennesker ble husville.

FOTO: Therese Alvik

Israel hadde adgang til Trondheim via hurtigruten som fremkomstmiddel og bestemte seg for å hjelpe David Scheer med drift av forretningen i Ålesund. David giftet seg i 1905 med Israels søster, Sara.

Israel kom til Norge da han var tre år gammel som nevnt og gav i ord og handling uttrykk for at han følte seg like norsk som andre Ålesundere. Han gikk også lengre enn sine søsken når det gjaldt å formalisere sin norske identitet. Selv om han var født i Sverige, ble han ikke automatisk svensk statsborger. Hans fars statsborgerskap var russisk og dermed gjaldt dette også barna.

Da Latvia ble erklært en selvstendig nasjon, åpnet mulighetene seg. Farens fødeby hadde blitt en del av Latvia og av den grunn klarte han omsider å få den erklæring han behøvde. I 1920, hele fem år etter at prosessen startet, mottok han endelig sitt statsborgerbevis. Andre jøder var i samme situasjon som Israel. 

På slutten av 1800 tallet greide noen jøder å overbevise norske myndigheter om at en løsningsgerklæring fra Russland var umulig å fremskaffe. Denne avgjørelsen fikk positive følger for søkere som kom etter. Da den første verdenskrig brøt ut, snudde norske myndigheter i saken.

Israel ble norsk statsborger så sent som i 1920. Likevel finnes et bilde hvor han er iført norsk militæruniform. Under krigen måtte Israel fylle ut et omfattende spørreskjema om private anliggende. Han oppga der at han startet som infanterist i 1912.

Israel var 23 år på det tidspunktet. Myndighetene opplyste at ansøkeren hadde uttjent sin verneplikt her. Det viser seg at Israels tilfelle ikke var enestående, det var flere tilfeller av ikke norske statsborgere i det norske militæret.

Lokalavisa Sunnmørsposten opplyste
i 1918 at «forlovelse er inngått mellom
Lea Levin, Kristiania (f. 1896)
og hr. kjøbmand Israel Steinfeld (1889)
Aalesund.»

Israel var sterkt engasjert i det lokale foreningslivet. Han var en sosial ung mann og fant raskt arenaer der han knyttet kontakter og opparbeidet seg en stor omgangskrets. Kort tid etter at han flyttet til byen hadde han etablert nære vennskap som varte livet ut. Det var Isak han var kjent som blant venner og bekjente. 

Ålesund turnforening var svært viktig for Israel hvor han ble medlem i 1907. Antagelig var det en av hans første organiserte aktiviteter. Medlemskapet varte helt fram til andre verdenskrig. Turnforeningen nøt stor respekt i byen med økende medlemstall. I 1906 hadde foreningen 1548 medlemmer. Israel la ned en betydelig innsats til foreningen. 

Allerede året før jubileet i 1911, var han med i troppen ved det 7nde nasjonale landsturnstevne i Stavanger. Med i troppen, som bestod av ti mann, var også to av Israels nærmeste venner, Ole Jangaard og Andreas Giske. Treningen i den såkalte linjegymnastikken foregikk i latinskolens gymnastikksal. Etter ti år i foreningen ble han utnevnt til forturner. 

Samme år ble Israel også valgt inn i styret og deretter leder av Møre turnkrets, hvor han var ansatt i minst et år. I 1937 er navnet hans knyttet både til «De eldres råd» og til husstyret. Som årene gikk, ble Israel medlem av klubben «Old Boys» kalt Turnmølla, som var en blanding av turn, show og revy. Israel var spesielt glad i humor og parodier. Turnmølla var nok en arena hvor han fikk dyrket denne siden av sin personlighet.

Israel Steinfeld - FOTO: Therese Alvik

Israel arbeidet som forretningsmann hele sitt yrkesaktive liv og ble medlem av Ålesunds handelsforening, som var inndelt i flere underavdelinger, bl.a Manufakturhandlernes forening. Da andre verdenskrig brøt ut, var Israel medlem i styret for foreningen. 

Ved oppstarten av Steinfelds Magasin i 1929, utvidet Israel sin virksomhet til å inkludere klær for kvinner og barn. Israel var også en ivrig bridgespiller i Aalesunds klubselskab, hvor han ble medlem i 1933. Blant klubbens medlemmer fantes mange profilerte Ålesundere. 

Losje nr. 7 i Odd Fellow «Ragnvald Mørejarl» ble etablert i oktober 1919. Israel ble medlem i 1922 som varte resten av sitt liv. Blant eiendelene som under krigen ble beslaglagt fra Steinfeld, var også en ring knyttet til denne losjen. 

Den første tiden i Ålesund var Israel ansatt i svogerens og farens forretning. Etter fem år, i en alder av 21 år, søkte han større utfordringer, og tok samme beslutning som søsteren Sara hadde gjort tidligere. Han bestemte seg for å gå sin egen vei. Faren Moses hadde på dette tidspuntet flyttet til Ålesund og kunne selv stå for driften av forretningen. Datteren Eva hadde flyttet til byen og i tillegg var yngste sønn Leonard i ferd med å avslutte sin handelskoleutdanning. 

I november 1910 startet Israel opp «Londoner 15 øres basar» i et lokale rett over gata for sin fars forretning, i Scheldrups Hotell i Kongens gate 28, hvor han solgte kortevarer som postkort, leker, kammer, sysett, osv.

I motsetning til Moses, hadde Israel stor tro på å investere i reklame. Han benyttet seg flittig av denne strategien. Annonsene viser til et variert varespekter: vaskesett og potteskjulere, osv. Følgende annonsetekst gir litt innsikt i kriteria: «To fikse Damer, flinke til at ekspedere kan strax faa plads Steinfeld Skansen.» Israels forretning gikk godt. I 1914 startet han ny filial kalt «Utenomsundets Basar» i Kirkegata 9 og kunne snart reklamere med å ha byens største utsalg i leker, dukker, dukkevogner, barnesykler, gyngehester og ulike mekaniske leker.

Lokalavisa Sunnmørsposten opplyste i 1918 at «forlovelse er inngått mellom Lea Levin, Kristiania (f. 1896) og hr. kjøbmand Israel Steinfeld (1889) Aalesund.» Leas mor, Henriette (født Kranzdorf), vokste opp i Sverige men var født i Tyskland. Leas far, Leib (Leopold) Levin, flyttet fra Russland til Norge på 1870 tallet. Lea og Israel fikk to barn, Reidun og Morten. 

Barna opplevde mange vidunderlige somre på Skodje og var aktive i turn og speiderbevegelsen. Som barn gikk de på Fagerli skole og seinere ved Aalesund høyere offentlige allmueskole eller Latinskolen. Planen var at Reidun skulle satse på en musikk-karriere siden hun var veldig musikalsk. 

Morten hadde tidlig bestemt seg for å bli lege. Han var også dyktig til å skrive og ble redaktør for skoleavisa. Morten spilte violin og hadde en aktiv fritid med venner. Morten gikk også på Latinskolen. Reidun begynte studier ved Ulvestad handelshøyskole høsten 1942, men fikk aldri tatt eksamen. I oktober startet nemlig de massive tiltakene for den endelige løsningen på «jødespørsmålet» over hele landet.

Det var ulike trakasseringer rettet mot Steinfeld, bl.a ble forretningen påmalt. Medlemmer av hirden stod utenfor døren for å hindre kunder i å handle i forretningen. Israel ble arrestert i mai 1941, men ble sluppet fri. 

25. april, 1940 ble byen rystet av flyangrep. Aspøy skole brant like etter.

Gestapo forlangte i mai 1940 medlemslister av de to jødiske menighetene i Oslo og Trondheim, og jødenes radioapparater ble beslaglagt. Fortegnelsen over jøder i Ålesund fastslo at det bodde fem jøder i byen, foruten fire av familien Steinfeld var også Carl Ivar Seligmann. Flere jøder ble arrestert, først i Nord-Norge, deretter i Trondheim vinteren 1941/42. Den store arrestasjonsbølgen fulgte 26. oktober – 26. november. Israel ble imidlertid arrestert for andre gang, i mai 1942.  

15. mai kl 11:10 ble fangen Israel Steinfeldt registrert i Ålesund kretsfengsel. I den anledning skulle diverse opplysninger fylles inn i protokollen. I kategorien «Hvorfor indsat?» var det kun ført opp et spørsmålstegn. Israel hadde ikke brutt norsk lov. Heller ikke illegalt arbeid eller motarbeider av fienden var han skyldig i. Den eneste grunn til arrestasjonen var at han var født jøde. Penger og eiendeler ble beslaglagt i forbindelse med arrestasjonen. Steinfeld Magasin ble da også beslaglagt.

Israel satt i kretsfengselet i 33 dager. Ålesund er en liten by og ryktene om arrestasjonen spredte seg. Han ble daglig ført til Aspøy skole for å arbeide. Her var det oppsamlingsplass for konfiskerte radioapparater. Leo Eitinger hadde samme arbeidsoppgave. De skulle registrere dem med navn, merke dem med nummer og plassere dem etter rang og verdighet. Disse ble beslaglagt som straff for befolkningens fiendlige innstilling.

Transporten av fangene skjedde til fots gjennom byens gater. Langs ruten lå Latinskolen der Israels barn var elever. «Jeg husker dem som det jeg vil kalle to skjønne elever. Jeg skal aldri glemme dem når de stod ved vinduet i klasserommet og så faren passere i arbeidskommandoene nede på gata. De fortalte aldri hva de selv følte».

Den 18. juni, 1942 ble Israel overlevert til det tyske sikkerhetspoliti i Trondheim, og sendt til Vollan, hvor de ble utsatt for vold, represalier og fikk veldig dårlig kost. Derfra ble de sendt til Falstad den 6. august.

Han var med i en fangetransport til Kvænangen i Troms der de skulle benyttes som arbeidskraft til å bygge snøskjermer og vegoverbygninger for å sikre tyskerne forsyningslinjer i nord. Han ble seinere beordret ombord et skip og sendt via Trondheim til Grini hvor han ankom 21. november.

Den 26. november ble Israel sendt fra Oslo sammen med 26 andre jødiske menn i skipet «Monte Rosa». Skipet hadde tidligere blitt brukt til å frakte turister langs norskekysten. Israel følte seg beskyttet på grunn av sitt norske statsborgerskap: «Jeg er norsk statsborger. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har intet å frykte.»

Skipet seilte i retning Århus, derfra fraktet med tog til Hamburg, hvor de oppholdt seg ca. en uke. De ble i Berlin en uke og all bagasje ble fratatt dem. De ankom Auschwitz 11. desember, 1942, hvor Israel ble erklært arbeidsdyktig og fikk utlevert tynn fangedrakt.

Israel ble ført til Monowitz–Buna eller Auschwitz III, hvor han arbeidet for IGI Farben konsernet.

15 mai, 1943, ble det bekreftet at Israel Steinfeld hadde blitt drept i Auschwitz.

Utdrag med tillatelse fra

Therese Alviks bok

Da byen gråt

Scandinavian Jewish Forum

LEIF WOLFBERG

I ei lov av 7. april 1933 hadde rikskanslar Adolf Hitler fastsett at folk med jødisk bestemor eller bestefar skulle misse offentlig embete og stengast ute frå visse andre yrke. To år seinare kom ei skarpare lov som sette forbod mot giftarmål og samliv mellom folk av jødisk og germansk ætt. 

Dei miste statsborgarretten og vart stengte ute frå høgskolar og universitetet. Seinare kom nye lover, som til slutt gav jødene mindre rettsvern enn ein hund. Nazistane hadde lett spel. Antisemittismen sat djupt, men var ikkje alle stader aktiv og slett ikkje i Norge. Likevel, aksjoner mot dei norske jødane hausten 1942 opprørte ikkje nordmennene så sterkt som fleire andre aksjonar, enda jødeaksjonen var den langt blodigaste. 

Av ca. 760 norske jødar som vart deporterte, overlevde 25. Alle nazistiske aksjonar i Norge bleiknar samanlikna med denne. Her førte fienden, utan noen militære grunnar, systematisk krig mot spedbarn, mødrer, fedrar, oldingar, friske og sjuke av ei bestemt ætt og drap dei fangenskap, eit fangenskap som kunne vere verre enn døden. 

Dei fekk avgjerande hjelp av NS- politi over heile landet til å fange desse nordmennene. Ofte fekk okkupanten også hjelp av andre politifolk, som ikkje forsto kva dei var med på og som heller ikkje kunne nekte å utføre ordre. Norsk politi sto under okkupantens kommando. Men mange politimenn var samtidig aktivt med i arbeite for å varsle dei som dei skulle hente.

Leif Wolfberg var fødd i Litauen i 1914, same året den første verdskrigen braut ut. Faren hadde tidligare levd i Norge. Der hadde han gifta seg og fått to søner og ei dotter, alle fødde i Oslo. 

Under den russiske revolusjonen vart dei tvangsflytta langt innover i det austlige Russland. Det var i den perioden Fritjof Nansen virka der borte med sin store hjelpeaksjon. Leif (i Litauen Leiba) hugsa ikkje mye av nøda, anna enn at ho var stor. 10-11 år gammal sendte familien han til Norge, og han kom til å bu hos morsøster si i Trondheim. 

Der hadde han si lykkelige tid. Han fekk mat, hus, og klær, venner og lærdom. Leif Wolfberg hadde musikk i blodet, og han vart tilsett som fiolinist ved Trondheim symfoniorkester. Seinare vart han fiolinist ved Nationaltheateret, og han tok seg deretter freelance-jobbar på kafear og restauranter. 

Så kom invasjonen. Han sto på Karl Johan og såg soldatane marsjere inn frå Fornebu. Familien levde ennå i Litauen, som litt om senn vart okkupert av russarane. Men han var ikkje redd for framtida, han var uvørden, hadde god helse og levde bra.

Det vart snart vanskelig å vere jøde, om ein spilte aldri så godt. Når kan kom på podiet og tok fiolinen, merka han olme blikk frå dei uniformerte. Han tok til å kjenne seg utrygg, men det var ingen grunn til å klage. Han hadde då berre seg sjølv å tenke på. Det var ikkje i hans tankar å rømme til Sverige.

Antisemittismen braut innover tidlig i 1941, fylte avisene, plakat tavlene, husvegger og telefonstolpar, strømte ut over eteren og skapte ein hissig larm, som folk etter kvart vente seg til. Avisbilde av karikerte jødar, pynta med davidsstjerna, vart vanlig kost. 

Snudde ein hovudet mot telefonstolpane, hang same bildet der, skrudde ein på radioen, kom det inn gjennom øyra, ein hørte om korleis jødane utbytte ærlige ariske menneske. Denne flaumen kunne ingen verje seg mot. Kampanjen var sentraldirigert, men hadde mange tusen aktive lokale hjelparar. Raseriet som var bygd opp gjennom lang tid, gjekk over til galskap. 

Leif Wolfberg vakna og trudde han såg kva veg det var. Ein dag kom han i snakk med ein tømmerhoggar frå Orje, som lova å vise han vegen til grensa. I april 1942 drog han til Orje for å orientere seg, reiste så til Oslo og pakka sakene sine. Han kom tilbake til Orje til avtalt tid. Tømmerhoggaren førte han gjennom sentrum og vidare austover, deretter nordover mot grensa. Alt var stilt og fredelig. Bygdene hadde ennå litt av vinterdvalen over seg, men snøen var snart borte. 

Ein buhund dilta lenge etter han, til han hadde passert grensa. Då luffa den trygt tilbake til Norge. Det var verken ein lang eller strevsam tur. Han leitte opp ei svensk vakthytte, banka på og meldte seg. Der tok dei straks hand om han og førte han til landsfiskalen Ake Hiertner, som sette han i fengsel. Eit døgn seinare kom han igjen og sa som så: Eg har ringt Stockholm, og det er ingen som kjenner Dykk. De må gå tilbake. Om ni inte går frivilligt, før jag er till tysk vaktpost. 

Landsfiskalen var ikkje uvennlig, men obøyelig, og førte han tilbake til vakthytta. Ein av soldatane der syntes synd på han. Han meinte Wolfberg burde gjere eit eller anna ulovlig, slik at han vart arrestert og vart verande i Sverige. Han kunne for eksempel prøve å angripe han - det var ein kraftig kar på nesten to meter. Der låg ein smørkniv på bordet. Så naturstridig det var for Wolfberg, tok han kniven og fikta mot soldaten. Men han vart ikkje tatt alvorlig, og vart ikkje arrestert. Han måtte gå tilbake over grensegata, inn att i Norge.

Fjorten dagar etter vart han arrestert i Oslo. Det gjekk for seg slik: Ein kveld Wolfberg gjekk ned Grensen kom han til å dytte borti ein tyskar. Desse folka brukte heile fortauet! Tyskaren vart irritert og begynte å skrike. Han greip Wolfberg i frakkekragen og ropte etter politi. Wolfberg lirka seg ut or frakken og sprang nedover mot Karl Johan, men rente midt i nevane på ein flokk austerikske alpejegerar. Like bak kom tyskaren skrikande: Ich schiesse, ich schiesse!

Dermed var det gjort. Under forhøret på Victoria Terrasse påstod dei først at han hadde fornerma tyskaren seinerare at han hadde fornærma ei tysk kvinne. Han hadde løkka rundt halsen frå første dag han var arrestert. Dei behandla han ikkje vakkert, men sa sjølve at det var småtteri mot det som var i vente. De vil snart få merke det! Dette var eit ståande uttrykk blant gestapomenn som hadde med jødar å gjere. 

Først sendte dei han nordover til Kvænangen, saman med ein del andre fangar. Noen kom på båten frå Trondheim. Oppgåva her var å bygge snøskjermar og snøtunnellar. Seinare vart dei av fangane som var av jødisk ætt, sette i karantene på Grini og eit halvt års tid etter arrestasjonene marsjerte han saman med om lag 40 andre norske om bord i skipet "Monte Rosa" som førte lasten til tysk hamn.

"Ja det var deilig å komme hjem igjen etter det oppholdet i Tyskland. Jeg trodde aldri jeg skulle greie det. En gang løp jeg ifra skudd etter meg. Den tiden var jo et mareritt, fra morgen til kveld. Jeg kom til Auschwitz. Jeg har kanskje tatt preg av den tiden, rent menneskelig. Jeg har ikke fått tilbake endel av min stolthet. Jeg virker så redd og puslete. Unnskyld at jeg sier det.

Hvordan man kommer ifra, i det hele tatt? Hvordan man opplever en dag i den leiren? Vi vet det jo, at vi har jo norske fanger som har sittet i Sachenshausen, de kan fortelle hvordan det er å være syk i en kz-leir med lite føde og nesten ikke noe klær og sykdommer som ikke forekommer i sivil tilstand. Men jeg var veldig glad i livet, og det er jeg fremdeles, med all den sorg det kan bringe.

Det er så mange som har fortalt om dette før. Min største lidelse og en annen fanges lidelse, de er fra våre synspunkt like store. Men hva som er verst, det vet vi jo ikke.

Jeg hang i en tynn tråd flere ganger. Jeg ble sendt fra Auschwitz og det var noe av det verste som kunne hende en fange, fra hovedleiren til småleirene. I alt var jeg i 12 konsentrasjonsleirer og fire fengsler. En gang til Gollenschau - kom tilbake syk. Kunne ikke spise min matrasjon. Så ble jeg satt i karantene på mystisk vis, fordi jeg kom i en liten transport. Hadde den vært større, ville den nok gått i gasskammeret. 

Jeg var i en skogleir, hvor jeg mener jeg gjorde tjeneste for I.G Farbenindustrie. Trevirke var deres råmateriale. Det var en liten leir, hvor de skjøt fanger hver dag, fire-fem stykker. Det var der jeg ble mishandlet så jeg ikke kunne stå, i leiren Kobier, en sideleir for Auschwitz.

Jeg ble sendt på transport på en lastebil sammen med en del fanger tilbake til Auschwitz og kom på Krankenhaus. Det er en blokk, ikke sant. Det så fint ut, men der lå mennesker på sitt siste i hvert fall de jødiske fangene. Og her, til mitt store hell, treffer jeg en venn, en norsk lege fra Trondhem. Han vet ikke at han reddet livet mitt den gangen. 

Er det ikke Leibka? sier han

Jo visst er det meg!

Og jeg var musselmann og han hjalp meg med å skaffe poteter for han var jo Stubendienst der. Han brakte meg et par tabletter og varme poteter - du vet hvordan det er i en sånn situasjon, når to kjente treffer hverandre. Så en dag sier han: I morgen må du ut herfra.

Ja, hvordan det?

Jo det skulle være seleksjon. Med dette husker ikke legen nå. Det er jeg som husker det.

Dagen etter sørget jeg for å stille på arbeidskommando og den dagen tømte de Krankenbau for jødiske fanger.

Gjengitt med tillatelse 

fra "Svensketrafikken"

av Ragnar Ulstein

Scandinavian Jewish Forum

  

EIN SYMBOLISCHES LEBEN

  MAX TAU

Han levde sitt liv i bøkenes verden. Selv da han måtte flykte fra Norge til Sverige høsten 1942, forsøkte han å ta med seg så mange bøker som mulig. 

Forlagskonsulent og forfatter. 

Foreldre: Forretningsmann Nathan Tau (1870–1941) og Julie Julius (1874–1942). Gift 27.5.1944 i Stockholm med journalist Tove Filseth (1.9.1905–4.8.1994; hun gift 2) 1988 med Haakon Natvig, 1905–2003), datter av redaktør Johan Filseth (1862–1927) og Laura Krabbe (1879–1969).

Max Tau (1897 Beuthen - 1976 i Oslo) var en tysk jødisk humanist som kom til å spille en viktig rolle som formidler av norsk litteratur i Tyskland og tysk litteratur i Norge. Han var dessuten en sentral skikkelse i forlagsverdenen i Norge etter 1945 og en drivkraft i arbeidet for å skape forståelse og forsoning mellom Norge og Tyskland etter krigen. Max Tau arbeidet engasjert for forståelse og gode forbindelser mellom tyskere og nordmenn. Forfulgt av nazistene, flyktet den jødiske forfatteren og forleggeren i 1938 først til Oslo og senere til Sverige. Max Tau ble kjent for sin innsats for å fremme tysk litteratur i Norge og norsk litteratur i Tyskland. Etter tilbakekomsten til Norge grunnla han både Fredsbiblioteket og Tysk-Norsk Forening (senere Tysk-Norsk Selskap).

Den Tyske Skole i Oslo er oppkalt etter den jødiske filosofen, forfatteren og forleggeren Max Tau, som døde i Oslo i 1976. I begynnelsen fant undervisningen sted i kjelleren til den tyskspråklige protestantiske menigheten i Norge. Etter mange år med stadig vekst og flere gangers flytting, har skolen i dag 76 barnehagebarn og 220 elever i sine lokaler i Sporveisgata 20 og Bislett gate 8. Halvparten av elevene er norske.

«Du har ennå chanser til å komme deg 

over grensen til Sverige,» sa en kjenning av meg en dag. «Hva skal jeg der?» svarte jeg.

Hvem sier at ikke også Sverige kan bli overfalt. Her har jeg fått venner, jeg har forsøkt å slå rot her. Det er tross alt bedre å dø sammen  med sine venner enn å redde livet og friste 

livet som en fremmed igjen.» 

Tau vokste opp i gruvebyen Beuthen i Ober-Schlesien. Barndomshjemmet var preget av forsoning mellom konfesjonene og stor toleranse, og byen var ifølge Taus erindringer preget av en tysk-jødisk symbiose. Han tok studenteksamen i Berlin 1921 og studerte litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi og psykologi i Berlin, Hamburg og Kiel. 1928 tok han doktorgraden i Kiel med en avhandling om den tyske forfatteren Theodor Fontane. 

Taus interesse for litteratur og litteraturformidling ble tidlig vekket. Allerede i studietiden redigerte han flere antologier. 1928 ble han ansatt som forlagskonsulent og litterær leder i det velrenommerte Bruno Cassirer Verlag i Berlin, og han var litteraturkritiker for Frankfurter Zeitung og tidsskriftet Deutsche Rundschau. Som forlagsmann og anmelder var Tau opptatt av norsk og nordisk litteratur. Han interesserte seg for forfattere som Hamsun og Undset, samt Falkberget, Duun og Bojer. 

1933 ødela nazistenes maktovertakelse det som kan ha vært av en tysk-jødisk symbiose. Tau greide å fortsette sitt arbeid frem til novemberpogromene 1938. Takket være norske venner, og trass i fremmedpolitiets skepsis, fikk han innreisetillatelse og opphold i Norge. Han ble forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag, men måtte flykte igjen da jødeforfølgelsene ble livstruende i Norge høsten 1942. Han unngikk deportasjon og kom seg over til Sverige. I Stockholm giftet han seg med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid. Tau ble norsk statsborger 1944. I sitt andre eksil fikk han ved det tyskspråklige Neuer Verlag i Stockholm mulighet til å realisere et litterært og humanistisk program, som også ble ført videre i Norge etter frigjøringen. 

1946 ble han igjen knyttet til Grundt Tanum som konsulent, deretter til Aschehoug fra 1953 til sin død, og han arbeidet også for Den norske Bokklubben. Han gjorde tyske forfattere som den senere nobelpristakeren Nelly Sachs, Hans Werner Richter og Luise Rinser kjent i Norge, men også forfattere fra andre språkområder, som grekeren Nikos Kazantzakis og israeleren Samuel Josef Agnon. Ved hjelp av sine kontakter i tysk forlagsverden kunne han fortsette sitt virke fra førkrigstiden, nemlig å gjøre norske forfattere kjent for tyske lesere, blant dem Tarjei Vesaas. 

1950 mottok Tau, som den første, en av Tysklands mest prestisjetunge priser – de tyske forleggere og bokhandleres fredspris. Med prisbeløpet grunnla han et “Fredsbibliotek” som utgav litteratur som tjente fredens sak. Bøkene ble utgitt i Norge og Tyskland, samt Sverige, Finland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Spania og USA. 

Taus arbeidet for fred, forsoning og humanisme, som “Fredsbiblioteket” var et karakteristisk uttrykk for, gjorde ham til en symbolfigur. Tittelen på hans første bok etter krigen, Tro på mennesket, kjennetegner hans livssyn og arbeid. Den tyskfødte jøden Tau hadde den moralske autoritet som trengtes for å være brobygger. Det var han som kunne opprette en Norsk-Tysk Forening (1960). I Tyskland var emigranten Tau velkommen for å skaffe det tyske litterære miljøet internasjonal anerkjennelse. Men ved 100-årsdagen for hans fødsel 1997 hadde de tyske forleggerne og bokhandlerne glemt sin første pristaker. 

Taus liv og erindringer preges av stor politisk naivitet. I en tale for Tau påpekte forfatteren Horst Bienek det naive, høytidelig-humane og søndagsprekenaktige i Taus forfatterskap og spurte: “Hvor har du vært, Max Tau, i en drømmeverden, i en skinnverden?” Naiviteten blir tydelig i hans syn på både samfunnsprosesser og litteratur, f.eks. i hans begeistring for forfatteren Hermann Stehr, som samarbeidet med Hitler-regimet.

Eksperimentell litteratur var Tau fremmed. Hans litteratursyn var konservativt. Han trakk et skille mellom “kunstfortellere”, som bare “poetiserte” viten, og “dikterne”. Til den siste kategorien hørte Goethe, Cervantes og f.eks. Duun, til den første f.eks. Thomas Mann og “intellektualistiske” forfattere. 

Taus betydning kan ikke bare måles ut fra hans eget litterære verk. Hans tilsynelatende ukuelige optimisme hjalp ham å overvinne fordommene som han møtte i Tyskland og Norge. Den hjalp ham også til å takle ensomhet og en manglende kontakt med eget språk. Det han bør og må bli husket for, er hans humanitet, hans vilje til forsoning og hans forsvar for menneskeverdet. Ikke uten grunn har den tyske litteraturforskeren Detlef Haberland sammenliknet Tau med Lessings Nathan den vise. 

Max Tau fikk en rekke høye æresbevisninger og utmerkelser, bl.a. Nelly-Sachs-prisen 1965, Sonningprisen 1970 og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenesteorden 1967 og 1972. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972. 1967 fikk en skole i Kiel hans navn, og Den tyske skolen i Oslo heter fra 1998 Deutsche Schule Oslo – Max Tau.

Verker

En omfattende bibliografi finnes i D. Haberlands bok til 100-årsdagen (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 277–317

Et utvalg

Red. Die Stillen. Dichtungen, Trier 1921

red. Die deutsche Novelle, Trier 1922–24

red. Der deutsche Roman, Trier 1921–22

Der assoziative Faktor in der Landschafts- und Ortsdarstellung Theodor Fontanes, dr.avh., Oldenburg 1928

Vorstoss. Prosa der Ungedruckten, Berlin 1930

Tro på mennesket, roman, 1946

For over oss er himmelen, roman, 1954

(utg.): Die Friedensbücherei, 16 bd., div. utgivelssteder 1955–74

Landet jeg måtte forlate, erindringer, 1961

En flyktning finner sitt land, erindringer, 1964

På forsoningens vei, erindringer, 1967

samleutgave (fork. og bearbeidet av Philip Houm): Tross alt, 1971

Albert Schweitzer og freden, essays, 1955

red. Veien til livet. En antologi av og om Albert Schweitzer, 1965

red. Tyskland forteller. Tyske noveller, 1972

Etterlatte papirer

H. Däumling (red.): Das Leben lieben. Max Tau in Briefen und Dokumenten 1945–1976, Würzburg 1988

Med tillatelse fra forfatter Einhart Lorenz
Store Norske Leksikon