Helena Sosnowska og gutten Witold. Kilde: Arbeiderbladet

Med smil og tårer hilste jødene sitt nye hjemland. 400 flyktninger gikk i land i Norge igår

Arbeiderbladet 1947

De er begeistret for vår frihet, 
vår hjertevarme 
og vår høye levestandard.

I går middag gikk 399 jødiske flyktninger iland på norsk jord. Det ble en begivenhet som sent vil glemmes – ikke bare av flyktningene som nå etter års hjemløshet og lidelser igjen skal få hjem og menneskeverdighet tilbake. Like sterk var opplevelsen for de nordmennene som tok mot disse ulykkelige menneskene, som nå med smil på leppene og gråt i øynene hilste sitt nye hjemland.

Mottakelsen tok form av en enkel, gripende høytidelighet på akterdekket av «Svalbard». Først hilste direktør Sverre Pettersen fra Fange og Flytningedirektoratet velkommen til Norge. Da han sa «Norge er en rettsstat, og våre lover garanterer enhver personlig frihet, likegyldig hvilken rase eller tro han tilhører,» kunne en ikke la være å skotte bort på fangenumrene fra de tyske konsentrasjonsleirene som var svidd, eller tatovert inn i huden på armene på mer enn en av de unge jødiske flyktningene. Så talte representanter for det jødiske trossamfunnet i Norge. Til slutt tonte «Ja vi elsker» og «Hatikwa» - den jødiske nasjonalhymnen, ut over kaia. I det øyeblikket var det ikke mange tørre øyne ombord på den barske krigsmalte «Svalbard». 

Turen opp fra Bremerhaven var strålende, sier matros Arne Hansen, en typisk Oslo gutt --- Sjøen var speilblank og blant passasjerene var det ikke engang antydning til kluss. Likevel var det en trist og rar tur. I hele mitt liv har jeg ikke møtt så mange tragiske menneskeskjebner. La oss nå bare håpe og tro at de vil få det godt hos oss. 

Flyktningene sjøl syntes ikke å tvile på den tingen – Like til idag har jeg hatt det bildet av Norge at det var et fattig land, men med et hjertevarmt folk, sier Adam Limon. Nå vet jeg at nordmennene ikke bare har hjertelag, men også en høyere levestandard enn jeg har sett i noe annet land. 

Tross sine 18 år har Adam Limon sett en del av verden. I to år arbeidet han i russiske leire helt inne ved den kinesiske grensen. Broren Sigmund er også med. Han var sakfører på hjemstedet i det østlige Polen. I et og et halvt år var vi skilt. Jeg var i Sibir. Men vi fant hverandre igjen, og nå skal vi aldri skilles mer. 

Enda et medlem av familien Limon er med ombord: 9 åringen Alexander, som flytende taler fire språk, polsk, russisk, tysk og jiddisch. Nå gleder han seg til å ta fatt på å lære norsk. I Amerika finnes enda et medlem av familien, en søster, som snart vil komme til Oslo for å treffe sine søsken. 

Vi taler med familien Bienstock. De har heller ingen slektninger i live i Polen. I krigens år levde de i Volga distriktet. Mannen er skredder. "Jeg har verktøyet mitt med," sier han triumferende. Nå skal jeg snart ta fatt i faget igjen. Dette er den største dagen i mitt liv. Igjen skal jeg få ta fatt." Og mor, far og barn gråter og ler om hverandre. Det samme gjør Helena Sosnowska, som engang hadde hjemmet sitt i Lodz. 

Men det er ikke bare Polen disse flyktningene har forlatt. Halvparten kommer fra Ungarn. Derfra kommer familien. Landesmann, stolte besteforeldre og et ungt ektepar med en strålende guttunge på litt over året. De var i Romania på tysk tvangsarbeid under krigen. Siden bar det vestover og inn i konsentrasjonsleirene i Tyskland. De er så lykkelige over igjen å få lov til å bygge opp sitt eget hjem at vi synes at det er nødvendig å slå kaldt vann i blodet på dem. "Her er husnød," sier vi. Norge har vært okkupert i 5 år. Vi har vært i krig. 

Svaret lød slik: "I 7 år har vi levd i brakker og konsentrasjonsleirer. Hva gjør det om vi skal måtte bo trangt, når vi igjen skal få leve som frie mennesker i et fritt land uten rasefordommer." 

Vi går fra flyktning til flyktning, fra familie til familie. Alle forteller den samme historien om tvangsarbeid, om tvangsforflytninger hundreder av mil fra hjemlandet, om konsentransjonsleirene, om tapet av alle kjente og kjære. Igjen hører vi de beryktede navnene: Auschwitz, Mauthausen, Gunzkirchen - dødsleirene som titusener av deres trosfeller aldri forlot. 

Alle er fulle av lovord for de norske sjøfolkene – fra messegutt til kaptein – Da de norske sjøguttene tok hånd om oss i Bremerhaven, følte vi oss ikke mer som displaced persons. Vi syntes vi var gjester i en stor familie. Og da folk stod ute på øyene og vinket til oss, da visste vi at vi var velkomne. Alt er så annerledes enn vi hadde forestilt oss Norge. Været, naturen, menneskene. Alt er varmt og godt. 

"Det er enda en ting som må inn i Arbeiderbladet," kommer det forsiktig fra en flyktning. "Det er framfor alt de to norske UNRRA offiserene Jakobsen og Gaare som skal ha takken for at mange av oss er her idag. Jeg visste ingen ting om Norge. Men jeg tenkte at når nordmenn kan være som dem, da er vi i trygge hender i hjemlandet deres." 

Vi veksler noen ord med Jakobsen og Gaare, to enkle, staute karer. "Her kommer folk som Norge vil få glede av," sier de. "Her kommer folk som har slåss mot tyskerne som partisaner i de polske skogene. Som har slitt i Sibir. Som kan sitt fag. De er sterke, de har overlevd et helvete som vi ikke kan forestille oss i våre villeste drømmer!" 

Representanter for den amerikanske "Joint Distribution Committee" er også med til Norge. En smilende yankee Harold Kaplan fra New York forteller om uttaingen i den amerikanske sonen. "Til å begynne med var flyktningene skeptiske overfor tilbudet om å reise til Norge. De var redde for å bli skuffet på ny. Men da vi gjorde oss klare til å dra og folk så at det var alvor denne gangen, da var det hundreder på hundreder som ville med. Men vi kunne jo bare ta 400 – en dråpe i havet. Takk for den mottakelsen dere har gitt disse flytningene! Jeg har sett en total forandring på få dager. I leirene var de motløse. I dag er de fylt av håp og tro! 

Så gikk turen til Ystehede. De gamle barakkene og heimen som steinhoggerne i Østfold engang bodde i, tar flyktningene nå over. En del må dessverre også til forlegningen på Mysen. Det er så visst ingen luksus som møter våre gjester. Men de smiler og sier at de ikke har bodd så godt på 7 lange år. Og på grasvollen stuper ungene kråke alt.

Akkurat for to år siden kom de norske flyktningene hjem fra de tyske leirene. De kom hjem i samme varme mai sola etter å ha gått gjennom noe av det samme som de jødiske flyktningene opplevde i forstørret målestokk. Våre slapp ut to år før dem og de kunne vende hjem til venner og fedreland. La oss håpe at de jødiske flyktningene vil bli møtt med den samme hjertevarmen. Uforstand og dumhet må aldri få knekke den lyse troen på vårt folk som vi møtte der ned ved Idefjorden igår.

Den komiteen som har vært i Tyskland og tatt ut de jødiske flyktningene som kom til Halden med «Svalbard» lørdag kveld kom hjem igår. Vi vekslet nede på Østbanen noen ord med Landsorganisasjonens sekretær Elias Volan. Han fortalte at komiteen hadde vært i Frankfurt am Main, Heidelberg, Marburg og Allendorf. Det var i Allendorf flyktningene ble samlet i en stor leir og der ble da de som skulle til Norge tatt ut. Fra den amerikanske sonen kommer 348 menn, kvinner og barn og fra den engelske sonen 51.

Formann for den «legale»
Landsorganisasjonen i Norge,
Elias Volan 1884 - 1974

Ved uttagingen måtte en i første rekke følge de listene som var satt opp med omsyn til fagutdannelse, men det ble også tatt humanitære hensyn. 90 prosent av dem som er kommet hit er vanlige arbeidere. Der er syersker, skreddere, jernarbeidere, tekstilarbeidere, skomakere, pelsarbeidere og folk fra ymse andre fag. Vel 70 voksne personer er ugifte, om lag 60 er barn og resten er gifte folk. De som er kommet er bra folk, sier han.

Published by Scandinavian Jewish Forum

Allerede i 1933 konkluderte overlege Johan Scharffenberg (1869-1965) med at Hitler var sinnssyk. Hans artikkelserie ble synonymt med Arbeiderbladets skepsis mot nazismen.

Hans såkalte «Hitler-serie» ble trykket over tre måneder i Arbeiderbladet høsten 1933. Johan Scharffenberg var ikke bare psykiater, men også kriminolog og samfunnsforsker.

GARMISCH PARTENKIRCHEN
 FORBYR JØDER ADGANG

Arbeiderbladet 1936

Til de internasjonale regler for de olympiske leker hører at sportsmenn skal behandles ens, uansett rase. Men tror noen at jødiske sportsmenn i Tyskland nu får trene på like fot med de ariske? Vil de overhodet få adgang til deltagelse i Olympiaden i Berlin?

Som bekjent er konkurransen for vintersport henlagt til Garnisch Partenkirchen, men der rår helt forbud mot besøk av jøder. Jeg citerer den offisielle utgaven av James G. McDonalds (Letter of resignation) til Folkeforbundet her opplyses det (s.19) om boikotten av jødene bl.a.

Most of the German seaside and other holiday resorts and spas, such as Bad Duerkheim, Misdroy, Arendsee, Svinemuende, Neustrelits, Luchen Hernigsdorf, Norderney, Bobum Sylt, Garmish Partenkirch (the proposed site for Olympic winter sports constest) to mention only the best known, exclude Jews).

Parentesen ved Garmisch Partenkirchens navn er sperret i originalen. Dette olympiske møtested forbyr jøder adgang – kan det virkelig være tilstrekkelig om det nu fra nazihold forskes at forbudet ikke gjelder utenlandske jøder?

Det er en krenkelse av en grunnregel for de olympiske lekene å henlegge vinterstevnet til et sted som prinsipielt forbyr jøder adgang og de norske sportsfolk som reiser til Garmisch Partenkrichen skal vite at de gjør sig medskyldig i denne krenkelsen.

Ønsker de virkelig å la sig hylde av Hitler, Schleicher & Co, slik som frøken Sonja Henie nylig smilende mottok "førerens" komplimenter og blomster?

Johan Scharffenberg

Johan Scharfenberg var en norsk psykiater. Han var dessuten kriminolog, samfunnsforsker og forfatter.

Scharffenberg forfattet flere fagbøker og en lang rekke tidsskriftartikler i perioden 1898–1958. Han deltok i samfunnsdebatten om et stort antall temaer i sin levetid.

Scharffenberg var lege ved Botsfengselet i Oslo fra 1919 til 40, og ved Oslo Hospitals asyl i perioden 1922–41. Han var sakkyndig i hundrevis av rettssaker gjennom mer enn en mannsalder. Scharffenberg var agnostiker og republikaner, og langt mer opptatt av enkeltsaker enn partipolitikk.

Han var en av de første i Norge som advarte mot nazismen. I en kronikkserie på hele 29 kronikker i Arbeiderbladet i 1933 om Tyskland diagnostiserte han Adolf Hitler som «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom». Sammen med Hambro og Mowinckel var han blant de få som hadde et sterkt engasjement for jødenes vilkår i Tyskland, og Scharffenberg foreslo i 1936 å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, forslaget ble ikke tatt alvorlig.

Under annen verdenskrig ble Scharffenberg ilagt tale- og skriveforbud av den tyske okkupasjonsmakten på grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940. Året etter ble han avsatt fra sin stilling som overlege ved Oslo Hospital.

Published by Scandinavian Jewish Forum

Arbeiderpartiets ukemagasin

Lørdagskvelden 
15 juni, 1935

Jag jøden är, som ej har fosterland

Och ej har hem, förhatad allestades

Som spott och spe välkomna vid var strand,

Dit jag vid sorgens hand i landsflykt ledes

Men dag skal gry da allting värder nytt

Och fjälen bort fran alla ogon falla

Da hatets järn till hjärtets guld sig bytt

Och syskonedjan skal omfatta alla

V. Tydberg

Siden middelalderen er det vel få sagnfigurer som har vært så populære som Den evige jøde. Hans eventyrlige skjebne er behandlet bl.a i bretonske, franske, engelske og spanske viser. Ja, endog en rekke avhandlinger og filosofiske tankedikt er blitt viet denne merkelige skikkelse.

I den nyere tid er det også mange forfattere som her har funnet rikt stoff å øse av. Goethe behandlet således i sin ungdom Ahasverus i et dikt: dette blev dog ikke fulført, da han i Faust fant den skikkelse som bedre kunde uttrykke hans tanker. Robert Hamerling har filosofert over hans ophold i Rom. Eugene Sue har omdiktet hans oplevelser til en spennende roman, Scribe og Saint. Georges har benyttet ham i et operastykke, som F. Halevy har satt musikk til. Hostrup har innført ham som en halvt komisk figur i en av sine student komedier. Det kunde ennu nevnes en mengde navn, Berauger og E. Quinet, P. Dupont og E. Grenier, Longfellow, Paludan-Müller, H.C. Andersen, Strindberg, Viktor Rydberg, osv.

Det tankeinnhold som knytter sig til Ahasverus er usedvanlig rikt og omfattende. I individuell form gjengir hans livshistorie det hebraiske vandringsfolks merkelige skjebne. Men han kan også symbolisere hele menneskeslektens urolige og rastløse liv, den evige kamp og strid. 

De eldste oplysninger vi har om denne sagnfigur skriver sig fra 1200 hundretallet og finnes i en beretning som er blitt nedskrevet på latin av Roger av Wendower i hans bok "Flores Historiarum". Herfra er den optatt i Matthæeus Parisiensis store krønike, "Historia major" (1250) og siden med forandringer og tildikting i Philippe Moushets rimkrønike.

I flere hundre år lå Roger av Wendowers beretning gjemt og glemt bak manuskriptenes tykke lærbind, det var få og ingen som interesserte sig for hvad det stod å lese på de guldnede permament blad. Først i renessansetiden, da lærde og driftige boktykkere begynte å trykke opp middelalderens krøniker dukket beretningen om Den evige jøde atter frem i lyset, og den kom til å danne grunnlaget for en folkebok, som blev utbredt over store deler av Nord-Europa. Det er denne folkebok som har gjort Den evige jødes skikkelse populær i den nyere tid, og den skal derfor bli viet en nærmere omtale. 

I begynnelsen av det 17de århundre (1602) utkom i Tyskland et flyveskrift som vakte stor opsikt. I dette skrift møter vi jøden Ahasverus som blev dømt av Jesus til å vandre om på jorden til dommens dag. 

Da Jesus blev ført til Golgatha for å korsfestes, segnet han under sin byrde, og stanset utenfor Ahasverus hus for å hvile sig. Ahasverus jaget ham vekk og sa at han skulde pakke sig dit han hørte hjemme. Da svarte Jesus: "Jeg skal stå her og hvile, men du skal gå til den ytterste dag". Ahaverus fulgte siden med folkemassen til Golgatha og overvar korsfestelsen. Men efterpå var det umulig for ham å vende tilbake til Jerusalem, han blev som tvunget ut på vandring av en usynlig ånd.

Mange år efter da han vendte tilbake, var byen herjet og brent. Da gav han sig atter ut på vandring og hans ferd gikk fra land til land. År og århundreder svinner, men jøden vandrer fremdeles. I Hamburg og Wien er det således flere som har sett ham, andre beretter at han har dukket op i Madrid og Moskva. Ingen steder slår han sig til ro, men forsvinner like hastig som han er kommet.

Det tyske folkeskrift blev oversatt til en rekke sprog, først til fransk (1643). Fra det 18de århundre finnes likeledes en hollandsk oversettelse, og i det 19 de århundre blev den utgitt på italiensk.

Av den franske oversettelse finnes ennu flere utgaver som nu er store sjeldenheter. På det kgl. bibilotek i Kjøbenhavn finnes således en utgave fra 1631 som bærer følgende, omstendelige tittel: 

"Sandru Beskriffuelse Om en Jøde som vaar Fød oc Baaren til Jerusalem ved Naffn Ahaswerus Hvilcken Personligen haffuer været nærverendis tilstede da Christus er bleffuen Kaarsfest oc indtil denne tid udaff den Almectigste Gud ved Liffuet er Bleffuen oppeholden. Nu nyligen fordansket. Prentet i Kiøbenhaffn Aar MDCXXXI." 

Som alledere nevnt vakte den tyske folkebok ved sin fremkomst betydelig opsikt. Den gav en gammel sagnfigur, en ny skikkelse, og gjennem den blev kjennskapet til Den evige jøde spredt viden om. En ny vekstperiode i sagnets historie begynte. Høie og lave, læge og lærde interesserte sig for ham. I løpet av det 17. og 18 århundre blev han gjenstand for stadige diskusjoner. Man drøftet snart i fullt alvor og med utfoldelse av stor lærdom, snart i en mer uakademisk og spøkefull tone, spørsmålet om hvor megen tiltro man kunde skjenke de forskjellige beretninger om Den evige jøde. Ved Kjøbenhavns universitet disputerte således en C. Kildgaard i 1733 om "Fabelen om Den udødelige jøde" og lignende disputaser fant sted ved mange universiteter. 

Efter som tiden gikk, vokste beretningen om Den evige jøde. Den oprinnelige fortelling om ham blev utvidet på mange måter, og særlig ved tilføielser av beretninger om hans tilsynekomst, snart i en by, snart i en annen. Alle disse beretninger ligner hverandre i høi grad og å gjennemgå dem vilde bli for trettende. Vi skal derfor bare nevne noen i all korthet. I året 1604 møtte to franske adelsmenn ham på deres reise til Henrik IVs hoff i Paris. Noen år senere så den rettlærde Louvet ham i Beauvais, hvor han fortalte frelserens lidelseshistorie til en barneflokk. I 1613 var han i Moskva, 1633 i Hamburg, 1640 møtte to borgere ham i skogen ved Soignies, 1642 blev han sett i Leipzig, osv. 

Det finnes også flere beretninger om bedragere og fantaster som har utgitt sig for å være Den evige jøde. Iført gamle og fillette klær stod de frem i byene og på landet og preket over Kristi lideseshistorie, fortalte sine merkelige oplevelser og forkynte verdens nære undergang. I høieste grad komisk er fortellingen om en bedrager som optrådte i Holland i 1623. Hans drakt betegnes nærmest som tyrkisk, han var skallet, hadde langt skjegg, og holdt i hånden en pilgrimsstav som det var festet en flaske til. En dag kom han til Ypern, hvor portvakten på fransk spurte ham om hans navn og hensikten med hans reise. Da han ikke svarte noe, blev det samme spørsmål stilt til ham på spansk og da svarte han: "Jeg er Den evige jøde". Soldaten som het Breyne, blev forbauset over dette svar, og førte ham straks til dommerne, van de Castelle, som underkastet ham et forhør på spansk. Den fremmede fortalte nu den velkjente fortelling om sitt møte med Kristus og bad om lov til å gå rundt i byen og tigge, som han hadde gjort andre steder. Han fikk tillatelse til dette og samlet inn mange rike gaver. Erkebiskopen bad ham til sig og lot ham spise ved sitt bord. Under måltidet uttrykte han sig med stor ferdighet på italiensk, latin, spansk, fransk ,engelsk og flere andre sprog men flamsk forstod han ikke, da han aldri før hadde vært i Flandern. 

Den følgende dag blev han innbudt av en italiensk kaptein. Denne kaptein hadde en gammel soldat som tjener hos sig, og han kunde fortelle at den hemmelighetsfulle gjest sikkert ikke var noen annen enn en soldat ved navn Leopold Delporte, en tidligere bekjent av ham. De hadde tjent sammen i Spania i et regiment som nu lå i Gent. Kapteinen skrev straks til obersten for det angitte regiment og bad om nærmere oplysninger. I mellemtiden var "jøden" trådt i forhold til vertens datter Christien Verschuere, som han hadde gitt forskjellige gaver og lovt ekteskap. Han fortalte henne at han alltid hadde vært gift og at hans kone nr. 123 var død for noen måneder siden. Hans tidligere koner hadde alltid fulgt ham på hans reiser både til lands og til vanns, de hadde alltid hatt penger og behøvde aldri å sørge for noe. Christine var villig til å gifte sig med ham. 

En dag da den fremmede hadde spassert til en nærliggende by, kom en ung kone til Ypern. Hun spurte efter Den evige jøde, og det blev vist til det herberget hvor han bodde. Her fortalte hun vertinnen at hun var jødens hustru for Gud og mennesker, og at hun var blitt gift med ham for tre måneder siden. Da han kom tilbake om kvelden tok hun ham med følgende ord: "Nu kjære mann, når akter du å komme hjem? I to måneder har jeg måttet flakke rundt uten penger fordi du løp fra mig" – Den fremmede vilde ikke kjennes ved henne, hun klaget derfor til dommeren og fortalte ham at den formentlige jøde het Pol Delporte. Dommeren stevnet henne til å møte for rådsherrene den næste dag, og imens innløp det et brev fra regimentschefen i Gent som bekreftet at den fremmede eventyrer var en desertert soldat. 

Farsen fikk dessverre en tragisk utgang: En krigsrett trådte sammen, det blev konstatert at "Den evige jøde" het Pol Delporte og at han tre år i forveien hadde desertert fra et Wallonsk regiment. Han blev dømt til galgen og dommen blev fullbyrdet i hans tidligere regimentsby. 

Et guttebarn som var følgen av hans forhold til Christien Verschuere, fikk navnet Leopold. Han blev senere kjent under navnet Pol Joodts og fra ham nedstammer familien Joodts i Ypern. 

I de såkalte "gateaviser" blev Den evige jødes historie et taknemlig emne. Det blev diktet og sunget viser om ham i Frankrike og England, Belgia og Danmark. Den danske vise, som også blev meget populær her i Norge, skriver sig antagelig fra det 18. århundrede. Visen er senere blitt optrykt adskillige ganger, og har bevart sin popularitet like ned til våre dager. Det er således ikke lenge siden den blev sunget i Radio, til en av våre gamle vakre, religiøse folkemelodier. 

Da den vise, som er en poetisk omskriving av hovedinnholdet i den gamle folkeboks beretning, er på hele 14 vers, vil det ta for stor plass å citere alle her. Som en prøve skal vi bare ta et par: 

En skomager har jeg været, Boed i Jerusalem, 

Christus haver jeg vanæret, 

Var rett en bespotter slem 

Jeg ei Medynk spørge lod, Over det uskyldig Blod 

Derfor må jeg nu omvandre, mig til Straff, 

til Speil for andre 

Jeg har udi Norges Rige maattet taale Frost og Kuld 

Over høie Bjerge stige, Angest bange, Sorrig fuld 

Sverriges Rige jeg også dette Aar beskue må 

I Stockholm, Hovedstaden, Er jeg seet af fleer på Gaden 

I det følgende skal nevnes noen av de overtroiske meninger som i den nyere tid er blitt knyttet til Den evige jøde, eller Jerusalems skomaker, som han i almindelighet kalles i Skandianvia. 

I Frankrike tror bøndene flere steder (Bretagne, Picardie) at han føres av vinden fra det ene land til det annet. Han viser sig derfor bare under sterkt uvær. Når stormen uler og regnet strømmer ned fra himmelen, korser bøndene sig og sier: "Det er Den evige jøde som drar forbi" (cest le Juif – Erraut qui passe). 

For øvrig understrekes meget sterkt i fransk folketro det hovedmoment i sagnet at jøden er udødelig, og det fortelles merkelige eksempler på hvordan han uskadt går gjennem det sterkeste kuleregnet. 

Det er dog særlig i Danmark at hans sagnhistorie har utfoldet sig i frodig vekst. I Vest Jylland forteller man at han bruker hundre år til å vandre rundt i verden. Under hans sko er det dannet et kors av søm og når man ser dette merket på veien, vet man at Jerusalems skomager har vandret der. Andre steder tilføies det at han har lov til å hvile sig en gang om året, nemlig den hellige julenatt, for da er det fred på jorden. Finner han så en plog ute på marken, setter han sig på den, men efter en slik plog som han har sittet på, vokser det bare ukrutt og intet korn. Derfor må ingen plog stå ute på marken julenatt. Alt han rører ved blir forbannet som han selv, og over alt fører han forbannelsen med sig. Noen forteller at han er begynt å søke inn i kirkene under gudstjenesten, det skal imidlertid bare være av nysgjerrighet, for han tror jo ikke på det som blir forkynt der. Om hans yder forteller en av dem som har sett ham, at han på grunn av alderen er skrumpet inn, slik at han ikke er større enn en sort høne, og at det gror mose på klærne hans. 

For øvrig eksisterer det forskjellige mer og mindre utførlige beretninger om hans besøk i vårt land. I en bygd i Telemark fortalte således en gammel kone for noen år siden følgende historie: 

"Med eg var ein liten jentonge, var eg eingong med mor til Nedigard Strand. Da kom det ein honngammal mann rekande til gards. Han såg ut som han var fønnen, og mosagrodd både i skjegg og hår. Eit knytte som han bar yver øksli, slengde han fra seg ute i svali. Me ongane ut og skulde sjå kva det var, men me fekk ikkje stort attfor bryet, for det var ikkje anna enn eldgamle skolester. Gamlingen lika nok ikje at me rørte tingane hans, han kom farande ut som eit uver treiv knyttet sitt og strauk av garden. Men eg hugsar at hu Guri Nedigard sa, at det var nok ingen annan enn Jerusalems skomaker". 

Som en kuriositet kan nevnes en notis som finnes i en mormonavis "Desert News" for 23 sept 1868. Her fortelles at Ahasverus nylig har besøkt en forpakter O'Grady i mormonstaten. Som takk for gjestfri mottagelse hadde han forært sin gjest en foliant innbundet i svinelar som inneholdt et utdrag av Talmud og samtid et skriflig bevis for at han virkelig var Den evige jøde.

Som tidligere nevnt er Den evig jøde blit opfattet som et symbol på jødefolkets tragiske skjebne man har i hans skikkelse sett virlkeliggjørelse av forbannelse i Femte Mosebok (kap 28:64): "Og Herren skal adsprede dig blandt alle folk fra den ene ende av jorden til den annen osv." 

Man må dog huske at en sådan symbolsk opfatning er meget tilsiktet opfatning den er først opstått i sen tid og er absolutt fremmed for sagnet i dets eldste form. Skulde det oprinnelig ligge noen som helst lære i fortelligen måtte det være den at et liv forleget ut over dets naturlige grense nødvendigvis må være en ulykke. Ut fra denne opfatning har den tyske romantiker Schubart behandlet sagnet: et dikt. 

Har lar Ahasverus bo på Karmelberget i en skummel hule, utenfor er det opdynget hjerneskaller av alle dem han har kjent og elsket. I vilt raseri slynger han sin fars, sine hustruers, sine barns hjerneskaller nedover berget. De faller fra sten til sten og knuses "I har kunnet dø, I har kunnet tilintetgjøes", roper han "men jeg ulykkelig må stadig leve på mig hviler stadig den forferdelige dom!". 

De fleste mennesker klager over livets korthet. Den evige jødes skjebne er så uendelig tragisk fordi han aldri kan få dø.

Skrevet av P.O, 1935

Published by Scandinavian Jewish Forum

1888 - 1959)

IGNAZ NEUMARK 

TAR AVSKJED MED KRISTIANIA

Dagbladet 1922

Ved en beneficekonsert til ære for den populære konsertmester.

Mandag skal den populære dirigent Ignaz Neumark ta avskjed med Kristiania musikkpublikum ved en konsert i Filharmoniske selskap. Som en erkjentlighet for hans iherdige og fruktbringende arbeid for aa heve musikklivet i Kristiania, vil hele inntekten tilfalle hr. Neumark.

Ignaz Neumark har nu i snart fem aar vært en av forgrunnsfigurene innen byens musikkverden. Ved krigsutbruddet befant han sig i Berlin og som saa mange hundre andre russere og polakker maatte han over hals og hode flykte ut av landet. Han var saa heldig aa komme med dets siste tog over den danske grense. 

Da han kom frem til Kjøbenhavn var verdenskrigen allerede brutt ut. Hans stilling var ikke nettopp misundelsesverdig. Uten eksistensmidler, uten venner og uten aa kunne et ord dansk stod den 25 aarige musiker i Kjøbenhavn som landflyktig. Men Neumark tapte ikke fatningen. Allerede næste dag innfant han sig i et av de store musikkforlag og bad om aa faa noget aa gjøre. Tilfeldigvis befant der sig samtidig en kabaretdirektør i forlaget og da han hørte hvad det gjaldt, tilbød han den unge polske musiker paa stedet et engagement som kabaretakkompagnatør. Neumark mottok tilbudet med glede, for leve maatte han jo, det var for øieblikket ikke meget aa velge mellem.

Ja det var en merklig og beveget tid – sier hr. Neumark under en samtale vi hadde med ham igaar i anledning hans benefice konsert – jeg slet meget ondt, blev kafemusiker, spilte paa den ene kneipe efter den annen, men tok gudskjelov det hele med godt humør og nu er jeg virkelig stolt over aa ha gjennemlevet den motgangstiden.

Til Norge kom jeg paa en næsten eventyrlig maate. Uten aa ha en eneste bekjent heroppe reiste jeg paa maafaa til Kristiania efter i 1917 aa ha gitt min egen selvstendige konsert i Kjøbenhavn. Saa optraadte jeg som gjest i Musikkforeningen og mottok i 1918 stilingen som foreningens dirigent. Da Filharmoniske Selskap blev grundet, mottok jeg stilling som dirigent der og ledet alle orkesterets prøver i de fire første ukene før sesongen begynte,

I løpet av de to sesonger jeg var knyttet til Filharmoniske, dirigerte jeg ca 120 konserter. Dessuten akkompagnerte jeg ved en hel rekke solistkonserter og var gjentagne ganger gestedirigent i Bergen. Det kan være at det var litt anstrengende men er det ikke nettopp arbeidet som er det morsomste her i livet?

Hvordan har De likt Dem her i Norge?

Storartet. Jeg er efterhaanden blitt helt innforlivet i byens musikkliv og har heldigvis opnaad den største anerkjennelse fra publikums side og – for den overveiende del – ogsaa fra kritikkens side.

Vi kommer inn paa spørsmaalet om hvad det kreves for aa bli en dyktig dirigent.

Jeg har inntrykk av, sier hr. Neumark, at det brede publikum egentlig ikke helt ut forstaar hvor dirigentens kall og opgave stikker. Man har ikke helt paa det rene hvordan resultatet blir til. Det kommer vel av at dirigentens dyktighet best manifesterer sig under prøvene. Og det er egentlig en ulykke at saa mange musikere velger dirigentløpebanen som er saa meget vanskeligere og mer komplisert enn de fleste aner. Det er en lang og slitsom vei og efter min opfatning maa man helst være født til dirigent og dessuten arbeide kollosalt meget for aa opnaa de resultater man tilsikter.

Og nu skal De altsaa forlate Kristiania for godt?

Ihvertfall foreløbig Jeg har lenge folt trang til aa faa mig en liten luftetur det er jo snart 8 aar siden jeg var utenfor Skandinavien. I sommer var jeg riktignok en liten tur ute men det blev bare en sviptur. Jeg dirigerte blandt annet Filharmoniske orkester i Libau i Lettland og gjestet senere i Munchen, Wien og Berlin. Senere gav jeg en rekke konserter i min fødeby Warschawa. I januar var jeg gjest i Bergen – og mandag tar jeg i ethvert fall for en tid farvel med mine venner i Kristiania. 

Konserten? Den er ikke saa meget aa si om Det blir først og fremst den siste og eneste anledning byens musikkpublikum faar til aa høre mig dirigere for like efter konserten reise jeg til Berlin og Warschawa hvor jeg er engagert til aa lede en hel rekke konserter. Jeg har ogsaa mottatt et meget ærefullt tilbud om i sommer aa dirigere de bekjente konserter i Scheveningen i Holland et tilbud som jeg selvfølgelig med glede har mottatt. 

Men det var altsaa programmet vi talte om! Først skal orkesteret spille Tschaikowskys symfoni som var det forste musikkverk jeg dirigerte i Kristiania. Saa skal konsertmester Kolberg spille i Mendelsohns sonaten og fru Grete Schou synge et par av Alnæs’ nyeste sangkomposisjoner og tilslutt skal jeg dirigere den populære Tannhauser ouvertyre som er et av det store publikums yndlingsnummere.

Kan De tilslutt si nogen smukke ord of musikklivet i Kristiania?

Med fornøilelse! Jeg tror jeg kjenner bedre til muiskklivet her enn de fleste andre kunstnere som er kommet hit senere. Det har vært mig en stor glede aa se hvordan filharmoniske konserter er blitt en nødvendighet for det store publikum. Jeg kan ikke lenger tenke mig at Kristiania kunde eksistere uten Filharmoniske.

Filharmonisk Selskap ble stiftet i februar 1919. 

I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: Johan Halvorsen, Georg Schneevoigt og polske Ignaz Neumark.

Neumark kom til Oslo i 1917. Her dirigerte han fra samme år konserter med Nationaltheatrets orkester og med Musikforeningenss orkester, blant annet med Cally Monrad som solist i sanger av Edvard Grieg. Deretter ble Neumark engasjert som fast dirigent for Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester), en stilling han hadde fra orkesteret ble etablert i 1919 til 1922. 

Published by Scandinavian Jewish Forum