Foto  Coriander

LEIPZIGER MESSEN 

OG TYSKLAND NU

Intervju med Moritz Rabinowitz

Haugesunds Avis 1922

Hvor der er 4-5000 utstillere og omsætningen gaar op i millarder. Norske forretnignsmænd vises stor opmerksomhet – Hvorledes Sovjet Rusland arrangerer en utstiling.

Kjøbmand Rabinowitz som netop er hjemkommet fra et besøk paa messen fortæller til Avisen.

En av Avisen’s medarbeidere traf igaar kjøbmand Rabinowitz som netop er kommet hjem fra en tur til Tyskland hvor han har besokt Leipziger messen. Vor medarbeider bad ham fortælle om reisen og sine indtryk fra den store internasjonale varemesse hvilket hr. Rabinowitz elskværdigst gjorde.

Det var graat og regnfuldt veir da jeg den 19. august forlot Haugesund men det klarnet op under reisen og De kan derfor tænke Dem at jeg fik det allergunstigste første-indtryk av Tyskland dennegang – møtt som jeg blev av sommer og solskin og et sandt paradis av blomster og farver. Det fortalte saamen ikke meget om den elendighet og de vanskeligheter som vi dagstøt hører om fra Tyskland. 

Alt der ute ved kysten og langs Elbens munding var vakkert og fredfuldt og bar ikke spor av trængselskaar. Badestederne var for det meste forlatt av gjesterne men var nu befolket med ungdom som gratis moret sig i sandhaugerne. For en tilskuer saa som sagt alt utenfor ut til at være i den skjønneste orden men kom man indenfor i hjemmene var det nok anderledes. Der møter man baade sorgen og elendigheten efter krigen.

End det tyske arbeidsliv og den tyske industri – hvilket indtryk fik De herav?

Ja, jeg besøkte Hamburg paa gjennemreisen og her er det nok slut med idyllen. Der er et væld av røk og en ramling og hamring fra fabrikker og verksteder og en travelhet som aldrig før og det gir os et lite indblik i den intense kamp for tilværelsen som det tyske folk nu fører. Der er tusener og atter tusener av flittige hænder i arbeide for at gjenoprette det krigen har ødelagt og indhente det som er forsømt. 

Særlig merker man det paa skibsverfterne hvor der med fuld kraft arbeides paa at gjenreise Tysklands handelsflaate. Hvad der for tiden præsteres paa et verft som f.eks Voss & Blom kan man her vanskelig gjøre sig begreper om. En sakkyndig paa omraadet fortalte mig at man allerede nu av fartøier paa optil 3-4000 ton har like mange som før krigen. Og nu er turen kommet til de store dampere av hvilke der er flere under bygning. Dette og meget andet vidner om at nasjonen er paa god vei til at gjenreise det ødelagte. 

Og rygterne om statsbankerot?

Skal man dømme efter de uttalelser og de indtryk jeg nu fik dernede saa har rygterne absolut intet med virkeligheten at bestille. Forøvrig er det min mening at naar en nasjon er saa flittig og arbeidssom som den tyske, saa kan den ikke gaa fallit.

Merket De noget til den strænge toldvisitasjon som utlændingerne har beklaget sig saa sterkt over i det sidste?

Nei, jeg for min del blev overmaate elskværdig behandlet av toldmyndigheterne og de la mig ingen som helst hindringer iveien.

De var i Hamburg under den oversjøiske uke?

Ja og jeg skal si Dem at dem gav et ganske stortilet bevis for at Tysklands eksportindustri allerede nu har naadd meget langt. Hamburg er forøvrig en ret interessant by i disse tider fordi det kanskje er der man merker utviklingen sterkest. 

Ogsa paa det kulturelle omraade har Hamburg et forsprang fremfor de fleste andre tyske byer og der er mange interessante foreteelser at lægge merke til – ting som bærer bud om det nye Tyskland som er ifærd med at skapes. En student fortalte mig saaledes at der nylig i Hamburg er dannet en række ungdomsforeninger som har til formaal at hjælpe ungdommen til utdannelse, at drive sport og fremelske gode seder. Disse foreninger tæller mange tusen medlemmer og bevægelsen blir omfattet med en interesse som en vækkelse. Man forstaar saaledes at tiltrods for at krigens demoraliserende virkning endnu spores sterkt saa er der dog mange lyspunkter.

Og Deres besøk paa Leipziger messen?

Var interessant – overmaate interessant. Jeg var forøvrig den eneste forretningsmand fra Haugesund som var der – ellers var der mange norske forretningsmænd som var kommet for at kjøpe, ialt en 60-70. Derimot var der ingen norske utstillere. De norske forretningsmænd var velset alle steder og nøt stor tillid. Messens styre arrangerte saaledes en te for de norske og herunder uttalte formanden sig meget rosende om Norge. 

Man må også si til Leipzigs ros at byen forstår sin opgave som messeby og gjør det overordentlig hyggelig for den store strøm av fremmede som kommer til byen under messen. Hele byen stod i messens tegn og alle offentlige bygninger var lagt beslag paa, til og med universitetet. Iaar omfattet mæssen ialt 4-5000 utstillere og der var en sand flom av varer av nær sagt allt mellem himmel og jord. Mest fremtrædende var kanskje den tekniske avdeling som frembød en enestaaende samling kunstarbeider og en masse nye opfindelser.

Hvilket indtryk fik De av omsætningen?

Den var meget livlig, men der var dog et uhelf som virket adskillig hindrende da marken pludselig faldt saa voldsomt midt under messen. Det bevirket med det samme omtrent panik idet sælgerne pludselig selv av indenlandske kjøpere forlangte utenlandsk valuta eller guld. Kjøperne sammenkaldte imidlidertid et møte og nægtet dette. Trods dette og lignende vanskeligheter ble der dog under messen solgt for millarder og særlig til utenlandske kjøpere.

Var der nogen av de utenlandske utstillere som gjorde sig særlig bemerket?

Ja - Rusland. Ved siden av den tekniske avdeling vaiet en vældig rød fane og her hadde den russiske paviljongen sin plads Utstillingen var arrangeret av Centrosojus.

Og hvad syntes De om den?

Skal jeg si min mening saa lignet den mere et museum end en vareutstilling. Det første man fik øie paa var en række grafiske tabeller med russisk tekst som skulde fortælle om Ruslands økonomiske opsving siden revolusjonen. I et andet hjørne var plasert en mængde russisk økonomisk literatur over hvilken der hang en svær plakat som paa russisk fortalte at bøkene ikke var tilsalgs – hvilet selvfølgelig var overflødig at gjøre opmerksom paa. 

Av varer var der et ganske stort utvalg i pelsverk bearbeidet og ubearbeidet, likeledes var der medicinske urter samt endel husflidsarbeide og prøver paa mineraler. Men de indstriprodukter som Rusland pleiet at utstille før revolusjonen saaes ikke – hverken textil jern og staal gummi eller den før krigen betydelig metallurgiske industri var repræsenteret. 

Det nyttet saaledes lite med tabellerne naar faktum fortalte noget andet. Nei slik gaar det, fortsætter hr. Rabinowitz, naar troen paa det enkelte individs initiative og foretagsomhet forlates. Da rammes landets livsnerver, fordi den enkelte efter min mening er drivfjæren som sætter massen i bevægelse. Saalænge dette princip ikke anerkjendes, saalænge vil Rusland, dette av naturen saa rikt utstyrte land, aldrig komme paa fote igjen. 

Betydningen av den enkeltes indsats har man et glimrende bevis paa i Tyskland nu i Hugo Stinnes. Hva han har utrettet, hvad han har sat i bevægelse, formaar ikke en stat at gjøre ham efter. Og man er ogsaa nu vidne til at de allierte indlater sig i direkte forhandlinger med denne enkeltperson.

Hr. Rabinowitz fortalte tilslut at det trods de store prisstigninger i det sidste er meget billig at opholde sig i Tyskland. Og særlig er det billig at reise. En jernbanereise Hamburg Berlin paa 2. klasse koster saaledes ikke mer end 260 mark eller det koster med andre ord ikke mer end 40 pfenning pr. km at reise paa 2 klasse paa de tyske jernbaner. Og hvormeget det blir i norske penger kan enhver selv regne ut.

Moritz Moses Rabinowitz (født 20. september 1887 i Rajgrod i Podlasie voivodskap i Polen, død 27. februar 1942 i Sachsenhausen) var en norsk forretningsmann bosatt i Haugesund. 

Han var en av de første norske jødene som ble arrestert etter okkupasjon. Han ble etterlyst 10. april 1940 og arrestert 4. desember 1940, og deportert til Sachsenhausen der han døde.

Published by Scandinavian Jewish Forum

Scene fra innspillingen av
"Det drønner gjennom dalen"

Det drønner gjennom dalen er en norsk film fra 1937 som ble regissert av Olav Dalgard, og produsert for LO. Det drønner gjennom dalen er den andre i en «arbeider-trilogi». De to andre er Lenkene brytes (1938) og Gryr i Norden (1939).

Et spennende tidsbilde fra 1931 - arbeidsløshetens og elendighetens år i skogsbygdene i Norge. Filmen er viktig både som filmhistorie og samfunnsskildring. Vi får et innblikk i arbeidsforhold og klassemotsetninger mellom tømmerfløtere og skogseiere.

Filmatelier i Hestestallen

“Det drønner igennem dalene" på gamle Foss brygge. Innspillingen av fagforeningsfilmen begynner

Arbeiderbladet 

24 november 1937

«Filmatelelier» står det så fint på døren til den gamle hestestallen på Foss bryggeri. Hvem skulde nå trodd at den tomme bygningen der nede i dompa skulde bli så ophøiet på sine gamle dager!

Innvendig ligger stallen – nei atelieet – badet i lys. 40-50,000 watt er installert, samtidig med andre remedier for filminnspilling. Og en hel hytter er reist i et hjørne av hallen, bygget av en tilkalt fagmann fra Odalen, Erik Gjerstadberget, som vet åssen en fløter lever og bor og innretter sig som skal innspilles.

Hvorfor en fløter? Fordi den filmen som skal innspilles skal bli en film om skogsarbeiderne, om deres første fagforening og første streik, om deres kamper med skogeierne og streikbryterne, og deres første seier.

Filmen skal brukes som ledd i den store fagforeningskampanjen som Oplysningsforbundet arrangerer, og den skal kjøres på fagforeningsmøtene for medlemmene og deres familier.

Det er AS Norsk Film som innspiller den, manuskriptforfatteren er journalist. Haraldsen i «Vestfold Arbeiderblad», iscenesetteren er Olav Dalgard hans assistent er Fredrik Barth, fotografen Reidar Lund og lydingeniøren Fritz Gerhardt.

Det var første dagen igår og innspillingen skulde egentlig vært i full sving da vi kom dit. Men det første uhellet var allerede innstruffet, hvilket alle tok som et godt omen for arbeidet videre. Nesefisken er som kjent aldri bra.

Ida Rothmann t.v - fra filmen Fant innspilt 1937

Det var Ida Rothmann som var blitt lovlig forhindret fra å komme – Nasjonalteatret holdt fast på henne på prøvene til «Eva avtjener sin barneplikt» og følgelig kunde ikke filminnspillingen komme riktig igang. Der satt de andre skuespillerne sminket og parat, men måtte til slutt pakke sammen og gå igjen. De var kommet fra teaterprøve og skulde til forestilling og slik vil det fortsette hele tiden. 

Det vil bli en anstrengende tid fremover, men filmen skal være ferdig til nyttår og det blir den nok også. 

Hvorfor bruker dere ikke atelieret på Jar? spør vi Olav Dalgard. Det vilde bli for dyrt for oss. Denne filmen skal ikke koste mer enn en tredjepart av hvad en norsk film ellers koster, og da får vi greie oss så godt vi kan her.

Det ser forresten bra ut i stallen. Hytteinteriøret kunde ikke blitt ektere noe annet sted i verden. Jesus på veggen, tøi til tørk over komfyren, blanke kobberting og gamle tiner, hvitskurt bord, vugge. I en seng ligger en uttæret gutt, Per, som har fått «Svartmyrsjuken» hvilket er utlagt tæring. Den har han fått fordi han har ligget i den rå og trekkfulle Svartmyrskoja sammen med de andre fløterne.

Moren Laura sitter ved symaskinen og gamle bestemor Turi og tre småbarn er også inne. Men datteren Tordis, som skulde vært spilt av Ida Rothmann er altså ikke tilstede og det er sørgelig for nu skulde hun springe efter doktoren.

Per har bare noen timer igjen å leve og hans død blir som dråpen som bringer begeret til å flyte over. Knut, faren, kommer til å påta sig å lede streiken mot skogeierne som hverken vil gi fløterne skikkelig lønn eller ordentlige arbeidsvilkår. Streiken vil utvikle sig med stor voldsomhet. «Det drøner gjennem dalen» er da også filmens tittel.

Mange av utescenene kan bli filmet på bryggeriets tomt, og der vil byens borgere til slutt – det blir ved juletider – få se en stor brann.

Streikbryterne kommer nemlig til å sette fyr på «Svartmyrkoja» som er reist borte ved noen bjerketrær på tomten. Det er efter at de streikende og streikbryterne er kommet til enighet, og tvinger kaksene til å gå med på lønnstillegg for fløterne.

Streikelederen Knut spilles av Tryggve Larssen, og andre streikende av Kolbjørn Brenda, Bernhoft og Aage Pedersen. Blandt streikbryterne finner vi Bjarne Bøe, Gisti, Bolling og Jac. Fjeldstad, Bille og Qværnstrøm er kakser, Myrdal er kaptein og Harald Steen doktor. Gamle Turi spilles av Astrid Sommer, Laura av Ragnhild Hall og Per av Kaare Wicklund.

Arbeiderbladet
24 november 1937

Published by Scandinavian Jewish Forum

M A R M O R T R A P P E N

av 

Ida Rothmann

(1916 - 1942)

Ida Rothmann
Kilde: Arbeiderbladets Ukemagasin
September 1938

Frøken Elvira Olsen går opover marmortrappen som fører til det nettop utvidede Fotomagasin.

Elvira visste av tidligere erfaring hvad slike trapper kostet: Hadde hun kanskje ikke vært ansatt hos en fotograf i tre år som lærling med det forfengelige håp å bli ansatt med bedre lønn efter læretiden, fordi fotografen hadde rost hennes arbeid?

En dag fikk han sig en marmortrapp foran inngangen til sin forretning og lærlingen fikk sparken: «På grunn av inskrenkninger i den stille tid», som det stod på attesten. En ny frielev blev ansattt hos ham.

- Trappen er rød som blod.

- Er De dårlig? spør en dame.

Elvira ser opp: «Nei, jeg bare tenkte høit.

- Det må De ikke. Folk kan jo tro De er gal. Damen så på henne som om det var nettop hun som trodde det.

Elvira sender henne bare et blikk, og hvis det hadde kunnet tale vilde det ha sagt: Jeg er ensom – og så forferdelig lite De forstår!

Damen forsvinner og har for et øieblikk fått noe annet å fylle hjernen sin med enn påskeutstyr og hvad slags krem som passet hennes hud best.

- Blod –blod – blod, sier Elvira for hvert skritt hun tar opover trappen.

Forretningens bestyrerinne frøken Kristiansen er optatt med en kunde:

- Ja vi utfører arbeidet fort og til kundens fulle tilfredshet. He – he. Kanskje det skulde være en filmrull idag? De skal få 10 procent og filmen gratis fremkalt hvis De kjøper den her, sier hun med en tørr mekanisk stemme.

Kunden går tilfreds ut, forbi den lille flokken av arbeidsløse unge piker som står ved døren og leser på en plakat: «Alt for kunden»

- Er dere fra Arbeidskontoret? spør frøken Kristiansen og setter de utstående øinene sine fast på hver enkelt, - Er det ingen av der som har vært borte i film og slikt før? spør hun.

Pikene har ikke fått tid til å vise frem sine attester før de er utkonkurrert av en som sier: - Jo, jeg.

Elvira Olsen viser attesten sin.

- Kan De møte op imorgen klokken halv ni? Kom så skal jeg vise Dem hvor De skal være.

- Hvor lang er arbeidstiden? spør Elvira og følger efter frøken Kristiansen ut en bakvei, gjennem et rum hvor en ung pike står og rammer inn billeder.

- Det er frøken Paulsen. De to unge hilser på hverandre.

- Vil De vise frøken Olsen veien til atelieret der hun skal møte op imorgen, sier frøken Kristiansen, og fortsetter: Arbeidstiden er fra klokken halv ni til fem. Men mange ganger blir det jo litt senere. He – he.

- Hvor meget er lønnen? spør Elvira. Frøken Kristiansen sender henne et blikk. Visste hun ikke det?

- Å jo, det står på kortet, sier Elvira. Hun hadde for et lykkelig øieblikk glemt at det stod: Kroner femti pr. måned, på kortet fra Arbeidskontoret.

- Er De frisk? Er De sterk? spør frøken Kristiansen.
- Ja, svarer Elvira.
- Det er bra, kvidrer frøken Kristiansen.

Elvira går inn i bakgården der står et gammelt falleferdig trehus, hun går opover en smal bratt tretrapp, til sitt nye arbeidssted. Hun sitter ved klippemaskinen:

- Er det bare De alene her? spør hun en ung dame, frøken Pettersen som flyr frem og tilbake fra mørkerummet og inn på kvisten hvor Elvira sitter.

- Ja, svarer hun, - men nu blir det altfor meget for en før påskesesongen. De skal vel antagelig være her efter påske også ? spør hun.

- Elvira stusser. Jeg håper da det, svarer hun.

- Da blir det kraftig meget å gjøre. Da får De en øre for hvert billede De glanser og tre øre for hver film De fremkaller.

Plutselig bøier hun hodet fremover og holder sig for nesen med et lommetørklæ fullt av blod på.

- Blør De? Hold hodet bakover, sier Elvira forskrekket.

- Nei, svarer frøken Pettersen - doktor’n sa at en ikke skulde ha hodet bakover. Det går snart over.

Hun går bort til en benk som står under et lite vindu og tar en vekt som står på benken med den ene hånd, med den andre holder lommetørklædet for nesen. Hun leter frem opskrifter fra en liten eske, men får et nytt anfall og må opgi arbeidet. Hun går frem og tilbake. 

- Vil De ha et lommetørklæ av mig?

- Nei takk. Det går snart over, svarer frøken Pettersen.

- Kom det plustelig?

- Nei. I den senere tid kommer det oftere og oftere.

- Er det noe jeg kan hjelpe Dem med?

- Nei takk.

- Elvira stempler bildene. Hun bøier sig over stemplet for å lese: «Garantert førsteklasses arbeid.»

Frøken Pettersen og Elvira er endelig ferdig for dagen. Klokken er syv. De tar av sig forklædene som er våte av fremkaller, og de ser på sine underkjoler som det er store gule flekker på.

- Ja, en får veldig meget ødelagt her? sier frøken Pettersen – De skulde ikke ha tatt på Dem den underkjolen.

- Jeg visste ikke at frøken Kristiansen vilde la mig som var helt ny begynne med kjemikaliene straks. Jeg er jo bare ansatt som lærling vet De, og har femti kroner måneden for det

- Men pytt når jeg har fått den ødelagt så skifter jeg like godt ikke. Det er lurt det. Ha ha. 

Hun forsøker å le, men underkjolen kostet syv kroner hun måtte arbeid lenge for det.

Ute er det mildvær og frøken Petersen priser den varme vårdag ved å trekke på sig et par silkestrømper. De skal gi henne følelsen av å leve når hun endelig slipper ut.

- Er De snart ferdig så få vi følge, sier hun og brenner efter å komme ut.

Elvira snører skoene sine, hun ser bortover gulvet til et par høihælte, så reiser hun sig op og utbryter:

- Nei, noe så forandret som Dem. Hun ser på frøken Pettersen som har hatten kjekt på hodet og litt pudder og sminke i ansiktet – De er et helt annet menneske.

Frøken Pettersen smiler. Hun ser ut gjennem vinduet og med den ene hånden flytter hun vekten vekk, hånden stanser og med en trett bevegelse tar den hatten av frøken Pettersens hode:

- Huff, nå glemte jeg sannelig å veie op kjemikalier

- Og igjen er hun sitt annet jeg.

-Vi setter vann på gassen, så går det fortere, sier Elvira. Frøken Kristiansen blir så gæ’ern når vi bruker gassen. Vi må spare, svarer frøken Pettersen og setter vannet på kokeplaten.

- Å det er sant, roper Elvira. Jeg hadde på følelsen at det var noe jeg hadde glemt. Disse håndklædene som jeg skulde vaske, sa frøken Kristiansen, jeg får legge dem i vann i kasserollen efter at du har fått varmt vann, så står de og koker inatt.

De gir sig til å vente og forskjellige tanker farer gjennem hodene deres:

- Jeg får ikke se ham idag heller, tenker frøken Pettersen.

Elvira synes hun hører frøken Kristiansens stemme som et ekko.

- Jeg vil ikke sende de håndklædene bort på vaskeriet. Dem sliter så meget. 

Frøken Pettersen frøs i sine nye silkestrømper. Kvelden og natten hadde satt inn da de gikk hjemover.

Dagen etter:

Elvira står og gnir håndklædene og som til sig selv sier hun:

- Jeg kan ikke få dem helt rene, de er så gule.

- Tenk, er dem gule. Hvad skal vi gjøre ved det da? Tenk at dem er gule – kommer det ironisk fra frøken Kristiansen som er oppe for å hente noen forstørrelser.

Elvira svarer ikke, hun går med den tunge kasserollen med skiddent vann for å slå det ut.

- De må gå litt lettere på gulvet, sier frøken Kristiansen, veggene rister slik.

Elvira setter rent vann over gassen. Frøken Kristiansen nærmer sig faretruende:

 Har jeg ikke sagt at De skal bruke gassen minst mulig?

- Jo men –
- Ikke noe «men» De setter vann på om aftenen og om morgenen har De rent varmt vann til å lage fremkaller av.

- Men igår aftes, (Elvira var nødt til å si «men») la jeg håndklædene i vann og de kokte i natt, derfor er det ikke noe varmt rent vann idagmorges.

- De skal ikke svare bestandig når jeg snakker til Dem. De skal bare si Ja og nei. Forstår De?

- Ja.

- De må lære Dem til å inndele arbeidet mer.

- Hvordan skulde jeg gjort det da?

- Frøken Kristiansen ser aldeles rasende på Elvira som skynder sig å spørre?

- Skal jeg slukke gassen?

- Når De har satt den på, kan den godt stå, men husk på det til en annen gang, sier hun, som for å slå fast for den nye lærling, frøken Nyhus, at det er hun som har makten.

Frøken Nyhus er blitt satt til å sortere billeder. Frøken Kristiansen kommer et øyeblikk efter tilbake:

- Det er sant, sier hun, og henvender sig til Elvira og nu er stemmen helt forandret: 

- Vil De gå ned i kjelleren og gjøre rent dernede, tømme og flytte alle kassene som står der, gjøre så god plass der som mulig. Tømme det store karet som står der med vann fra ifjor og så gjøre karet rent. Vi skal begynne å fremkalle film der nede. Frøken Jensen gjorde det så pent der nede ifjor som et dansegulv. La mig nu se, frøken Olsen at De gjør det like pent, he hehe.

Elvira hadde ikke vært i kjelleren før. Hun svarer, ung og ivrig: -- Javel.

Frøken Kristiansen fortsetter: Så kan den nye damen, frøken Nyhus, overta kjemikaliene. Da kan hun først vise hvordan vi gjør det.

-Ja.

Etterpå kan De tømme den kassen som står i mørkerummet, men kom op med kassen igjen

-Ja. 

Og så kan De fylle koks i tønnen som står der ute. De triller den inn her og fyller den med koks og så triller De den ut igjen.
-Ja.

Og så kan De pusse vinduene her, ta ned gardinene, vaske og stryke dem og så kan De gjøre rent i alle hullene her – få det så pent som mulig – he he.

-Ja, svarer Elvira og tillater sig å spørre: Men billedene.

-Det skal frøken Nyhus klippe.

Javel, svarer Elvira og går igang: Kom her, frøken Nyhus, så skal jeg lære Dem å blande kjemikalier.

Elvira forklarer og frøken Nyhus lytter andektig til.

-Hvor meget lønn har De? spør Elvira.

Jeg har ikke noen lønn, svarer frøken Nyhus.

De arbeider gratis De da?

Jeg får jo lære, svarer frøken Nyhus og rører videre i en krukke.

Hvordan fikk De posten her? spør Elvira og heller varmt vann op i en liten øse.

-Gjennem avisen. Billett merk.

Dette er Hydrokinon, det blander vi til slutt for sig selv, sier Elvira tankefullt.

Frøken Paulsen fra forretningen nede i kjelleren til det gamle huset i bakgården. Hun setter en kasse fra sig og ser op: inn under taket ligger en pikeskikkelse oppå et par kasser:

-De er rene akrobaten jo. Pass så De ikke faller ned. Jeg hadde ikke tort det. Pass så De ikke faller ned. Jeg hadde ikke tort det.

De ler, og er dus – Pytt, dette er ikke noe, svarer Elvira – (hu-u Hun hoster av alt støvet som har satt sig fast i nesen og halsen mens hun klatrer forsiktig ned igjen.

-Imorgen skal jeg begynne oppe hos dere, sier frøken Paulsen.

-Skal du ikke fortsette i forretningen?

-Nei dem har tatt inn en ny dame som jeg har lært op til å ramme inn billeder, det blir visst litt skjevt av og til, men fort skal det gå. Ha ha. Nå skal jeg lære oppe hos here. Du liker dig i møkka?

Hm. Nei Jeg har tømt fire søplekasser med møkk. Jeg må vente med resten til kjører’n kommer. Det er morsomt å se hvoran alt forandrer ansikt.

-Ja værsågod. Frøken Paulsen rekker frem et lite speil som Elvira kaster et blikk inn i. Der ser hun en gammel kone med gråspent hår.

Frokostpausen en uke senere. Elvira står og sluker maten sin på grunn av plassmangel. To damer fra Kristiansand er blitt ansatt.

Tenk at frøken Pettersen er sluttet, sier Elvira.

Frøken Kristiansen ser op fra avisen hun holdt på å lese. Doktorn’ sa hun måtte være hjemme, sa hun men en kan jo aldri vite – så nå er hun sykemeldt.

Jaså, sier Kristiansand damene.

Hun gjorde billedene for mørke. Det må dere passe på ikke å gjøre, sier frøken Kristiansen.

Døren går opp og inn kommer frøken Paulsen, hvit i ansiktet og hender som er store og røde holder hun frem for sig: De blør jo, sier en av damene. 

Det kommer av stokken som vi hefter filmene på. Ah.

Hvor mange filmer er det idag da? spør frøken Kristiansen, det er det eneste som interesserer henne.

Foreløpig har jeg fremkalt og hengt op tyve, men det er kommet inn en hel haug nede i butikken.

Hun viser med armerne hvor stor haugen er og hvisker Ah, jeg gruer.

Det er to måneder senere: Fjortende april. I kjelleren kaster en rød liten lampe et svakt skjære av farve over et par bleke ungpikeansikter og av og til skjelver kroppene av dulgedgysnier. Lyden av papir og vann er det eneste som bryter stillheten. En vekkerklokke viser åtte.

Frøken Paulsen titter gjennen en film som forteller om påsken lykkelig mennesker, høi sol og varme.

Å huttetu – jeg orker snart – ikke – lenger. Vet du hvor lenge jeg arbeidet til skjærtorsdag? sier hun og bryter stilheten med ord.

Elvira bøier sig ned og legger en fjel under føttene sine: Men det var jo fridag da arbeidet du vel ikke?

Jo jeg måtte nok arbeide helt til klokken elleve om kvelden uten å få hverken mat eller drikke.

-Meget skal du få for det?

Ingen ting, sier hun som om det skulde være den naturligste ting i verden.

Elvira står med armen dypt nede i det kolde vannet for å lete efter film som har glidd av spikeren på stokken.

-At du vilde, sier hun oprørt. Selv har hun ikke tall på alle de timer hun har arbeidet overtid uten å få en øre ekstra betalt. Men fridagene måtte de vel få lov å ha, tenker Elvira.

Nå er klokken over åtte alt og enda har vi ikke spist noe tenker ikke frøken Kristiansen på om vi er sultne, om vi skal gå hjem eller ut og spise noe – rart at vi ikke får såpass fri som til å ta litt mat ute, sier Elvira.

Det samme sier mor. Tenker hun ikke på om der skal spise noe. Jeg får snart ikke lov å være her lenger, svarer frøken Paulsen.

Tror du ikke det er best vi spør om hvor meget vi skal ha i lønn eller akkord nå, frøken Kristiansen har ikke sagt noe hun.

-Så rart at hun ikke sier noe, svarer frøken Paulsen

Det er best vi spør.

Tror du vi blir ferdige med alle filmene ikveld?

Nede rumesterer de i kjellerrummet ved siden av og redselsslagne spør de: Er det noen der ute?

Frøken Kristiansen stikker hodet inn til de: Det er bare mig. Dere må bli ferdige med alle filmene idag.

Frøken Paulsen står med ryggen til.

-I natt hvisker hun.

Elvira snur sig: Jeg vil gjerne vite hvordan det blir – hvor meget jeg får for arbeidet – er det ikke akkord nå?

-Jo, svarer frøken Kristiansen. De skal herefter assistere frøken Nyhus med å klippe hennes bilder. Det får De en øre stykket for og så få De tre øre for hver film De fremkaller.

-Takk, sier Elvira og frøken Kristiansen er forsvunnet, hun vet at det blir som hun vil.

-Det er jævla lompent, utbryter frøken Paulsen – Du som har gjort optil fem hundre billeder pr dag og nå får vi skal få akkord da få du ikke assistere den flinkeste kopiersken? Skal du assistere frøken Nyhus så tjener du ikke mer enn sytti åtti øre dagen.

To timer senere: Klokken er ti.

Vi kan ikke gjøre mer, vi har ikke flere klyper til å henge op filmene med. Å heisann og hoppsann. Frøken Paulsen svinger med den tomme kurven.

Ja da er det ikke vår skyld vi har ikke flere klyper – vår samvittighet ren – å heisann.

De er trette i stemmen.

-Hvor meget har vi tjent idag tro? spør Elvira.

Idag? Hvor mange konvolutter har du nummeret?

to hundre og femti De bevilger sig et par minutter til å regne i. Tre kroner og 75 øre. Fra klokken ni dagen morgen til nu tretten arbeidstimer. Stopp, vi er jo ikke ferdige enda.

Vi må komme her imorgen og gjøre resten ferdig. Skal vi si klokken seks? Før de andre kommer? Det må vi.

All right. Kom la oss gjøre rent her før vi går.

Dagen efter. Frøken Paulsen og Elvira har møtt op til arbeidet klokken seks og er blitt ferdige med alle filmene fra dagen før og nu hjelper de til oppe på kvisten. Klokken er 7 om eftermiddagen og Elvira opdager først nu en liste som er slått op på veggen med en tegnestift.

-Hvad skal det bety? spør hun.

En av Kristiansands damene svarer: Vi skal begynne å arbeide i skift nå forstår De. Det er en liste som frøken Kristiansen har laget igår.

Elvira leser: Frøken Nyhus assistenten, frøken Olsen den femtende fra klokken halv ni til klokken fem (17).

Kristansandsdamen fortsetter: Jeg kom klokken to idag og skal fortsette til klokken til ikveld. Neste uke er det omvendt. Da skal De komme klokken to.

-Hvorfor har Dere ikke sagt fra før? spør Elvira som har vært der fem timer lenger enn det stod på listen at hun skulde.

Kan jeg ikke gå da? Frøken Nyhus har jo heller ingen flere billeder?

Jo det er klart, svarer de andre 

Adjø da!

Adjø da!

Dagen efter: Elvira stormer inn på kvisten, slenger av sig kåpen, tar på sig arbeidsforklær. Himmel, fire minutter for sent.

Hun skynder sig å gjøre alt det arbeid som ikke regnes med i akkorden men som allikevel tar tid: legge i ovnen, tømme kassene etc. Det var hennes arbeid. Hun vasker hendene mens hun sier:

Synes dere ikke det er på tide at vi sluttet oss sammen og krevde ordentlig betalt for overtidsarbeid slik som det er overalt nå?

Hun har ikke merket frøken Kristiansen som er kommet inn og har hørt det siste. Frøken Kristiansen går rett bort til Elvira:

-Jeg må nok si Dem op frøken Olsen. Det går ikke an å gå slik som De gikk igår. De viser for liten interesse for arbeidet.

Elvira står som lammet uten å si et ord.

Frøken Kristiansen fortsetter: Jeg har ikke hatt den nytten av Dem som jeg hadde tenkt. De har en ukes opsigelse.

Elvira svarer ikke, bare lurer på hva det er frøken Kristiansen hadde «tenkt», litt neseblod kanskje, da hadde De vel vært fornøid, vel? tenker Elvira og ser døren som lukker sig efter frøken Kristiansen.

Elvira river av sig forklæet. Ikke en dag lenger. Men så lett er det ikke for slaven å fri sig, hun tar det på sig igjen, går ut i mørkerummet til lærlingen som går uten lønn, frøken Nyhus: Er det noe jeg kan hjelpe Dem med?

-Nei takk, svarer frøken Nyhus, ikke før om en time. Da får jeg tyve bileder til ferdig som De kan glanse.

Elvira går inn igjen på kvisten, tar av sig forklæet.

Idag skal jeg ha noe nytt å gjøre, jeg går ikke hjem før jeg har noe nytt. Hun pakker inn arbeidsskoene det ødelagte forklæ, tar på sig kåpen og rekker hånden til de forskjellige. Ja adjø da og takk for – nå.

Elvira Olsen går nedover en smal bratt tretrapp med en pakke under armen og imens vokser marmortrappen op rundt omkring og tusener av unge høkrer sin ungdom bort i skyggen av dem.

Kom igjen om et par dager så skal jeg se hvad De har tilgode, sier forretningens bestyrerinne frøken Kristiansen til Elvira som er inne for å hente det lille hun har tilgode.

Hun kommer tilbake et par dager senere: Værsågod, sier frøken Kristiansen, en krone og tolv øre.

-Men dette er bare for billedene, svarer Elvira. De sa jeg skulde ha tre øre for hver film jeg fremkalte også. Det blir tre kroner og fem og syttti øre. Hun hadde arbeidet i atten timer for det.

-Nei, det har jeg aldri sagt, sier frøken Kristiansen og smeller kassen igjen efter sig.

Alt for kundene, leser Elvira for siste gang i Fotomagasinet og forsvinner nedover et par marmortrapper.

Kilde: Arbeiderbladets Ukemagasin

September 1938

Ida Rothman (Rottmann), som gift Ida Gorvitz, (født 1916 i Kristiania, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var en norsk skuespiller og forfatter.

Hun var elev ved Nasjonalteateret fra 1934 til 1937, og medvirket også i flere norske filmer, blant annet «Fant» fra 1937 og «Det drønner gjennom dalen» (1938). I den sistnevnte spilte hun mot den senere lederen for noen av de første norske styrkene i Storbritannia under krigen, Martin Linge (1894-1941).

I 1939 ga hun ut boken «Største kunsten – dog på egne ben å stå», på eget forlag. Boken er en sosialrealistisk novellesamling med sterke selvbiografiske trekk. Jødisk Museum i Oslo har et eksemplar av boken i sine samlinger.

Den 8. august 1942 giftet hun seg med Elias Gorvitz (1911-1943). Paret bosatte seg hos hans familie på Bekkelagshøgda i Oslo. I november samme år ble de begge deportert med skipet DS Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Ida var gravid i sjette måned da hun ble sendt i gasskammer og drept den 1. desember 1942.

En snublestein med hennes navn er satt ned i ved adressen Arups gate 2 i Oslo.

Published by Scandinavian Jewish Forumwww.scandinavianjewishforum.com