SIGRID UNDSET

“"Alle mine levedager lengtet jeg både efter å gå den rette veien og gå mine egne villstier like fullt."

Sigrid Undset

Det ble sagt om Sigrid Undset at hun var det første mannfolket som ledet Forfatterforeningen. Men da krigen var over, glemte de henne - også hennes store innsats lenge før 2. verdenskrig. Undset var blant de første i Europa som engasjerte seg i et hemmelig nettverk for å hjelpe jøder på flukt allerede tidlig på trettitallet.

 

Sigrid Undset (født 1882 i Kalundborg i Danmark, død 1949 på Lillehammer, Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». 

På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Nordover gjennom Gudbrandsdalen og et bombet Andalsnes, kom hun seg videre inn til Sverige med hjelp fra motstandsbevegelsen i Mo i Rana. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag. 

Hun var dessuten tidlig ute med å advare mot Hitler-Tyskland og det fascistiske livssynet. Undset kom en rekke ganger i åpen konflikt med andre forfattere, ikke minst Knut Hamsun. 

I romanen Ida Elisabeth (1932) advarer hun sterkt mot å behandle sine nærmeste som første- og andre-rangsmennesker. I essayene fra samme tid advarer hun mot nazistenes rasehygiene. I romanen Den trofaste hustru (1936) diskuterer romanfigurene den fremvoksende ideologien som farlig tankegods. Hvor rett hun hadde måtte hun erfare smertelig da hennes sønn Anders 1942 falt i kamp mot tyskerne. 

Selv ble hun tvunget til å flykte til USA, hvor hun straks tok til å arbeide for frigjørelsen av Norge. Hun forfattet opprop til motstand og holdt en rekke taler i radio. En samling Artikler og taler fra krigstiden ble utgitt etter hennes død (1952). 

I erindringsboken Lykkelige dager (1942) skildret hun det frie livet før krigen. Nordmennene i eksil skulle huske hva de kjempet for. Etter at hun var returnert til Norge i 1945, ble hun i 1947 hedret med storkorset av St. Olav ”for fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet”. Undset døde i 1949.

Ved den tyske invasjonen i april 1940 rømte hun. På veien stoppet hun på Otta og holdt en radiotale som skal ha fått Goebbels til å øyeblikkelig å forby bøkene hennes. Reisen gikk gjennom Sverige og Sovjetunionen til Vladivostok og via Japan til USA. Der arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en ivrig patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Etter krigen reiste hun hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer.

I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak.

I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St. Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.» Undset var den første kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelse.

Kilder:

Sigrun Slapgard er journalist og forfatter og har skrevet bok om Sigrid Undset "Dikterdronningen" se detaljer her.

Published by Scandinavian Jewish Forum.

Eva Scheer (1915 - 1999) Kilde: Wikipedia

EVA SCHEER 
1915 - 1999

"Det er livsnødvendig å redde den kultur Hitler ville utrydde. Det har blitt min livsoppgave. Hvis jeg har kunnet være med på å redde den minste lille smule av dette, har jeg ikke levet forgjeves».

Eva Scheer ble født for hundre år siden (1915). Hun var en norsk-jødisk forfatterinne, kulturarbeider og oversetter. 

Hun er særlig kjent for bøkene sine med handling fra det litauiske shtetl-miljøet og en formidler av jiddisch eller jiddisk. Navnet jiddisch som betyr «jødisk» eller «jødisk tysk" er fra den germanske språkgruppen og er en blanding av tyske dialekter, med mange lånord fra hebraisk.

Fram til 1940 var jiddisk litteratur og presse i en blomstringstid. Ønsket om å opphøye jiddisk til nasjonalspråk fikk etterhvert mindre betydning som litterært språk da interessen for hebraisk vokste paralellt med sionismens framvekst.

På 1800- og 1900-tallet benyttet mange jødiske forfattere seg av språket i det landet de bodde i. Eva Scheer behandlet skjønnlitterære emner på sitt nasjonale språk og hadde rike kilder i sin bestemor Golde Scheer's fortellinger. Gjennom den muntlige tradisjon, hvis mål var å formidle den jødiske kultur, fant Eva sine historier.

Olga Golde Scheer, født Samelan (1862-1942), meddelte sine livserfaringer fra sitt hjemland Litauen, tidligere Russland, hvor familien levde i stor fattigdom. Som jøder fikk de erfare pogromer (russisk for ‘ødeleggelse’). 

Golde og mannen Marcus var blandt de 2 1/2 millioner som flyktet fra Russland til Europa og Amerika mellom 1881 til 1914. Golde slo seg ned i Norge i 1905.

Et tiår seinere, i 1915, ble barnebarnet Eva født. Golde underviste barnet i morsmålet gjennom fortellinger, folkelivsskildringer med religiøse og verdslige temaer fra hennes rike jødisk kulturarv. Slik åpner Golde døren til historiske kilder og et rikt kulturliv av virkelighet og eventyr.

Krigen i Norge fikk et katastrofalt utfall for de norske jødene. Den 26. november 1942 la lasteskipet M/S "Donau" fra kai med 532 norske jøder om bord, deriblandt Olga Golde Scheer, da 80 år gammel, var om bord på båten sammen med hennes to døtre, tre svigersønner og fem barnebarn.

Golde kom ikke tilbake. Hun ble sendt til Auschwitz hvor hun ble drept den 1. desember, 1942. Ingen kom tilbake.

Barnebarnet Eva Scheer overlevde krigen. Hun skrev seinere: "Det er livsnødvendig å redde den kultur Hitler ville utrydde. Det har blitt min livsoppgave. Hvis jeg har kunnet være med på å redde den minste lille smule av dette, har jeg ikke levet forgjeves".

Eva Scheer førte etterhvert historiene i pennen. Bjørn Gabrielsen skriver i DN at gjennom hennes fortellinger er stemmen til bestemor Golde "en forteller som forventer at tilhørerne forstår at «Meishe Rebbeinu» betyr «vår lærer Moses» og at «svues» er den jiddische måten å omtale «den jødiske pinsen» på i høytiden shavuot. Dette er slik man forteller eventyr til barn man respekterer."

Eva Scheer arbeidet ca. to år som korrespondent i "Verden Idag" i begynnelsen av 1950 årene. Allerede før den tid begynte hun som “fast leverandør” til artikler, egne spalter, og bokanmeldelser i "Vårt Blad". Hun var stifter av Norsk Oversetterforening, samt bokanmelder for Arbeiderbladet. 

Eva Scheer ble Norges faste korrespondent for "The Jewish Chronicle» i begynnelsen av 50 årene. Hun ble fra 1951 knyttet til "Folkeakademiene" og fortsatte i 23 år.

Hun reiste samtidig for "Forsvarets Velferdstjeneste" som foredragsholder. Hun var medlem av styret i Norsk Litteraturkritikerlag fra 1976-1982 og styrets representant i Norsk Kunstnerråds representantskap i flere år.

Eva Scheer var kjent for sine kåserier i «Nitimen» under navnet Krydder­damen. Fra 1977 var hun styrets representant i Nordmannsforbundets komite for bidrag til oversettelser. Hun var med i en rekke leksika, oppslagsbøker, skolebøker, antologier, bl. a. "Jødiske fortellere" og eventyrbøker, Kultur og Vitenskapsdepartementets stiped for eldre fortjente kunstnere, samt diverse reisestipendier fra Norsk Forfatter og Oversetterfond.

Kilder:
Wikipedia
Hvem er hvem i norsk kulturliv

Fortellinger om det sørlandske holocaust

av Thomas V.H Hagen, 

Gro Kvanvig, Roger Tronstad

JAKTEN ETTER JØDENE PÅ AGDER

"I Kristiansand fantes det i 1940 to forretninger med jødiske innehavere. Den ene ble stengt i 1943, den andre ble ”fornorsket” og fortsatte sin virksomhet.

I boken "Jakten etter jøder på Sørlandet" finnes historier om jøder som flyktet og om nordmenn som hjalp dem. 

Boken viser også at enkelte sørlendinger gjerne hjalp til i nazistenes forsøk på total tilintetgjørelse av de norske jødene. Samlet sett gir disse fortellingene et viktig bidrag til å forstå jøders livsbetingelser i Norge i det 20. århundre."

Stiftelsen Arkivet

Stiftelsen Arkivet 1945 Riksarkivet, Norge

Arkivet, Gestapos hovedkvarter 1942-1945. Herfra holdt Gestapo fra januar 1942 et våkent øye med den jødiske aktiviteten i landsdelen. Fra høsten 1942 kontrollerte Gestapo at den landsomfattende aksjonen mot de norske jødene ble gjennomført også i Agder. Når det kom til stykket, viste NS og norsk politi betydelig grad av initiativ i gjennomføringen av de ulike tiltakene.

TRAKASSERING

Julius og Rösi Fein bodde i Stavanger, der de drev butikk. Julius var født i Litauen i 1885, og kom første gang til Norge – og Arendal – i 1904. Under første verdenskrig traff han den sju år yngre Rösi i Tyskland. De giftet seg og slo seg ned i Stavanger. 

I 1938 åpnet ekteparet kortevareforretningen Feins Magasin AS i Dronningens gate 56 i Kristiansand. De pendlet mellom Stavanger og Kristiansand. Når de var i Kristiansand, bodde de i en leilighet i bakbygningen i gården. 

I mai 1940 fikk politiet i Kristiansand melding om at alle jødiske forretninger skulle merkes som «jødeforretning». Initiativet var tysk, men det var norsk politi som gjennomførte aksjonen. De to skiltene i vinduene på Feins Magasin ble hengende helt til november 1940, lengst i Norge, trolig på grunn av manglende lokal motstand. I 1943 ble butikken stengt, fordi eierne var jøder. I august ble kassabeholdningen beslaglagt og varelageret solgt. Det som fantes av innbo, ble også solgt.

«Likvidasjonen» av Feins Magasin ble annonsert i Fædrelandsvennen og NS-avisa Fritt folk. Pengene fra salget ble satt inn på en felles konto for inndratte formuer. Alt dette arbeidet ble forestått av en oppnevnt bobestyrer, som var NS-medlem og lensmann i Søgne. Etter dette sto butikklokalet i Dronningens gate tomt.

ARRESTASJON

Fra 1940 til 1945 var Kristiansand kretsfengsel stort sett fylt til randen av fanger. De fleste var norske motstandsfolk, men det var også en del utenlandske krigsfanger som passerte, i tillegg til en og annen kriminell. Flere jøder var også innom kretsfengselet, fra korte passeringer under transport fra Vestlandet til Oslo, oppad til flere måneder. 

En transport gjorde et kort opphold i Kristiansand en natt i slutten av november 1942. Blant fangene var Edith Reichwald, den eneste norskfødte jøden over 18 år som hadde en tilknytning til Agder under andre verdenskrig, og hennes to år gamle sønn Harry. 

Ganske nøyaktig tre år tidligere, rett etter utbruddet av andre verdenskrig på kontinentet, hadde Edith flyttet til Kristiansand sammen med sin mann, for å overta driften av farens renommerte klesbutikk i Rådhusgata 6. Etter bare noen få måneder flyttet de tilbake til Vestlandet, for å bo nærmere familien. 

Nå var Edith tilbake i denne byen, som heller ikke denne gang kunne tilby noen trygghet. Edith og Harry var sammen med flere slektninger og bekjente fra Rogaland, jødiske kvinner og barn, på denne transporten. De var alle blitt arrestert den 26. november. Edith og de andre fangene ante ingenting om hvor de skulle. Neste dag ankom de sin foreløpige destinasjon, NS-myndighetenes fengsel Bredtveit i Oslo.

VILLE BLI NORSK

Viktor Fischer var født i Timisoara i Romania i 1905. I 1930 kom han til Norge. Han var utdannet tekstiltekniker og ble raskt ansatt ved Nye Høie Fabrikker på Mosby. 

Viktor var arbeidsinnvandrer som kom til Norge med sin ekspertkompetanse, slik folk utenfra alltid har kommet til Norge, og har fortsatt å gjøre det siden. På Høie Fabrikker ble Viktor med årene en uunnværlig medarbeider. 

Da han søkte norsk statsborgerskap i 1939, ble søknaden varmt anbefalt av arbeidsgiver, men likevel ikke innvilget av Justisdepartementet. 

I mars 1942 måtte Viktor fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». På spørsmålet om det fantes «innslag av jøder» i ektefellens familie, svarte han benektende. Likevel ble han arrestert i forbindelse med massearrestasjonen av mannlige jøder i Norge 26. oktober 1942. 

Faktisk var behandlingen av jøder i «blandingsekteskap» usedvanlig hard i Norge. Vanligvis ble ikke jøder i denne kategorien arrestert, selv ikke i Tyskland. I tre dager ble Viktor holdt i Kristiansand kretsfengsel, før han ble sluppet fri. Det var noe myndighetene ikke hadde full klarhet i, og som gjorde at Viktor ikke ble sendt videre. 

Den 25. november ble han imidlertid arrestert igjen, og denne gangen ble han ført til Bredtveit i Oslo. Ektefellen Astrid ble også arrestert den 25. november, men hun slapp ut igjen samme dag, da politiet skjønte at hun ikke var jødisk

.

GODE HJELPERE

I 1937 kom Marianne Hauke og mannen Paul til Norge som politiske flyktninger med hjelp fra Arbeidernes justisfond. Året etter flyttet de til Kristiansand. 

Allerede om morgenen 9. april 1940 forlot paret leiligheten i Kuholmsveien og rømte ut av byen. Ettersom hun var jøde og han var sosialist, regnet de det som sikkert at de ville bli etterlyst med en gang tysk politi var på plass i Kristiansand. 

Og det stemte. Sammen med sin ettårige sønn lå paret i dekning ved Justvik i noen få dager, før de kom seg videre til Birkeland. I denne bygda ble familien på tre tatt imot med åpne armer. De fikk mat, husly, omsorg og beskyttelse. 

Først bodde de på gården Froholt, senere på Bratsberghytta i Breddalsheia. I juni bestemte de seg for å forlate bygda. Det var farlig å oppholde seg lenge på ett sted. Mange visste om dem, og noen kunne komme til å snakke. De dro videre mot Oslo.

«UKLAR RASEMESSIG STATUS»

I likhet med Marianne Hauke, kom også Friedrich og Grete Doller til Norge i 1938. Friedrich var født i Østerrike i 1894. Han var ekspert i eddik, og tok raskt kontakt med eieren av Grimstad Gartneri, for å diskutere mulighetene for å etablere en fabrikk for framstilling av eddik, sennep og syltede agurker og rødbeter. Edikkbryggeriet sto klart i 1940, med Friedrich som bestyrer.

Driften gikk så bra at det snart ble lagt planer for å bygge en helt ny, større fabrikkbygning. Denne sto ferdig i juni 1942, en betongbygning i fire etasjer. Mannen som eide Grimstad Gartneri, var Mons Fuhr, NS-medlem og ordfører i Grimstad. 

Bedriften samarbeidet nært med den tyske okkupasjonsmakten, og tjente gode penger. Friedrich og Grete Doller ble ikke arrestert høsten 1942. Grunnen var at tysk og norsk politi ikke kjente til deres jødiske bakgrunn. 

Mens etterforskningen pågikk, la til og med den fryktede Gestapo-sjefen på Arkivet, SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, inn et godt ord for Friedrich Doller, og forsikret at han ikke var jøde. Dermed ble ikke ekteparet Doller arrestert før i oktober 1943. 

På dette tidspunktet hadde Gestapo på Victoria terrasse i Oslo konkludert med at ekteparet var «fulljøder». Friedrich og Grete ble sittende hele tre måneder i Kristiansand kretsfengsel, før de ble de overført til Grini fangeleir utenfor Oslo. Med en gang ekteparet var blitt arrestert, fikk Mons Fuhr fullmakt til å ivareta ekteparets interesser inntil videre.

ALDRI ARRESTERT

På Arnevik bodde Gisela Wilmersdoerffer fra Augsburg i Bayern. 71 år gammel kom hun til Norge som tysk flyktning sommeren 1939. Til tross for at myndighetene visste at hun var jøde, ble hun ikke arrestert i november 1942, samtidig med de andre jødiske kvinnene i Norge. 

En del senere ble det lokale politiet gjort oppmerksom på dette. En kvinnelig lege, som var medlem av NS, ble sendt ut til Arnevik for å undersøke Gisela. Etter besøket skrev legen en rapport der hun frarådde arrestasjon, under henvisning til Giselas høye alder og dårlige helse. Dermed ble hun ikke arrestert.

I SKJUL PÅ SØRLANDET

Familien Salit på fem fra Oslo lå i skjul på Borøya en periode under andre verdenskrig. De må ha ment at de var tryggere der enn i hovedstaden. Moren Eva og datteren Mary tok likevel sjansen på å ta en tur inn til Oslo for å hente noe. De ble oppdaget og arrestert. 

Akkurat hvor familien oppholdt seg på Borøya, er ikke allment kjent. Noen vet det helt sikkert. Det er et mål at det med tida blir færre slike «hvite flekker» på kartet over jødenes ukjente historie i Agder under andre verdenskrig. Kanskje leser noen dette, og får lyst til å fortelle?

FANGELEIR

Berg var en internerings- og fangeleir ved Tønsberg som ble opprettet av det norske statspolitiet i 1942. Leiren var direkte underlagt Politidepartementet, og fungerte blant annet som oppsamlingssted for jødiske kvinner og menn før deportasjon. 

De norske fangevokterne på Berg, også kalt «Quislings hønsegård», var beryktet for sin råskap og brutalitet. Den 25. november 1942 befant det seg tre mannlige jøder fra Agder på Berg: Viktor Fischer, Bernhard Kletzewski fra Kvinesdal og Paul Schles fra Lillesand. Det var meningen at de skulle deporteres.

DEPORTASJON 

Over 770 norske jøder ble deportert fra Akershuskaia i Oslo i 1942 og 1943. Det var norsk politi som foretok arrestasjonene og som fraktet dem til Oslo havn, godt hjulpet av norske drosjesjåfører. Før det hadde norske tjenestemenn registrert sine jødiske landsmenn og sørget for å stemple en «J» i passene deres. 

Fangevokterne i Berg fangeleir og i Bredtveit fengsel, var norske. Med andre ord var det først på Akershuskaia i Oslo at tyske SS-tjenestemenn fysisk overtok den prosessen som førte til at en tredel av den jødiske minoriteten i Norge ble drept. 

Den første transporten forlot Utstikker 1 på Amerikalinjens kai torsdag den 26. november 1942. DS «Donau» førte 532 norske jøder til Polen. Julius Fein og Ediths mann, Hans Reichwald, var blant passasjerene. Hvordan gikk det så med dem vi har hørt om?

Julius Fein og Hans Reichwald ankom Auschwitz om kvelden den 1. desember, og overlevde begge den første seleksjonen. Julius døde av utmattelse etter noen måneder. Hans ble trolig gasset i hjel i januar 1943. Konene deres, Rösi og Edith, ble deportert fra Akershuskaia den 24. februar 1943, med DS «Gotenland». 

De fleste fra denne transporten, kvinner og barn som hadde sittet på Bredtveit siden november 1942, ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst til Auschwitz-Birkenau den 3. mars. Enkelte jøder hadde blitt deportert også før høsten 1942. En av de første var Ediths far, Moritz Rabinowitz. Moritz ble sendt til Sachsenhausen så tidlig som i mai 1941, hvor han døde av mishandling og utmattelse etter ni måneder. 

Hvem som ble deportert og ikke, var ikke resultat av tilfeldige avgjørelser eller individuell behandling. De som skulle utryddes, var de som falt innenfor den nazistiske definisjon av begrepet «jøde». Gestapo i Oslo ble først kjent med de nøyaktige deportasjonsreglene om kvelden 25. november 1942.

Meldingen fra Adolf Eichmanns kontor i Berlin var at mannlige jøder i «blandingsekteskap» ikke skulle deporteres. Blant de mellom 60 og 70 mannlige norske jødene som av denne grunn unnslapp døden, men dog ikke skammen ved å overleve, var Bernhard Kletzewski, Paul Schles og Viktor Fischer. 

Stiftelsen Arkivet

Viktors tilfelle gjaldt enda en grunn til at han ikke skulle deporteres: han var rumensk statsborger, og jøder fra «forbundne stater» skulle heller ikke deporteres. I juli 1943 slapp Viktor ut av fengsel for tredje gang. Etter dette var han en «fri» mann resten av krigen. 

Både Bernhard og Paul satt på Berg til mai 1945. Om kvelden den 1. mai 1945 ble jødene på Berg beordret til å barbere seg og ta på rent tøy. De forsto at de var plukket ut til transport, men de fikk ikke vite hvor de skulle. 

Om natten ble de hentet av tre kjøretøyer. Først da Paul var kommet om bord i bussen, fikk han vite at fangene som var tatt ut til transport, nå var å anse som løslatt, og at de derfor skulle til Sverige. 

Bernhard var blant de svært få som ikke kom med på denne transporten. Han måtte bli på Berg helt til den 8. mai. Marianne og Paul Hauke greide å komme seg over til Sverige. De flyttet tilbake til Kristiansand etter krigen, og bodde der fram til 1957.

Friedrich og Grete Doller ble arrestert på et så sent tidspunkt at de ikke havnet i Auschwitz. Først etter ti måneders fangenskap i Norge, ble de deportert i august 1944. De havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Gdansk i Polen – og overlevde. Etter krigen vendte Doller tilbake til Grimstad. Mot Mons Fuhr og Grimstad Gartneri ble det reist økonomisk landssviksak. Friedrich døde i fødelandet Østerrike i 1969. Når Grete døde, vet vi ikke.

Gisela Ilmersdoerffer opplevde det høyst usedvanlige å få leve i frihet i Norge gjennom hele krigen, uten noen gang å bli arrestert. Ved særlig dårlig helse kan hun forresten ikke ha vært i 1943. Hun døde i 1969, 101 år gammel.

Alle jøder som hadde fast bopel på Agder under andre verdenskrig, kom til å overleve. Elleve jøder med tilknytning til Agder gjennom opphold, arbeid eller forretningsdrift, ble drept: Borøya-flyktningene Eva og Mary Salit, de fem personene hjemmehørende i Rogaland som hadde forretninger i Kristiansand, og – i tillegg – fire personer hjemmehørende i Aker (Oslo) som arbeidet i Vest-Agder. 

Fortellingene fra Agder viser at det nazistiske maskineriet virket som det skulle også her, til tross for at det bodde svært få jøder i landsdelen. Samtidig er historien om jødene i Agder en historie om unntaksfortellinger: fortellinger om flukt og nordmenn som hjalp, om personer som skulle ha blitt arrestert, men ikke ble det, om personer som ble arrestert, men ikke deportert fordi de var gift med «ariske» kvinner, og om personer som ble arrestert og deportert, men likevel overlevde. Destruksjonsprosessen var – takk og lov – ikke ufeilbarlig.

                                                                                                      

Med takk til Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet og PhD-student ved Universitetet i Agder for tillatelse til gjengivelse av artikkel.






Published by Scandinavian Jewish Forum