Scandinavian Jewish Forum

LEIF WOLFBERG

I ei lov av 7. april 1933 hadde rikskanslar Adolf Hitler fastsett at folk med jødisk bestemor eller bestefar skulle misse offentlig embete og stengast ute frå visse andre yrke. To år seinare kom ei skarpare lov som sette forbod mot giftarmål og samliv mellom folk av jødisk og germansk ætt. 

Dei miste statsborgarretten og vart stengte ute frå høgskolar og universitetet. Seinare kom nye lover, som til slutt gav jødene mindre rettsvern enn ein hund. Nazistane hadde lett spel. Antisemittismen sat djupt, men var ikkje alle stader aktiv og slett ikkje i Norge. Likevel, aksjoner mot dei norske jødane hausten 1942 opprørte ikkje nordmennene så sterkt som fleire andre aksjonar, enda jødeaksjonen var den langt blodigaste. 

Av ca. 760 norske jødar som vart deporterte, overlevde 25. Alle nazistiske aksjonar i Norge bleiknar samanlikna med denne. Her førte fienden, utan noen militære grunnar, systematisk krig mot spedbarn, mødrer, fedrar, oldingar, friske og sjuke av ei bestemt ætt og drap dei fangenskap, eit fangenskap som kunne vere verre enn døden. 

Dei fekk avgjerande hjelp av NS- politi over heile landet til å fange desse nordmennene. Ofte fekk okkupanten også hjelp av andre politifolk, som ikkje forsto kva dei var med på og som heller ikkje kunne nekte å utføre ordre. Norsk politi sto under okkupantens kommando. Men mange politimenn var samtidig aktivt med i arbeite for å varsle dei som dei skulle hente.

Leif Wolfberg var fødd i Litauen i 1914, same året den første verdskrigen braut ut. Faren hadde tidligare levd i Norge. Der hadde han gifta seg og fått to søner og ei dotter, alle fødde i Oslo. 

Under den russiske revolusjonen vart dei tvangsflytta langt innover i det austlige Russland. Det var i den perioden Fritjof Nansen virka der borte med sin store hjelpeaksjon. Leif (i Litauen Leiba) hugsa ikkje mye av nøda, anna enn at ho var stor. 10-11 år gammal sendte familien han til Norge, og han kom til å bu hos morsøster si i Trondheim. 

Der hadde han si lykkelige tid. Han fekk mat, hus, og klær, venner og lærdom. Leif Wolfberg hadde musikk i blodet, og han vart tilsett som fiolinist ved Trondheim symfoniorkester. Seinare vart han fiolinist ved Nationaltheateret, og han tok seg deretter freelance-jobbar på kafear og restauranter. 

Så kom invasjonen. Han sto på Karl Johan og såg soldatane marsjere inn frå Fornebu. Familien levde ennå i Litauen, som litt om senn vart okkupert av russarane. Men han var ikkje redd for framtida, han var uvørden, hadde god helse og levde bra.

Det vart snart vanskelig å vere jøde, om ein spilte aldri så godt. Når kan kom på podiet og tok fiolinen, merka han olme blikk frå dei uniformerte. Han tok til å kjenne seg utrygg, men det var ingen grunn til å klage. Han hadde då berre seg sjølv å tenke på. Det var ikkje i hans tankar å rømme til Sverige.

Antisemittismen braut innover tidlig i 1941, fylte avisene, plakat tavlene, husvegger og telefonstolpar, strømte ut over eteren og skapte ein hissig larm, som folk etter kvart vente seg til. Avisbilde av karikerte jødar, pynta med davidsstjerna, vart vanlig kost. 

Snudde ein hovudet mot telefonstolpane, hang same bildet der, skrudde ein på radioen, kom det inn gjennom øyra, ein hørte om korleis jødane utbytte ærlige ariske menneske. Denne flaumen kunne ingen verje seg mot. Kampanjen var sentraldirigert, men hadde mange tusen aktive lokale hjelparar. Raseriet som var bygd opp gjennom lang tid, gjekk over til galskap. 

Leif Wolfberg vakna og trudde han såg kva veg det var. Ein dag kom han i snakk med ein tømmerhoggar frå Orje, som lova å vise han vegen til grensa. I april 1942 drog han til Orje for å orientere seg, reiste så til Oslo og pakka sakene sine. Han kom tilbake til Orje til avtalt tid. Tømmerhoggaren førte han gjennom sentrum og vidare austover, deretter nordover mot grensa. Alt var stilt og fredelig. Bygdene hadde ennå litt av vinterdvalen over seg, men snøen var snart borte. 

Ein buhund dilta lenge etter han, til han hadde passert grensa. Då luffa den trygt tilbake til Norge. Det var verken ein lang eller strevsam tur. Han leitte opp ei svensk vakthytte, banka på og meldte seg. Der tok dei straks hand om han og førte han til landsfiskalen Ake Hiertner, som sette han i fengsel. Eit døgn seinare kom han igjen og sa som så: Eg har ringt Stockholm, og det er ingen som kjenner Dykk. De må gå tilbake. Om ni inte går frivilligt, før jag er till tysk vaktpost. 

Landsfiskalen var ikkje uvennlig, men obøyelig, og førte han tilbake til vakthytta. Ein av soldatane der syntes synd på han. Han meinte Wolfberg burde gjere eit eller anna ulovlig, slik at han vart arrestert og vart verande i Sverige. Han kunne for eksempel prøve å angripe han - det var ein kraftig kar på nesten to meter. Der låg ein smørkniv på bordet. Så naturstridig det var for Wolfberg, tok han kniven og fikta mot soldaten. Men han vart ikkje tatt alvorlig, og vart ikkje arrestert. Han måtte gå tilbake over grensegata, inn att i Norge.

Fjorten dagar etter vart han arrestert i Oslo. Det gjekk for seg slik: Ein kveld Wolfberg gjekk ned Grensen kom han til å dytte borti ein tyskar. Desse folka brukte heile fortauet! Tyskaren vart irritert og begynte å skrike. Han greip Wolfberg i frakkekragen og ropte etter politi. Wolfberg lirka seg ut or frakken og sprang nedover mot Karl Johan, men rente midt i nevane på ein flokk austerikske alpejegerar. Like bak kom tyskaren skrikande: Ich schiesse, ich schiesse!

Dermed var det gjort. Under forhøret på Victoria Terrasse påstod dei først at han hadde fornerma tyskaren seinerare at han hadde fornærma ei tysk kvinne. Han hadde løkka rundt halsen frå første dag han var arrestert. Dei behandla han ikkje vakkert, men sa sjølve at det var småtteri mot det som var i vente. De vil snart få merke det! Dette var eit ståande uttrykk blant gestapomenn som hadde med jødar å gjere. 

Først sendte dei han nordover til Kvænangen, saman med ein del andre fangar. Noen kom på båten frå Trondheim. Oppgåva her var å bygge snøskjermar og snøtunnellar. Seinare vart dei av fangane som var av jødisk ætt, sette i karantene på Grini og eit halvt års tid etter arrestasjonene marsjerte han saman med om lag 40 andre norske om bord i skipet "Monte Rosa" som førte lasten til tysk hamn.

"Ja det var deilig å komme hjem igjen etter det oppholdet i Tyskland. Jeg trodde aldri jeg skulle greie det. En gang løp jeg ifra skudd etter meg. Den tiden var jo et mareritt, fra morgen til kveld. Jeg kom til Auschwitz. Jeg har kanskje tatt preg av den tiden, rent menneskelig. Jeg har ikke fått tilbake endel av min stolthet. Jeg virker så redd og puslete. Unnskyld at jeg sier det.

Hvordan man kommer ifra, i det hele tatt? Hvordan man opplever en dag i den leiren? Vi vet det jo, at vi har jo norske fanger som har sittet i Sachenshausen, de kan fortelle hvordan det er å være syk i en kz-leir med lite føde og nesten ikke noe klær og sykdommer som ikke forekommer i sivil tilstand. Men jeg var veldig glad i livet, og det er jeg fremdeles, med all den sorg det kan bringe.

Det er så mange som har fortalt om dette før. Min største lidelse og en annen fanges lidelse, de er fra våre synspunkt like store. Men hva som er verst, det vet vi jo ikke.

Jeg hang i en tynn tråd flere ganger. Jeg ble sendt fra Auschwitz og det var noe av det verste som kunne hende en fange, fra hovedleiren til småleirene. I alt var jeg i 12 konsentrasjonsleirer og fire fengsler. En gang til Gollenschau - kom tilbake syk. Kunne ikke spise min matrasjon. Så ble jeg satt i karantene på mystisk vis, fordi jeg kom i en liten transport. Hadde den vært større, ville den nok gått i gasskammeret. 

Jeg var i en skogleir, hvor jeg mener jeg gjorde tjeneste for I.G Farbenindustrie. Trevirke var deres råmateriale. Det var en liten leir, hvor de skjøt fanger hver dag, fire-fem stykker. Det var der jeg ble mishandlet så jeg ikke kunne stå, i leiren Kobier, en sideleir for Auschwitz.

Jeg ble sendt på transport på en lastebil sammen med en del fanger tilbake til Auschwitz og kom på Krankenhaus. Det er en blokk, ikke sant. Det så fint ut, men der lå mennesker på sitt siste i hvert fall de jødiske fangene. Og her, til mitt store hell, treffer jeg en venn, en norsk lege fra Trondhem. Han vet ikke at han reddet livet mitt den gangen. 

Er det ikke Leibka? sier han

Jo visst er det meg!

Og jeg var musselmann og han hjalp meg med å skaffe poteter for han var jo Stubendienst der. Han brakte meg et par tabletter og varme poteter - du vet hvordan det er i en sånn situasjon, når to kjente treffer hverandre. Så en dag sier han: I morgen må du ut herfra.

Ja, hvordan det?

Jo det skulle være seleksjon. Med dette husker ikke legen nå. Det er jeg som husker det.

Dagen etter sørget jeg for å stille på arbeidskommando og den dagen tømte de Krankenbau for jødiske fanger.

Gjengitt med tillatelse 

fra "Svensketrafikken"

av Ragnar Ulstein

Scandinavian Jewish Forum

  

EIN SYMBOLISCHES LEBEN

  MAX TAU

Han levde sitt liv i bøkenes verden. Selv da han måtte flykte fra Norge til Sverige høsten 1942, forsøkte han å ta med seg så mange bøker som mulig. 

Forlagskonsulent og forfatter. 

Foreldre: Forretningsmann Nathan Tau (1870–1941) og Julie Julius (1874–1942). Gift 27.5.1944 i Stockholm med journalist Tove Filseth (1.9.1905–4.8.1994; hun gift 2) 1988 med Haakon Natvig, 1905–2003), datter av redaktør Johan Filseth (1862–1927) og Laura Krabbe (1879–1969).

Max Tau (1897 Beuthen - 1976 i Oslo) var en tysk jødisk humanist som kom til å spille en viktig rolle som formidler av norsk litteratur i Tyskland og tysk litteratur i Norge. Han var dessuten en sentral skikkelse i forlagsverdenen i Norge etter 1945 og en drivkraft i arbeidet for å skape forståelse og forsoning mellom Norge og Tyskland etter krigen. Max Tau arbeidet engasjert for forståelse og gode forbindelser mellom tyskere og nordmenn. Forfulgt av nazistene, flyktet den jødiske forfatteren og forleggeren i 1938 først til Oslo og senere til Sverige. Max Tau ble kjent for sin innsats for å fremme tysk litteratur i Norge og norsk litteratur i Tyskland. Etter tilbakekomsten til Norge grunnla han både Fredsbiblioteket og Tysk-Norsk Forening (senere Tysk-Norsk Selskap).

Den Tyske Skole i Oslo er oppkalt etter den jødiske filosofen, forfatteren og forleggeren Max Tau, som døde i Oslo i 1976. I begynnelsen fant undervisningen sted i kjelleren til den tyskspråklige protestantiske menigheten i Norge. Etter mange år med stadig vekst og flere gangers flytting, har skolen i dag 76 barnehagebarn og 220 elever i sine lokaler i Sporveisgata 20 og Bislett gate 8. Halvparten av elevene er norske.

«Du har ennå chanser til å komme deg 

over grensen til Sverige,» sa en kjenning av meg en dag. «Hva skal jeg der?» svarte jeg.

Hvem sier at ikke også Sverige kan bli overfalt. Her har jeg fått venner, jeg har forsøkt å slå rot her. Det er tross alt bedre å dø sammen  med sine venner enn å redde livet og friste 

livet som en fremmed igjen.» 

Tau vokste opp i gruvebyen Beuthen i Ober-Schlesien. Barndomshjemmet var preget av forsoning mellom konfesjonene og stor toleranse, og byen var ifølge Taus erindringer preget av en tysk-jødisk symbiose. Han tok studenteksamen i Berlin 1921 og studerte litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi og psykologi i Berlin, Hamburg og Kiel. 1928 tok han doktorgraden i Kiel med en avhandling om den tyske forfatteren Theodor Fontane. 

Taus interesse for litteratur og litteraturformidling ble tidlig vekket. Allerede i studietiden redigerte han flere antologier. 1928 ble han ansatt som forlagskonsulent og litterær leder i det velrenommerte Bruno Cassirer Verlag i Berlin, og han var litteraturkritiker for Frankfurter Zeitung og tidsskriftet Deutsche Rundschau. Som forlagsmann og anmelder var Tau opptatt av norsk og nordisk litteratur. Han interesserte seg for forfattere som Hamsun og Undset, samt Falkberget, Duun og Bojer. 

1933 ødela nazistenes maktovertakelse det som kan ha vært av en tysk-jødisk symbiose. Tau greide å fortsette sitt arbeid frem til novemberpogromene 1938. Takket være norske venner, og trass i fremmedpolitiets skepsis, fikk han innreisetillatelse og opphold i Norge. Han ble forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag, men måtte flykte igjen da jødeforfølgelsene ble livstruende i Norge høsten 1942. Han unngikk deportasjon og kom seg over til Sverige. I Stockholm giftet han seg med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid. Tau ble norsk statsborger 1944. I sitt andre eksil fikk han ved det tyskspråklige Neuer Verlag i Stockholm mulighet til å realisere et litterært og humanistisk program, som også ble ført videre i Norge etter frigjøringen. 

1946 ble han igjen knyttet til Grundt Tanum som konsulent, deretter til Aschehoug fra 1953 til sin død, og han arbeidet også for Den norske Bokklubben. Han gjorde tyske forfattere som den senere nobelpristakeren Nelly Sachs, Hans Werner Richter og Luise Rinser kjent i Norge, men også forfattere fra andre språkområder, som grekeren Nikos Kazantzakis og israeleren Samuel Josef Agnon. Ved hjelp av sine kontakter i tysk forlagsverden kunne han fortsette sitt virke fra førkrigstiden, nemlig å gjøre norske forfattere kjent for tyske lesere, blant dem Tarjei Vesaas. 

1950 mottok Tau, som den første, en av Tysklands mest prestisjetunge priser – de tyske forleggere og bokhandleres fredspris. Med prisbeløpet grunnla han et “Fredsbibliotek” som utgav litteratur som tjente fredens sak. Bøkene ble utgitt i Norge og Tyskland, samt Sverige, Finland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Spania og USA. 

Taus arbeidet for fred, forsoning og humanisme, som “Fredsbiblioteket” var et karakteristisk uttrykk for, gjorde ham til en symbolfigur. Tittelen på hans første bok etter krigen, Tro på mennesket, kjennetegner hans livssyn og arbeid. Den tyskfødte jøden Tau hadde den moralske autoritet som trengtes for å være brobygger. Det var han som kunne opprette en Norsk-Tysk Forening (1960). I Tyskland var emigranten Tau velkommen for å skaffe det tyske litterære miljøet internasjonal anerkjennelse. Men ved 100-årsdagen for hans fødsel 1997 hadde de tyske forleggerne og bokhandlerne glemt sin første pristaker. 

Taus liv og erindringer preges av stor politisk naivitet. I en tale for Tau påpekte forfatteren Horst Bienek det naive, høytidelig-humane og søndagsprekenaktige i Taus forfatterskap og spurte: “Hvor har du vært, Max Tau, i en drømmeverden, i en skinnverden?” Naiviteten blir tydelig i hans syn på både samfunnsprosesser og litteratur, f.eks. i hans begeistring for forfatteren Hermann Stehr, som samarbeidet med Hitler-regimet.

Eksperimentell litteratur var Tau fremmed. Hans litteratursyn var konservativt. Han trakk et skille mellom “kunstfortellere”, som bare “poetiserte” viten, og “dikterne”. Til den siste kategorien hørte Goethe, Cervantes og f.eks. Duun, til den første f.eks. Thomas Mann og “intellektualistiske” forfattere. 

Taus betydning kan ikke bare måles ut fra hans eget litterære verk. Hans tilsynelatende ukuelige optimisme hjalp ham å overvinne fordommene som han møtte i Tyskland og Norge. Den hjalp ham også til å takle ensomhet og en manglende kontakt med eget språk. Det han bør og må bli husket for, er hans humanitet, hans vilje til forsoning og hans forsvar for menneskeverdet. Ikke uten grunn har den tyske litteraturforskeren Detlef Haberland sammenliknet Tau med Lessings Nathan den vise. 

Max Tau fikk en rekke høye æresbevisninger og utmerkelser, bl.a. Nelly-Sachs-prisen 1965, Sonningprisen 1970 og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenesteorden 1967 og 1972. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972. 1967 fikk en skole i Kiel hans navn, og Den tyske skolen i Oslo heter fra 1998 Deutsche Schule Oslo – Max Tau.

Verker

En omfattende bibliografi finnes i D. Haberlands bok til 100-årsdagen (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 277–317

Et utvalg

Red. Die Stillen. Dichtungen, Trier 1921

red. Die deutsche Novelle, Trier 1922–24

red. Der deutsche Roman, Trier 1921–22

Der assoziative Faktor in der Landschafts- und Ortsdarstellung Theodor Fontanes, dr.avh., Oldenburg 1928

Vorstoss. Prosa der Ungedruckten, Berlin 1930

Tro på mennesket, roman, 1946

For over oss er himmelen, roman, 1954

(utg.): Die Friedensbücherei, 16 bd., div. utgivelssteder 1955–74

Landet jeg måtte forlate, erindringer, 1961

En flyktning finner sitt land, erindringer, 1964

På forsoningens vei, erindringer, 1967

samleutgave (fork. og bearbeidet av Philip Houm): Tross alt, 1971

Albert Schweitzer og freden, essays, 1955

red. Veien til livet. En antologi av og om Albert Schweitzer, 1965

red. Tyskland forteller. Tyske noveller, 1972

Etterlatte papirer

H. Däumling (red.): Das Leben lieben. Max Tau in Briefen und Dokumenten 1945–1976, Würzburg 1988

Med tillatelse fra forfatter Einhart Lorenz
Store Norske Leksikon