Efraim Wolff Koritzinsky 
FOTO: Erik Koritzinsky

 

E F R A I M  W O L F F 

K O R I T Z I N S K Y

Ephraim Wolff Koritzinsky var født den 20 juni 1883 i Karlstad i Varmland i 1883 av foreldrene Abraham Josef Koritzinsky (1858-1928) og Pauline Abrahamson (1858-1908). Han gikk på skole i Hamburg fra 1894 til 1898 og tok norsk artium i 1901. Han avla medisinsk embetseksamen i 1909. Fra 1912 kombinerte han egen privatpraksis med et årsvikariat ved Kristiansund sykehus. Under første verdenskrigen arbeidet han først ved Nordland Amtssykehus i Bodø og deretter i Munchen og Bonn. I 1917 -1919 arbeidet han ved Ulleval kirurgiske avdeling.

Dr. Koritzinsky flyttet til Trondheim der han fikk stilling som kirurgisk overlege og sykehusdirektør ved Trondheim Sykehus. Han giftet seg med enka Elisabeth Heide, f. Muller (1901-1982) fra Kristiansund og de fikk fem barn.

Ephraim Wolff Koritzinsky var arrestert av de nazistiske myndighetene den 1. desember 1941 og sendt til Falstad fangeleir. Under oppholdet der ble han syk av kreft. I steden for å bli deportert, ble han overført til Levanger sykehus, der han døde den 15 mai 1942.

H V O R D A N  D E T  V A R 

Å  V Æ R E  B A R N 

U N D E R  K R I G E N

1 9 4 0 - 4 5

         

av Erik Wolff Koritzinsky

 - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Den 1. desember 1941 ble min far  Efraim Wolff Koritzinsky (1883-1942) arrestert av sivilkledd norsk nazipoliti i Trondheim.

Jeg husker lyden fra hæljernene til de 2 politifolkene som hentet ham. Min mor, Elisabeth Heide, f. Müller (1901–1982) som var kristen, sa at far kom nok snart hjem igjen fordi han hadde ikke gjort noe galt. Det var et språk som vi barn forsto.

Min far kom aldri hjem igjen og døde den 15. mai året etter på Levanger Sykehus.

Arrest ordren oppga som grunn «hamstring». Vi hadde visstnok litt for mye hermetikk i kjelleren. Det var sikkert gaver fra pasienter. Han var direktør og overlege ved Trondhjem Sykehus fra 1933. Den egentlige årsaken til arrestasjonen var nok at han hadde vunnet flere rettsaker (injuriesaker) mot nazistiske redaktører som sjikanerte jøder.

Redaktør Sylten i Nasjonalt Tidsskrift ble både bøtelagt og fengslet. Sylten hadde drevet et personlig korstog mot jøder med mobbing og sjikanering. Naziregimet i Norge ønsket nok å kneble fars mulighet til å opponere mot jødehatet. Far hadde autoritet, var respektert og hadde en av de høyeste embeter noen jøde hadde i Norge i 1940. Han trodde at de ikke ville arrestere han fordi:

1. Han hadde arbeidet som kirurg under første verdenskrig på universitetsklikken i Bonn og fikk tildelt Jernkorset av keiser Wilhelm II.

2. Han var den eneste kirurgen nord for Dovre som utførte de store lungeoperasjonene. (Det var mange turberkuløse i Norge den gang.)

3. Han var gift med en ikke-jødinne og var ikke medlem av Det Mosaiske Trossamfunn – ikke troende jøde som fulgte religiøse ritualer.

Elisabeth Koritzinsky 

FOTO: Erik Koritzinsky

Det at han hadde reddet livet til mange tyske soldater som ble skutt i filler ved den grusomme skyttergrav krigen som første verdenskrig var, skulle en tro var en tungtveiende årsak til at han skulle gå fri. Men nei ! Etter arrestasjonen ble han satt inn på Kristiansten Festning i Tronheim, påført lus og kom tilbake snauklippet til Trondheim Sykehus for avlusing. 10. februar ble han overført til Falstad Konsentrasjonsleir der han ble fysisk plaget som alle andre selv om han ble bedt om å fungere som lege i Ekne-bygda. 

Maten på Falstad var elendig og mor fikk høre at han ga den bort til de yngre som trengte den mer enn ham. Etter hvert ble han meget syk. Diagnosen var leverkreft og han ble overført til Levanger Sykehus og døde den 15.mai. 

Så var det oss barna og krigen slik jeg husker den: Invasjonen den 9. april 1940 står klart for meg med mange fly over Trondheim. Senere kom tyske soldater som marsjerte rundt i gatene for å vise at de hadde erobret byen vår. Sykehuset der vi bodde fikk stadig inn sårede soldater og flygere som var skutt ned. De døde ble lagt i lik kjelleren. Vi kunne titte ned i underetasjen ved å gå ned i lysgrava. Jeg var 6 ½ år da krigen begynte og 8 ½ år da far døde. Livet var både veldig spennende, men svært trist da far ble borte.

Etter invasjonen 9.april 1940 fikk vi barna beskjed om ikke å ta i mot noe av tyske soldater eller nazister med uniform og hakekors på armen. Vi forsto at vi måtte være varsomme, kunne ikke være som før. At jeg var særlig utsatt fordi far var jøde forsto jeg nok først litt etter litt. 

Det jødiske var aldri noe tema i barndommen. Jeg husker en vakker lampe med mange farger som ble tent en gang om høsten for at vi skulle minnes de døde. Det gjorde inntrykk! Mors formaninger gikk på følgende: 

Holde oss langt unna de som hadde hakekors og ofte brun uniform.

Unngå nordmenn som gikk sammen med tyskere 

Unngå de som var «stripete», både barn av nazister og voksne mistenkelige, som kanskje var angivere som kanskje sladret til tyskerne.

NS-medlemmer og Hird i uniform kunne være farlige 

Om brus: Den beste brusen for meg den gang het «Gullregn» og den måtte jeg ikke drikke eller kjøpe fordi det var «Nazibrus». Dessuten kunne vi heller ikke gå på kino for den var nazistyrt.

Etter fars død ble alt mye alvorligere for meg som den eldste selv om mor på en enestående måte skjermet oss barna. Jeg forsto at det kunne være farlig å være jøde selv om jeg personlig aldri følte frykt i meg som jeg forsto. Jeg fikk klar beskjed fra mor at jeg måtte hjelpe henne ved å være et godt eksempel for mine 4 yngre søsken. Min bror Theo var bare 7 måneder da far døde. Fars siste brev til meg, som ble smuglet ut fra Falstad, understreket at jeg måtte hjelpe mor og være lydig ! Det ble mindre lek og mere alvor straks etter fars død. 

Direktørboligen med 5 stuer i sykehushagen måtte fraflyttes, møbler lagres, tepper, sølvtøy og malerisamlingen gjemmes bort på landstedet til morfar og mormor utenfor Kristiansund. Morfar Brostrup Müller hadde fått oppført en falsk vegg i kårstua. Etter fars arrestasjon fikk mor leiet en lastebil og kjørte om natten til Kristiansund med 180 malerier som var tatt ut av rammene, tepper og sølvtøy. Vi klarte å lure det verdifulle innboet unna tyskerne. Konfiskasjon av jødisk eiendom hadde jo allerede begynt. Sommeren 1942 flyttet vi til hytta på Selbustrand med utedo og brønnvann.

Far var humanist, trodde på det beste i menneskene. Han ble på bussen fra Trondheim til Selbustrand kjent med en viss hr. Jørgensen som virket jødevennlig og tilbød seg å kjøpe hytta og Buicken fingert for kr. 5.000. Det ble laget kontrakt som ble underskrevet på fars kontor med 2 av reservelegene som vitner. Ingen pengeoverføring eller kvittering – det var jo et fingert salg for å unngå eventuell konfiskering fra nazistenes side.

Etter fars død meldte hr. Jørgensen sitt krav som eier av bilen og hytta. Mor hevdet at det var en fingert avtale, men tapte saken i Byretten i Trondheim. Hun appellerte til lagmannsretten og vant heldigvis saken. Jørgensen kunne ikke dokumentere betaling av kr. 5.000 og begge legene som var tilstede da avtalen ble underskrevet vitnet at dette var en fingert avtale. Deretter kunne mor ta hytta i bruk igjen. Sakens dokumenter har jeg overlatt til Holocaustmuseet på Bygdøy. 

Rinnan-banden v/lensmannen i Selbu beslagla hytta på Selbustrand like før julen 1944 som var siste krigsvinteren. Det var ikke fred å få noe sted for en enke med 5 barn mellom 4 og 11 år. Vi ble kastet ut på kort varsel men naboer i Selbu var enestående og Sommerstuggu på Fuglem Gård ble ryddet og varmet opp for oss. 

Rinnan-banden hadde våpenlager i et av soverommene på hytta og lakkseglene kan sees den dag i dag. Hytta ble aldri brukt av nazistene, de hadde vel annet å gjøre siste krigsvinteren enn å gjemme seg opp i skogkanten på Bellebakken. I etterkant tror jeg vi kan si at denne konfiskeringen var en del av trakasseringen av oss. 

Dette viste seg i høyeste grad da mor like etter nyttår fikk vite av naziordfører Lossius i Kristiansund at hennes 5 barn skulle deporteres med båt til Tyskland fra Kristiansund. Han kunne stolt fortelle mor at han hadde sagt til Gestapo: «Dokker kainn da ikkje seinn ongan te ho Lisabet te Tyskland.» Mor og denne Nazi-ordføreren var kjente fra barndommen i Kristiansund der mor vokste opp. I hvert fall skjedde det ingen deportasjon av oss fordi store deler av den tyske flåten var torpedert og lå på bunnen i Nordsjøen. 

Da jeg var 9 år ble jeg sendt på Ballangrud Pensjonatskole på Hadeland mens mor og yngre søsken bodde vekselvis på hytta i Selbu eller hos morfar og mormor på Flatsetsund utenfor Kristiansund. Jeg bodde hjemmefra i 4 år og gikk der ut folkeskolen. Min søster Eva gikk også på Ballangrud de 2 siste årene.

Mor sa at Ballangrud var en bedre skole enn bygdeskolene i Selbu og på Flatsetsund. Den egentlige årsaken var nok at hun var redd for deportasjon av oss barna også. Iså fall ville nazistene startet med meg som den eldste. Nå var det slik at mors søster Inga hadde en leilighet i Suhms gate i Oslo. Den hadde dekknavnet «Frimerket». Hun tok i mot folk fra Hjemmefronten før de skulle over til Sverige. 

Skulle noe slikt skjedd med meg var det kort vei fra Hadeland til Oslo og så over til Sverige. Nazistene visste neppe at jeg var plassert på Hadeland og var kun hjemme hos mor i sommerferien og i julen. En av mine yngre søsken lurte på hvem denne fremtoningen var som dukket opp et par ganger i året og skulle hjelpe mor med opp-dragelsen-«søsken bor jo fast sammen hele året» ment Bette!

Etter at far døde ble mor min helt og jeg forsto at jeg måtte være hennes støtte. Ble nok bråvoksen og svært så fornuftig… Skoleåret mitt i tredje klasse var det første året etter at far døde. Da bodde vi på Flatsetsund, landstedet til morfar og mormor. Var mye sammen med morfar Brostrup Müller som viste meg hva god kristendom er! Det har vært god ballast senere i livet og var nok noe av bakteppet for at jeg valgte å døpe meg som 15 åring. Mors løfte etter at far døde var 3 ting:

1. Rettferdighet skulle skje

2. Nazi-Tyskland skulle tape krigen 

3. og etterpå skulle vi bo i Oslo «som om far hadde levet». 

Mor og far hadde et ønske om å bo der fordi mulighetene for utdannelse var bedre i Hovedstaden enn i Trondheim. Far mente at overlegestillingen på Bærum Sykehus var en passende retrettstilling etter krigen.

For min egen del stolte jeg 100 % på mors løfte – det holdt meg oppe mange ganger! Folk som kjente vår skjebne under krigen var enestående til å forstå, hjelpe og trøste. Det gjaldt særlig mors familie. Fars familie hadde jo rømt til Sverige og England alle sammen. 

Jeg for min del oppfattet etter hvert at det på være jøde var noe forfinet og edelt ut fra arv og tradisjon – noe opphøyet og derved forpliktet til å være skikkelig. For meg en positiv referanse som jeg ikke måtte forkludre. Men, var jeg jøde eller kristen? Var jeg begge deler eller ingenting? I dag er jeg glad for å tilhøre begge kulturer!

Jeg hørte etterhvert at far var en meget dyktig lege og humanist, menneskevenn, ga penger til barn som snek på sirkus i Kristiansund, og at han ikke krevet penger av pasienter som ikke kunne betale til hans privatpraksis mv. Han var en verdig representant for jødisk kultur.

Selv om jeg var lydig og veslevoksen hjemme hos mor, var jeg mye friere på pensjonatskolen. Der var det en viss orden og disiplin, men ellers de beste muligheter for utfoldelse. Lærerne var til dels svært gode reserveforeldre og jeg ble nok tatt særlig godt vare på fordi far var død.

Klasseforstanderen skrev i minneboken min siste året jeg gikk på Ballangrud:

Kori fra Selbu jeg alltid vil minnes

en riktig forunderlig fyr. 

At slik en på Hadeland sku’ finnes 

er som et eventyr.

Fra tidlig morgen han var på farten. 

Da hørte jeg hamring og dunder

som tydeligvis bare var starten 

der nede fra værelset under. 

Siden fikk jeg litt solosang: 

serenader til Martha Svingen, 

med Peter Hauges akkompagnement 

lik hyl i fra grisebingen.

Jeg åpnet mitt vindu og slapp inn litt luft 

og betraktet de skjønne trær. 

Da kjentes med et en liflig duft

fra Koris uvaskede tær.

Aldri så jeg vel Kori i ro

for latskap han ikke kan klandres 

og er det da rart at hans gummisko

duftet litt mer enn andres.

Mellom Kjelsås og Grefsen 

21/6.1947 

Hilsen Lauritz Leikvang

Overgangen til å bo i Oslo var ikke bare bare. Mange hull i kunnskapene ut fra 3 forskjellige folkeskoler, selv om karakterboken fra Ballangrud er den beste jeg har fått noen gang. I hvert fall flyttet vi til Oslo etter krigen slik mor hadde lovet. 

Jeg var blitt 13 år og skulle bo sammen med mor og 4 yngre søsken. Jeg var blitt tenårig og fjortis da jeg reiste til Selbu desember 1947 for å følge yngre søsken til det nye hjemmet i Oslo.

Om rasehat og antisemittisme 

Jeg mener at vi alle har et naturlig kritisk instinkt overfor det som er annerledes i forhold til det vi er vant til og trygge på. Dette er antakelig en beskyttende nødvendighet for overlevelse i dypeste forstand erfaringsbasert gjennom titusener av år. Men, la oss være klar over at det er meget store forskjeller på individnivå. Enkelte personer kan være utrolig naive og legger seg flate for alt fremmed uten å bruke sin grunnleggende kritiske sans. Andre er fordømmende overfor alt som er fremmed. Begge deler må være like galt.

Faren er at vi generaliserer ut fra enkelte negative eksempler. Og, vær sikker på at den slår inn hos oss hvis vi har en negativ grunnholdning overfor visse hudfarger, religioner, språk, livsstiler, moralkodexer, kulturer, land og verdensdeler etc. Det er utrolig lett å gå i denne fella – og vi gjør det hver dag. Heldigvis går det an å jobbe med seg selv og modnes! Læringspotensialet finnes hos både deg og meg. Egen utvikling starter med erkjennelse.

Hvis vi ikke er klar over dette i oss selv vil vi ikke kunne utvikle empati overfor andre som vi skal funger sammen med. Med empati mener jeg følelsesmessig innlevelse i andres situasjon når noe er trist og vanskelig for dem.

Dette betyr ikke at det uakseptable skal tolereres fordi det er en del av kulturen eller tradisjonen i den folkegruppen som eksempelvis ønsker på bo i Norge. Vi må ha rammer, prinsipper og regler som ivaretar det beste i norsk tradisjon, kultur, lover og regler. Jeg tenker her spesielt på det som er kvinne- diskriminerende i en del innvandrerkulturer og som det har tatt oss århundrer å bli kvitt i vår demokratiseringsprosess.

Foredrag 

Borgen videregående skole, Asker 

Erik Wolff Koritzinsky

Publisert med tillatelse fra forfatter

Published by Scandinavian Jewish Forum

                                                          

                                                               - - - - - - - - - - - - - - - - - -

KJELL STAAL EGGEN

Trym Staal Eggen, tells the story of his father’s heroic efforts to rescue Jews during the Holocaust. Trym’s story is based on his father’s manuscript (Skammen) which he found in 2007, almost ten years after his father’s death. 

The manuscript was published as a book in Norway in 2008, and recently, Israel’s Holocaust center Yad Vashem has decided to publish the book.

As I said, I have known very few Jews. However, there is one Jewish man I have known all my life. Being a small child, I used to call him ”uncle”, like so many other friends of my parents – they were all ”uncles” and ”aunts”. My Jewish”uncle” has a Norwegian given name and a typical German family name. He was born in the Norwegian capital, Oslo, in 1924. His parents were Scandinavian-born Jews, his father born in Norway and his mother in Sweden. He does not practice Judaism, or any other religion.

One day, when I was maybe five years old, in the 1960s, I was together with my father in ”uncle” Sigurd’s shop in Skien. Skien is the main town of Telemark county, some 150 kilometers (100 miles) from Oslo on the southeast coast of Norway. On the wall inside his office there was a portrait painting of a male person. When my father and I were alone for a moment, I asked who the man on the picture was. “That is Sigurd’s father,” was the answer. “And where is he?” I wanted to know. Then I was told that Sigurd’s father was dead. “What happened to him then?” “The Germans killed him.” “Why?” I asked. “Because he was a Jew,” was the answer that left me speechless and literally ended the conversation. That answer was incomprehensible to me at that time, and it still is. That short conversation still rings in my ears, more than 40 years later.

As time went on and I grew up, I was to gradually learn the full story about Sigurd, his little brother, his little sister, his parents, his uncle and other relatives, and how they were victims of one of the greatest crimes in human history – the Holocaust, Adolf Hitler’s “The final solution” of the Jewish question. And, how much I hate to say it, their story also includes elements that are nothing short of a national shame. Sigurd’s father, who founded the shop Sigurd would take over after the war was, with his younger brother was murdered in Auschwitz. His wife and three children were miraculously rescued. 

This family of six people were the only known representatives of the “Jewish problem” in the county of Telemark. As I would find out, my father had a central part in the survival of the four lucky members of the family – something we are immensely proud of. And the story is ugly to the grotesque, although it has a happy ending for four of the family members – Sigurd, his little brother and little sister are all still alive today. The story is ugly not only because Sigurd’s father and uncle both perished in Holocaust but also because supposedly “good” Norwegians gave the Nazis a helping hand in the horrors.

In Norway, we have mostly been taught the story of Jews being harassed and persecuted by the German occupants, somewhat aided by Norwegian Nazis, while everybody else did their best to help. That is what we are mostly told, in writing and in museums, even in school. Wouldn't it be nice had that been the entire truth?

Yes, that would definitely be nice. But unfortunately, the picture is not quite that black and white. Although there are many examples of good deeds and heroic efforts, there are also stories I wish were not true. For example, in May 1940, while the outdated, long-time neglected, under-equipped and under-maintained Norwegian military forces were still at war against the overwhelmingly superior power of the invaders, the Germans asked the police in Oslo for lists of radio receivers in Jewish homes. 

Without any attempt of sabotaging the request, it took just hours for the chief of police in Oslo to produce and hand over meticulously compiled lists. Shortly after and with no legal right to do so, Norwegian police knocked on the doors of the same homes and confiscated all respective radios. The radios were then handed over to the German occupants.

Later on, in the autumn of 1942, the situation would become much more serious. When all Jews were to be arrested and deported to Auschwitz, it was Norwegian police that carried out the brunt of the arrests. The 1958 Norwegian movie “I slik en natt” (“In such a night”) things were presented differently. The film shows uniformed German military personnel doing all the dirty work.

It should be mentioned that there were many good people in the police who tried their best to warn the victims about what was going to happen. My “uncle” was given a warning by such a police officer. The policeman could not stop what was coming, but he did what he should do despite great personal risk. Also, my mother, who is from Oslo, remembers people from the Norwegian resistance rushing into her classroom, picking up a Jewish girl in the class and running away with her. This girl, Erna, came to Sweden along with her mother and other family members. After the war she was reunited with her class. Erna’s father however, was murdered in the death camps.

When it comes to “uncle” Sigurd and his family, their sad story is extremely controversial and has aspects we would like not to tell,  aspects we would not even like to imagine. But, for history to be told truthfully, it has to be told. In the autumn of 1942, as the persecution of Jews escalated and culminated, Sigurd was saved by the mentioned policeman who warned him about his imminent arrest, and told him to get into immediate hiding. Sigurd’s mother then handed her son into the custody of a couple of resistance fighters in the town of Skien. These two resistance fighters were Kjell Batzer (1906-1966) and Kjell Staal Eggen (1919-1999), the latter being my father. 

But when these two resistance fighters approached the regional leadership of the main national resistance organisation Milorg, they received the most shocking reply: “Kick him out in the street and let the Germans take over! This case has no interest to a military organisation!” My father would later sourly comment: “I would later find out that the so-called “military organisation” at that time still had not acquired as much as a toy pistol to liberate the country.” Later on, after the regional leadership of Milorg had been replaced with people my father respected in the summer of 1943, my father reluctantly accepted to be engaged as leader in the resistance. He was responsible for sabotage  and airdrops in southern Telemark, thus being instrumental in supplies of arms and equipment to Milorg.

The rescuers improvised an impressive and amazing apparatus. Sigurd was placed on an extra bed in the bedroom of one of the two rescuers – my father – in the apartment of my grandparents. As the apartment was right in the center of town and also housed the medical office of my grandfather, the boy was instructed never to leave the room and stay far away from the window. The rescuers made big efforts to find help to evacuate the young refugee.

My father was “editor” of one of the larger illegal newspapers in the region. The “edition” used to be contacted by various representatives of organizations who wanted paroles and messages printed. Now the same representatives were contacted with pleas for help. One of them was a well-known politician who self-importantly presented himself as the regional representative for the exiled government in London. Nobody could help. They either showed a total lack of interest, or they appeared to be embarrassed to admit that they were unable to help. Even the “regional representative of the legal government” had no ace up his sleeve.

Travelling was difficult, as the occupants had imposed strict restrictions. Still, long trips were made to various towns and places, in hope of getting in touch with any organization that could help. Among all the travelling activities, my father made two trips to Oslo, staying several days each time, trawling  through addresses on a memorized list. It was all in vain – nobody showed any interest or ability to do anything about this local “Jewish problem”. There was one single exception: on the last Oslo trip my father met one man who showed a ray of hope – a book dealer who was connected with the organizers of an escape route that was momentarily suspended, but that might get active again.

After the rescuers had struggled for about one month to evacuate just one teenager, the police then decided to arrest Sigurd’s mother and little siblings. Dramatically, the rescuers succeeded in picking them all up right under the nose of Norwegian police trying to arrest them. This started a new era of the rescue operation. As if the rescuers did not have enough with one refugee, they now found themselves with four. Secret shelters had to be found – Sigurd had to be moved as there was a risk that his hiding in my father’s bedroom had been discovered.

Another month passed with fruitless efforts. Out of despair, new advances were made towards the regional Milorg leadership. Milorg remained merciless. When new approaches were made, the answer was like before: “Kick them out in the street, let the Germans take over!”

The whole matter was eventually solved under dramatic and improvised circumstances. The four family members were smuggled out of the country in the cargo of a Swedish freight vessel. The captain of the vessel can in no way be said to have acted on idealistic motives. He asked an outrageous price for the crossing, corresponding with years of average salaries at the time. The captain had to be threatened at gunpoint by my father in order to reach an “agreement”.

On top of all the grief already mentioned, it was found out around 1980 that the family’s economic possessions had been stolen – by nobody else than Milorg. The very organization that insistently had refused to help the family to escape had confiscated it all. Being fully aware that other resistance fighters were in a desperate and lonely struggle to save the family and could have made good use of the money, did not seem to bother Milorg. 

Mr David Becker, Sigurd’s father, who used to give financial aid to Milorg up till his arrest on June 2^nd 1942, had over the last few years put aside money in case of crises like what they now faced. Not until 1981, after the press had brought up the case, the Norwegian government recognized a certain responsibility and paid a symbolic but not adequate compensation to the family.

This grotesque story is laid out in detail in my father’s posthumous publication “Skammen” (“The Shame”) published in 2008. The book is based on a complete script written in the early 1990s, which I stumbled over while browsing through a box containing some of the papers my father left behind. The script was totally unknown to all of us. There is also correspondence showing that my father made approaches to a couple of well-known publishers in order to have the story published. The same correspondence says that the manuscript, “although very interesting, is probably a bit too special to be published in Norway today.

” It is also well known that “the establishment” made significant efforts going out of their way to silence my father as he started speaking out about his experiences about 30 years ago. “Uncle” Sigurd has contributed an epilogue to the book. Sigurd and his siblings are all alive today. Still, more than a dozen years after my father’s passing, Sigurd knocks on my mother’s door at Christmas time every year and puts a gift on the table. I still call him “uncle”.


Yad Vashem has awarded the title of "Righteous Among the Nations" post mortem to Kjell Staal Eggen and his parents Staal Olaf and Anna Christiane Eggen for saving the lives of The Becker family during the Holocaust.