M I N H I S T O R I E
SONJA CLAES
Om morgenen 9 april 1940 evakuerte far oss tre søsken og mor til mors søster på Lørenskog. Tyske fly fløy i lav høyde over lastebilen. Rosa og jeg satt på lasteplanet. Mor og lillesøster Eva satt inne i førerhuset. Vi bodde i Sigurd Lies gate og fra luftvernsbatteriet på Simsen hadde det vært skyting hele morgenen. Vindusrutene hos oss klirret. I det vi passerte Simsen hørtes skyting like ved oss.
Far reiste tilbake til Oslo med en gang. Han var med på å frakte gull fra Norges Bank. I boka «Gulltransporten « er det referert følgende om far på side 19: Jeg trodde ikke det skulle gå så fort å tømme Lillehammer for mat, sa Bygaard til Harald Claes, en lastebileier fra Oslo. «Jeg har heller ikke spist», sa Claes. Det ser ikke ut som det skal bli mat å oppdrive før vi kommer hjem til Oslo.
Mens de to sjåførene stod slik og pratet i kjelleretasjen under banken kom kontorsjef Lund og fortalte at det var meldt over radioen at major Vidkun Quisling skulle komme med en kunngjøring til det norske folk. De som var interessert måtte bare skynde seg opp i banklokalet. Claes og Rygaard lot seg ikke be to ganger. Her på Lillehammer hørte en ikke annet enn rykter og gjerninger. Kanskje Quisling kunne gjøre nærmere rede for hva denne krigen skulle bety.
Det ble stille rundt apparatene da talen var over. En illevarslende stemning hersket der inne i banklokalet. Harald Claes var den første som brøt tausheten. «Nå er jeg en ferdig mann», sa han. Claes var jøde og han skjønte at han nå gikk en utrygg framtid i møte. Han var godt informert om nazistyrets utfall mot jøders liv og eiedom i Tyskland.
Far reiste tilbake til Oslo med en gang. Han var med på å frakte gull fra Norges Bank. I boka «Gulltransporten « er det referert følgende om far på side 19: Jeg trodde ikke det skulle gå så fort å tømme Lillehammer for mat, sa Bygaard til Harald Claes, en lastebileier fra Oslo. «Jeg har heller ikke spist», sa Claes. Det ser ikke ut som det skal bli mat å oppdrive før vi kommer hjem til Oslo.
Mens de to sjåførene stod slik og pratet i kjelleretasjen under banken kom kontorsjef Lund og fortalte at det var meldt over radioen at major Vidkun Quisling skulle komme med en kunngjøring til det norske folk. De som var interessert måtte bare skynde seg opp i banklokalet. Claes og Rygaard lot seg ikke be to ganger. Her på Lillehammer hørte en ikke annet enn rykter og gjerninger. Kanskje Quisling kunne gjøre nærmere rede for hva denne krigen skulle bety.
Det ble stille rundt apparatene da talen var over. En illevarslende stemning hersket der inne i banklokalet. Harald Claes var den første som brøt tausheten. «Nå er jeg en ferdig mann», sa han. Claes var jøde og han skjønte at han nå gikk en utrygg framtid i møte. Han var godt informert om nazistyrets utfall mot jøders liv og eiedom i Tyskland.
Vi visste ikke hvor far var. Men da de norske styrkene måtte kapitulere ble far tatt til krigsfange. Han hadde vært med i den norske hær i kamp mot tyskerne. Etter en lang tid ble han sluppet ut av fangenskapet og familien var igjen samlet i Oslo.
Jeg kan ikke huske eksakte datoer, men nå begynte den systematiske jødeforfølgelsen. Det skjedde til å begynne med ganske umerkelig, men tidlig hadde de tyske okkupasjonsmyndighetene og nazistene navn og adresser på jødene. Det første var at nazistene og statspolitiet gjennomførte husundersøkelser hos oss.
De kom til forskjellige tider og noterte verdisakene som møbler, malerier og bøker. Vi hadde mange bøker og jeg selv var meget glad i å lese. Ellers hadde vi vel ikke så mye av verdi. Ved et besøk - tidlig om morgenen - dro de ringer av mine fingre og armbåndsuret av håndleddet. Det var gaver jeg hadde fått til min trettenårsdag, blant annet en ring etter bestemor. De tok også mine diplomer for deltakelse i Framfylkingens 6-kamp og diplom jeg hadde fått på livsredningskurset. Hvilken følelesmessig redsel og skrekk satte dette i 13 åringen?
De kom til forskjellige tider og noterte verdisakene som møbler, malerier og bøker. Vi hadde mange bøker og jeg selv var meget glad i å lese. Ellers hadde vi vel ikke så mye av verdi. Ved et besøk - tidlig om morgenen - dro de ringer av mine fingre og armbåndsuret av håndleddet. Det var gaver jeg hadde fått til min trettenårsdag, blant annet en ring etter bestemor. De tok også mine diplomer for deltakelse i Framfylkingens 6-kamp og diplom jeg hadde fått på livsredningskurset. Hvilken følelesmessig redsel og skrekk satte dette i 13 åringen?
I juni 1941 fikk vi igjen besøk, jeg var nå fjorten år. Det var Gestapo men alltid var også norske med. Det var i grålysningen. Jeg lå i et eget rom. Døren til mitt rom var lukket og det var mørkt i rommet. Døren ble sparket opp. En soldat ropte og jeg våknet brått. Soldaten - han hadde hjelm - satte revolveren i ryggen på meg da jeg forvirret kom ut av sengen. Inne i stuen var mor, min søster Rosa på åtte år og min søster Eva på to. Vi var alle sammen helt skrekkslagne mens Gestapo slo, ropte, skrek og kommanderte far til å kle seg. Så tok de far og gikk.
Mor, mine to søstre og jeg satt lamslåtte igjen. Jeg sa ingenting, gråt ikke, alle reaksjoner hadde stoppet opp. I alle år etter 1941 har jeg opplevd dørsparkingen, skrikene og slagene og føler i visse situasjoner at jeg har en revolver i ryggen. Den dag idag opplever jeg under angstanfall eller i visse situasjoner at taleevnen blir borte. Jeg blir stum. Jeg kan ikke snakke.
Mor, mine to søstre og jeg satt lamslåtte igjen. Jeg sa ingenting, gråt ikke, alle reaksjoner hadde stoppet opp. I alle år etter 1941 har jeg opplevd dørsparkingen, skrikene og slagene og føler i visse situasjoner at jeg har en revolver i ryggen. Den dag idag opplever jeg under angstanfall eller i visse situasjoner at taleevnen blir borte. Jeg blir stum. Jeg kan ikke snakke.
Det var stadig tre brutale menn som besøkte oss. Hva skjedde egentlig rundt meg? Far ble arrestert sammen med de baltiske jøder og satt på Grini. Han ble hundset, slått og terrorisert. Etter cirka to måneder slapp han ut fra Grini, merket for livet. Mens far var på Grini fikk vi besøk av statspolitiet, de kontrollerte at vi ikke hadde fjernet noen av de merkede gjenstandene. Var det bare påskudd? Jeg vet ikke. Januar 1942 fikk vi igjen besøk av Gestapo.
Denne gang var det et grusomt besøk, verre enn tidligere. Døren ble sparket opp inn til rommet mitt. Det var tidlig morgen. Mørkt ute. Nattebesøk. I vindusruten så jeg skyggene av menn i uniform og med revolvere. Jeg våknet opp av skrik og rop, skjellsord og kommandoord og ble kommandert inn i stuen. Der var familien samlet, forskremte, i bare nattøyet. De skrek på far «Judenschwein! Schnell! Schnell Mensch!» og siktet med revolere.
Min lillesøster Eva på tre begynte å hylskrike. Hun ble revet opp av sengen og slengt bortover. Jeg skulle ta henne opp og trøste henne, men ble kommandert «stå stille, ellers skyter vi» mens de satte revolveren i ryggen på meg. Vi ble kommendert til å stå stille, mens de kommanderte far hit og dit. De kommanderte far til å kle på seg samtidig som de ropte. Tre brutale menn tok med seg far og gikk.
Jeg kan ikke huske om jeg sa noe, om jeg gråt, om jeg skrek. Jeg gjorde nok ikke det. Jeg tror følelsene stoppet. I årene siden har jeg opplevd mareritt både dag og natt. Jeg har problemer når jeg føler at noen er bak meg. Jeg har opplevelser at når jeg låser meg inn når det er mørkt - vi bor i en firemannsbolig med skogholt rett bak - får jeg følelsen av at noen er bak meg og må tvinge meg langsomt til å snu meg. Om natten når jeg våkner av mareritt er jeg stiv av skrekk, dyvåt av redsel må tvinge meg ut av marerittsøvnen og må stå opp Jeg har aldri en natt hvor jeg sover i ett strekk.
Jeg kan ikke huske ved hvilken av disse arrestasjonene av far at de tok med seg mange av våre bøker. Det var også bøker som jeg hadde lest og var glad i. Far hadde streket under enkelte avsnitt i boken «Min kamp» av Adolf Hitler. Han ble spurt om hva han mente med understrekningen. Jeg husker godt at far svarte: «Jeg er enig med Adolf Hitler i det». Hva som var streket under, om han var enig, vet jeg ikke.
Etter den gang de tok med seg bøker, ba mor om at jeg måtte se på hver eneste bok, tidskrifter og hefter vi hadde i huset og brenne dem. Jeg kunne ikke tysk, men jeg forstod så mye at mange av tidsskriftene og heftene var på tysk og jeg forsto at det måtte være noe hemmelig da mange var stemplet fortrolig. Hvor mye verdifullt materiale som ble brent, vet jeg ikke. Vi brant hver kveld i flere dager.
Etter den gang de tok med seg bøker, ba mor om at jeg måtte se på hver eneste bok, tidskrifter og hefter vi hadde i huset og brenne dem. Jeg kunne ikke tysk, men jeg forstod så mye at mange av tidsskriftene og heftene var på tysk og jeg forsto at det måtte være noe hemmelig da mange var stemplet fortrolig. Hvor mye verdifullt materiale som ble brent, vet jeg ikke. Vi brant hver kveld i flere dager.
Nattebesøk
Med et spark de hakekorskledde menn
er over oss igjen
Juden los
Mensch
schnell - schnell
Gråt ikke lille søster
om du blir kastet tvers over rommet
og bort i en krok
Fortid ikke mer
om far blir helseslått
Se det unge, uferdige ansiktet
under den store hjelmen
Soldatgutten
som setter revolveren i ryggen på storesøster
fordi hun vil hjelpe de små
Far har kunnskap
Han vet hva som er i vente
Han vet sitt endelikt
Men vi -
vi vil alltid spørre:
Hvorfor? Hvorfor?
Sonja Claes
Samtidig med alt som foregikk hjemme skulle jeg gå på skolen som vanlig, følge med og gjøre lekser. Jeg gikk på Oslo kommunale fortsettelsesskole for piker. Jeg var påmeldt til middelskolen da krigen brøt ut 9 april, 1940. Krigsuttbruddet endret planene og jeg begynte på fortsettelsesskolen, kontorlinjen med sikte på å ta handelsskolen. Da ville jeg være tidlig ferdig med en yrkesutdannelse. Jeg fikk aldri min middelskole.
Våren 1942 april eller mai, kom far ut fra fengselet, Møllergata 19. Da var far et menneskelig vrak. Han var helt sengeliggende. Jeg hjalp mor med å sitte ved sengen hans. Vi hadde to rom og kjøkken. Far måtte ha noen å holde i hånden. Han kunne sovne inn for så å fare opp i vilt skrik. Han ville fortelle om opplevelsene, om torturen, men mye så vi jo også. Han hadde ikke negler igjen. De var dratt rett ut og han fortalte at han med blodige negler måtte grave i snø og is. Han hadde blitt slått og sparket. Han hadde arr i hodet etter slag og alle tennene var slått ut. Dag etter dag og natt etter natt opplevde han redslene om igjen og om igjen. Disse opplevelsene ble også en del av meg.
Under hele denne vonde tiden hadde vi nært samhold i vår jødiske familie. Vi feiret alle jødiske høytider og sabbaten hver fredag hos bestemor og bestefar. Før krigsutbruddet hadde jeg vært med bestemor på festen i det jødiske samfunnet i Oslo. Jeg kalte bestemor mor, mor for mamma. Det siste året hjalp jeg bestemor med husarbeidet en gang i uken. Jeg hadde egen nøkkel til leiligheten.
Enkelte ganger var skolen stengt - hvorfor husker jeg ikke - da hjalp jeg til i min onkels forretning. Han hadde egen frisørsalong i Bernt Ankersgate i Oslo. Ved de norske høytider var alltid alle samlet hjemme hos oss. Sommeren 1942 husker jeg, vi ferierte på en gård på Hadeland. Far, som var lastebileier, gjorde forsøk på å få hele familien/slekten til å rømme. Hva det strandet på vet jeg ikke.
Høsten 1942 begynte jeg på Oslo kommunale Handelsskole Det var en streng skole med til dels vanskelig fag. Vi hadde stadig en vanskelig hjemmesituajson og arbeidet med hjemmeleksene var ikke lett. Det var heller ingen jeg kunne betro meg til. Alle var ikke til å stole på.
Enkelte ganger var skolen stengt - hvorfor husker jeg ikke - da hjalp jeg til i min onkels forretning. Han hadde egen frisørsalong i Bernt Ankersgate i Oslo. Ved de norske høytider var alltid alle samlet hjemme hos oss. Sommeren 1942 husker jeg, vi ferierte på en gård på Hadeland. Far, som var lastebileier, gjorde forsøk på å få hele familien/slekten til å rømme. Hva det strandet på vet jeg ikke.
Høsten 1942 begynte jeg på Oslo kommunale Handelsskole Det var en streng skole med til dels vanskelig fag. Vi hadde stadig en vanskelig hjemmesituajson og arbeidet med hjemmeleksene var ikke lett. Det var heller ingen jeg kunne betro meg til. Alle var ikke til å stole på.
I august eller september 1942 ble far innlagt ved VI avdeling på Ullevål sykehus. Jeg besøkte ham ofte og opplevde det forferdelig å se far «sinnssyk». Han virket helt fraværende som om han var i en annen verden. Mor måtte hver dag melde seg på Grønland politistasjonen. Hun ble stadig presset om at hun skulle skille seg fra far, men mor sa nei. Hun måtte melde seg på Grønland politistasjon hver dag. Min søster Rosa, 9 år, måtte stå på et hjørne og vente. Hvis ikke mamma kom ut igjen etter en viss tid, skulle hun løpe ned til tante Gerda i Uelandsgate.
Min kusine Iris lå på denne tiden på Ullevål sykehus i giktfeber. Hennes far, min onkel Alexander som var enkemann, lå også på Ullevål sykehus. Vi hadde ofte min fetter, bror til Iris, boende hos oss. Arvid var syv år den gangen. Jeg husker en gang han sa til mor: «Tyskerne får ikke tak i meg tante, jeg løper så fort så jeg kan løpe min vei». Mor hadde mange tunge stunder senere at hun hvert fall ikke fikk reddet Arvid. Det jeg husker mest av hva mor gjorde denne tiden utenom det nødvendigste er at hun røkte sigaretter og la kabal. Hver eneste kveld.
Min kusine Iris lå på denne tiden på Ullevål sykehus i giktfeber. Hennes far, min onkel Alexander som var enkemann, lå også på Ullevål sykehus. Vi hadde ofte min fetter, bror til Iris, boende hos oss. Arvid var syv år den gangen. Jeg husker en gang han sa til mor: «Tyskerne får ikke tak i meg tante, jeg løper så fort så jeg kan løpe min vei». Mor hadde mange tunge stunder senere at hun hvert fall ikke fikk reddet Arvid. Det jeg husker mest av hva mor gjorde denne tiden utenom det nødvendigste er at hun røkte sigaretter og la kabal. Hver eneste kveld.
Tidlig i grålysningen 26 novenber, 1942 ble vi vekket av politiet. De spurte etter far. Mor forklarte at han ikke var hjemme. De spurte hvor gammel jeg var. «15 år», sa jeg. Jeg måtte bli med dem til bilen som stod og ventet på gaten. De lukket opp bildøren, da sier en: «vi kan ikke ta med jenta når vi ikke har faren. Det er jo faren som er jøde. Vi må jo ha ham først». Så fikk jeg gå opp igjen. Hva jeg følte da? Husker ikke jeg tror det må ha stoppet for lenge siden.
Det var ingen som forklarte noe, ingen som fortalte, ingen som opplyste hva som skjedde rundt meg. Ting bare hendte. Da jeg kom opp igjen, sa mor: «du må reise ned til bestemor og bestefar og se hvordan det er med dem».
Jeg husker tydelig at klokka var ni på morgenen da jeg kom til leiligheten til bestemor og bestefar i bakgården i Heimdalsgata denne dagen. Det var det ingen bestemor og bestefar. Leiligheten var tom. Der var det iskaldt. Bestefar pleide å fyre i ovnen, men ikke denne morgenen. Huset var et eneste kaos. Sengene var uoppredde og i et eneste virvar. Alle skuffene var dratt ut. Et rot over hele stuen. På kjøkkenet stod brødkniven i brødet. Smøret lå veltet. Skapdøren sto oppe. Stoler lå veltet. Hvor var bestemor og bestefar? Det var en som sa til meg at det kunne være farlig hvis jeg gikk inn i den leiligheten. Jeg gikk igjen. Jeg var i sjokk. Oppbrudd? Rømt? Hva hadde hendt? Jeg visste det ikke, forsto det ikke.
Det var ingen som forklarte noe, ingen som fortalte, ingen som opplyste hva som skjedde rundt meg. Ting bare hendte. Da jeg kom opp igjen, sa mor: «du må reise ned til bestemor og bestefar og se hvordan det er med dem».
Jeg husker tydelig at klokka var ni på morgenen da jeg kom til leiligheten til bestemor og bestefar i bakgården i Heimdalsgata denne dagen. Det var det ingen bestemor og bestefar. Leiligheten var tom. Der var det iskaldt. Bestefar pleide å fyre i ovnen, men ikke denne morgenen. Huset var et eneste kaos. Sengene var uoppredde og i et eneste virvar. Alle skuffene var dratt ut. Et rot over hele stuen. På kjøkkenet stod brødkniven i brødet. Smøret lå veltet. Skapdøren sto oppe. Stoler lå veltet. Hvor var bestemor og bestefar? Det var en som sa til meg at det kunne være farlig hvis jeg gikk inn i den leiligheten. Jeg gikk igjen. Jeg var i sjokk. Oppbrudd? Rømt? Hva hadde hendt? Jeg visste det ikke, forsto det ikke.
Etter denne dagen end 26 november 1942 måtte vil ligge i dekning. Vi lå på forskjellige steder. En natt i en kjeller. En annen natt et annet sted og en tredje på andre kanter av byen. Alt var så hemmelig. På vintertiden var det tidlig mørkt og stedene vi lå i dekning var ukjente for meg. Vi måtte også vise oss i leiligheten vår. Det skulle se ut som vi bodde der. Jeg måtte gå på skolen hver dag. Vi måtte ikke fortelle noen om hva som hendte hos oss og med oss. Verken på skolen til lærene eller til mine venninner Jeg gikk i ukesvis kledd ferdig til å flykte. Jeg hadde langbukser, støvler, kjole og kåpe utenpå.
En gang jeg var hjemme kom politiet. Hva skulle de nå? Presse mor? Eller hva? Jeg husker ikke. De ringte på døren. Jeg åpnet fort, så en fremmed dame nede i gangen og ropte ned: «Jeg kan ikke komme ut, Ellen, vi har besøk». Damen løp. Jeg fikk vite etterpå at det var «søster Eva». Hun skulle hente oss. Da jeg kom inn igjen, ble jeg truet til å skulle fortelle hvem som ringte på. Jeg sa det var en klassevenninne Jeg ble sterkt presset. De hadde våpen. Hva hette hun? Hvor bodde hun? Jeg sa: Jeg så ikke hvem det var. Det var så mørkt.
En gang jeg var hjemme kom politiet. Hva skulle de nå? Presse mor? Eller hva? Jeg husker ikke. De ringte på døren. Jeg åpnet fort, så en fremmed dame nede i gangen og ropte ned: «Jeg kan ikke komme ut, Ellen, vi har besøk». Damen løp. Jeg fikk vite etterpå at det var «søster Eva». Hun skulle hente oss. Da jeg kom inn igjen, ble jeg truet til å skulle fortelle hvem som ringte på. Jeg sa det var en klassevenninne Jeg ble sterkt presset. De hadde våpen. Hva hette hun? Hvor bodde hun? Jeg sa: Jeg så ikke hvem det var. Det var så mørkt.
Publisert med tillatelse
