M I N  H I S T O R I E


SONJA CLAES

3 desember, 1942 ble far flyttet over til Gaustad sinnsykehus. Jeg besøkte far to-tre ganger i uken. Mor og jeg vekslet på å besøke ham. Han hadde besøk hver dag. Han hadde også besøk av sine kamerater. Jeg husker det var en skremmende opplevelse å besøke far. Det ble låst opp og igjen etter meg – gjennom flere dører. Alt var låst. Det store nøkkelknippet raslet. Jeg synes ennå jeg hører raslingen av nøkkelknippet og når noen kaster et nøkkelknippe på bordet hender det at jeg blir helt skrekkslagen. Jeg blir helt lammet.

En mann sto alltid i døren i posisjon som Napoleon og sa: «Jeg er Napoleon». Jeg snek meg forbi, en annen var bundet fast i sengen og en søster satt og matet ham. En dag var det en mann som plutselig løp ut av sengen. Han var helt naken. Pleiersken løp etter ham. Far var noen ganger rolig, men jeg husker også at han noen ganger virket helt vill. Det så faktisk ut som om han kunne klatre rett oppover veggen. Gråt jeg? Nei

Julen 1942 husker jeg ikke. Det virker helt tomt og svart. Vi hadde vært en stor familieslekt som alltid hadde feiret julen sammen. Tilbake var vi fire, mor og oss tre søstre. Far på Gaustad sinnsykehus. Hvor var alle de andre? Onkel Daniel, onkel Jacob, onkel Alexander, tante Bertha, kusine Iris, fetter Arvid, fetter Jan og bestemor og bestefar. Jeg visste mor ikke ville flykte før hun fikk med seg far, men jeg tror hun måtte gå med på å sende barna eventuelt for å redde dem eller for at våre hjelpere skulle klare å få oss over grensen. 

Jeg gikk på handelsskolen fram til julen 1942. Jeg var med på juletentamen. Det har jeg vitnemål fra. Hvem som tok vare på mine eksamenspapirer vet jeg ikke. Fra nyttår 1943 gikk jeg ikke på skolen. Vi ventet.

I kveldsskumringen den 12 januar 1943 ble lillesøster Eva og jeg hentet. Jeg mener det var «søster Eva» som hentet oss. En sykebil sto nede på gaten og jeg mener det var en sjåfør fra legevakten. Lillesøster Eva og jeg satte oss inn i sykebilen. Jeg minnes en virkelig forvirret, nervøs og fryktelig oppskaket mann som satt bak i bilen. Med ulende sirener kjørte sykebilen gjennom byen. Den må så ha kjørt ut å byen fordi vi kom til en bondegård. Ved siden av huset var det en låve. Der gikk vi inn. Jeg hørte det var dyr ved siden av. Utenfor huset gikk en mann fram og tilbake. Han hadde høye støvler, ridebukse, kort jakke og lue’ For meg virket det som det var en soldat. Inne i låven var mange mennesker samlet. Noen gråt, andre var tause, eller bare stirret. Det var menn, kvinner, gamle, unge, barn og småbarn. Hele tiden holdt jeg Eva fast hånden. Ingen av oss gråt.

En mann satt og sov. Han hadde revolver i hånden. Tiden gikk. Flere mennesker kom etterhvert, også min kusine Karin. Hun var på den tiden forlovet med onkel Jacob. Vi fikk beskjed om at vi skulle kjøre i lastebilen. Alle måtte sitte helt stille. Ikke en lyd måtte høres. Barna måtte ikke skrike eller gråte. Jeg mener å huske at lillesøster Eva måtte svelge en pille.

Tiden gikk. Jeg husker at Eva og jeg satt nesten helt framme ved førerhuset. Jeg hadde Eva på fanget. Hun hadde et teppe rundt seg. Hvor var vi? Jeg vet ikke? Vi skulle være helt stille. Jeg hørte noen gråte. En kastet opp. Det var en grusom lukt. En sa: «Sitt ikke på hatten min». Og jeg tenkte dere må være helt stille. Plustelig stoppet bilen. Sjåføren snakket med noen, spurte ham etter veien.

Så begynte Eva å småprate. Jeg puttet fort det ene hjørnet av ullteppet i munnen på henne. Hun kan puste gjennom nesen tenkte jeg så startet bilen igjen. Eva sovnet igjen av bilkjøringen. Lastebilen stoppet igjen. Da kjente jeg redsel over hele kroppen. Sjåføren pratet igjen. Så startet bilen på nytt. Evigheter senere stoppe lastebilen. Helt stille. Presenningen ble tatt vekk. Stille giKk vi ned fra lasteplanet. Hele tiden hadde jeg lillesøster Evas hånd i min.

Vi var midt i skogen. Sneen lyste opp. Midt blant en flokk femmede mennesker gikk Eva og jeg. Eva og jeg sa ingenting, ikke ett ord, verken til hverandre eller til andre. Ingen snakket med oss. Vår veiviser pekte hvor vi skulle gå. Lastebilen snudde. Hvor var vi? 

 Jeg vet ikke hvor lenge vi gikk. Vi kom helt plustelig til en lys i skogen. En slette, ikke noen trær og sneen lyste opp. Vi gikk videre. En kort stund etter kom skiløpere mot oss. De var kledd i hvite skidresser «Välkomna til Sverige» sa de. Hva følte jeg? Ingen reasjon? Hva følte lillesøster Eva? Vet ikke. Flokken med mennesker fulgte våre svenske venner videre innover i skogen. «Välkomna til Sverige» lyder ennå i mine ører. 

Etter en stund kom vi fram til en hytte. Her fikk vi varme oss. Vi fikk hvitt brød og varm sjokolade. Vi ble spurt om navn, alder, hvorfor vi hadde flyktet og om vi hadde noe annet å opplyse. Jeg kan ikke huske hvordan vi ble forflyttet fra den ‘røda stugan’ i skogen til Kjesæter. På Kjesæter var det norske som forhørte oss. Her var det store krakker. Eva og jeg fikk hver vår seng ved siden av hverandre i en stor sal. Det var bare Eva som var barn.

Eva og jeg ble sendt til Stockholm. Reisen dit husker jeg ikke, men jeg husker at alle jentene fikk like mørkeblå kåper og røde luer. Barneklær hadde de ikke på Kjesæter. På stasjonen i Stockholm stod Gunnar Brunvoll og tok imot oss. Vi ble tatt med til flyktningekontoret. Jeg husker at flere på flyktningekontoret sa: "Det er døtrene til Harald Claes". 

Jeg kjente ingen. Hva som hendte de første dagene i Stockholm husker jeg ikke, men jeg husker samtale om hva Eva og jeg skulle gjøre Eva satt alltid på fanget mitt. De forklarte at norske ungdommer som hadde fått avbrutt sin utdannelse skulle få adgang til å fortsette utdannelsen i Sverige. Jeg ville helst begynne på middelskolen som opprinnelig var meningen i 1940. Det ble foreslått at jeg skulle reise til Uppsala der det var en norsk middelskole og artium. Men dit kunne ikke Eva bli med. Hun måtte da på barnehjem. Det sa jeg nei til. Jeg visste ingenting om mor og far og vår søster Rosa eller hvor alle de andre var. Det var kanskje bare Eva og jeg igjen av hele vår familieslekt. Var det bare oss to igjen?

Det var flere på flyktningekontoret som kjente far. En av dem var Helga Waagonæs. Hun sa: "Jentene kan bo hos meg og så får vi håpe at Harald og de andre kommer over». Og slik ble det. Jeg fikk rekvisjon for å handle klær til Eva. Vi gikk på Nordiska Kompaniet. Hun ble kledd fra innerst til ytterst. Eva skulle være hos Liv Kluge om dagen. En ung pike passet Liv Kluges barn og nå også Eva. Jeg ble passet på Påhlmanns Handelsakademi på et fire måneders kurs som startet 1 februar, 1943 Det må ha vært en handelsskole for sønner og døtre av fintfolk. Slik mintes jeg det i alle fall.

Nå igjen begynte en uvirkelighetens tid. Det var som om jeg selv ikke var med. Jeg gikk på handelsinstituttet på Sveavægen hver dag. Vi kom over grensen til Sverige den 13 januar og 14 dager etter satt jeg på skolebenken på en svensk handelskole. Det var undervisning i svensk språk, svensk grammatikk, i rettslære og annet. Alt var ukjent. Alle var ukjente. Alt var svenskt. Vi hadde en times lunchpause. Jeg gikk alene hver dag og spiste på en Norma restaurant på Sveavægen.

Jeg kan ikke huske at jeg snakket med medelever og jeg minnes ingen fra den skolen. Om ettermiddagen når jeg kom dit vi bodde, hentet jeg lillesøster Eva, lekte med henne og gjorde lekser. Jeg er nok pliktoppfyllende av natur og redd for å gjøre feil, men det er ikke lett å lese og lære svensk og å lese og lære vanskelig stoff på svensk bare 14 dager etter at jeg hørte det første svenske ord. Eksamen skulle være fire måneder senere.

Om kvelden og natten kom spørsmålet: Er Eva og jeg igjen alene? Hvor er mor far og Rosa? Hvor er de alle sammen, tante onkler fetter og kusiner bestefar og min kjære bestemor? Hva har hendt dem?

I midten av april 1943 kom mor og Rosa til Stockholm. De fikk også bo hos Helga Waagonæs inntil videre. Frst i mai 1943 kom far. Var han et menneskelig vrak tidligere, var han ikke bedre nå. Onkel Jacob som hadde ligget på sykehus i Oslo kom også til Stockholm. Ingen visste hvordan det var med resten av familien, mor og mine to søstre reiste til Kumla herregård, et mødrehjem. Vi hadde jo ikke noe sted å bo. Far ble innlagt på sykehus eller rekreasjonshjem. Dette var i midten eller slutten av mai 1943. Selv ble jeg sendt til Småland på frivillig arbeidsinnsats for svensk ungdom. Vi var to norske jenter. Jeg husker overhodet ikke om jeg var med på disse avgjørelsene. Jeg var nok ikke det, vi arbeidet på åkrene, endeløse åkrer skulle lukes. Både åkrene og tiden var endeløs for meg. Jeg hadde liten kontakt med den andre ungdommen. Jeg var kanskje annerledes enn dem? Var jeg redd? Jeg var igjen alene, ensom.

Etter noen uker flyttet jeg til en gård. En liten herregård Mønsterås. Jeg skulle fortsatt arbeide som frivillig arbeidssjel. Men her hadde jeg det godt. Jeg var som et medlem av familen og var med på arbeidet både inne og ute på gården og i arbeidet med dyrene.

En dag ringte far og sa at familien hadde fått leilighet på Stramaljevagen ved Bromma. Han sa jeg måtte komme til Stockholm. Jeg ble forflyttet igjen. Jeg fikk arbeid på kontoret på Nordiska Kompaniet. Senere ble det ordnet plass til meg på Birkagården folkehøyskole. Skolen begynte 1 november, 1943 men jeg begynte først den 1 november 1943. Aldersgrensen for å komme inn på skolen var atten år, men fikk begynne selv om jeg bare var seksten år. Far og onkel var nå med i de norsk polititroppene i Sverige.

Rektor ved Birkagården folkehøgskole, Gillis Hammar, hadde flere flyktninger som elever. Han var en stor humanist som arbeidet mye for å hjelpe flyktninger. De var flyktninger fra Norge, Danmark og Tyskland som gikk på Birkagården samtidig med meg. Nå begynte en varm og levende tid på Birkagården folkehøgskole. Gilla Hammar i spissen for usedvanlige gode larekrefter og omsorgsfulle husmor Karin satte sitt gode preg på miljøet. Alle fagene interesserte meg, men jeg var mest engasjert i litteratur, samtidskunnskap, historie, kulturhistorie og kunsthistorie.

Ved siden av skolegangen hadde vi oppførelse av dramastykker, revyer og annen underholdning. Jeg var med på det meste. Vi hadde alltid et norskt innslag. Jeg fremførte norske dikt. Jeg fikk også spørsmål om å fremføre norske dikt i blant annet fagforeningene som holdt norske kvelder med innsamlinger til Norge og til fangene i Tyskland. Her leste jeg blant annet Arnulf Overlands dikt «Vi overlever alt» og Nordahl Griegs dikt "17 mai, 1940". 

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød 

som i en sunken u-båt; 

vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer 

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør 

på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer 

og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden, 

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme 

befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde 

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen, 

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg

Lest over radioen 

fra Nord-Norge 

17. mai 1940.

Gills Hammar og Birkagården arrangerte flere nordiske kulturkvelder med kåseri, foredrag og blant annet musikk av Robert Levin og Ernst Glaser. Flere av elevene tok sikte på videre skolegang etter folkehøgskolen for eksempel læreskole, sosialskolen sykepleierskole, teaterskolen. 

Selv levde jeg på en måte en ventetid. 5 mai, 1945 var det realskoleeksamen i matematikk. Dagene huskes spesielt fordi det var Danmark frigjøringsdag. Gillis kom inn i eksamens rommet og ba Peter, en dansk flyktning, og meg å gå med for å høre på radioen og meldingen om Tysklands kapitulasjon i Danmark. Inspeksjonskontroll behøvdes ikke. Jeg følte virkelig vennskap og omsorg denne tiden på Birka.

Ved siden av skolen begynte jeg i Unga Örnar, som er tilsvarende Framfylkingen i Norge. Jeg var medlem av Framfylkingen i Oslo til 1940. I Unga Örnar fikk jeg også mange gode venner. Jeg var med på turer, leirer, møter og sammenkomster. Jeg ble også mottatt som leder og var med på konferanse i Unga Örnar og også i SSU. 

Gösta Sjölin var en god leder og inspirator. Jeg var med i aktive, levende og skapende miljøer, hvor jeg ble godtatt og akseptert som Sonja, ikke som jøde Sonja som ikke fikk være med i flokken eller ikke være med å leke slik som jeg opplevde det mange ganger i barneårene i Oslo. Hele tiden i underbevisstheten og om nettene kom det igjen: Hva har hendt var jødiske familieslekt? Hvor var min kjære bestemor?

Frigjøringsdagen 8 mai 1945 var en stor opplevelse sammen med svenske venner og norske og danske flyktningevenner. Så kom 17 mai, 1945. Vi feiret et fritt Norge. Men var alle kommet tilbake? Hva skulle jeg gjøre nå? Hva ville familien gjøre? Far var med i de norske polititroppene i Norge. Mor syntes hun nå hadde det så bra. Det var så mye vondt som knyttet seg til Norge. I Sverige hadde hun fått det trygt og godt. Hun ville at vi alle skulle bli i Stockholm. 

Men jeg var urolig. Jeg ville hjem til Norge. Jeg ville finne bestemor og alle de andre. Nå når krigen var over, måtte vi vel finne hverandre igjen. Hvilken dato jeg reiste fra Stockholm husker jeg ikke. Det var i hvert fall før 7 juni fordi den dagen feirer jeg på Karl Johan. Mange venner fulgte meg til toget Medelever, lærere, Unga Örnars venner og ledere og venner av familien. 

Så var jeg igjen alene, ensom på toget fra Stockholm til Oslo. Far var den eneste som stod på Østbanen og tok imot meg. Han var ennå i polititroppen. Vi reiste til min mormor jeg skulle bo der inntil videre. Men mormor var gammel, sur, sliten og trett. Hun sa iltert at jeg hadde vært i Sverige og hatt det godt. Her hjemme var det ille. Lite mat og klær og knapt med alle ting. Hun hadde kanskje rett? Hva menes med godt?

Men jeg skulle finne min jødiske bestemor. Dagen etter at vi var kommet til Oslo, gikk jeg igjen til Heimdalsgata. Siste gangen jeg var der var den 26 november, 1942, klokken ni om morgenen. Vinduene fra stuen vendte inn i gården. Bestemor og bestefar bodde nemlig i bakgården. 

Da bestemor og bestefar bodde der hørte jeg mange ganger på lang avstand, samtalene på jiddisch i bakgården, akkurat der det var et lite streif av sol hadde bestemor sin solsikke. Den skjøt seg høy i den lille solstreifen. Men i dag, i mai 1945, kl. ni om morgenen var der ingen solsikke. Solen var heller ikke kommet til stedet der det hadde vært blomsterbed. 

Fra stuevinduet hørtes ingen samtale på jiddisch. På dørskiltet stod det ikke Ruben Klass. Gjennom kjøkkenvinduet hørte jeg ingen samtale på norsk, min bestefar og min bestemor var ikke der. Alt stoppet i meg rundt meg. Plustelig kunne jeg ikke snakke, ikke gå, ikke tenke, ikke gråte.

Siden har jeg ikke vært i Heimdalsgata.

Publisert med tillatelse

Published by Scandinavian Jewish Forum