OSCAR BERNSTEIN (27.08.1910)

SARA FISCHER (15.6.1920 )

SARA FISCHER BERNSTEIN 

OG OSCAR BERNSTEIN

"Den 8. november åpner jeg praksis i Narvik. Sara og jeg gifter oss nyttårsaften 1940. 

Vi bor på et værelse og kjøkken. Det er smått, men det spiller ingen rolle. Vi er unge nygifte og lykkelige og livet går sin gang til tross for okkupasjonen.

Så langt - men ikke lenger enn til den 18. juni. Det er sent og vi har lagt oss til å sove. Brutal støveltramp i trappen river oss ut av søvnen. 

Som paralyserte hører vi skrittene komme nærmere og stanser, hører den voldsomme dundringen mot akkurat vår  dør. Utenfor står tyske soldater og en norsk nazist som uten et ord til forklaring arresterer meg, jager meg ned trappen og inn i en ventende bil. 

Vi er flere som deler skjebne denne natten så etter en oppsamlingsrunde i byen er bilen fullt med overrumplede og engstelige menn. Endestasjonen for denne trøstesløse ferden er en av byens skoler der vi brølende blir kommandert til å stå rett og ikke røre så mye som en finger. 

Hvorfor er jeg arrestert? Har tyskerne fått greie på hva jeg mener om dem eller består min forbrytelse rett og slett at jeg er jøde? "*

"Sara var forlovet med Oscar Bernstein fra Trondheim som i april dagene ble ferdig med legestudiene sine. 

Der inne på Kvisvik hadde Sara hatt en alvorlig samtale med mor til Gunnhild Kvande-Pettersen. Det som naget Sara var om det var riktig å gifte seg i disse vanskelig tidene."Bare gift deg, du", var svaret Sara fikk, og nyttårsaften 1940 giftet Sara og Oscar seg. 

Samuel og David Fischer (Hermann Fischers brødre) ville gjerne ha dem nordover til Narvik, og i november 1940 åpnet Oscar Bernstein legepraksis der. De fikk en lykkelig tid fram til 18. juni 1941 da Oscar ble arrestert og ført til fangeleiren Sydspissen utenfor Tromsø.

Denne leiren som var landets nordligste, ble for liten og ble senere flyttet rett over sundet. 300 fanger bygde den i 1941. Oscar Bernstein varder sammen med i hvert fall 9 andre jøder. En av dem var Mokka Klein fra Tromsø. Mens Oscar var på Sydspissen, besøkte Sara familien Klein i Tromsø. 

En norsk vaktmann med navnet Hurtig fikk ordnet det slik at Sara og kona til Mokka fikk overlevere vafler samt utveksle forsiktige klemmer ved piggtrådgjerdet.. Damene ble noe stresset da mennene begynte å snakke om Hurtig. De trodde først at møtet måtte skje så hurtig som mulig! Oscar mintes at han stakk seg ettertrykkelig på en piggtråd i forbindelse med dette besøket.

Under læreraksjonen ble 21 lærere arrestert og ført til Sydspissen. Der måtte en av jødene, Abel Fischer, lære de nye fangene ”husets skikk”. Særlig viktig var det at sengeteppet lå riktig på senga uten antydning til skrukker, og at de lærte seg tyske setninger tilbruk når de skulle på do eller kom tilbake. De måtte også vise vanlig høflighet når tyskerne kom inn. Da skulle tillitsmannen på rommet rope ”Achtung” og så melde fra hvor mange som var i rommet mens fangene sto i stram givakt.

Jendal Antonsen forteller: En av vaktene skilte seg ut: Han bråket verst og høyest når det var flere tyskere til stede. Men når han sparket og slo, var det ikke så hardt. Han drev ikke straffeeksersis til vi var helt utkjørt, som andre gjorde. Dessuten kunne han, når vi var alene, snakke normalt og rolig til oss, og ikke bare skrike og brøle slik de andre tyskervaktene gjorde.

Hopping var en vanlig straff. En dag spurte han forsiktig: Dere synes vel dere ”hopper” for meget her, men jeg har hoppet mer enn dere kommer til å gjøre. Jeg nektet som politi å underskrive loyalitetserklæring til Hitler og ble arrestert. I 2 år ”hoppet” jeg hver dag. Til sist ble jeg som en stålfjær. Nå står jeg oppført på en svarteliste og blir overvåket, så jeg ikke tør vise noen medlidenhet og sympati med dere fanger.

Den tyngste jobben var å bære stein. Fangearbeiderne fikk ofte skader, og Oscar måtte rett som det var trå til som lege. Forøvrig var det totyske leger i leiren. Den ene var sympatisk, den andre var i følge Oscar en "drittsekk" som kunne finne på å legge ekstra steiner på bårene. 5 tonn stein var dagskvoten for hver fange.

Oscar Bernstein hadde god kontakt med den sympatiske legen. Senere underoppholdet ble han kjent med en tysk soldat som gjerne ville snakke, men da under 4 øyne. "Soldaten forteller at han hater denne meningsløse krigen like mye som jeg gjør. Han råder meg til å flykte til Sverige om jeg noen gang kommer ut av leiren. Alle jøder skal sendes til Polen og utryddes, sier han til meg. Ordene hans får det til å brenne underføttene mine. Jeg må bort herfra!" 

Slik skildrer Bernstein det i et kapittel i boka: Nådetid. Han skjønte at han måtte komme seg vekk og påførte seg først diare ved å drikke sølevann for å komme på sykehus. Febersyk, "elendig" og ikke minst spent oppsøkte han legekontoret og håpet at der satt den vennlige legen. Det gjorde det. Da han var kommet innenfor og sto i grunnstilling borte ved døra, sa legen: "Bitte setzen Sie sich, Mein Kollega! "("Vær så snill og sett Dem, min kollega!") Den syke legen fortalte sin egen diagnose som den tyske legen straks "godkjente". "De er naturligvis svært syk og må komme øyeblikkelig på sykehus", sa han idet han blunket med det ene øyet. Han hadde forstått spillet.

Oscar Bernstein ble sendt til sykehus med gestapo vakt. Ovenfor disse og en tyskervennlig sykesøster måtte han bruke sitt skuespillertalent samt sverte seg rundt øynene for riktig å se elendig ut. Indremedisiner Skauge og røntgenlege Poppe tok seg av denne veldig "syke" pasienten og "kuret" han for blødende magesår. 

Et røntgenbilde (simulert magesårs bilde) ble "laget" for at vaktene virkelig skulle få se hvilket alvorlig tilfelle de passet på. Etter ca. 14 dager ble Oscar Bernstein sluppet fri. Tyskerne trodde han var så syk at han ikke hadde lenge igjen. Da det var legemangel i Narvik, fikk han dra hjem med daglig meldeplikt på politikammeret.

Igjen fikk de nygifte være sammen en tid. Men den 7. mars 1942 meldte NTB at en kommunist og fire jøder fra Trondheim var blitt dømt til døden og skutt for å ha spredt engelske nyheter. En av dem var Abel Bernstein, far til Oscar. Sporenstreks dro de av gårde til Trondheim for å besøkemor og svigermor, men de hadde "glemt" å varsle politiet om reisa (de hadde meldeplikt hver dag) og ble stoppet på Fauske. Hadde de varslet om reisa, ville de nok ikke ha fått tillatelse. Nå ble de ført til Trondheim. Sara havnet i fyllearresten før hun ble utsatt for et fem timer langt forhør med trusler og harde ord. Hun fikk overbevist gestapistene at de slett ikke var på flukt, men skulle til Trondheim på kondolansebesøk. Sara ble satt fri.

Oscar måtte også først sitte i fyllearresten, men så ble han overført til Vollan Kretsfengsel i Trondheim der han i 3 uker satt sammen med seks i en trang celle som den eneste jøden. Under den daglige lufteturen måtte fangene løpe, tøye og bøye til de ikke orket mer og falt om. Etter herjing i 2 uker falt det ro over fengslet fordi "Drittsekkene" reiste, og vaktmannskapet som overtok, var østerrikske wehrmachtsoldater. 

Sjefen ønsket å snakke med Oscar Bernstein og mottok han med respekt. Han måtte få si fra at krigerlivet var noe han ikke likte. Hvis han ikke hatt tatt jobben i Trondheim, kunne det være fare for at han ville bli sendt til Østfronten. Videre fortalte han om familien sin og livet for øvrig. Så kom han med et tilbud: "I morgen skal du og Ekornes (Hans) få lov til å gå opp tilkonditoriet og kjøpe dere noe godt."Neste dag var de oppe på kontoret og hentet penger som var deponert sammen med andre verdisaker. Med to soldater et godt stykke bak slentret de langsetter fortauet.

"Skal vi flykte?", hadde Bernstein foreslått. Hans svoger, Oskar Abrahamsen, hadde tidligere flyktet da han var på utearbeid nettopp som Vollanfange. men Hans Ekornes ville ikke flykte. Et halvt år seinere ble han henrettet på Falstad.

På konditoriet slapp de å betale. Det var jo tydelig å se hvor de kom fra. Så ruslet de tilbake til fengslet med krisebløtkaker. En av de andrefangene, som ikke var politiske fange, men som satt inne for tjuveri, hadde vært på utearbeid i ei branntomt (Bispegården). Der hadde han kommet over noen flasker vin, som han fikk smuglet inn. 

Om kvelden hadde cellegjengen en ordentlig kveldskos med bløtkake og vin. Oscar Bernstein kom da til å tenke på Salme 23 i Bibelen: "Du dekker bord for meg like for minefienders øyne". Denne hendelsen blir verifisert i boka TO BRØDRE av Øystein Rakkenes: En av brødrene Bergh ble tatt for spionasje og satt en tid på Vollan. ”Tidvis blir de satt til utendørs arbeid. Erling er med på å vaske gulv og gjøre forefallende arbeid i tyske brakker. Da tyskernes varelager utenfor Erkebispegården brenner ned, blir mange av fangene tatt ut for å hjelpe til med oppryddingen. I brannruinene finner de en liten skatt: hele eikefat breddfulle av fransk druebrennevin. I stum forståelse over at disse dråpene ikke bør gå til spille , klarer Erling og noen andre fanger å smugle atskillige liter inn i fengslet. Med dempet feststemning morer de seg til langt på natt.”.

Etter tre ukers fangeliv ble han plutselig satt fri uten å vite hvorfor. En av de østerrikske soldatene kom da bort og gratulerte. Oscar gikk så på byen for å kjøpe toalettsaker og småting han visste kameratene trengte. Og jammen fikk han lov til å komme inn igjen og dele ut gavene til sine tidligere medfanger.

Igjen var Oscar Bernstein en fri mann og dro sammen med Sara og svigermor tilbake til Narvik. I Trondheim hadde Sara bodd hos sin bestemor. 

Etter mannens død ble Oscars mor noe deprimert. Senere kom hun på Midstuen sanatorium i Oslo. Hun ble ikke innskrevet verken i Narvik eller Oslo. Derfor hadde ikke de tyskkontrollerte myndighetene henne på listene sine. Noe senere kom hun seg over til Sverige. Sara og Oscar snakket også mye omflukt. I tilfelle det skulle bli aktuelt å dra over fjellet til Sverige, hadde hjemmefronten plassert skiene deres på Bjørnefjell nærsvenskegrensa.

Den 26. oktober 1942 skjedde det at alle mannlige jøder over 15 år i Norge ble arrestert.

Det tyske vaktholdet i distriktet ble skjerpet, og Sara og Oscar fant ut at det ikke gikk an å flykte til Sverige over Bjørnefjell. Kvelden før politiet skulle gå til arrestasjon og sende dem sørover for deportasjon, fikk Oscar besøk av en av de ansatte på Narvik Apotek. Hun var forlovet med en politimann som hadde oppfordret henne til å advare Bernsteins. Men da Oscar Bernstein fikk advarselen, måtte han love ikke å informere sine fettere i byen."Det var veldig hardt å måtte love dette. Jeg har angret på dette hele livet."

Igjen måtte Oscar simulere mageproblemer og ble operert - denne gang på Narvik Sykehus om kvelden 25. oktober for blødende magesår. Helt siden tida etter Sydspissenoppholdet hadde Bernstein åpent snakket om sin dårlige mage for at en eventuell innleggelse skulle virke troverdig. Denne gangen måtte legene ta operasjonskniven fatt. Det ble åpnet ned til bukhinnen. Dette måtte legen gjøre fordi en av operasjonssykepleierne var nazist. Men hun skjønte heldigvis intet av det som foregikk. Oscar ble værende på sykehuset i hele5 måneder til de flyktet i mars 1943.

Sara måtte flytte hjemmefra da leiligheten og alle eiendelene deres ble beslaglagt. Hun fikk bo hos Dr. Christensen.

Den 26. november 1942 var det de jødiske kvinner og barn sin tur til å bli arrestert. Ingen hadde forestilt seg at tyskerne ville gjøre dette.

Oscar lå fremdeles på Narvik sykehus da ble Sara arrestert og var innforstått med at avskjeden med kona kunne være den siste! En norskgestapist ledsaget henne til Bredtvedt fengsel i Oslo der hun møtte igjen sin mor Gusta, søstrene Judith(12år) og Ruth (10år) og sin fem år gamle bror Theodor. 

For Sara skjedde det et mirakel på Bredtvedt. Den ledsagende norske gestapisten syntes det visst var for galt å skille henne fra sin syke mann på Narvik Sykehus og sørget for at hun ble løslatt. Han mente vel at disse to senere skulle deporteres sammen. Men før hun dro, tagg og ba hun om å få ta med seg sin lillebror Theodor. Men"nein". Hun forlot sin familie med en forutanelse at det var siste gang hun så sine kjære.

Så fikk Sara igjen komme hjem til Narvik, men hennes meldeplikt ble innskjerpet.

Lørdag den 27. mars ankom rutebåten "Skogøy" med en troppetransport. Med denne båten skulle Sara og Oscar Bernstein deporteres."Hele" Narvik var nede for å ta avskjed i kveldingen i 18-tiden Imidlertid skulle båten rengjøres med kl. 22 som nytt avgangstidspunkt. Oscar spurte om de ikke kunne få være på sykehuset i ventetida. Ønsket ble innfridd. Klokka 22 kom det kontrabeskjed: De to skulle sendes påfølgende tirsdag med et skip som hadde med seg jøder fra Tromsø. Igjen følte Oscar: De hadde englevakt!

Venner innen hjemmefronten var nå klare til å hjelpe. Oscar Bernstein hadde et spesielt forhold til Kristiansen som arbeidet på jernbanestasjonen i Narvik. Bror til Kristiansen var naziordfører i Narvik. Han anga sin egen bror som ble sendt til Sydspissen i 1941 der også Oscar var. Oscar Bernstein klarte å få Kristiansen (og også noen andre fanger) ut av fangeleiren .Kristiansen hadde fått et brennkoppesår i nakken. For å gjøre det verre, smurte Oscar Bernstein sølevann på."Dette kan være syfilis, "sa Oscar Bernstein til tyskerne som ble hysterisk redde når det ble snakk om syfilis og tuberkulose. Denne Kristiansen ble så sendt til Trømsø til en kvinnelig hudlege som var jøssing. 

På henvisningen sto diagnosen syfilis, men Oscar hadde i parentes skrevet (impetigocontagiosa) - den latinske benevnelsen for brennkopper slik at hun skulle skjønne at Oscar hadde tenkt på den rette diagnosen. På denne måten kom Kristiansen seg ut fra Sydspissen fangeleir og kunne være behjelpelig da Sara og Oscar den 28. mars 1943 ble smuglet inn på et godstog som skulle til Sverige. Lokomotivfører Gustav Bengtzon tilhørte samme etterretningsgruppe og hadde ansvaret for denne transporten. Sara ble utkledd som vaskekone for å komme seg ubemerket inn på stasjonsområdet i Narvik. Med blåsyre i lomma for ikke å bli tatt levende ble de gjemt i en godsvogn. Det var kaldt og snart frøs de så tennene klapret. 

På Bjørnefjell stasjon ble toget stående i en god time. Sara og Oscar fryktet det verste da de hørte tyske brøl og kommandorop. Men de tyske grensesoldatene hadde fest og var derfor kanskje ikke så ivrig med kontrollen, og lokomotivføreren ledet tyskerne behendig forbi godsvogna de var i. Da grensa var passert, så Sara gjennom plankene en innsjø og mente at det måtte være Torneträsk. Men Oscar kunne ikke tro det.

Gjennom hele turen hadde de frosset fælt, men det verste var den angst og redsel som herjet dem. Og da toget på svensk side kjørte forbistasjonen Abisko og ikke stoppet der, men lenger borte, grep panikken dem, og de begynte frenetisk å banke i golv og vegger. Den vogna de satt i, var jo plombert og skulle til Tyskland. Da gled døra opp og de ble møtt med ordene: "Lugna er, lugna er. Välkomen til Sverige. Ni er frie människor!"

En kommunistisk organisasjon i Kiruna pleide å ta hånd om norske flyktninger fra Nord-Norge. Penger var innsamlet og med 50 svenske kroner hver som startkapital kunne de dra videre. På den tiden var dette et stort beløp.

I Stockholm møtte Oscar sin mor, bror og noen slektninger. De var frie, de hadde fått leve.

Men tanken på dem som var tatt og sendt til Tyskland, naget hele krigen. I mai 1945 ble Oscar Bernstein beordret til Malmø for å ta i mot Bernadottes hvite busser. Alle hadde et håp, men ikke en eneste jøde kom tilbake med disse transportene. Oscar Bernstein avslutter sitt kapittel i boka "Nådetid" slik: "Vår store familie er skrumpet inn, og det er tomt rundt oss. Det vil ta tid å komme over slike tap. Jeg vet ikke om jeg har så mye tid."**



* Fra Vera Komissar "Nådetid"
** Ragnar Areklett