Kai Feinberg. Foto: Privat |
KAI FEINBERG
Kai Samuel Josef Feinberg (f. 1921 i Oslo, død 1995 i Oslo) var en norsk forretningsmann. Foreldrene var Elias Feinberg (1894-1943) og Clara Oster (1885-1942). Hans besteforeldre innvandret fra Litauen i det daværende russiske keiserdømmet. Bestefaren var en av de første forstanderne ved den jødiske menigheten i Oslo. Kai Feinberg var en av de omkring 30 som overlevde deportasjonen av de norske jødene til Auschwitz.
Feinberg var i mange år forstander i Det mosaiske trossamfunn.
Etter krigen arbeidet han i firmaet Bergmetall AS hvor han etter hvert avanserte. Feinberg medvirket til gjenoppbygging av det mosaiske trossamfunn i Oslo etter krigen og var forstander og formann der fra 1976 til 1988. Feinberg var vertskap for Menachem Begin i forbindelse med fredsprisen i 1978.
"Kais beretning inneholder ikke noe sensasjonelt, ikke noe dramatisk. Ingen steder finner vi store ord eller forslitte fraser - kanskje heller ikke noe poetisk skjønnhet i uttrykken - men en stillferdig umiddelbarhet og menneskelig varme, ekthet og ærlighet som har grepet meg sterkere og dypere enn mange av de beretninger jeg tidligere har lest. Kai forteller om en rekke nærmest mirakuløse tilfeldigheter som reddet ham fra den sikre død en rekke ganger, men hans beskjedenhet gjør at han unnlater å fortelle noe annet, noe som kan sies å være minst like mirakuløst som de beskrevne «tilfeldigheter».
Leo Eitinger i forordet
Feinberg var i mange år forstander i Det mosaiske trossamfunn.
"Kais beretning inneholder ikke noe sensasjonelt, ikke noe dramatisk. Ingen steder finner vi store ord eller forslitte fraser - kanskje heller ikke noe poetisk skjønnhet i uttrykken - men en stillferdig umiddelbarhet og menneskelig varme, ekthet og ærlighet som har grepet meg sterkere og dypere enn mange av de beretninger jeg tidligere har lest. Kai forteller om en rekke nærmest mirakuløse tilfeldigheter som reddet ham fra den sikre død en rekke ganger, men hans beskjedenhet gjør at han unnlater å fortelle noe annet, noe som kan sies å være minst like mirakuløst som de beskrevne «tilfeldigheter».
Leo Eitinger i forordet
(Feinberg og Stefansen, 1995)
Quisling-regimets statspoliti gjennomførte massearrestasjonene av jødiske menn i Oslo fra tidlig morgen 26. oktober 1942. Feinberg meldte seg 26. oktober 1942 hos politiet i Kirkeveien 23 etter at Gestapo hadde truet med å arrestere søsteren Rakel i stedet. Pengene han hadde på seg ble beslaglagt og han ble sendt videre til Berg fangeleir i Vestfold.
Den norske hirden sto for vaktholdet. Fangene der arbeidet blant annet med oppbygging av leiren. Faren var formann for den Jødiske hjelpeforeningen og ville heller ikke flykte til Sverige fordi det kunne gjøre Kais situasjon vanskeligere.
Feinberg ble 26. november 1942 deportert til Auschwitz sammen med de fleste andre jøder som befant seg i Norge. Ved ankomst ble moren og de mindre søskene skilt fra (og sendt i gasskammeret sammen med 346 andre jøder fra Norge - likene ble brent under åpen himmel). Kai og faren ble sendt til Birkenau i Auschwitz-komplekset, deretter til Buna (også kalt Monowitz), en arbeidsleir for IG Farben.
Feinberg ble tatovert med fangenummeret 79108. I januar 1943 døde faren Elias etter omfattende mishandling av vaktene. Våren og sommeren 1943 var Feinberg så svak (av underernæring og sykdom) at han var på nippet til å bli sendt i gasskammeret.
Sommeren 1943 kom legen Leo Eitinger til sykestua der Feinberg var. Nordmannen Nathan Fein var også i leiren.
I leiren møtte Feinberg en gang leirsjefen Rudolf Höss*, hans 7-8 år gamle datter som spanderte iskrem på Feinberg.
Vinteren 1943-1944 fikk de litt bedre behandling i form av mat og klær (trolig for å holde opp arbeidskapasiteten). I mai 1944 merket Feinberg at det ble transport inn fanger i et større tempo og at krematoriene ikke hadde nok kapasitet, slik at likene ble brent på store bål utendørs. Høsten 1944 kom det fem-seks ikke-jødiske nordmenn til Auschwitz fra Majdanek, disse fikk Rød Kors-pakker med mat som de delte med Nathan Fein og Kai Feinberg.
Da Feinberg skulle evakueres i slutten av januar 1945 ble han stanset av den rumenske legen Steinberg som ga ham et slag i ansiktet så han svimte av. Feinberg veide på denne tiden omkring 40 kg av normalt 75 kg.
SS hadde trolig planer om å drepe alle fangene som ikke var evakuert, men på grunn av uventet rask sovjetisk fremrykning rømte SS fra leiren i panikk 25. januar. Han ble etterlatt på sykestuen sammen med 800 andre da Auschwitz ble evakuert i slutten av januar 1945 og ble funnet av sovjetiske soldater som inntok leiren 27. januar. Han var vitne til at SS forsøkte å sprenge gasskamrene og krematoriene for å skjule sporene. Han var også vitne til at noen få gjenværende SS-menn ble henrettet av de sovjetiske soldatene.
Feinberg ble værende i Auschwitz til april og tok seg da gjennom Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania til Bucurest og den svenske ambassaden der. I Romania arbeidet han for en organisasjon som hjalp overlevende fra konsentrasjonsleirene.
I Roma arbeidet han i Vatikanet med å klarlegge hva som hadde skjedd med navngitte jøder. Der hadde han også en halvtimes privat audiens med pave Pius den 12 der han fortalte om sine opplevelser. Da han senere fikk høre om pavens unnvikende holdning overfor nazistene og fascistene, angret han på audiensen.
I Basel ble han engasjert av en norsk hjelpeorganisasjon, Norwegian Relief Committee, til å lede en kolonne lastebiler med matforsyninger. Sjåførene var tyske krigsfanger. Feinberg reiste fra Romania og gjennom Italia, Sveits og Tyskland, og kom tilbake til Norge 27. oktober 1945, familiens leilighet var da tatt i bruk av andre som flyttet ut på dagen da Feinberg viste seg. Han var den eneste i familien som overlevde.
Han var vitne ved Nürnbergprosessen. I 1946 ga han en rettslig forklaring til norske myndigheter om det som hadde skjedd og han vitnet i saken mot Wilhelm Wagner.
*Rudolf Höss, tysk nazist, medlem av SS fra 1934. 1940–43 var han kommandant i konsentrasjonsleiren Auschwitz, der han fikk hovedansvaret for nazistenes utryddelse av jødene. Rudolf Höss ble forfremmet til generalinspektør for konsentrasjonsleriene i 1944. Höss stod bak effektiviseringen av utryddelsesapparatet og var den første som tok i bruk gassen Zyklon B. Han bodde selv i leiren med kone og fem barn. Etter krigen ble han arrestert av polske myndigheter, dømt til døden og henrettet. I fengselet skrev han selvbiografien Kommandant in Auschwitz.
Published by Scandinavian Jewish Forum.
Quisling-regimets statspoliti gjennomførte massearrestasjonene av jødiske menn i Oslo fra tidlig morgen 26. oktober 1942. Feinberg meldte seg 26. oktober 1942 hos politiet i Kirkeveien 23 etter at Gestapo hadde truet med å arrestere søsteren Rakel i stedet. Pengene han hadde på seg ble beslaglagt og han ble sendt videre til Berg fangeleir i Vestfold.
Den norske hirden sto for vaktholdet. Fangene der arbeidet blant annet med oppbygging av leiren. Faren var formann for den Jødiske hjelpeforeningen og ville heller ikke flykte til Sverige fordi det kunne gjøre Kais situasjon vanskeligere.
Feinberg ble 26. november 1942 deportert til Auschwitz sammen med de fleste andre jøder som befant seg i Norge. Ved ankomst ble moren og de mindre søskene skilt fra (og sendt i gasskammeret sammen med 346 andre jøder fra Norge - likene ble brent under åpen himmel). Kai og faren ble sendt til Birkenau i Auschwitz-komplekset, deretter til Buna (også kalt Monowitz), en arbeidsleir for IG Farben.
Feinberg ble tatovert med fangenummeret 79108. I januar 1943 døde faren Elias etter omfattende mishandling av vaktene. Våren og sommeren 1943 var Feinberg så svak (av underernæring og sykdom) at han var på nippet til å bli sendt i gasskammeret.
Sommeren 1943 kom legen Leo Eitinger til sykestua der Feinberg var. Nordmannen Nathan Fein var også i leiren.
I leiren møtte Feinberg en gang leirsjefen Rudolf Höss*, hans 7-8 år gamle datter som spanderte iskrem på Feinberg.
Vinteren 1943-1944 fikk de litt bedre behandling i form av mat og klær (trolig for å holde opp arbeidskapasiteten). I mai 1944 merket Feinberg at det ble transport inn fanger i et større tempo og at krematoriene ikke hadde nok kapasitet, slik at likene ble brent på store bål utendørs. Høsten 1944 kom det fem-seks ikke-jødiske nordmenn til Auschwitz fra Majdanek, disse fikk Rød Kors-pakker med mat som de delte med Nathan Fein og Kai Feinberg.
Da Feinberg skulle evakueres i slutten av januar 1945 ble han stanset av den rumenske legen Steinberg som ga ham et slag i ansiktet så han svimte av. Feinberg veide på denne tiden omkring 40 kg av normalt 75 kg.
SS hadde trolig planer om å drepe alle fangene som ikke var evakuert, men på grunn av uventet rask sovjetisk fremrykning rømte SS fra leiren i panikk 25. januar. Han ble etterlatt på sykestuen sammen med 800 andre da Auschwitz ble evakuert i slutten av januar 1945 og ble funnet av sovjetiske soldater som inntok leiren 27. januar. Han var vitne til at SS forsøkte å sprenge gasskamrene og krematoriene for å skjule sporene. Han var også vitne til at noen få gjenværende SS-menn ble henrettet av de sovjetiske soldatene.
Feinberg ble værende i Auschwitz til april og tok seg da gjennom Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania til Bucurest og den svenske ambassaden der. I Romania arbeidet han for en organisasjon som hjalp overlevende fra konsentrasjonsleirene.
I Roma arbeidet han i Vatikanet med å klarlegge hva som hadde skjedd med navngitte jøder. Der hadde han også en halvtimes privat audiens med pave Pius den 12 der han fortalte om sine opplevelser. Da han senere fikk høre om pavens unnvikende holdning overfor nazistene og fascistene, angret han på audiensen.
I Basel ble han engasjert av en norsk hjelpeorganisasjon, Norwegian Relief Committee, til å lede en kolonne lastebiler med matforsyninger. Sjåførene var tyske krigsfanger. Feinberg reiste fra Romania og gjennom Italia, Sveits og Tyskland, og kom tilbake til Norge 27. oktober 1945, familiens leilighet var da tatt i bruk av andre som flyttet ut på dagen da Feinberg viste seg. Han var den eneste i familien som overlevde.
Han var vitne ved Nürnbergprosessen. I 1946 ga han en rettslig forklaring til norske myndigheter om det som hadde skjedd og han vitnet i saken mot Wilhelm Wagner.
*Rudolf Höss, tysk nazist, medlem av SS fra 1934. 1940–43 var han kommandant i konsentrasjonsleiren Auschwitz, der han fikk hovedansvaret for nazistenes utryddelse av jødene. Rudolf Höss ble forfremmet til generalinspektør for konsentrasjonsleriene i 1944. Höss stod bak effektiviseringen av utryddelsesapparatet og var den første som tok i bruk gassen Zyklon B. Han bodde selv i leiren med kone og fem barn. Etter krigen ble han arrestert av polske myndigheter, dømt til døden og henrettet. I fengselet skrev han selvbiografien Kommandant in Auschwitz.
Published by Scandinavian Jewish Forum.