"TIL ENHVER DET MÅTTE ANGÅ"
"Og Herman bestemmer seg for at
han en dag må bli sterk nok igjen til
å kunne fortelle sannheten."
"Og Herman bestemmer seg for at
han en dag må bli sterk nok igjen til
å kunne fortelle sannheten."
Lillebror Frank og jeg bodde nå i Blokk 8 på Buna.* Det begynte for alvor å gå nedover med Frank igjen. Han var aldri blitt skikkelig bra etter dysenterien, men brødrasjonen som Felix Pavlovsky, en tsjekkisk unggutt, sendte oss gjennom Nathan på Revier, hadde vært til god hjelp både for ham og meg. Pavlosky ledet kjøkkenet og gav oss en ekstra daglig rasjon av brød.
Revier var et sted som ble umiddelbart knyttet til død på mange måter. Alle syke kom dit. Det kunne ikke regnes som sykehus. En "utilstrekkelig" syk person kunne også bli klassifisert som malingerer, for å unngå arbeid. Straffen var døden.
Vi hadde fått såpass krefter igjen at vi kunne greie å arbeide. Nå fulgte en tung tid for oss begge. Jeg hadde fremdeles smerte i føttene etter at neglene var blitt rykket ut. Tærne var røde og væsket.
Min bror Frank hadde fått et hælsår som det var uråd å få bukt med. Det bredte seg utover huden og grov seg helt inn i til hælbenet. Til slutt var det så stort som en femøre. Jeg vet ikke hva slags djevelskap som hadde satt seg i såret, men det var blårødt og tøt av materie som stinket råttent lang vei. Etter hvert fikk han også byller oppover begge bena, og til slutt begynte legger og lår og svelle opp som svamper.
Det som plaget meg verst i denne tiden, var at jeg kunne gjøre så lite for å hjelpe Frank. Han hadde vært så enestående oppofrende mot meg i tiden etter blindtarmoperasjonen, og jeg husker hver tjeneste han hadde gjort meg, stor eller liten. Nå var tiden inne til å gjøre gjengjeld. Himmelen må vite hvor jeg fikk krefter fra, når jeg mer bar enn støttet ham de syv-åtte kilometrene til og fra arbeidsplassen. Men jeg ønsket å gjøre mer for ham. Jeg ville ha ham frisk. Jeg hadde alltid følt et spesielt ansvar for ham. Han var jo lillebror. Han var Frankemann. Den eneste jeg hadde igjen i verden.
Også dysenterien ble verre fra dag til dag og Frank ble slappere og slappere. Han begynte å væte seg i sengen om natten. Det hadde nettopp kommet en ny tilgang av fanger i blokken, denne gang polakker, og noen av dem sladret til vokterne.
Gutten var bare sytten år og han hadde fått en rekke sjokk som ville vært for meget selv for en barket hardhaus. Dertil kom at han var for kraftløs til å ha kontroll over sine kroppslige funksjoner. Følgen var at han fikk en ny omgang pryl. Femten slag, men ingen hørte ham kny. Ikke så meget som et stønn slapp ut av den sammenbitte munnen og da han kom vaklende bort til meg med øynene blanke av tårer, hvisket han bare: «Herman, var jeg ikke flink nå?»
Vi snakket aldri om hans situasjon, men vi skjønte begge at nå bar det mot slutten. For den som ble alvorlig syk, fantes det lite eller intet håp, og ingen nåde. Det forferdelige var å se gutten svekkes fra dag til dag, uten å kunne gjøre noe effektivt for ham.
Denne tunge tiden står for meg i en tåke, men en episode husker jeg bare så altfor godt. En kveld vi var kommet hjem fra arbeidsplassen, måtte Frank på en av sine hyppige turer innom latrinen. Jeg hadde nettopp hentet den hemmelige brødrasjonen hos Nathan. Det var vår eneste glede.
Revier var et sted som ble umiddelbart knyttet til død på mange måter. Alle syke kom dit. Det kunne ikke regnes som sykehus. En "utilstrekkelig" syk person kunne også bli klassifisert som malingerer, for å unngå arbeid. Straffen var døden.
Vi hadde fått såpass krefter igjen at vi kunne greie å arbeide. Nå fulgte en tung tid for oss begge. Jeg hadde fremdeles smerte i føttene etter at neglene var blitt rykket ut. Tærne var røde og væsket.
Min bror Frank hadde fått et hælsår som det var uråd å få bukt med. Det bredte seg utover huden og grov seg helt inn i til hælbenet. Til slutt var det så stort som en femøre. Jeg vet ikke hva slags djevelskap som hadde satt seg i såret, men det var blårødt og tøt av materie som stinket råttent lang vei. Etter hvert fikk han også byller oppover begge bena, og til slutt begynte legger og lår og svelle opp som svamper.
Det som plaget meg verst i denne tiden, var at jeg kunne gjøre så lite for å hjelpe Frank. Han hadde vært så enestående oppofrende mot meg i tiden etter blindtarmoperasjonen, og jeg husker hver tjeneste han hadde gjort meg, stor eller liten. Nå var tiden inne til å gjøre gjengjeld. Himmelen må vite hvor jeg fikk krefter fra, når jeg mer bar enn støttet ham de syv-åtte kilometrene til og fra arbeidsplassen. Men jeg ønsket å gjøre mer for ham. Jeg ville ha ham frisk. Jeg hadde alltid følt et spesielt ansvar for ham. Han var jo lillebror. Han var Frankemann. Den eneste jeg hadde igjen i verden.
Også dysenterien ble verre fra dag til dag og Frank ble slappere og slappere. Han begynte å væte seg i sengen om natten. Det hadde nettopp kommet en ny tilgang av fanger i blokken, denne gang polakker, og noen av dem sladret til vokterne.
Gutten var bare sytten år og han hadde fått en rekke sjokk som ville vært for meget selv for en barket hardhaus. Dertil kom at han var for kraftløs til å ha kontroll over sine kroppslige funksjoner. Følgen var at han fikk en ny omgang pryl. Femten slag, men ingen hørte ham kny. Ikke så meget som et stønn slapp ut av den sammenbitte munnen og da han kom vaklende bort til meg med øynene blanke av tårer, hvisket han bare: «Herman, var jeg ikke flink nå?»
Vi snakket aldri om hans situasjon, men vi skjønte begge at nå bar det mot slutten. For den som ble alvorlig syk, fantes det lite eller intet håp, og ingen nåde. Det forferdelige var å se gutten svekkes fra dag til dag, uten å kunne gjøre noe effektivt for ham.
Denne tunge tiden står for meg i en tåke, men en episode husker jeg bare så altfor godt. En kveld vi var kommet hjem fra arbeidsplassen, måtte Frank på en av sine hyppige turer innom latrinen. Jeg hadde nettopp hentet den hemmelige brødrasjonen hos Nathan. Det var vår eneste glede.
Det var vårt og alle fangers innerste ønske: En gang, en eneste gang, å kunne spise oss mette på brød. Det var ikke spørsmål om hvor eller under hvilke omstendigheter vi spiste, for en brødrasjon var en porsjon liv i kroppen. Så var det fort og rett ned med brødet før noen så sitt snitt til å stjele det fra oss.
Noen oppdekning var det aldri snakk om. Vi så sjelden en kniv eller gaffel unntatt når vi fikk et gløtt inn i et eller annet leirkjøkken. Men en skje kunne vi være så heldige å få tak i, og da slipte vi gjerne skaftet til så det ble en slags kniv. Ble skjeen stjålet fra oss, kunne vi iblant erstatte den med en tom blikkboks som vi hamret ut i skjeform, men også den hadde lett for å forsvinne. Vi hadde et blikkfat, en «Schlüssel» å spise av. Det var alt.
Den dagen jeg vil fortelle om hadde Frank tatt ekstrarasjonen med til latrinen for at den ikke skulle forsvinne mens han var borte fra brakken. Han la stykket fra seg på en tverrbjelke for å slippe å ta det med bort til det stinkende dohullet som gapte imot ham. Selv ble jeg stående og vente utenfor latrinen.
Da han kom ut, trodde jeg gutten var gått fra forstanden. Han fektet vilt i luften og gråt og skrek av fortvilelse. Noen hadde sett brødet og hadde grepet det til seg i forbifarten, stille og umerkelig. Bare en fange fra en konsentrasjonsleir kan forstå hvilken katastrofe tapet av en brødrasjon er. Vi regnet det som et langt steg nærmere graven. Og jeg hadde ingenting å overlate ham. Jeg hadde allerede spist min egen rasjon.
Det som nå fulgte, er en av de opplevelser som jager meg og vil jage meg gjennom drømmene fra nå og til evig tid. Jeg blir aldri kvitt det. En bagatell i et normalt liv, men hos meg skriker og skjærer det i hjertet hver gang jeg streifer det med tankene. Det er en av de harde, harde knutene jeg er redd skal briste. I fortvilelsen deiset jeg til ham på armen og skrek: «At du kunne være så dum!»
Det som nå fulgte, er en av de opplevelser som jager meg og vil jage meg gjennom drømmene fra nå og til evig tid. Jeg blir aldri kvitt det. En bagatell i et normalt liv, men hos meg skriker og skjærer det i hjertet hver gang jeg streifer det med tankene. Det er en av de harde, harde knutene jeg er redd skal briste. I fortvilelsen deiset jeg til ham på armen og skrek: «At du kunne være så dum!»
«Ja», svarte Frank trett, «men nå er det jo gjort.» Og i det samme så han på meg. Jeg så inn i ham et ørlite sekund og den stunden er blitt til timer, dager og døgn i livet mitt. Det var i fortvilelse jeg hadde deiset til ham. Det var ikke hardt, ikke vondt ment, ikke engang sint hadde jeg vært, bare fortvilet for Franks skyld. Men det korte øyeblikket vokste og vokste til uhyrlige dimensjoner.
Jeg var så glad i Frank som jeg aldri har vært i noe annet menneske – Frankemann, mitt siste og eneste holdepunkt. Vi hadde delt alt uten tanke på å få noe igjen, uten annen følelse enn hjertenes varme samhørighet. Vi var de to siste mennesker i verden og vi hadde delt alle ørsmå gleder og enorme skuffelser. Og nå hadde jeg slått ham – selv om det bare var symbolsk!
Jeg var så glad i Frank som jeg aldri har vært i noe annet menneske – Frankemann, mitt siste og eneste holdepunkt. Vi hadde delt alt uten tanke på å få noe igjen, uten annen følelse enn hjertenes varme samhørighet. Vi var de to siste mennesker i verden og vi hadde delt alle ørsmå gleder og enorme skuffelser. Og nå hadde jeg slått ham – selv om det bare var symbolsk!
I denne tiden sammen med Frank lærte jeg ikke bare å kjenne kjærligheten, men også hatet - et hat så glødende at jeg godt kan forstå det kan gjøre mennesker til dyr. Det var en capo ved navn Zeppel som lærte meg det. Zeppel var capo på vår kommado. Han hadde grønn vinkel og så virkelig uhyggelig ut. Armene var unormalt lange, med voldsom slagkraft. Han prylte og slo Frank hver eneste dag.
Frank kunne ikke lenger skjule at han var syk og han greide heller ikke å gjøre arbeidet sitt så godt som vi andre. Nå gjaldt det for Zeppel å ta livet av gutten så fort råd var - han ville ikke ha en elendig «musselmann» på sitt kommando. Og vi andre stod der uten å kunne gjøre noe som helst for å hjelpe gutten.
Å måtte stå som rådløs tilskuer til mishandling av uskyldige mennesker er en uutholdelig påkjenning og aller verst når offeret er av ens eget kjøtt og blod. Men hva skulle jeg eller noen annen gjøre? En eneste replikk, en eneste bevegelse for å hjelpe ham, var døden.
Det var alltid en SS-mann i nærheten med pistol eller gevær. Kanskje var det dette – avmakten – som kondenserte hatet til en sprengkraft som gjorde at det før eller siden måtte briste for meg, om det ikke kom en forandring.
Frank kunne ikke lenger skjule at han var syk og han greide heller ikke å gjøre arbeidet sitt så godt som vi andre. Nå gjaldt det for Zeppel å ta livet av gutten så fort råd var - han ville ikke ha en elendig «musselmann» på sitt kommando. Og vi andre stod der uten å kunne gjøre noe som helst for å hjelpe gutten.
Å måtte stå som rådløs tilskuer til mishandling av uskyldige mennesker er en uutholdelig påkjenning og aller verst når offeret er av ens eget kjøtt og blod. Men hva skulle jeg eller noen annen gjøre? En eneste replikk, en eneste bevegelse for å hjelpe ham, var døden.
Det var alltid en SS-mann i nærheten med pistol eller gevær. Kanskje var det dette – avmakten – som kondenserte hatet til en sprengkraft som gjorde at det før eller siden måtte briste for meg, om det ikke kom en forandring.
På denne tiden hadde Frank begynt å få krampeanfall. Han falt stadig sammen på veien til og fra arbeidsplassen. Mang en gang var det med nød og neppe at jeg fikk ham med meg. Alltid måtte jeg hale ham opp med krefter som kom fra ukjente kilder i meg og riste ham for å få ham til å ta seg sammen. Det var ikke til å holde ut, å se hvordan han led ved hver anstengelse, men jeg visste at om han ble liggende, var det ute med ham. Da hadde jeg ikke lenger noen bror. Og hver gang greide jeg å få ham med tilbake til leiren, stadig oftere takket være hjelpsomme medfanger.
På en måte kan jeg si at den 14 mai, 1943 ble den siste dagen av min ungdom. Frank var da så svak og så plaget av smerter at jeg måtte få ham på Revier, enda dette stedet stod for oss som forværelset til krematoriet. Jeg snakket med ham om og om igjen og fremholdt at jeg selv var blitt reddet på Revier og at også han var sluppet ut igjen etter dysenterien. Men et eller annet sa oss at for Frank var det ingen redning denne gang.
Den kvelden krøp vi til køys straks vi hadde fått matrasjonen vår. Vi hadde pleid å sove i hver vår køyeetasje på høyre side av inngangen. Frank greide som nevnt ikke å holde på vannet. Han vætet seg hver natt, en ulykkelig omstendighet som gav “Blockältester», en av de innsatte som var ansvarlig for blokken, en kjærkommen sjanse til å bruke knippelen. Nå hadde jeg fått til en avtale med en voldsforbryter som lå i køyen ved siden av Frank, og vi byttet plass slik at Frank og jeg kunne ligge ved siden av hverandre.
De siste nettene hadde det vært lite søvn å få. Ikke bare på grunn av Frank som hadde smerter og krampeanfall, men også på grunn av mine egne plager. Tærne verket forferdelig og jeg måtte flere ganger opp og presse materien ut av sårene. Dertil hadde jeg fått flagmone, en infeksjon som bredte seg under huden istedenfor å samle seg i byller. Sykdommen angrep begge bena og ble til sår som væsket og ikke ville gro. Jeg merket også at jeg ofte hadde feberanfall.
Hele natten til 15. mai lå Frank og jeg side om side i køyene våre. Her i Buna stod køyene i lange rekker, to og to i bredden. Vi visste at de få timene vi ennå skulle ha sammen ikke ville rekke til å fortelle hverandre hva vi tenkte og følte, men det gjorde heller ikke ord. Iblant kan jeg føle en viss forakt for ord i det hele, under visse omstendigheter smuldrer ordene på veien fra hjernen til tungen og en foretrekker heller å tie.
I dager, uker og måneder hadde vi holdt tårene tilbake. Vi hadde bitt tennene sammen og tatt alt som det kom med vekselsvis overgivelser og forbitret trass. Nå lot vi tårene strømme og vi lå og holdt tett om hverandre, strøk hverandre over hender og hår i livets siste timer. Iblant blusset den indre smerten opp i desperasjon. Iblant svartnet alt i den dypeste håpløshet.
Frank så sin situasjon klart og tydelig. Det var lett å merke, jeg så den like klart, men vi snakket ikke om det. Vi snakket om løst og fast. Men under alle ordene lå det ene spørsmålet og presset på. Fantes det en eneste mulighet for redning? I så fall måtte vi finne den. Og Franks skjebne ville bli min skjebne, slik følte jeg det.
Vi var de siste igjen av familien Sachnowitz. Vi var blant de aller siste av hele jødetransporten om bord i «Donau aus Bremen» Søstrene våre – Rita, Marie og Frida – var borte, vi hadde ikke det minste håp om at de ennå kunne være i live. Far og de eldre brødrene våre var gått samme veien. Det var så vondt, så vondt. Nå var det bare Frank og meg. Vi to. Vi hadde holdt liv i hverandre, mot i hverandre, gitt hverandre av vår sviktende kraft i den grad det var menneskelig mulig. Vi hadde delt alt, enten det var en brødkrumme vi hadde orget, eller det var litt tjære vi hadde stjålet til å tygge på, for å tygge døynet sulten. Og nå var vi ved stedet der veiene skulle skilles.
Samtalen den natten dreide seg mest om de gode dagene, det som en gang hadde vært. Vi drømte om mor og far, lys levende tilbake til stuene hjemme. Det var påskeaften og far satt ved bordenden, med en pute han kunne lene seg mot for å markere vår stilling som frie mennesker.
Foran hvert familiemedlem ved bordet sto det beger med vin, sinnbilledet på høytid, og foran far stod «sederfatet» med de ulike festsymbolene: usyret brød, persille med en liten skål eddik, tynne skiver med pepperrot, en kompott av frukter, et hardkokt egg og et magert kjøttben stekt på glør, det siste til minne om påskelammet.
Far leste for oss om Israels utgang av Egypten og Frank – som den yngste ved bordet – spurte sitt «Ma nishtana halajlo hase?» Hvorfor er denne natt så ulik andre netter? Og vi husket de fire svarene far pleide å gi: «På alle andre netter spiser vi syret og usyret brød, på denne natt bare usyret. På alle andre netter spiser vi alle slags urter, denne natten bare bitre urter. På denne natten dypper vi ikke bare en gang, denne natten to ganger. På alle andre netter spiser vi såvel sittende som tilbakelenet.»
Så var vi med ett to slanke, solbrune guttekropper på det vesle sommerstedet vårt ved Skagerak. Vi løp i vannet og sprutet på hverandre med hutrende fryd. Vi stuper i grønne bølger med overgiven henrykkelse. Og så var vi tilbake i hjemmet og husket med glede det gode forholdet der. Mor, far og vi barna hadde alltid hygget oss sammen. Små feider hadde naturlig nok vært utkjempet, men alt var glidd over uten å skape avstand mellom oss.
Alt av glede ble hentet fram fra erindringen og gjennomlevd på nytt, nesten intensere enn da det virkelig skjedde. Skiturene, tiden i Guttemusikken og Ungdomskorpset, de feiende flotte uniformene med hvite bukser og blanke skygger på luene. Og maten dengang! Det var på nytt det evige temaet i fangeleirene, maten vi hadde fråtset i. Barneselskapene, våres og andres, med bløtkaker og kakao med kremtopp!
Jeg husker ennå varmen i Franks stemme da han snakket om epletrærne i haven hjemme. Hver eneste en i familien hadde hatt sitt eget epletre. Far hadde plantet dem etter som vi kom til verden og vi var blitt umåtelig stolte av dem.
Mellom de yngste av oss ble det etter hvert ren konkurranse om å få det fineste treet, det som var vakrest på forsommeren og bar mest frukt om høsten. Vi gjødslet og stelte dem. Vi klatret opp i dem og satt og småkjeklet om hvem som hadde det gildeste treet. Den eneste som ikke hadde fått noe tre, var mor. Hun skulle visst ha plantet det selv, men det ble ikke til det. Jeg husker far plantet det den dagen hun døde. Vi var midt i mai nå. Om en snau måned ville trærne der hjemme stå i fullt flor, lik lyse og lette rokokko damer i det grønne.
Den kvelden krøp vi til køys straks vi hadde fått matrasjonen vår. Vi hadde pleid å sove i hver vår køyeetasje på høyre side av inngangen. Frank greide som nevnt ikke å holde på vannet. Han vætet seg hver natt, en ulykkelig omstendighet som gav “Blockältester», en av de innsatte som var ansvarlig for blokken, en kjærkommen sjanse til å bruke knippelen. Nå hadde jeg fått til en avtale med en voldsforbryter som lå i køyen ved siden av Frank, og vi byttet plass slik at Frank og jeg kunne ligge ved siden av hverandre.
De siste nettene hadde det vært lite søvn å få. Ikke bare på grunn av Frank som hadde smerter og krampeanfall, men også på grunn av mine egne plager. Tærne verket forferdelig og jeg måtte flere ganger opp og presse materien ut av sårene. Dertil hadde jeg fått flagmone, en infeksjon som bredte seg under huden istedenfor å samle seg i byller. Sykdommen angrep begge bena og ble til sår som væsket og ikke ville gro. Jeg merket også at jeg ofte hadde feberanfall.
Hele natten til 15. mai lå Frank og jeg side om side i køyene våre. Her i Buna stod køyene i lange rekker, to og to i bredden. Vi visste at de få timene vi ennå skulle ha sammen ikke ville rekke til å fortelle hverandre hva vi tenkte og følte, men det gjorde heller ikke ord. Iblant kan jeg føle en viss forakt for ord i det hele, under visse omstendigheter smuldrer ordene på veien fra hjernen til tungen og en foretrekker heller å tie.
I dager, uker og måneder hadde vi holdt tårene tilbake. Vi hadde bitt tennene sammen og tatt alt som det kom med vekselsvis overgivelser og forbitret trass. Nå lot vi tårene strømme og vi lå og holdt tett om hverandre, strøk hverandre over hender og hår i livets siste timer. Iblant blusset den indre smerten opp i desperasjon. Iblant svartnet alt i den dypeste håpløshet.
Frank så sin situasjon klart og tydelig. Det var lett å merke, jeg så den like klart, men vi snakket ikke om det. Vi snakket om løst og fast. Men under alle ordene lå det ene spørsmålet og presset på. Fantes det en eneste mulighet for redning? I så fall måtte vi finne den. Og Franks skjebne ville bli min skjebne, slik følte jeg det.
Vi var de siste igjen av familien Sachnowitz. Vi var blant de aller siste av hele jødetransporten om bord i «Donau aus Bremen» Søstrene våre – Rita, Marie og Frida – var borte, vi hadde ikke det minste håp om at de ennå kunne være i live. Far og de eldre brødrene våre var gått samme veien. Det var så vondt, så vondt. Nå var det bare Frank og meg. Vi to. Vi hadde holdt liv i hverandre, mot i hverandre, gitt hverandre av vår sviktende kraft i den grad det var menneskelig mulig. Vi hadde delt alt, enten det var en brødkrumme vi hadde orget, eller det var litt tjære vi hadde stjålet til å tygge på, for å tygge døynet sulten. Og nå var vi ved stedet der veiene skulle skilles.
Samtalen den natten dreide seg mest om de gode dagene, det som en gang hadde vært. Vi drømte om mor og far, lys levende tilbake til stuene hjemme. Det var påskeaften og far satt ved bordenden, med en pute han kunne lene seg mot for å markere vår stilling som frie mennesker.
Foran hvert familiemedlem ved bordet sto det beger med vin, sinnbilledet på høytid, og foran far stod «sederfatet» med de ulike festsymbolene: usyret brød, persille med en liten skål eddik, tynne skiver med pepperrot, en kompott av frukter, et hardkokt egg og et magert kjøttben stekt på glør, det siste til minne om påskelammet.
Far leste for oss om Israels utgang av Egypten og Frank – som den yngste ved bordet – spurte sitt «Ma nishtana halajlo hase?» Hvorfor er denne natt så ulik andre netter? Og vi husket de fire svarene far pleide å gi: «På alle andre netter spiser vi syret og usyret brød, på denne natt bare usyret. På alle andre netter spiser vi alle slags urter, denne natten bare bitre urter. På denne natten dypper vi ikke bare en gang, denne natten to ganger. På alle andre netter spiser vi såvel sittende som tilbakelenet.»
Så var vi med ett to slanke, solbrune guttekropper på det vesle sommerstedet vårt ved Skagerak. Vi løp i vannet og sprutet på hverandre med hutrende fryd. Vi stuper i grønne bølger med overgiven henrykkelse. Og så var vi tilbake i hjemmet og husket med glede det gode forholdet der. Mor, far og vi barna hadde alltid hygget oss sammen. Små feider hadde naturlig nok vært utkjempet, men alt var glidd over uten å skape avstand mellom oss.
Alt av glede ble hentet fram fra erindringen og gjennomlevd på nytt, nesten intensere enn da det virkelig skjedde. Skiturene, tiden i Guttemusikken og Ungdomskorpset, de feiende flotte uniformene med hvite bukser og blanke skygger på luene. Og maten dengang! Det var på nytt det evige temaet i fangeleirene, maten vi hadde fråtset i. Barneselskapene, våres og andres, med bløtkaker og kakao med kremtopp!
Jeg husker ennå varmen i Franks stemme da han snakket om epletrærne i haven hjemme. Hver eneste en i familien hadde hatt sitt eget epletre. Far hadde plantet dem etter som vi kom til verden og vi var blitt umåtelig stolte av dem.
Mellom de yngste av oss ble det etter hvert ren konkurranse om å få det fineste treet, det som var vakrest på forsommeren og bar mest frukt om høsten. Vi gjødslet og stelte dem. Vi klatret opp i dem og satt og småkjeklet om hvem som hadde det gildeste treet. Den eneste som ikke hadde fått noe tre, var mor. Hun skulle visst ha plantet det selv, men det ble ikke til det. Jeg husker far plantet det den dagen hun døde. Vi var midt i mai nå. Om en snau måned ville trærne der hjemme stå i fullt flor, lik lyse og lette rokokko damer i det grønne.
Så kom vi til å tenke på første og eneste gang vi hadde vært på hesteveddeløp. Vi hadde tatt toget til en travbane ved Tønsberg, hadde skillinget sammen det vesle vi hadde av mynt og satt hele beløpet på en hest. Følgen var at vi måtte gå til fots hele den lange veien hjem, trettifem kilometer. Men hjemme ventet trygge og varme stuer. Det stod mat på bordet og vi kunne ta oss en dusj om vi ønsket det. Vi kunne smile av det nå.
For oss stod mor og far fremdeles i et drømmeskjær. Vi hadde aldri forstått det når nazistene ropte «Judenschwein» etter far og oss barna. Et utall ganger hadde vi fått høre at vi jødene var skyld i krigen. Frank og jeg? Mor og far? De fredeligste av alle fredselskende.
Vi stod tidligere opp enn vanlig etter å ha omfavnet hverandre hele natten, og jeg bar Frank til Revier før appellen. Der fikk jeg snakke med professor Epstein, en av de jødiske legene som hadde vært med på Donau aus Bremen. Jeg tryglet og bad på mine knær om at han måtte redde den siste av mine kjære, men professoren svarte unnvikende og jeg antok at han allerede hadde undersøkt Frank.
Men jeg verken ville eller kunne gi opp håpet. Jeg tryglet og bad, tryglet og bad. Jeg klamret meg til professoren og var villig til å gi ham alt, ja livet mitt skulle jeg gjerne gitt om bare Frank kunne bli frisk. Professoren lovet at han skulle gjøre alt som var mulig for gutten. Jeg sa meg villig til å komme til Revier hver eneste dag for å hjelpe til med oppmuntring, med blodoverføring, alt jeg kunne brukes til.
Frank sa ingenting. Han stod taus og stirret fjernt fremfor seg. Klokken var halv seks. Det var om morgenen 15 mai, 1943.
Det var kveld da jeg vendte hjem fra kommandoen. For første gang siden det andre møtet med Felix skjenket jeg den hemmelige brødrasjonen bare en fjern tanke. Jeg løp til Revier så fort bena kunne bære meg. Døren var lukket og det var forbudt å gå inn, så jeg løp langs husveggen, fra sykerom til sykerom og ropte på Frank.
Ingen svarte.
Jeg forstatte å rope.
Da kom det ut en mann i fangedrakt, tynn og elendig, glattraket på hodet som alle vi andre. Det var min venn, Samuel Steinman.
«Leter du etter bror din?» spurte han.
«Ja».
Han kom langsomt mot meg. Jeg visste det allerede. Noe gikk i stykker i meg før han hadde sagt det.
«De har sendt ham vekk.»
«Vekk?»
«Til hovedleiren.»
Og så fortalte han at professor Epstein og doktor Selbermann hadde gjort sitt beste for å redde Frank, men tyskerne hadde ikke villet vite av det. Gutten var for utmagret. Da SS-seleksjonen kom, var han blitt sendt til venstre.
Jorden sank under føttene mine og jeg fulgte med, ned i en natt så dyp at ingen stjerne noensinne ville kunne skinne dit ned. Alt ble likegyldig, om jeg ble drept der og da . . .
Fjernt hørte jeg Sammy snakke til meg. Lavt og medfølende. Jeg hørte min egen stemme svare at jo – Sammy og jeg, vi skulle være som brødre så lenge det var en gnist av liv igjen i oss. Før hadde det alltid vært Frank og Herman. Det var et fast uttrykk i vår blokk: «Frank og Herman, de er uatskillelige.» Nå skulle det bli «Sammy og Herman». Sammy var en god gutt, snill, forståelsesfull og trofast.
Men han var ikke Frank!
Han kunne aldri bli det
Blod er blod!
Jeg takket Sammy og gikk.
* Buna var den største underavdeling av Auschwitz. Nazistene sendte tusenvis av fanger fra ulike land, fleste av dem jødiske, hit. Det var cirka 10.000 fanger i denne leiren (1944). Mange døde på grunn av slavearbeid, sult og brutal mishandling. De som ikke kunne arbeide, møtte sin død i konsentrasjonsleierens gasskammere.
Utdrag fra boken "Det angår også deg" Herman Sachnowitz.
Med stor takk til døtrene Rita og Marion for tilretteleggelse og tillatelse.
