S A M U E L S T E I N M A N N
ET EVIG TIDSVITNE
25. august, 1923 - 1. mai, 2015
Fra boken "Det angår også deg." Herman Sachnowitz:
« . .. Frank sa ingenting. Han stod taus og stirret fjernt fremfor seg. Klokken var halv seks. Det var om morgenen 15 mai, 1943.
Det var kveld da jeg vendte hjem fra kommandoen. For første gang siden det andre møtet med Felix skjenket jeg den hemmelige brødrasjonen bare en fjern tanke. Jeg løp til Revier så fort bena kunne bære meg. Døren var lukket og det var forbudt å gå inn, så jeg løp langs husveggen, fra sykerom til sykerom og ropte på Frank.
Ingen svarte.
Det var kveld da jeg vendte hjem fra kommandoen. For første gang siden det andre møtet med Felix skjenket jeg den hemmelige brødrasjonen bare en fjern tanke. Jeg løp til Revier så fort bena kunne bære meg. Døren var lukket og det var forbudt å gå inn, så jeg løp langs husveggen, fra sykerom til sykerom og ropte på Frank.
Ingen svarte.
Jeg forstatte å rope.
Da kom det ut en mann i fangedrakt, tynn og elendig, glattraket på hodet som alle vi andre. Det var min venn, Samuel Steinmann.
«Leter du etter bror din?» spurte han.
«Ja».
Han kom langsomt mot meg. Jeg visste det allerede. Noe gikk i stykker i meg før han hadde sagt det.
«De har sendt ham vekk.»
«Vekk?»
«Til hovedleiren.»
Jorden sank under føttene mine og jeg fulgte med, ned i en natt så dyp at ingen stjerne noensinne ville kunne skinne dit ned. Alt ble likegyldig, om jeg ble drept der og da . . .
Fjernt hørte jeg Sammy snakke til meg. Lavt og medfølende. Jeg hørte min egen stemme svare at jo – Sammy og jeg, vi skulle være som brødre så lenge det var en gnist av liv igjen i oss. Før hadde det alltid vært Frank og Herman. Det var et fast uttrykk i vår blokk: «Frank og Herman, de er uatskillelige.» Nå skulle det bli «Sammy og Herman». Sammy var en god gutt, snill, forståelsesfull og trofast.
Han kunne aldri bli det
Blod er blod!
Jeg takket Sammy og gikk.»
Resten hadde omkommet. Fryst i hjel, sultet i hjel, slått i hjel, skutt. Saken var den at … ble du syk og kom inn på «krankenbau» som det het, eller «revier», altså fangesykehuset, og hvis du ikke ble frisk i løpet av noen dager så kom SS-legen ifra Auschwitz «hauptlager». Han så på kartotekkortet at du hadde ligget så og så lenge og hvilken tilstand du var, og hvis du ikke var sterk nok og hadde små sjanser for å bli frisk, så gikk du gjennom seleksjon. Var du uheldig så var det ut til høyre og man ble kjørt bort med lastebiler og kom aldri tilbake. Og det fikk jo vi da erfare, mennesker gikk rett i i gasskamrene i Birkenau. 
 |
| Samuel Steinmann (t.h.) med sin bror Harry i 1937 i Oslo. Harry Steinmann ble drept i tysk fangenskap. Foto: Privat |
Samuel Leon «Sammy» Steinmann (født 25. august, 1923, død 1. mai, 2015) var en av de få norske jødene som overlevde tilintetgjørelsesleiren Auschwitz. Etter Julius Paltiels død 7. mars 2008 og Hans Levolds død 28. juni 2009, var han den siste gjenlevende jødiske nordmann som overlevde leiren.
Steinmann vokste opp på Nordstrand i Oslo og bodde i nærheten av skolen han gikk på, Nordstrand skole. Han var som jøde et offer for nazistenes plan for å utrydde jødene i Europa under andre verdenskrig.
21. september 1942, ble familien hans kastet ut av sitt hjem av SS på to timers varsel. En måned senere, 26. oktober, ble han arrestert av det norske Rikspolitiet under deres hovedaksjon med å arrestere mannlige norske jøder denne dagen.
Han ble høsten 1942 først internert i Berg leir hvor norske NS-hirdmenn utsatte han for vold og nedverdiglese. I november samme år ble han deportert med slaveskipet DS "Donau" til Auschwitz sammen med rundt 531 andre norske jøder. Samuel Steinmanns bror, Harry Steinmann, ble drept kort tid etter ankomst til leiren.
Samuel Steinmann fikk tattovert inn fangenummer 79 231. I mars 1943 hadde kun et tyvetalls norske jøder overlevd av de 186 som ble sortert ut som arbeidsdyktige av tyskerne. Steinmann ble overflyttet til arbeid med vindusvask og senere sykehustjeneste i Monowitzleiren i Auschwitz, noe som trolig reddet livet hans, fordi forholdene på sykehuset var langt mindre brutale enn de øvrige arbeidsleirene.
Resten hadde omkommet. Fryst i hjel, sultet i hjel, slått i hjel, skutt. Saken var den at … ble du syk og kom inn på «krankenbau» som det het, eller «revier», altså fangesykehuset, og hvis du ikke ble frisk i løpet av noen dager så kom SS-legen ifra Auschwitz «hauptlager». Han så på kartotekkortet at du hadde ligget så og så lenge og hvilken tilstand du var, og hvis du ikke var sterk nok og hadde små sjanser for å bli frisk, så gikk du gjennom seleksjon. Var du uheldig så var det ut til høyre og man ble kjørt bort med lastebiler og kom aldri tilbake. Og det fikk jo vi da erfare, mennesker gikk rett i i gasskamrene i Birkenau.
– Intervju med Samuel Steinmann i 1997
I januar, 1945 tvangsevakuerte SS Auschwitz da Den røde arme rykket inn i Polen. 66 000 jødiske fanger ble sendt ut på dødsmarsj. De norske jødene som var med på denne marsjen var Samuel Steinmann, Herman Sachnowitz, Julius Paltiel, Leo Eitinger, Assor Hirsch og Pelle Hirsch. Marsjen gikk gjennom Tsjekkia og innover i Tyskland for å ende opp i Buchenwald. I Buchenwald satt også de norske studentene som hadde blitt internert høsten 1943.
I mars kom de hvite bussene til Buchenwald for å hente skandinaviske fanger hjem, men Samuel Steinmann og de øvrige fire norske jødene fikk ikke være med. De ble først befridd av amerikanerne 11. april, etter å ha lurt døden på nytt ved å stjele klærne med nummer på fra døde, ikke-jødiske fanger. De fem blir sittende fast i Buchenwald en måned etter frigjøringen, og kom seg til Danmark med leilighetsskyss 17. mai.
Han kom tilbake til Oslo 30. mai 1945 etter å ha reist gjennom Tyskland og det siste stykket med båt. I Møllergata slapp han inn for å se Quisling sittende på celle.
Samuel Steinmann levde den siste tiden i Oslo.
Han ble i 2012 tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.
Kilde: Wikipedia
