FRA NORGE TIL TSJEKKIA 

EN (OMVENDT) OPPDAGELSESFERD

       

Mine tanker vanker altså ofte
mellom her og der, mellom Tsjekkia og Norge, to bredder på hver sin side av en elv som viser seg å være én elv av europeisk historie, litteratur og kultur."

"Magne Skjæraasens biografi om Leo Eitinger har forandret mitt liv på den måten at den satte Brno på kartet av norsk historie og litteratur. "

Norsk litteratur kommer meg i møtet med så mangt. Som oversetter er man jo - som translatologisk teori formulerer – først og fremst en leser. Lesing er for mitt vedkommende en ikke ufarlig ferd i ulike tekstvev. Vandring gjennom jungelen, på eget ansvar, så å si. Jeg møter tanker der som undrer meg. Som strider meg imot. Som trøster meg. Som inspirerer. Som gir kraft til å gå videre i labyrinten. Som utfordrer meg til å utforske litteraturstiene videre, ja som tvinger meg å ta noen andre med på reisen...

I året 2012 opplevde jeg allikevel en premiere som jeg vil berette her om. Etter seks norske titler av ulik art som jeg måtte promotere på forlagene for å få dem utgitt på tsjekkisk fikk jeg den syvende - for første gang en oversette på bestilling. Det ble oppdrag på en sakprosabok som uventet nok åpnet porten til nye horisonter i mitt arbeid. Boka heter Lege for livet. En bok om Leo Eitinger – medmenneske, skrevet av Magne Skjæraasen, original utgitt i 1986.

En biografi om den kjente norske psykiateren og humanisten som har vært inntil nylig helt ukjent i Tsjekkia. Eitinger var Holocaust overlevende, hadde universitetsdiplom fra det medisinske fakultetet ved Masarykuniversitetet i Brno, tidligere Tsjekkoslovakia og ble født i en liten landsby 30 kilometer nord for Brno for hundre år siden. 

Masaryk universitetet kom med initiativ å lage en internasjonal konferanse om Leo Eitingers faglige og menneskelige arv. Ved anledningen av 100 års jubileumet, skulle altså Skjæraasens bok oversettes og lanseres. Konferansen ble møtt med bred interesse. Og denne oversettelsen fra norsk til tsjekkisk ble som sagt mot all formodning en oppdagelesferd uten sidestykke for meg.

Mange ganger før alt vandret jeg alene i Oslo for å møte Lars Saabye Christensens gutter i Kirkeveien, eller se Hanne Ørstaviks Johanne i Slottsparken, Thorvald Steen personlig oppe på St. Hans Haugen eller Sigrid Undset på Pilestredet. 

Men med denne norske teksten ble jeg konfrontert med en ny situasjon: å lete etter mennesker som hadde bodd i min egen by, i min egen gate, ja, i nabohuset rundt hjørne, men som jeg ikke hadde hatt noen aning om hvis ikke Magne Skjæraasen hadde skrevet om dem. En norsk bok som sendte meg ut i en spesiell retning. Ikke inn i mitt eget indre som skjønnlitteratur pleier å gjøre, nei, denne gangen på en reise i geografi og historie av min egen hjemby som jeg hadde trodd jeg kjente så godt. 

I Leo Eitingers biografi skimter jeg et bilde av mellomkrigstidens demokratiske Tsjekkoslovakia, et hjemland til mine foreldre, et land som senere skulle bli ødelagt av nacisme og stalinisme. Disse diktaturene stjal byens og landets mangfold: først ble den jødiske delen av befolkningen sendt til utrydningsleirene, så den tysktalende delen jaget ut av landet i 1945/46. 

Oppgjøret mot tyskere i Sentraleuropa ble enda mer brutalt og tragisk enn landssvikoppgjøret i Norge. Begivenhetene ble styrt av åpen hat og hevn. Derfor ble mange skjebner totalfortiet i et halvt århundre. Det var først Vaclav Havel som kom med tanken at tsjekkerne burde bearbeide denne perioden av urettferdig vold mot Sudetentyskere som hadde bodd på tsjekkisk territorium i mange hundre år før Hitler og som ble sendt ut av landet, opp til tre millioner mennesker. 

Denne prosessen, mente Havel, hadde vært en viktig betingelse for fløyelsesrevolusjonens indre sannhet, ikke minst i årene som fulgte etter 1989. Dette var en av hans første taler som president, og han høstet kritikk og hardt motbør for akkurat den.

Uansett om vi kaller en sånn situasjon ”å ha svin på skogen”, eller ”lik i skapet” – spør jeg meg selv: er dette et karakteristisk tegn for alle individer å ha? Ikke ønske å se seg selv i speilet? Eller til og med vanlig for alle folkeslag? At vi bærer på bagasjen som vi helst ikke vil vite noe om, bare bli kvitt den i veikanten.

Leo Eitinger appelerte mot rasisme og fremmedhat. I sitt psykiatriske arbeid, i sine populærvitenskapelige bøker, i mediene. Verdien han satte aller høyest var toleranse. For å si det med Dietrich Bonhoeffer som ble henrettet den 9. april 1945: ikke den billige toleranse som røtter i likegyldighet, men toleransen som er dyrt betalt med smertefull bevisstgjøring, med selvrefleksjon og analyse - først da har man lov å snakke om toleranse og tilgivelse, mente Eitinger.

Under oversettelsesprosessen kom opp mine og andres minner, og først og fremst min mors bemerkninger om samliv av de tre kulturer som hadde preget Brno i større grad enn kanskje andre byer: tysk, jødisk og tsjekkisk. Min mor var nemlig bare fem år yngre enn Leo Eitinger og opplevde for fullt den flerkulturelle atmosfæren i Brno. 

Jeg ser foran meg hennes skolehefter fra barneskole fra 1927. Og der står vår tsjekkiske statshymne (nasjonalsang) skrevet med barnehåndskrift på tysk og tsjekkisk ved siden av hverandre! Og plutselig fikk hennes budskap en annen dimensjon: alltid når vi snakket om annen verdenskrig pleide min mor si at grensen mellom det gode og det onde ikke går mellom nasjoner og folkegrupper, men gjennom vårt eget indre. I dag vet jeg at min mor var – uten å vite det - på samme bølgelengde med f.eks. Sigurd Hoel og andre norske forfattere som skrev om okkupasjon og krig i Norge.

Fem mennesker fra Brno, min hjemby, kommer til Norge som flyktninger i 1939 med støtte fra Nansenhjelpen, etter noen måneders opphold i Oslo er de nødt til å finne seg ly på Nesjestranda i nærheten av Molde. Ferdig utdannede lege (Eitinger) og anerkjent arkitekt (Otto Eisler) arbeider på sagsbruk for å tjene livsbrødet sitt. 

Nora Lustig (1899 -1943)

Hans John Levold (født 28 oktober 1922 ved Brno i Tsjekkoslovakia, død 28 juni 2009 var en norsk ingeniør. Han flyttet til Norge med foreldrene etter invasjonen av Tsjekkoslovakia. Med moren Nora Lustig (1899–1943) og tvillingbroren Fritz Lustig ble han arrestert på Nesjestranda i 1942 og transportert på Gotenland til et fengselsopphold i Auschwitz. De fant hverandre i Brno hvorfra de flyktet igjen. Se bilde inkludert. Hans utdannet han seg innen kybernetikk ved NTH i Trondheim der han jobbet videre med de første datamaskiner, herunder DIANA. Han jobbet også for SINTEF. Etter krigen antok broren navnet Frederik Levold.

Nora Lustig og deres to sønner er betatt av norsk natur og norsk gjestfrihet, her vil de alle bygge opp sin nye eksistens. Når det onde blir overvunnet. Menn vil la seg altså verve i britiske milittærstyrker. Men det er for sent, britiske båter er borte, flyforbindelse avbrudd, Brno-folket fengslet og deres korsvei går fra en smerte til en annen, fra fornedrelse og fortvilelse over til dødsriket: navn på stasjonene var Falstad, Bredtveid, Auschwitz, Buchenwald. 

Gjennom oversettelsen oppdaget jeg hittil ukjente menneskers virke og engagement for menneskeverd, Eitingers tsjekkiske venner som ble myrdet – Robert Weinstein og Nora Lustig. Sammen med mine studenter vil jeg følge disse spor før de blir tildekket av tidens støv.

Magne Skjæraasens biografi om Leo Eitinger har forandret mitt liv på den måten at den satte Brno på kartet av norsk historie og litteratur. Mine tanker vanker altså ofte mellom her og der, mellom Tsjekkia og Norge, to bredder på hver sin side av en elv som viser seg å være én elv av europeisk historie, litteratur og kultur.

Brno, desember 2012

NORLAs «Oversatte dager» (Oslo februar 2013)
av Miluše Juříčková


Published by Scandinavian Jewish Forum