 |
| Kurt Tucholsky i Paris 1928 - Foto Wikipedia |
E M I G R A N T T U C H O L S K Y
En emigrant er død, en av de mange. For et øyeblikk minnes man en fremragende skribent en begavet og inspirerende forkjemper for humanitetens sak. Man husker hans glade latter og hans evne til å gjøre det ryddig og romslig omkring seg. Og så glemmes han vel snart. Han var jo “bare en emigrant”.
Kurt Tucholsky var egentlig ingen kamphingst, men en bunt vibrerende nerver, et følsomt sinn som gremmet seg dødsyk over barbariets triumph. Giftflasken gav ham en lett død, men Molok fikk sitt offer som meningen var. En av de mange.
Når engang den jerntids historie skal skrives, vil beretningene om tragiske emigranstskjebner fylle mange svarte sider. Kanskje vil våre etterkommere undre seg mest over hvor likegyldig den siviliserte verden betraktet emigrantene. Hvor avstumpet menneskene var! vil de si.
Og det er så. Man avstumpes. Man har sitt kjøpmannskap og sin egen lille åker det er så lett å glemme, at 100 000 ulykkelige mennesker lever i sult og fortvilelse i fremmede land, som har mottat den nokså motvillig. Få har fantasi og innfølingsevne nok til å forstå hvilke gripende tragedier det utspilles hver dag blant dem.
 |
| Kurt Tucholskys hus i Sverige |
Men nå kan det hende at emigrant problemet vil bli et stort materielt spørsmål for mange land at de som ikke lar seg bevege av ideelle beveggrunner bli nødt til å ta standpunkt til det av økonomiske årsaker.
Forleden dag offentliggjorde Folkeforbundet “høykommisær for politiske flyktninger fra Tyskland” den amerikanske professor Hames MacDonald, en redegjørelse for sin virksomhet i de siste to år. Hans beretning som bare ved sitt rent refererende innhold virker som en voldsom anklage, har vakt stor oppsikt. Antakelig fører den til at Folkeforbundet tar emigrantspørsmålet opp til drøftelse på neste rådsmøte, den 20. januar. Det er på høy tid.
Man regner nemlig med en ny masseutvandring fra Tyskland, først og fremst av jøder. Etter vedtagelsen av Nürnberg-lovene har de ikke lenger chancer til å skaffe seg eksistensmuligheter i Tyskland, de fratas statsborgerretten og forvises til et middelsaldersk ghetto. Samtidig sørger nazistene for at de ikke får forlate landet med sin rettsmessige eiendom, så de kan skape seg en ny eksistens utenfor Tyskland. Nabolandene skal ordne med den saken.
Det vil de naturligvis nødig finne seg i. I en ledende artikkel i Times understrekes det at etter Nürnberg-lovene er ikke jødespørsmålet et indre tysk anliggende lenger, det er blitt et folkeforbundsproblem. MacDonald selv foreslår at den tyske flykningehjelpen knyttes til Nansen-byrået og gis forbundets fulle moralske støtte.
Times som finner høykommissærens rapport “opprørede” håper at Tyskland vil la seg påvirke av opinionen og vise seg mer folkelig overfor jødene. Men det har vist seg ofte nok at rene stemningsbølger ikke over noen synderlig påvirking på nazistene. Den store antydede prosess ved Haag domstolen om berettigele av nazistenes tilbakeholdelse eller konfiskasjon av ikke-nazistiske former ville kanskje øve et sterke press.
 |
| Kurt Tucholsky 1931 Foto:wikipedia |
Under alle omstendigheter må man regne med at også en vesentlig del av de jøder som er tilbake i Tyskland vil forsøke å komme seg vekk. Hatet mot dem er for inngrodd til at en forsoning er tenkelig den nærmeste fremtid. Allerede før Hitler- revolusjonen fortalte hvordan det egentlig hang sammen med gjennomsnittstyskernes antisemitisme:
Det nytter ikke å besverge dikternes og tenkernes land i deres dikteres og tenkeres navn. . .
Det er fåfengt å søke ensomheten. De sier: Den feige, han skjuler seg, det er hans dårlige samvittighet som tvinger ham til det. Det er fåfengt å gå ut blant dem og rekke dem hånden. De sier: Hva er det for frekkheter han tillater seg! Den jødiske påtrengigheten.
Det er fåfengt å være dem tro som medkjemper eller som medborger. De sier: Han er Proteus, han kan alt!
Det er fåfengt å hjelpe dem med å kaste slavelenkene av seg. De sier: Han får nok sin profit.
Det er fåfengt å nøytralisere giften. De brygger en ny. Det er fåfengt å leve og dø for dem. De sier: Han er jøde!
Det var det Kurt Tucholsky følte også. Men man må ikke glemme at Tucholsky’s skjebne bare er en blant mange. Som regel er ingen med som kan bringe beskjed om emigrant tragediene.
4 januar 1936
Ragnar Vold
fra boken Motstand
 | |
| Ragnar Vold, courtesy Jan Erik Vold |
Ragnar Vold ( 1906 – 1967) var en norsk journalist, forfatter og Venstre politiker, kjent som sin tids krasseste kritiker av den gryende nazismen og stalinismen 1933.
Etter examen artium 1926 oppholdt han seg i Geneve og ble i 1929 Dagbladet sin korrespondent derfra. Fra 1934 var han avisens faste utenrikskommentator og skrev artikler som var «impresjonistiske øyeblikksbilder».
At Tyskland marsjerer, som Vold skrev i 1934, ble latterl atterliggjort av Niels Murer i Aftenposten og Hamsun kalte Vold «Lurven», han hadde harselert med Hans FF.K Gunther sin raselære.
I boken Motstand finnes 140 artikler av Ragnar Vold, «norsk presses ubestridt ledende antinazistiskepenn gjennom hele tredvetallet», Ragnar Vold er far til lyrikeren Jan Erik Vold (f. 1939) og forfatteren Karin Beate Vold (f. 1945).
Under den andre verdenskrig var han ettersøkt av Rinnanbanden og unnslapp såvidt fra Mo i Rana der familien satt i skjul hos svigerforeldrene. Vold var leder i Studentvenstrelaget, Oslo unge Venstre, Norges Venstrepresselag, Venstres pressekontor, og Privat Liberale Klubb. I 1958 satt han på styret tilNorsk Pressforbund i 12 år.
.
