I S A A C
De er en del av den enorme flyktningestrømmen til Israel. På vei fra elendighet, sult og forfølgelse til sitt nye hjemland og et bedre liv, skal de innom Norge.
20. november i 1949 styrtet et fly med 27 jødiske barn ombord i skogen i Hurum.
Til sammen 34 personer omkom i ulykken.
Den eneste overlevende var den 12 år gamle gutten Isaac Allal.
- - - - - - -
På gaten står folk og gråter mens de leser avisen 27 barn og
7 voksne er funnet død i skogen på Hurum. I nesten to døgn har flere tusen mennesker
gjennomsøkt marka rundt Oslo og åsryggene langs fjorden. Redningskøyter har trålet
kysten helt nedover mot Kristiansand og hele ruten fra Belgia til Oslo er
gjennomsøkt med fly.
Etter 42 timer er det to lokalkjente, Hurum arbeiderne Torolf
Hagne og Hiding Martinesen som finner flyvraket og de mange døde barna.
Men midt i katastofen er det et mirakel: Under haleroret
ligger ni år gamle Isaac Allal – i live! Han har ikke bare overlevd det
voldsomme sammenstøtet da flyet fløy rett ned i skogen, men også de mange ensomme
timene i regn, kulde og novembermørke.
 |
| Arkivfoto: Hurum lokalhistoriskearkiv |
I 1949 vet ikke verden hva godt de kan gjøre for å bøte på jødenes
tragedie. I Norge er det blant annet opprettet en leir på Grefsrud utenfor
Holmenstrand. Dit flys jødiske barn fra hele Europa og Nord Afrika. Det var hit
barna i flyet som kom fra Tunisia, skulle. De er en del av den enorme
flyktningestrømmen til Israel. På vel fra elendighet, sult og forfølgelse til
sitt nye hjemland og et bedre liv, skal de innom Norge.
 |
| Arkivfoto: Hurum lokalhistorisk arkiv |
Tilstanden til barna er svært dårlig. Under det halvårige
oppholdet i Norge skal de få sunn mat, legehjelp og ikke minst oppdragelse. Mange
av dem er gatebarn og betegnes som “ville.” De første dagene på Grefsrud tar
flere av barna med seg mat som de gjemmer i sengen. De skjønner ikke at det er
helt sikkert at de får mat også dagen etter.
Det er nettopp dette som beveger et helt folk. Barna har levd i elendighet siden de ble født. Endelig er de på vei til et nytt og bedre liv og så skal det ende i katastrofe. Alle vil gjøre noe som kan hjelpe, men hva?
Lørdag 26 november smeller Arbeiderbladet til over hele førstesiden: "Hjelp barn som er født i konsentrasjonsleire og som har levd hele sitt liv bak piggtråd.” Tanken er å reise en hel landsby, en kibbutz med 34 hus der hvert hus bærer navnet til en av dem som omkom i ulykken. 35 skal være bolighus mens det siste skal være et samfunnshus og det skal hedre den eneste norske som døde, pleieren Anne Lise Schwartz Jensen.
"Jeg gråt på gaten da jeg hørte om flyulykken. Ja folk gråt." Sånn begynner artikkelen og fortsetter: "Vi vil reise et minnesmerke. Ja vi vil reise et minnesmerke! Ikke av stein. Ikke en bauta. Ikke et monument som forteller at her døde de og de ved en flyulykke. Vi har så mange minnesmerker av stein rundt om i landet nå – de gir ok uttrykk for hva som har hendt men de varmer så lite. Vi vil bygge et levende minnesmerke. Bygge noe som kan tjene livet som kan vokse og utvikle seg. “
Arbeiderpartiets mektige sekretær Håkon Lie står et par dager senere fram som leder av innsamlingskomiteen og drivkraften bak kampanjen. Han har knyttet nære bånd til det jødiske miljøet i USA under krigen og er engasjert i støttearbeidet for den nye israelske staten.
Det er nettopp dette som beveger et helt folk. Barna har levd i elendighet siden de ble født. Endelig er de på vei til et nytt og bedre liv og så skal det ende i katastrofe. Alle vil gjøre noe som kan hjelpe, men hva?
Lørdag 26 november smeller Arbeiderbladet til over hele førstesiden: "Hjelp barn som er født i konsentrasjonsleire og som har levd hele sitt liv bak piggtråd.” Tanken er å reise en hel landsby, en kibbutz med 34 hus der hvert hus bærer navnet til en av dem som omkom i ulykken. 35 skal være bolighus mens det siste skal være et samfunnshus og det skal hedre den eneste norske som døde, pleieren Anne Lise Schwartz Jensen.
"Jeg gråt på gaten da jeg hørte om flyulykken. Ja folk gråt." Sånn begynner artikkelen og fortsetter: "Vi vil reise et minnesmerke. Ja vi vil reise et minnesmerke! Ikke av stein. Ikke en bauta. Ikke et monument som forteller at her døde de og de ved en flyulykke. Vi har så mange minnesmerker av stein rundt om i landet nå – de gir ok uttrykk for hva som har hendt men de varmer så lite. Vi vil bygge et levende minnesmerke. Bygge noe som kan tjene livet som kan vokse og utvikle seg. “
Arbeiderpartiets mektige sekretær Håkon Lie står et par dager senere fram som leder av innsamlingskomiteen og drivkraften bak kampanjen. Han har knyttet nære bånd til det jødiske miljøet i USA under krigen og er engasjert i støttearbeidet for den nye israelske staten.
Lie setter hele Arbeiderbevegelsens voldsomme apparater som
den gangen samlet over halve befolkningen i sving. Målet er på en måned å samle
inn penger til å bygge en hel liten landsby. Og pengene skal hentes fra en etterkrigsbefolkning
som fortsatt mangler mye.
Hver dag offentliggjør Arbeiderbladet en liste over hvem som har vært innom avisen og gitt penger. Beløp helt ned i to kroner mottas med takk. Schæferhunden Lord gir ti kroner, ifølge listen.
Men det er da fagbevegelsen mobiliseres at det virkelig tar av. Arbeiderbladet fungerer som innsamlingsaksjonens forlengede arm og skriver at arbeiderne rundt i bedriftene ikke diskuterer om de skal gi men hvordan de fortsette og best kan gjøre det.
Klarere startsignaler kan de ikke få. Klubbene på de store industriarbeidsplassene i Oslo, Akers Mek og Spigerverket, fører an. De 2000 Borregaard arbeiderne i Sarpsborg vil ikke være dårligere og bestemmer seg for å gi en timelønn hver, minst. På Fossum trevarefabrikk bygger arbeiderne på frikveldeen sine ett av de prefabrikkerte husene som skal sendes til Israel.
Arbeideravisen landet rundt gjør som Arbeiderbladet og legger ut lister i resepsjonen. De utfordrer også fagforeninger og andre foreninger i sitt eget lokalmiljø. Burde ikke Moss kunne klare et hus? spør Moss Arbeiderblad.
Arbeiderbladet slår fast at: "Bjørnson og Nansens ånd er ennå levende blant oss" og lager en grafikk under tittelen ”Vi skal klare det! med en tom firkant for hver av de døde. Etter hvert som pengene kommer inn fylles boksene med hus. Og avisen presser videre med titler som “Et hus fra typografene." "Blir det et helt hus fra tobakksfabrikken" og "Utfordring til alle landets bridgeklubber, syklubbene er flinke."
Hver dag offentliggjør Arbeiderbladet en liste over hvem som har vært innom avisen og gitt penger. Beløp helt ned i to kroner mottas med takk. Schæferhunden Lord gir ti kroner, ifølge listen.
Men det er da fagbevegelsen mobiliseres at det virkelig tar av. Arbeiderbladet fungerer som innsamlingsaksjonens forlengede arm og skriver at arbeiderne rundt i bedriftene ikke diskuterer om de skal gi men hvordan de fortsette og best kan gjøre det.
Klarere startsignaler kan de ikke få. Klubbene på de store industriarbeidsplassene i Oslo, Akers Mek og Spigerverket, fører an. De 2000 Borregaard arbeiderne i Sarpsborg vil ikke være dårligere og bestemmer seg for å gi en timelønn hver, minst. På Fossum trevarefabrikk bygger arbeiderne på frikveldeen sine ett av de prefabrikkerte husene som skal sendes til Israel.
Arbeideravisen landet rundt gjør som Arbeiderbladet og legger ut lister i resepsjonen. De utfordrer også fagforeninger og andre foreninger i sitt eget lokalmiljø. Burde ikke Moss kunne klare et hus? spør Moss Arbeiderblad.
Arbeiderbladet slår fast at: "Bjørnson og Nansens ånd er ennå levende blant oss" og lager en grafikk under tittelen ”Vi skal klare det! med en tom firkant for hver av de døde. Etter hvert som pengene kommer inn fylles boksene med hus. Og avisen presser videre med titler som “Et hus fra typografene." "Blir det et helt hus fra tobakksfabrikken" og "Utfordring til alle landets bridgeklubber, syklubbene er flinke."
Da også kommunestyrene rundt i landet begynner å bevilge penger synes Høyre det er nok. Partiet ser seg nødt til å gå ut med en advarsel og mener arbeider bevegelse bruker innsamlingen til å fremme egne politiske ideer.
Høyre peker på at kibbutz er et politisk eksperiment. Partiet har lite til overs
for den sosialistiske ideen med felles eiendomsrett som kibbutzene bygger på.
Heller ikke kommunistene liker innsamlingene, noe som kommer klart til uttrykk i avisen Friheten. På dette tidspunktet er det Norge bare kommunistene som er skeptiske til den ett år gamle staten Israel og de jødiske bosetningene. Men avisene trekker også frem at nøden fortsatt er stor i Norge. Særlig er det mange som lider under boligmangelen.
Kommunistorganet intervjuer blandt andre en arbeider som bor i telt ved Sognsvann. Fagforeningen hans har vedtatt å støtte innsamlingen og han er blitt trukket i lønn. Mannen synes det er urimelig at han som selv må bo i telt skal betale for at folk som bor i telt i Israel skal få fast tak over hodet.
Men denne spredte motstanden hindrer ikke innsamlingen i å bli en formidabel suksess. Det kommer inn penger til mye mer enn 34 hus.
Dermed kan en hel skipsplast med prefabrikkerte hus på 45 kvadratmeter sendes fra Norge til Israel der nærmere hundre tusen nyankomne flyktninger over en tiendedel av befolkningen bor i telt.
Innsamling drives også fremover av at avisene hver dag skriver om hvordan det går med guttene som overlevde ulykken. Journalister og fotografer kommer fra hele verden for å snakke med Isaac Allal og tar bilder av ham.
De forteller at han smiler og ler og ikke ser ut til å være preget av ulykken og de mange timene alene omgitt av kulde og streng død og vrakrestene. Men så er han da også herdet gjennom dramatiske krigsopplevelser slår journalisten fast. Sannheten er at Isaac sliter med ettervirkninger av ulykken resten av livet og dør bare 47 år gammel i 1987.
Isaac forteller lite fra selve flyturen bortsett fra at mange av barna var luftsyke. Noen kastet opp. Men den 16 timer lange reisen hadde ikke bare tatt hardt på pasasjerene.
Kaptein Frows og resten av den fire manns store besetningen på DC3 Dakota flyet var slitne da de fløy inn over Oslofjord. Dessuten likte ikke Frowns innflyvingen til Fornebu særlig ikke når det var mørkt. Avgangen fra Tunis var satt til klokken to om natten nettopp for å kunne nå Fornebu før det ble mørkt. Men da de var på vei oppover Oslofjorden hadde November mørket allerede senket seg. Det samme hadde de lave regnskyene som gikk helt ned i under 300 meters høyde. En defekt antenne hadde forlenget mellomlandingen i Belgia til tre timer.
Klokken 17:56 meldte kapteinen “1000 feet contact” til tårnet på Fornebu. Det var det siste livstegnet fra flyet. Og den korte melding avslørte to alvorlige feilvurderinger.
“1000 feet” betydde at han holdt en høyde tilsvarende 300 meter. Det er ikke nok til å gå klar av de høyeste åsene som omkranser fjorden og byen “Contact" betydde at han baserte seg på å fly sånn at han hele tiden så bakken under seg istedenfor å stole på instrumentet. Det lave skydekket betydde at dette var en hasardiøs måte å nærme seg Fornebu på denne kvelden.
Men vakten i tårnet på Fornebu var uerfaren og reagerte ikke på den alarmenerende meldingen. Dette reiste havarikommisjonen senere krtikk mot. Men all skyld ble plassert hos kaptein Fowns. Han dundret I lav høyde innover Hurumlandet og navigerte etter et Britisk kart som viste at høyeste tre der er 164 meter. Sannheten er at det høysete punktet Stikkvannskollen er 361 meter høyt det var området ved denne kollen han styre mot.
Like ved Kjellsbu traff flyet den første tretoppen. Så brast det inn i trærne som brakk som fyrstikker. Samtidig ble flyet revet i stykker. Isaac forteller senere at hele flyet snurret rundt og at han så noen av de andre barna redde seg ved å hoppe ut av vinduene. Det han sannsynligvis så var at de ble slynget ut. Isaac var blant de få som var fastspent. Til slutt var det bare halepartiet der han satt som var helt.
Ifølge obdusentene døde all de andre umiddelbart. Isaac opplevde det annerledes. Han hørte skrik og gråt og så også i flammeskjæret et barn som gikk rundt. Selv var han fastklemt men hadde noen epler i lommen som han spiste.
Nesten to døgn var gått da Torolf Hagen og Hilding Martinsen så vrakrestene. Det var nesten ikke til å tro at dette hadde vært et fly og i hverfall ikke mulig å forestille seg at noen kunne ha overlevd krasjet og deretter de mange timene i det iskalde regnet. De to mennene passerte flere barnelik. Så hørte de klynking.
Under haleroret, med armene fastklemt fant de Isaac. Bortsett fra noen skrammer i ansiktet var han like hel.
60 år etter ulykken kom Isaacs eldste sønn Rami til Norge for å delta i minnemarkeringene. Han fortalte at faren snakket veldig mye om ulykken, men bare med sine barn. Han var sint fordi han ikke fikk noen hjelp med traumene.
Men han skrøt alltid så mye av Norge og den behandlingen han fikk etter ulykken at vi mistenkte ham for å overdrive litt forteller Rami.
Faren var tilbake på ulykkesstedet I 1971 og fikk da møte sine to redningsmenn.
I likhet med mange av de andre familiene som var rammet av ulykken, bosatte Isaac’s familie seg i Moshav Yanuvu den norskbygde bosetningen i Israel. De andre innbyggerne der tok spesielt vare på alle dem som hadde mistet ett eller flere barn i ulykken.
Familien flyttet videre etter kort tid men da Isaac ble voksen kom han tilbake. Han livnærte seg som fengselsvokter og bonde og ble far til fem barn. En av sønnene bosatte seg i Moshav Yanuvu. Stedet er veldig forandret og det er ikke mange av de enkelt bygde norske husene som fortsatt står. Moderne villaer preger området og mange av innbyggerne stammer i dag fra andre steder enn Tunisia.
Leder for foreningen for Tunisiske jøder i Israel, Eyal Ortal forteller at det i synagogen er en marmorplate der navnet til alle ofrene for ulykken er risset inn.
Når menigheten snur seg mot Jerusalem for å be kan de ikke unngå å se barnas navn rett foran seg – hver dag under hver eneste bønn.
Sånn kommer det alltid til å være i Moshav Yanuvu
Heller ikke kommunistene liker innsamlingene, noe som kommer klart til uttrykk i avisen Friheten. På dette tidspunktet er det Norge bare kommunistene som er skeptiske til den ett år gamle staten Israel og de jødiske bosetningene. Men avisene trekker også frem at nøden fortsatt er stor i Norge. Særlig er det mange som lider under boligmangelen.
Kommunistorganet intervjuer blandt andre en arbeider som bor i telt ved Sognsvann. Fagforeningen hans har vedtatt å støtte innsamlingen og han er blitt trukket i lønn. Mannen synes det er urimelig at han som selv må bo i telt skal betale for at folk som bor i telt i Israel skal få fast tak over hodet.
Men denne spredte motstanden hindrer ikke innsamlingen i å bli en formidabel suksess. Det kommer inn penger til mye mer enn 34 hus.
Dermed kan en hel skipsplast med prefabrikkerte hus på 45 kvadratmeter sendes fra Norge til Israel der nærmere hundre tusen nyankomne flyktninger over en tiendedel av befolkningen bor i telt.
Innsamling drives også fremover av at avisene hver dag skriver om hvordan det går med guttene som overlevde ulykken. Journalister og fotografer kommer fra hele verden for å snakke med Isaac Allal og tar bilder av ham.
De forteller at han smiler og ler og ikke ser ut til å være preget av ulykken og de mange timene alene omgitt av kulde og streng død og vrakrestene. Men så er han da også herdet gjennom dramatiske krigsopplevelser slår journalisten fast. Sannheten er at Isaac sliter med ettervirkninger av ulykken resten av livet og dør bare 47 år gammel i 1987.
Isaac forteller lite fra selve flyturen bortsett fra at mange av barna var luftsyke. Noen kastet opp. Men den 16 timer lange reisen hadde ikke bare tatt hardt på pasasjerene.
Kaptein Frows og resten av den fire manns store besetningen på DC3 Dakota flyet var slitne da de fløy inn over Oslofjord. Dessuten likte ikke Frowns innflyvingen til Fornebu særlig ikke når det var mørkt. Avgangen fra Tunis var satt til klokken to om natten nettopp for å kunne nå Fornebu før det ble mørkt. Men da de var på vei oppover Oslofjorden hadde November mørket allerede senket seg. Det samme hadde de lave regnskyene som gikk helt ned i under 300 meters høyde. En defekt antenne hadde forlenget mellomlandingen i Belgia til tre timer.
Klokken 17:56 meldte kapteinen “1000 feet contact” til tårnet på Fornebu. Det var det siste livstegnet fra flyet. Og den korte melding avslørte to alvorlige feilvurderinger.
“1000 feet” betydde at han holdt en høyde tilsvarende 300 meter. Det er ikke nok til å gå klar av de høyeste åsene som omkranser fjorden og byen “Contact" betydde at han baserte seg på å fly sånn at han hele tiden så bakken under seg istedenfor å stole på instrumentet. Det lave skydekket betydde at dette var en hasardiøs måte å nærme seg Fornebu på denne kvelden.
Men vakten i tårnet på Fornebu var uerfaren og reagerte ikke på den alarmenerende meldingen. Dette reiste havarikommisjonen senere krtikk mot. Men all skyld ble plassert hos kaptein Fowns. Han dundret I lav høyde innover Hurumlandet og navigerte etter et Britisk kart som viste at høyeste tre der er 164 meter. Sannheten er at det høysete punktet Stikkvannskollen er 361 meter høyt det var området ved denne kollen han styre mot.
Like ved Kjellsbu traff flyet den første tretoppen. Så brast det inn i trærne som brakk som fyrstikker. Samtidig ble flyet revet i stykker. Isaac forteller senere at hele flyet snurret rundt og at han så noen av de andre barna redde seg ved å hoppe ut av vinduene. Det han sannsynligvis så var at de ble slynget ut. Isaac var blant de få som var fastspent. Til slutt var det bare halepartiet der han satt som var helt.
Ifølge obdusentene døde all de andre umiddelbart. Isaac opplevde det annerledes. Han hørte skrik og gråt og så også i flammeskjæret et barn som gikk rundt. Selv var han fastklemt men hadde noen epler i lommen som han spiste.
Nesten to døgn var gått da Torolf Hagen og Hilding Martinsen så vrakrestene. Det var nesten ikke til å tro at dette hadde vært et fly og i hverfall ikke mulig å forestille seg at noen kunne ha overlevd krasjet og deretter de mange timene i det iskalde regnet. De to mennene passerte flere barnelik. Så hørte de klynking.
Under haleroret, med armene fastklemt fant de Isaac. Bortsett fra noen skrammer i ansiktet var han like hel.
60 år etter ulykken kom Isaacs eldste sønn Rami til Norge for å delta i minnemarkeringene. Han fortalte at faren snakket veldig mye om ulykken, men bare med sine barn. Han var sint fordi han ikke fikk noen hjelp med traumene.
Men han skrøt alltid så mye av Norge og den behandlingen han fikk etter ulykken at vi mistenkte ham for å overdrive litt forteller Rami.
Faren var tilbake på ulykkesstedet I 1971 og fikk da møte sine to redningsmenn.
I likhet med mange av de andre familiene som var rammet av ulykken, bosatte Isaac’s familie seg i Moshav Yanuvu den norskbygde bosetningen i Israel. De andre innbyggerne der tok spesielt vare på alle dem som hadde mistet ett eller flere barn i ulykken.
Familien flyttet videre etter kort tid men da Isaac ble voksen kom han tilbake. Han livnærte seg som fengselsvokter og bonde og ble far til fem barn. En av sønnene bosatte seg i Moshav Yanuvu. Stedet er veldig forandret og det er ikke mange av de enkelt bygde norske husene som fortsatt står. Moderne villaer preger området og mange av innbyggerne stammer i dag fra andre steder enn Tunisia.
Leder for foreningen for Tunisiske jøder i Israel, Eyal Ortal forteller at det i synagogen er en marmorplate der navnet til alle ofrene for ulykken er risset inn.
Når menigheten snur seg mot Jerusalem for å be kan de ikke unngå å se barnas navn rett foran seg – hver dag under hver eneste bønn.
Sånn kommer det alltid til å være i Moshav Yanuvu
Med tillatelse
Lars Kluge
Aftenposten
 |
| Moshav Yanuvu |
Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47 Skytrain med registreringsnummer PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 klokken 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn styrtet i skogen på Hurum. 30 av tilsammen 31 passasjerer og hele besetningen på 4, tilsammen 34 personer omkom.
Flyulykken på Hurum bidro mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Flyet som hadde med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet på grunn av dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den nest største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde. Han het Isaac Allal. Han ble hentet i skogen av medlemmer av Drammen HV ungdomstropp og kjørt til Drammen sykehus. Her ble han liggende en ukes tid.
Ulykken gjorde et enormt inntrykk på det norske folk. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie var blitt en varm Israel-venn, noe som blant annet hadde sin bakgrunn i hans kontakt med jødiske organisasjoner i USA under krigen. Lie gikk etter ulykken i bresjen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk landsby i Israel, kalt "Moshav Norge». Lie hadde stor innflytelse på Israel-engasjementet i den norske arbeiderbevegelsen, og han har i samtale med utvalget påpekt at han var en meget nær venn av Israels statsminister Golda Meir.
Moshav Yanuvu
Yanuv (Hebrew: יָנוּב, lit. [He] will Come Forth) is a moshav in central Israel. Located in the Sharon plain near Netanya and Tulkarm.
The village was founded on 21 March 1950 by a group of immigrants from Tunisia on land which had been owned by a Mabulsi effendi prior to the 1948 Arab-Israeli War. Its named was taken from Proverbs 10:31: "From the mouth of the just will come forth wisdom".
Part of the village's homes were built with Norwegian funds, following the Hurum air disaster, in which over two dozen Jewish children on their way to Israel died. The sole survivor of the disaster settled in Yanuv.
For further reading click here
