JEG OG LIVET

 B E R T H O L D  G R Ü N F E L D

Berthold Grünfeld 1932 - 2007
Foto:Linda Næsfeldt/Dagbladet.

GÅ  I N N  I  D I N   T I D

"Han har ved sin hederlighet og sitt tvisyn bidratt med mange og interessante synspunkter. Hans interessefelt var vidt, og emnene har derfor vært mange."

Svar dei døyr

Svar veks fram

Men spursmåla

Dei brenn

i alle dagar

Arne Garborg

 

Berthold Grünfeld ble født i Bratislava i Slovakia i 1932 - (død 2007 Oslo). 

 Foreldre: Journalist Peter Grünfeld (død 1942) og hustru Friderika Grünfeld
«Bedriska Grünfeldova» (1908–42).

Berthold Grünfeld's foreldre ble ofre for jødeforfølgelsene i den tysk-allierte marionettstaten Slovakia og deportert til Rajowiec Lubelski i Polen og sannsylingvis transportert til utryddelsesleiren Sobibor, hvor de ble drept sommeren 1942.

Fra Berthold Grünfeld var nyfødt, bodde han hos katolske fosterforeldre. Moren, som var prostituert, måtte overlate ham til fosterforeldre. Moren ble utvist til Ungarn etter en krangel med kvinnen som leide ut rommet hennes. 

Berthold møtte sin mor Friderika én gang som han selv kunne huske, i 1939, da han var syv år, og hun uventet dukket opp i Bratislava. 

Samme år ble han sendt med Nansenpass til Norge via Berlin med tog sammen med 34 andre jødiske barn, og ledsaget av representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet.

Grünfeld fikk bo hos en jødisk familie i Trondheim, men etter at tyskerne i 1940 okkuperte Norge ble han overført til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Der ble han boende inntil oktober 1942, da det ble satt i gang arrestasjoner av jødene. Det lyktes å få Berthold og de andre barna på barnehjemmet over til Sverige hvor de ble boende fram til frigjøringen i 1945. 

Deretter kom han igjen til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Denne hendelsen var utgangspunktet for den norske filmen  I slik en natt fra 1958.  «14 jødiske barn som flyktet hit fra Wien og Praha, ble reddet over til Sverige under aksjonen mot jødene i oktober og november 1942», står det på en plakett så høyt på veggen at du vanskelig får øye på den når du går forbi.

Det var hit Berthold ble sendt som barn. I dette strøket lekte han med de andre gutta. Bak et vindu nede i veien fant han sin første kjæreste, og her pleide han å hilse på Einar Gerhardsen.

Det jødiske samfunnet bestemte seg for å påta seg kostnadene med hans utdanning.  Berthold Grünfelds livsskjebne var preget av at han gang på gang ble reddet. Hadde moren hans fått beholde ham, ville han havnet i gasskamrene sammen med henne. Det er en underlig livshistorie, sier Jahn Otto Johansen.

Berthold ca. 12 år.

Filmen "Grunfeld, ukjent opphav" handler om datteren hans, Nina og hans detektivarbeide i forbindelse med å finne ut hva som skjedde med hans mor, Friderika, etter at hun forlot Berthold i Bratislava i 1939. Som tittelen antyder har Berthold Grünfeld visst lite om sin mor:

Far og datter lette gjennom arkiver og gamle rettsdokumenter i Bratislava hvor det fortelles at Bertholds mor hadde havnet i en krangel med kvinnen hun leide rom hos. Trolig var det et problem at så mange menn var innom, men konflikten dreide seg om en ødelagt seng. Friderika Grünfeld nektet for at hun hadde ødelagt den, og etter en verbal feide ble politiet tilkalt. Hun kjeftet og bannet, skrek at den eneste mannen hun respekterte var hennes far, og ba representantene fra myndighetene om å kysse henne bak. Rasende løftet hun skjørtet og blottet seg. Berthold ler når han tenker på historien. Han kjenner seg igjen i denne uredde og temperamentsfulle kvinnen. 

-  Jeg ble stolt av at hun tok den kampen, at det ble rettssak og måten hun håndterte det på. Hun hadde et flott temperament. 

Hele livet hadde psykiateren insistert på at moren hans ikke har noen betydning for ham, at hun bare er en abstraksjon, et symbol. "Jeg har sett hennes underskrift. ." Han snakket ofte om hvor vakker den var. Men det var den ikke. Den var helt ordinær.

Kanskje er underskriften et slags livstegn, et ansiktstrekk, konturene av et menneske? Friderika Grünfeld skrives «Bedriska Grünfeldova» på tsjekkisk. Streken som slynger seg på det gamle papiret, ble noe nært og levende. 72 år gammel møtte Berthold Grünfeld for første gang deler av det som var hans mor. 

"Jeg er glad for at vi gjorde dette. Og jeg er glad for at min mor på mange måter bevarte sin verdighet, at hun ikke lot seg rokke", sier Berthold Grünfeld.

På gymnaset i Oslo, 17 år.  Helt fra gymnastiden deltok Berthold Grünfeld 
med stor glede og villighet og ofte med stort engasjement i den offentlige debatt.

Grünfeld tok examen artium i Oslo 1951 og studerte deretter filologi i to år ved Universitetet i Oslo, før han skiftet til medisinstudiet 1954 og ble cand.med. 1960. Han tok den medisinske doktorgrad 1973 på avhandlingen Legal abort i Norge.

Etter turnustjeneste ved Rogaland sjukehus i Stavanger og Gloppen legedistrikt i Nordfjord begynte han å videreutdanne seg i psykiatri, først ved Gaustad sykehus 1962–64 og deretter til sammen 2 1/2 år som assistentlege ved Ullevål sykehus' psykiatriske avdelinger. Han ble godkjent spesialist i psykiatri 1968.

Grünfeld, psykiater og sosialmedisiner, var glad i å tenke stort, på kryss og tvers av fag og grenser. Han var utstyrt med et makroskop som åpenbarte sammenhenger og helhetsbilder. Han ønsket å fortolke og formidle faget midt i det mangfoldige livet, midt i den frodige jungel kalt samfunnet. Berthold Grünfeld har vært en sosialmedisinsk polyhistor, bredt belest, vidtenkt, nysgjerrig.

"Å være forsker og aktør i det offentlige rom innebærer konflikt. Sosialmedisineren må pendle mellom motsatte intellektuelle egenskaper:  forenkling – forbehold, omtrentlighet – perfeksjon, sikkerhet – tvil."

Grünfeld hadde et omfattende vitenskapelig forfatterskap og hadde egne spalter i flere aviser. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant og huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi. 

Han engasjerte seg i debatten om fremmedfrykt, og vakte oppsikt da han fremla en genetisk hypotese om fremmedfrykt. Han drøftet antisemittismen i samtiden og anførte  europeeres dårlige samvittighet for holocaust som paradoksalt bidragende til antisemittisme.

Da det sveitsiske orkesteret Kol Simcha, et av verdens beste utøvere av jødisk Klezmer-musikk, planla konsert i Oslo i 2002, ble den brått avlyst. Årsaken var at ansatte ved Cosmopolite fryktet terror eller politiske markeringer. Berthold Grünfeld mente at avlysningen av den jødiske konserten på Cosmopolite gav uheldige signaler: Frykten avler frykt, begynner man å bli redd så fortsetter det. Det har en selvforsterkende virkning.

"Jeg tror ikke på Gud, men jeg ber til Ham når jeg er redd" sa Berthold som følte seg sterkt knyttet til det jødiske. Han var en tydelig formidler av synspunkter med utspring i jødisk kultur.

 

Grünfelds sterke interessere i rettspsykiatri resulterte i at hans ekspertise som en av de norske psykiatere ble innhentet og fungerte som rettspsykiatrisk sakkyndig ved judisiell observasjon tte ble Grünfelds . Grünfeld var gjennom flere år medlem av Utvalget for lisessaker og utenlandsmedisinere.

Berthold Grünfeld var medlem av det regjeringsoppnevnte Mannsrolleutvalget 1986–90, formann i Norsk forening for familieplanlegging 1975–78 og formann i RFSU Norge 1973–98. Han utgav ca. 60 vitenskapelige publikasjoner foruten en rekke artikler og flere populærvitenskapelige bøker innen sosialmedisin og psykiatri.

Grünfeld la stor vekt på folkeopplysning omkring de psykiatriske lidelser for derved å bryte ned de sterke tabuforestillinger som fortsatt gjør seg gjeldende ved disse lidelser.

Berthold Grünfeld var gift med konsulent, cand.jur. Gunhild Solveig Skarpaas (1939–), datter av lærer Knut Skarpaas (1898–1961) og lærer Ingebjørg Stokke (1902–96). 

Kilder
Fugelli P. Tidsskr Nor Lægeforening 1995
Dagbladet/Aftenposten/Wikipedia