 |
| Edgar Brichta. Photo: Edgar Brichta © |
EDGAR BRICHTA
Som niåring flyktet Edgar Brichta fra jødeforfølgelsene i Tsjekkoslovakia. Han fikk nytt hjem på Laksevåg. Så ble fosterfaren nazist.
Hjemme i stuen i Laksevåg, høsten 1942 hos NS-ordfører Arne Normann i Nygårdsvik på Laksevåg sitter fem bergenske NS-sympatisører og diskuterer jødene.
– De er utsugere som føler seg for gode til å gjøre et dags arbeid, sier den ene.
– Det er jødene som er skyld i denne krigen, sier den andre.
Arne Normann nikker.
Ved kaminen i den andre enden av rommet sitter Edgar, 12 år. Han har sitt blonde hode dypt begravd i en bok, men får med seg hvert ord som blir sagt. Ved siden av ham sitter fostermor Agnes, stille og konsentrert over strikketøyet.
Edgar Brichta. Photo: Edgar Brichta ©
Det er mange måneder siden Edgar sist hørte fra sin egen mor og far og lillesøster Vera i Tsjekkoslovakia. De er sendt med tog et sted.
Men hvor?
Det var tre år tidligere, den 24. oktober 1939, at Edgar Brichta og 36 andre jødiske barn tok farvel med sine familier i et Hitler-kontrollert Tsjekkoslovakia, med kurs for Norge.
Flyktningtransporten i regi av Nansen-hjelpen var enestående. Ferden gikk med tog fra Praha, via Berlin til den tyske havnebyen Sassnitz, med båt over Østersjøen til Trelleborg i Sverige, og tog videre til Oslo. Der skiltes barnas veier, og en gruppe på ni ble satt på nattoget til Bergen.
«Alvoret stod tydelig preget i deres ansigter, og det er ikke så lett å få smilet til å lyse op hos dem», skrev Bergens Tidende, som var til stede på mottakelsen den gang.
Først nå, nesten 70 år etter, ser historien om Edgar og de jødiske flyktningbarna som oppholdt seg i Bergen under krigen, offentlighetens lys, i Per Kristian Sebaks bok «"vi blir neppe nogensinne mange her." Jøder i Bergen 1851-1945».
Hun så ham, og visste at det var Edgar hun ville ha. Agnes Normann var først i køen av foreldre som hadde møtt opp på Hotel Terminus om morgenen fredag 27. oktober for å ta imot sine jødiske fosterbarn.
I mange måneder hadde Nansen-hjelpens lokale komité, med lektor Aslaug Blytt i spissen, arbeidet med å skaffe midler og fosterhjem til barna. Nærmere 60 par hadde meldt sin interesse. Barnløse Agnes Normann og hennes ektemann Arne var funnet verdig.
 |
| Aslaug Blytt |
Hjertet svulmet da Agnes så den lille blåøyde gutten i klyngen, dresskledd og fin, med den blonde luggen gredd fremover.
Selv forsto Edgar ingenting.
«Edgar ni år. En skjebnes kasteball flyktet derfra og herfra. Og nu her», skrev Bergens Aftenblad.
Snart ble Edgars hånd omsluttet av en større. Myk og varm og lubben.
– Kom, sa Agnes og smilte.
De dro hjem. Der ventet en logrende Boris, og snart var Arne hjemme fra ingeniørjobben på Blikkvalseverket.
Agnes og Arne visste ikke hva godt de kunne gjøre for Edgar, som snart viste seg å være en kvikk og livsglad guttunge. Han lærte norsk på rekordtid, fikk venner i nærmiljøet og fant seg til rette på Holen skole.
Arne kjøpte sykkel til ham og løp etter med hendene på bagasjebrettet til gutten kunne balansere selv. Han kom med bly fra Blikkvalseverket og lærte ham å spille blydunk. Og var tålmodigheten selv da Edgar tok sine første vaklende skritt på ski.
– Han var en snill, litt naiv mann som var lett å lede, sier Edgar.
Den 9. april 1940 befant den lille familien på Laksevåg seg i skuddlinjen, og Arnes eneste tanke var å få familien i sikkerhet. Han startet motorsykkelen, plasserte Agnes i sidevognen og Edgar bakpå, og dro i all hast ut til farmor på landet.
Så forsvant han. Han meldte seg som frivillig i motstandsbevegelsen, men kom tilbake etter bare en måned. Skuffet over de alliertes innsats, og sterkt kritisk til britenes behandling av norske motstandsstyrker.
– De bruker oss som skjold, sa Arne.
Snart endret Arnes holdninger seg, og sympatien dreide mot Nasjonal Samling. Han lyttet til Hamsuns opprop og kopierte argumentene hans. På Edgar virket det som om fosterfaren lette etter en unnskyldning for å slutte seg til partiet.
Og før han visste ordet av det, var Arne blitt ordfører i Laksevåg.
Noe var fryktelig galt. Så mye forsto Edgar. Han var bare ikke helt sikker på hva.
Han kjente blikkene i nakken, hørte det ble hvisket bak ryggen hans.
«Der er gutten til naziordføreren».
På skolen følte han seg annerledes. Særlig i dusjen etter gymnastikktimene. Guttene stirret på tissen hans, som var omskåret.
Hjemme undret han seg over fosterfarens jødehat. Hva galt hadde han gjort?
– Jeg våget ikke ta det opp med ham før etter krigen. Men jeg var aldri redd for at Arne skulle angi meg, sier Edgar.
Men det var ett problem som naget ham mer enn noe annet: Hvordan gikk det med mor og far og Vera?
Og før han visste ordet av det, var Arne blitt ordfører i Laksevåg.
Noe var fryktelig galt. Så mye forsto Edgar. Han var bare ikke helt sikker på hva.
Han kjente blikkene i nakken, hørte det ble hvisket bak ryggen hans.
«Der er gutten til naziordføreren».
På skolen følte han seg annerledes. Særlig i dusjen etter gymnastikktimene. Guttene stirret på tissen hans, som var omskåret.
Hjemme undret han seg over fosterfarens jødehat. Hva galt hadde han gjort?
– Jeg våget ikke ta det opp med ham før etter krigen. Men jeg var aldri redd for at Arne skulle angi meg, sier Edgar.
Men det var ett problem som naget ham mer enn noe annet: Hvordan gikk det med mor og far og Vera?
Stadig drømte han seg tilbake. Til barndommens Bratislava, der han pisset bak bosspannene med guttene i gaten. Til den eksentriske farens fengslende fiolinspill, morens beroligende røst, og Veras beundrende blikk for sin storebror.
Han sparte på minner om små, hverdagslige episoder. Som den gangen han lå på sengen med far og leste en tegneseriestripe om katten Felix. Felix ville gjøre seg slank og lekker for en hunnkatt han var forelsket i, og la seg under en dampveivals.
Han sparte på minner om små, hverdagslige episoder. Som den gangen han lå på sengen med far og leste en tegneseriestripe om katten Felix. Felix ville gjøre seg slank og lekker for en hunnkatt han var forelsket i, og la seg under en dampveivals.
– Ikke gjør som katten Felix, sa far.
Til og med barndommens skuffelser ble skattede dagdrømmer. Som den gangen faren dro på auksjon for å kjøpe sykkel til Edgar, og kom tilbake med en fiolin til seg selv. Eller da Edgar tok Vera til fornøyelsesparken, og disset henne så kraftig at hun spydde.
Det var moren som fulgte ham til toget. Situasjonen for jødene i Bratislava hadde siden Krystallnatten i november 1938 blitt stadig verre. Familien hadde derfor flyttet fra Bratislava til bestemorens hus i Zilina allerede på vårparten i 1939.
Nå gikk ferden tilbake til Bratislava, alene med mamma. Det var stas. Hun tok ham med til et antikvariat, hvor han fikk Jules Vernes «Drama i Litauen», en skatt han fremdeles har.
Hun satte ham på et tog til Praha, klemte ham inntil seg, og sa han måtte være en snill og flink gutt.
Så vinket hun farvel.
Edgar kvernet minnene og klamret seg til brevene. Leste om og om igjen. Det siste er datert 16. februar 1942:
Vera, som er blitt syv år, har lært seg løkkeskrift. Faren forteller at han har fått en venn som snakker norsk, som kan oversette. Moren skriver at de ikke lenger vet hvor lenge de skal være hos bestemor i Zilina.
Alle avslutter med «grüssen und küssen», slik de alltid gjorde.
Så ble det stille.
Høsten 1942 , like etter at Edgar hadde overhørt samtalen om jødene i stuen hjemme på Laksevåg, fant to massearrestasjoner av jøder sted i Bergen. Den 26. oktober og 25. november ble til sammen 38 jøder og halvjøder arrestert.
Utrolig nok var ikke noen av de jødiske flyktningbarna som hadde kommet med Nansen-hjelpen, i politiets søkelys. Trolig fordi ingen av fosterforeldrene deres hadde tatt seg bryet med å registrere dem.
Men nettet strammet seg. I slutten av november ble Nansen-hjelpens kartotek beslaglagt, og Aslaug Blytt mente at det var for risikabelt å la barna bli værende i Norge. En nøye planlagt, men meget risikabel flukt ble gjennomført, og innen midten av januar 1943 var samtlige flyktningbarn i sikkerhet i Sverige.
Med ett unntak: Edgar.
Av frykt for at Arne Normann skulle angi flyktningbarna i Bergen, våget ikke representantene for Nansen-hjelpen å henvende seg til familien på Laksevåg før etter at flukten var gjennomført.
Bergljot Horne, som var Edgars tilsynshaver, var imidlertid bekymret for guttens sikkerhet.
I samråd med fostermor Agnes ble det avgjort at Edgar midlertidig skulle flytte til Hornes hytte på Milde til skoleårets slutt. Derfra flyttet han til distriktslege Kari Øpstad på Fusa, hvor han fullførte grunnskolen.
Og Edgar trivdes. Han fikk nye venner og gjorde det godt på skolen. Han elsket å fiske og ferdes i naturen.
Han fikk sin egen spenstige geitekilling som han hadde med seg overalt. Til og med til Laksevåg, dit han fra tid til annen dro for å besøke kameratene og Agnes og Arne.
På 14 årsdagen hans, den 2. februar 1944, kom to voksne, fremmede menn inn i stuen på Fusa og sang av fulle lunger foran en rødmende Edgar:
Til land og folk du mest har kjær
til far og mor og Vera.
Eg veit du lengtar til landet der
du reisi kan få gjera.
Ja, må du møte alle att
som du so gjerne vilde.
Må snart ta slutt den myrke natt
som dykk so lenge skilde.
Du elskar blomar, kanin og lam
og tre og bær i skogen.
Du elskar jord som kan odlast fram
og leggjast under plogen.
Og den som sår den gode såd
og rydjar ugras or grunnen.
Han brukar livet til beste dåd
som er i verdi funnen.
Det var Kari som hadde skrevet sangen.
– Jeg var omgitt av skytsengler, sier Edgar.
Freden kom, og Edgar kastet seg ut i de jublende folkemassene. Men det var ikke først og fremst Norges frihet han jublet for. Omsider skulle han få se mor og far og Vera igjen. Den 12. mai 1945 skrev han til dem: «Jeg vil så snart som mulig reise hjem. Hils alle hjemme».
Spent ventet han på svar, men forgjeves. Brevet kom i retur, og måneder gikk uten at han hørte noe.
Edgar ble urolig, og bestemte seg for å spore dem opp. Etter å ha gjort ferdig første real våren 1946, pakket han kofferten og dro alene til Bratislava, 16 år gammel.
Han ble møtt med nedslående nyheter. Den eneste slektningen han fant i live, var morens halvsøster, som ikke visste noe om familien. I Zilina støtte han på en nabo som kunne fortelle at foreldrene og Vera var blitt deportert og myrdet i Auschwitz i april 1942.
Av naboen fikk Edgar en bok om hypnose som faren en gang hadde skrevet: «Ein Blick hinter die Kulissen». Alle andre eiendeler var borte.
Dypt fortvilet over tapet av foreldrene og Vera gikk Edgar inn i sionistbevegelsen. Målet var å reise til Palestina, der han skulle være med å bygge et nytt Israel.
Etter omstendelige forberedelser som omfattet både praksis og teori, var sionistene på vei. De skulle først med tog til Marseilles, derfra med båt til Kypros, og videre til Palestina.
Til og med barndommens skuffelser ble skattede dagdrømmer. Som den gangen faren dro på auksjon for å kjøpe sykkel til Edgar, og kom tilbake med en fiolin til seg selv. Eller da Edgar tok Vera til fornøyelsesparken, og disset henne så kraftig at hun spydde.
Det var moren som fulgte ham til toget. Situasjonen for jødene i Bratislava hadde siden Krystallnatten i november 1938 blitt stadig verre. Familien hadde derfor flyttet fra Bratislava til bestemorens hus i Zilina allerede på vårparten i 1939.
Nå gikk ferden tilbake til Bratislava, alene med mamma. Det var stas. Hun tok ham med til et antikvariat, hvor han fikk Jules Vernes «Drama i Litauen», en skatt han fremdeles har.
Hun satte ham på et tog til Praha, klemte ham inntil seg, og sa han måtte være en snill og flink gutt.
Så vinket hun farvel.
Edgar kvernet minnene og klamret seg til brevene. Leste om og om igjen. Det siste er datert 16. februar 1942:
Vera, som er blitt syv år, har lært seg løkkeskrift. Faren forteller at han har fått en venn som snakker norsk, som kan oversette. Moren skriver at de ikke lenger vet hvor lenge de skal være hos bestemor i Zilina.
Alle avslutter med «grüssen und küssen», slik de alltid gjorde.
Så ble det stille.
Høsten 1942 , like etter at Edgar hadde overhørt samtalen om jødene i stuen hjemme på Laksevåg, fant to massearrestasjoner av jøder sted i Bergen. Den 26. oktober og 25. november ble til sammen 38 jøder og halvjøder arrestert.
Utrolig nok var ikke noen av de jødiske flyktningbarna som hadde kommet med Nansen-hjelpen, i politiets søkelys. Trolig fordi ingen av fosterforeldrene deres hadde tatt seg bryet med å registrere dem.
Men nettet strammet seg. I slutten av november ble Nansen-hjelpens kartotek beslaglagt, og Aslaug Blytt mente at det var for risikabelt å la barna bli værende i Norge. En nøye planlagt, men meget risikabel flukt ble gjennomført, og innen midten av januar 1943 var samtlige flyktningbarn i sikkerhet i Sverige.
Med ett unntak: Edgar.
Av frykt for at Arne Normann skulle angi flyktningbarna i Bergen, våget ikke representantene for Nansen-hjelpen å henvende seg til familien på Laksevåg før etter at flukten var gjennomført.
Bergljot Horne, som var Edgars tilsynshaver, var imidlertid bekymret for guttens sikkerhet.
I samråd med fostermor Agnes ble det avgjort at Edgar midlertidig skulle flytte til Hornes hytte på Milde til skoleårets slutt. Derfra flyttet han til distriktslege Kari Øpstad på Fusa, hvor han fullførte grunnskolen.
Og Edgar trivdes. Han fikk nye venner og gjorde det godt på skolen. Han elsket å fiske og ferdes i naturen.
Han fikk sin egen spenstige geitekilling som han hadde med seg overalt. Til og med til Laksevåg, dit han fra tid til annen dro for å besøke kameratene og Agnes og Arne.
På 14 årsdagen hans, den 2. februar 1944, kom to voksne, fremmede menn inn i stuen på Fusa og sang av fulle lunger foran en rødmende Edgar:
Til land og folk du mest har kjær
til far og mor og Vera.
Eg veit du lengtar til landet der
du reisi kan få gjera.
Ja, må du møte alle att
som du so gjerne vilde.
Må snart ta slutt den myrke natt
som dykk so lenge skilde.
Du elskar blomar, kanin og lam
og tre og bær i skogen.
Du elskar jord som kan odlast fram
og leggjast under plogen.
Og den som sår den gode såd
og rydjar ugras or grunnen.
Han brukar livet til beste dåd
som er i verdi funnen.
Det var Kari som hadde skrevet sangen.
– Jeg var omgitt av skytsengler, sier Edgar.
Freden kom, og Edgar kastet seg ut i de jublende folkemassene. Men det var ikke først og fremst Norges frihet han jublet for. Omsider skulle han få se mor og far og Vera igjen. Den 12. mai 1945 skrev han til dem: «Jeg vil så snart som mulig reise hjem. Hils alle hjemme».
Spent ventet han på svar, men forgjeves. Brevet kom i retur, og måneder gikk uten at han hørte noe.
Edgar ble urolig, og bestemte seg for å spore dem opp. Etter å ha gjort ferdig første real våren 1946, pakket han kofferten og dro alene til Bratislava, 16 år gammel.
Han ble møtt med nedslående nyheter. Den eneste slektningen han fant i live, var morens halvsøster, som ikke visste noe om familien. I Zilina støtte han på en nabo som kunne fortelle at foreldrene og Vera var blitt deportert og myrdet i Auschwitz i april 1942.
Av naboen fikk Edgar en bok om hypnose som faren en gang hadde skrevet: «Ein Blick hinter die Kulissen». Alle andre eiendeler var borte.
Dypt fortvilet over tapet av foreldrene og Vera gikk Edgar inn i sionistbevegelsen. Målet var å reise til Palestina, der han skulle være med å bygge et nytt Israel.
Etter omstendelige forberedelser som omfattet både praksis og teori, var sionistene på vei. De skulle først med tog til Marseilles, derfra med båt til Kypros, og videre til Palestina.
Men idet toget satte seg i bevegelse i Praha kjente Edgar på magefølelsen at noe var galt. Uansett hvor dårlig jødene var blitt behandlet, mente han det var uriktig å drive palestinerne ut fra landet de hadde bodd i hundrevis av år.
Han trakk i nødbremsen, forlot toget, og dro tilbake til Norge.
Høytt til fjells, på Slåttemyrsetra i Buskerud, var gleden stor da Edgar kom vandrende oppover stien en sommerdag i 1948. Arne, som var blitt idømt tre og et halvt års fengsel for landssvik, var løslatt, men hadde ennå ikke fått tillatelse til å praktisere som ingeniør. Derfor ble det tømmerhogst denne sommeren.
Sjefen, Oslo-ingeniøren Einar Føyn, hadde arbeid til Edgar også. Og da sommeren var over, var Einar Føyn blitt så begeistret for Edgar at han tilbød ham husrom på Nesøya i Oslo, slik at han kunne fullføre realskolen i hovedstaden. Edgar tok imot tilbudet.
Drømmen om Amerika murret i bakhodet. 19 år og eventyrlysten dro han av gårde igjen. Denne gangen som messegutt om bord på skipet S/S Livia, som tilhørte rederiet Simonsen & Astrup.
Da båten lå til kai i Philadelphia, bestemte han seg for å hoppe av. I fire omganger smuglet han det lille han eide til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Fjerde gangen løste han billett til New York, tok navnet Bernhard Levin, og forsvant i mengden.
Han tok strøjobber og gikk på skole om kvelden for å lære engelsk. Men da han hodestups forelsket seg i sin Judy, ville han prøve å skaffe seg statsborgerskap, og gikk for å verve seg til tjeneste i forsvaret. Han endte et helt annet sted – i fengsel for å ha oppholdt seg ulovlig og med falsk identitet i landet.
Etter å ha blitt løslatt mot kausjon, ble han sendt ut av USA. Atter gikk turen til Norge, hvor hans mange venner hjalp ham med å skaffe innreisetillatelse og studieplass i Canada.
Tiden var kommet for legestudier og ekteskap.
SACRAMENTO, SEPTEMBER 2008.
Det går mot høst. Gresset er gulsvidd på Edgars faste turløype langs American River, som renner kjølig og solblank, bare to kvartaler fra huset hans.
Kjærligheten til naturen, som ble vekket i Norge den gangen, er like sterk i dag. Fortsatt deltar den 78 år gamle mannen i løpekonkurranser i hjembyen.
– Jeg kommer i mål først og sist. Som regel er jeg eneste deltaker i min aldersgruppe, sier Edgar.
Han trakk i nødbremsen, forlot toget, og dro tilbake til Norge.
Høytt til fjells, på Slåttemyrsetra i Buskerud, var gleden stor da Edgar kom vandrende oppover stien en sommerdag i 1948. Arne, som var blitt idømt tre og et halvt års fengsel for landssvik, var løslatt, men hadde ennå ikke fått tillatelse til å praktisere som ingeniør. Derfor ble det tømmerhogst denne sommeren.
Sjefen, Oslo-ingeniøren Einar Føyn, hadde arbeid til Edgar også. Og da sommeren var over, var Einar Føyn blitt så begeistret for Edgar at han tilbød ham husrom på Nesøya i Oslo, slik at han kunne fullføre realskolen i hovedstaden. Edgar tok imot tilbudet.
Drømmen om Amerika murret i bakhodet. 19 år og eventyrlysten dro han av gårde igjen. Denne gangen som messegutt om bord på skipet S/S Livia, som tilhørte rederiet Simonsen & Astrup.
Da båten lå til kai i Philadelphia, bestemte han seg for å hoppe av. I fire omganger smuglet han det lille han eide til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Fjerde gangen løste han billett til New York, tok navnet Bernhard Levin, og forsvant i mengden.
Han tok strøjobber og gikk på skole om kvelden for å lære engelsk. Men da han hodestups forelsket seg i sin Judy, ville han prøve å skaffe seg statsborgerskap, og gikk for å verve seg til tjeneste i forsvaret. Han endte et helt annet sted – i fengsel for å ha oppholdt seg ulovlig og med falsk identitet i landet.
Etter å ha blitt løslatt mot kausjon, ble han sendt ut av USA. Atter gikk turen til Norge, hvor hans mange venner hjalp ham med å skaffe innreisetillatelse og studieplass i Canada.
Tiden var kommet for legestudier og ekteskap.
SACRAMENTO, SEPTEMBER 2008.
Det går mot høst. Gresset er gulsvidd på Edgars faste turløype langs American River, som renner kjølig og solblank, bare to kvartaler fra huset hans.
Kjærligheten til naturen, som ble vekket i Norge den gangen, er like sterk i dag. Fortsatt deltar den 78 år gamle mannen i løpekonkurranser i hjembyen.
– Jeg kommer i mål først og sist. Som regel er jeg eneste deltaker i min aldersgruppe, sier Edgar.
Han har aldri kommet over tapet av Vera og foreldrene. Hele livet har han gått med en ulmende sorg i seg.
Da han og konen besøkte Auschwitz i 1992, tok han seg i å lete etter Veras små sko da han sto foran haugen med sko etter jødene i museet.
Da han og konen besøkte Auschwitz i 1992, tok han seg i å lete etter Veras små sko da han sto foran haugen med sko etter jødene i museet.
– Mine foreldre har jeg begravd, på et vis. Men jeg klarer ikke kvitte meg med savnet etter Vera. Hvor meningsløst det er at den kvikke lille jenten skulle dø en slik umenneskelig død.
– Ofte tenker jeg på hennes siste dager. Om bord i toget, der de var stuet sammen som kveg, uten mat og drikke, uten toaletter.
– Har du dårlig samvittighet, over at du fikk leve og ikke hun?
– Ja, det og.
Raseriet kom i Tyskland, da Edgar arbeidet som psykiater for den amerikanske flyvåpenet på 1970-tallet. Hver gang han så en mann som kunne være på alder med foreldrene, følte han trang til å gå bort til dem og skrike: «Hvor var du i 42»?
– Det verste er, sier Edgar, – at verden ikke har lært. Vi ser de samme tendensene til menneskelig avvik og religiøse motsetninger i dag som den gang. Forskjellen er bare at det er andre mennesker som bekler rollene.
Han skuer ut over elven og slår fast at han har ingen tro på at hans barnebarn skal få vokse opp i en fredelig verden.
– Det er synd, sier han, og rister tankefullt på hodet.
– Det er jo så vakkert, livet.
– Ofte tenker jeg på hennes siste dager. Om bord i toget, der de var stuet sammen som kveg, uten mat og drikke, uten toaletter.
– Har du dårlig samvittighet, over at du fikk leve og ikke hun?
– Ja, det og.
Raseriet kom i Tyskland, da Edgar arbeidet som psykiater for den amerikanske flyvåpenet på 1970-tallet. Hver gang han så en mann som kunne være på alder med foreldrene, følte han trang til å gå bort til dem og skrike: «Hvor var du i 42»?
– Det verste er, sier Edgar, – at verden ikke har lært. Vi ser de samme tendensene til menneskelig avvik og religiøse motsetninger i dag som den gang. Forskjellen er bare at det er andre mennesker som bekler rollene.
Han skuer ut over elven og slår fast at han har ingen tro på at hans barnebarn skal få vokse opp i en fredelig verden.
– Det er synd, sier han, og rister tankefullt på hodet.
– Det er jo så vakkert, livet.
Published with kind permission
Author Siv Sæveraas BT 20.sep, 2008
Published by Scandinavian Jewish Forum
