 |
| Ruth Sakolsky |
R U T H S A K O L S K Y
"Fjorten blanke sider. . "
Slik slutter moren «barnets album»
etter Ruths første år.
Slik slutter moren «barnets album»
etter Ruths første år.
Ruth Sakolsky ble bare to år før hun ble drept i Auschwitz i 1943. Livet hennesvar ikke verdifullt for nazistene. Nå kan minnene om henne vise seg verdifulle for oss når lille Ruth og 13 andre Tromsøjøder hedres med egne snublesteiner.
Ruths far, Sellik Sakolsky, var en del av et levende jødisk kjøpmannsmiljø som hadde vokst fram i Tromsø på begynnelsen av 1900-tallet. Det var da de fleste av Tromsøs jøder fant veien hit etter en flyktningtilværelse i Europa og Sør-Norge.
Mange kom fra området rundt Riga-bukten og flyktet opprinnelig fra de østeuropeiske pogromene — jødeforfølgelser som etterlot utallige døde og hjemløse — og fant seg ikke bare et hjem, men også et levebrød langt mot nord.
 |
| Strandgata 36, 1938 Sellik Salkoskys Tromsø Herreekvipering. Bak ligger Hermann Fischers butikk. Foto: Vilhjelm Riksheim |
Sakolsky selv kom fra Augustow i Polen. Han var da gift med Helga Victoria Sakolsky. Sakolsky tok ut skilsmisse og Helga Victoria levde mange år etter. Seinere traff han Rebekka som var datter av Meyer Leib og Rosa Shotland. De drev Bekledningsmagasinet i Kirkegata 10.
Sakolsky og Rebekka kom til byen i 1916. De bodde da på Mjelde, en liten plass ute på naboøya Kvaløya og drev Tromsø Herreekvipering A/S i Strandgata 36. Da ble han registrert som handelskar, bosatt i Strandgata 3. Etter at de ble gift bosatte Sakolsky og Rebekka seg i Rektor Qvigstads gate 17.
 |
| Ruths far, Sellik Sakolsky. Foto: Åsgeir Johansen |
Rebekka var 27 da Ruth kom til verden i 1940, og hun og hennes 25 år eldre ektemann. Rebekka og Sellik traff hverandre på et relativt sent tidspunkt i livet. Sakolsky var 52 år gammel da han endelig ble far, og stor var gleden da lille Ruth kom til verden. Rebekka noterte ivrig i "barnets fotoalbum".
Da Ruth ble glad, brukte hun ifølge dagboken å uttrykke dette med ordene «babba-æ-babba». Rebekka skriver også om hvor bekymret hun var da en vaksine førte til at Ruth fikk høy feber og om datterens første skritt. Det ble også behørig notert da faren ble arrestert. Ruth rakk ikke engang å bli ett år før det skjedde.
 |
| Ruth og moren Rebekka |
De første arrestasjonene i Tromsø fant sted i juni 1941, og den aller første som fikk besøk på døren var Zemack Resnick. Han kom opprinnelig fra Kaunas i Litauen og flyktet til Tromsø da han trodde det var trygt her.
14 dager senere, den 18. juni, kom den første store arrestasjonsbølgen. Det ble da arrestert syv menn fra byens jødiske familier. Dette var Sellik Sakolsky, Rebekkas bror og Ruths onkel Salomon Shotland, Moritz Klein, Herman Smith og brødene Zolly, Hertze og Jakob Caplan.
Shotland var en anerkjent friidrettsutøver og en populær fotballdommer i byen. Moritz Klein hadde overtatt farens bedrift, J. Kleins Herreekvipering og Manufaktur i Storgata 62. Jakob Caplan, som for øvrig var en meget habil bridgespiller, ble arrestert i Narvik.
 |
| FOTO: Henrik Broberg |
De arresterte satt i fangeleir på Sydspissen, og Rebekka skriver at hun av og til så Sellik da han ble fraktet rundt i tyske lastebiler. Hun skrev brev til ham, og i sine svarbrev beskriver han savnet til lille Ruth.
Hvor heldig Rebekka var som kunne holde henne i armene sine og se henne vokse og hvor uheldig han selv var som gikk glipp av datterens beste øyeblikk. Det siste øyeblikket som ble dokumentert var altså Ruths toårsdag 5. juli i 1942.
Da hadde faren allerede blitt sendt videre til Grini utenfor Oslo. I Tromsø fortsatte arrestasjonene. Den fjerde Caplan-sønnen, Konrad, ble arrestert i mars. I oktober ble Ruths bestefar, Meyer Leib Shotland, arrestert. Meyer, som de jødiske handelsmennene generelt i Tromsø tilhørte for det meste den bedrestilte delen av middelklassen.
En måned senere fulgte den siste arrestasjonsbølgen i Nord-Norge. Den 26. november 1942 ble Ruth og Rebekka arrestert. Det ble også Meyer Leib Shotlands kone, Rosa, datteren Eva og Daniel Caplan, faren til Hertze, Solly, Konrad og Jakob.
Den første tiden etter arrestasjonen ble Ruth og Rebekka tvangsflyttet til et hus nord for byen sammen med foreldrene og søsteren. Daglig måtte de melde seg på politistasjonen. Ethvert håp om at ting skulle bli som før igjen, forsvant da Rebekka fikk beskjed om at familiens hjem hadde blitt konfiskert av politimyndighetene. Da hadde huset allerede blitt ransaket og plyndret av det tyske hemmelige politiet, Gestapo.
Innen denne siste gruppen ble deportert fra Oslo 24. februar 1943 hadde allerede Zolly Caplan, Zemack Resnick, Salomon Shotland, Herman Smith og Moritz Klein blitt drept. Mange av Auschwitz-fangene døde av utmattelse etter tvangsarbeid og for lite næring. Herman Smith ble drept på sin 36-årsdag den 13. februar 1943. I løpet av året ville alle Tromsøjødene være drept.
Lille Ruth kom til Auschwitz sammen med moren, besteforeldrene, tanten og naboen Daniel Caplan 3. mars 1943. I troen på at de skulle få ta seg en dusj etter en lang reise la de pent og pyntelig fra seg eiendeler og klær og gikk frivillig inn i gasskammeret. Fra taket ble det sluppet en boks med zyklon B ned på gulvet, og blåsyregassen forhindret at blodet tok opp oksygen. Innen en halv time var alle døde.
– De viste ikke at de skulle dø før de sto inne i gasskammeret og var ved å dø., sier forfatter Henrik Broberg.
En ettermiddagstur på Prostneset i 2010 endte ved minnesmerket over de drepte jødene fra Tromsø under andre verdenskrig og en sørgelig innsikt.
Mens jeg sto der stilte jeg meg spørsmålet "hvorfor vet jeg ikke mer om dette?", sier Broberg.
Hvor heldig Rebekka var som kunne holde henne i armene sine og se henne vokse og hvor uheldig han selv var som gikk glipp av datterens beste øyeblikk. Det siste øyeblikket som ble dokumentert var altså Ruths toårsdag 5. juli i 1942.
Da hadde faren allerede blitt sendt videre til Grini utenfor Oslo. I Tromsø fortsatte arrestasjonene. Den fjerde Caplan-sønnen, Konrad, ble arrestert i mars. I oktober ble Ruths bestefar, Meyer Leib Shotland, arrestert. Meyer, som de jødiske handelsmennene generelt i Tromsø tilhørte for det meste den bedrestilte delen av middelklassen.
En måned senere fulgte den siste arrestasjonsbølgen i Nord-Norge. Den 26. november 1942 ble Ruth og Rebekka arrestert. Det ble også Meyer Leib Shotlands kone, Rosa, datteren Eva og Daniel Caplan, faren til Hertze, Solly, Konrad og Jakob.
Den første tiden etter arrestasjonen ble Ruth og Rebekka tvangsflyttet til et hus nord for byen sammen med foreldrene og søsteren. Daglig måtte de melde seg på politistasjonen. Ethvert håp om at ting skulle bli som før igjen, forsvant da Rebekka fikk beskjed om at familiens hjem hadde blitt konfiskert av politimyndighetene. Da hadde huset allerede blitt ransaket og plyndret av det tyske hemmelige politiet, Gestapo.
Innen denne siste gruppen ble deportert fra Oslo 24. februar 1943 hadde allerede Zolly Caplan, Zemack Resnick, Salomon Shotland, Herman Smith og Moritz Klein blitt drept. Mange av Auschwitz-fangene døde av utmattelse etter tvangsarbeid og for lite næring. Herman Smith ble drept på sin 36-årsdag den 13. februar 1943. I løpet av året ville alle Tromsøjødene være drept.
Lille Ruth kom til Auschwitz sammen med moren, besteforeldrene, tanten og naboen Daniel Caplan 3. mars 1943. I troen på at de skulle få ta seg en dusj etter en lang reise la de pent og pyntelig fra seg eiendeler og klær og gikk frivillig inn i gasskammeret. Fra taket ble det sluppet en boks med zyklon B ned på gulvet, og blåsyregassen forhindret at blodet tok opp oksygen. Innen en halv time var alle døde.
– De viste ikke at de skulle dø før de sto inne i gasskammeret og var ved å dø., sier forfatter Henrik Broberg.
En ettermiddagstur på Prostneset i 2010 endte ved minnesmerket over de drepte jødene fra Tromsø under andre verdenskrig og en sørgelig innsikt.
Mens jeg sto der stilte jeg meg spørsmålet "hvorfor vet jeg ikke mer om dette?", sier Broberg.
Siden da har han samlet inn bakgrunnsmateriale om jødene i Tromsø, som først skal presenteres i bokform. Senere skal det også bli dokumentar.
– Tromsøs jøder var godt integrerte, deltok i samfunnslivet og folk handlet mye hos dem. De var kort sagt gode tromsøværinger, likevel ble de fortrengt fra minnet på grunn av ting som skjedde under krigen, sier Broberg som vier en god del av boken sin til akkurat det temaet.
I tillegg til å være forfatter tok Broberg i fjor initiativ til å sette ut såkalte snublesteiner for å hedre minnene til våre glemte bysbarn.
– Det var egentlig en tilfeldighet, men da jeg kom over den tyske kunstneren Gunter Demnigs prosjekt med snublesteiner over hele Europa, syntes jeg det var en genial måte å minnes ofrene på. Tre av jødeslektene som var her, Sakolsky, Shotland og Resnick, opphørte å eksistere her i byen. Hvem skal i så fall ta ansvar for å minnes dem?, spør Broberg.
Det ansvaret tar nå Tromsø kommune, og prosjektet støttes av Byrådets egen disposisjonskonto til den beskjedne, men betydningsfulle, sum av 54.140 kroner. Snublesteiner er små messingplaketter som felles ned i gata foran bygninger der ofre for nazistenes jødeutryddelser, bodde eller drev forretning.
– Dette er en viktig del av Tromsøs historie, og jeg er glad for at vi nå kan bidra til å anerkjenne denne historien, sier Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett.
– Dessuten er det viktig for å vise hvor forferdelig galt det kan gå hvis man lar intoleransen vinne fram, legger han til.
iTromsø møtte Broberg og Stein foran Strandgata 34 hvor Daniel Caplan i 1910 etablerte sin Londoner Basar. Inne i den gamle bygården fører Anne-Lise Caplan Thorkildsen og datteren Inger-Adele Caplan Southall familiearven videre, men fokuserer nå på dameklær til fordel for bestefarens rikholdige vareassortiment bestående av blant annet såpe, manufaktur, isenkram, kortevarer, glass – og stentøy, toalettartikler, reiseeffekter og leketøy.
Caplan Thorkildsen er glad for Brobergs initiativ og at kommunen ønsker å støtte prosjektet.
– Tromsøs jøder var godt integrerte, deltok i samfunnslivet og folk handlet mye hos dem. De var kort sagt gode tromsøværinger, likevel ble de fortrengt fra minnet på grunn av ting som skjedde under krigen, sier Broberg som vier en god del av boken sin til akkurat det temaet.
I tillegg til å være forfatter tok Broberg i fjor initiativ til å sette ut såkalte snublesteiner for å hedre minnene til våre glemte bysbarn.
– Det var egentlig en tilfeldighet, men da jeg kom over den tyske kunstneren Gunter Demnigs prosjekt med snublesteiner over hele Europa, syntes jeg det var en genial måte å minnes ofrene på. Tre av jødeslektene som var her, Sakolsky, Shotland og Resnick, opphørte å eksistere her i byen. Hvem skal i så fall ta ansvar for å minnes dem?, spør Broberg.
Det ansvaret tar nå Tromsø kommune, og prosjektet støttes av Byrådets egen disposisjonskonto til den beskjedne, men betydningsfulle, sum av 54.140 kroner. Snublesteiner er små messingplaketter som felles ned i gata foran bygninger der ofre for nazistenes jødeutryddelser, bodde eller drev forretning.
– Dette er en viktig del av Tromsøs historie, og jeg er glad for at vi nå kan bidra til å anerkjenne denne historien, sier Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett.
– Dessuten er det viktig for å vise hvor forferdelig galt det kan gå hvis man lar intoleransen vinne fram, legger han til.
iTromsø møtte Broberg og Stein foran Strandgata 34 hvor Daniel Caplan i 1910 etablerte sin Londoner Basar. Inne i den gamle bygården fører Anne-Lise Caplan Thorkildsen og datteren Inger-Adele Caplan Southall familiearven videre, men fokuserer nå på dameklær til fordel for bestefarens rikholdige vareassortiment bestående av blant annet såpe, manufaktur, isenkram, kortevarer, glass – og stentøy, toalettartikler, reiseeffekter og leketøy.
Caplan Thorkildsen er glad for Brobergs initiativ og at kommunen ønsker å støtte prosjektet.
– Nå er det vel en fare for at mye går i glemmeboka når de eldste faller fra, men med fremveksten av nynazisme vi ser i mange europeiske land, også i Norge, er det ekstra viktig at vi ikke glemmer, sier hun.
Caplan Thorkildsen er datter av Hertze Caplan og Ingebjørg Berg. Til tross for at moren var personlig kristen, ble datteren velsignet av synagogen hvor hun da også ble skrevet inn.
– Slik sett var det et mirakel at ikke jeg også ble tatt, sier hun stille.
Familien Caplan var opprinnelig leilendinger og flyktet fra Riga til England, men kom etter hvert til Norge hvor hennes bestefar først etablerte seg som handelsmann i Bergen i 1907. Caplan Thorkildsen husker godt familiens motvilje til å snakke om det som skjedde i Riga.
– Min bestefar hadde et usedvanlig godt lag med hester, og på grunn av dette fikk han gå på skolen sammen med storbondens unger. Slik fikk han seg en utdanning som kom godt med senere, sier hun.
Men karrieren som handelsmann gikk på bekostning av bestefarens egentlige ambisjoner.
– Aller helst ville bestefar drive gård, men det var ingen som solgte jord til jøder på den tiden. Dette ligger i blodet, og selv skulle jeg gjerne vært ei bondekjerring, ler Caplan Thorkildsen.
Slik skulle det altså ikke gå. Etter krigen ble Caplan-gården i familiens eie, og da leiekontraktene gikk ut etablerte Caplan Thorkildsen sin egen butikk.
– Jeg startet denne butikken i 1964. Da var jeg 24 og startet med to tomme hender. Jeg føler vel jeg har en særlig forpliktelse siden jeg fikk denne arven på en så tragisk måte, sier hun.
Den jødiske siden av Caplan Thorkildsens familie ble nesten utryddet, men onkelen Pincus og tanten Cecilie klarte å flykte fra landet og overlevde på den måten. Onkelen Konrad overlevde helt til maidagene i 1945.
Da ble han drept under en dødsmarsj fra konsentrasjonsleiren Dora Mittelbau. Han hadde allerede overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz til Tyskland da 650.000 fanger ble tvangsflyttet til fots. Mange av fangene var så underernærte at de døde på veien til Tyskland.
Da ble han drept under en dødsmarsj fra konsentrasjonsleiren Dora Mittelbau. Han hadde allerede overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz til Tyskland da 650.000 fanger ble tvangsflyttet til fots. Mange av fangene var så underernærte at de døde på veien til Tyskland.
– Det er vel ikke utenkelig at Konrad kunne høre kanonene fra de allierte styrkene som nærmet seg, sier Broberg.
Han arbeider nå intenst for at bakgrunnsmaterialet han har samlet kan presenteres i bokform i tide til juni. Da skal nemlig den tyske kunstneren Demning legge ned snublesteinene i Tromsø. Det skal også legges ned steiner i Narvik og Harstad. Steinen i Narvik skal minne oss om Jakob Caplan, Daniel Caplans eldste sønn.
– Etter planen skal han være i Tromsø den 17. juni som jo også er Henrik Wergelands fødselsdag, en dag som fremdeles markeres blant norske jøder. Årsaken til det er selvfølgelig Wergelands nitide kamp for å oppheve jødeparagrafen i Grunnloven, forklarer Broberg.
Wergeland fikk aldri oppleve at jødeparagrafen ble opphevet. Det skjedde i 1851, seks år etter dikterens død.
Før krigen var det 2173 jøder i Norge. Mens 1200 klarte å flykte til utlandet, ble 772 arrestert og sendt til Auschwitz. Bare 34 norske jøder overlevde. Hermann Fischer som også drev butikk i Strandgata, på andre siden av Sakolskys Herreekvipering, ble holdt fanget i Norge og døde i juli 1945 grunnet sykdom og påkjenninger fra fengselsoppholdet.
– Det er viktig å huske at jødene var ikke krigsofre. De var ikke stridende og ble regelrett drept. Dette var en kriminell handling, sier Broberg.
– Det er viktig å huske at jødene var ikke krigsofre. De var ikke stridende og ble regelrett drept. Dette var en kriminell handling, sier Broberg.
230 familier ble utslettet. Tre av disse, Sakolsky, Shotland og Resnick, kom fra Tromsø. Lille Ruth, moren, faren, bestefaren, bestemora, onkelen og tanta hennes var slettet fra bybildet. Nå er det opp til oss at de ikke slettes fra minnet.
For bestilling av bok, se link
Publisert med tillatelse
Journalist Åsgeir Johansen
iTromsø
