 |
| Efraim Wolff Koritzinsky FOTO: Erik Koritzinsky |
E F R A I M W O L F F
K O R I T Z I N S K Y
Ephraim Wolff Koritzinsky var født den 20 juni 1883 i Karlstad i Varmland i 1883 av foreldrene Abraham Josef Koritzinsky (1858-1928) og Pauline Abrahamson (1858-1908). Han gikk på skole i Hamburg fra 1894 til 1898 og tok norsk artium i 1901. Han avla medisinsk embetseksamen i 1909. Fra 1912 kombinerte han egen privatpraksis med et årsvikariat ved Kristiansund sykehus. Under første verdenskrigen arbeidet han først ved Nordland Amtssykehus i Bodø og deretter i Munchen og Bonn. I 1917 -1919 arbeidet han ved Ulleval kirurgiske avdeling.
Dr. Koritzinsky flyttet til Trondheim der han fikk stilling som kirurgisk overlege og sykehusdirektør ved Trondheim Sykehus. Han giftet seg med enka Elisabeth Heide, f. Muller (1901-1982) fra Kristiansund og de fikk fem barn.
Ephraim Wolff Koritzinsky var arrestert av de nazistiske myndighetene den 1. desember 1941 og sendt til Falstad fangeleir. Under oppholdet der ble han syk av kreft. I steden for å bli deportert, ble han overført til Levanger sykehus, der han døde den 15 mai 1942.
H V O R D A N D E T V A R
Å V Æ R E B A R N
U N D E R K R I G E N
1 9 4 0 - 4 5
av Erik Wolff Koritzinsky
- - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Den 1. desember 1941 ble min far Efraim Wolff Koritzinsky (1883-1942) arrestert av sivilkledd norsk nazipoliti i Trondheim.
Jeg husker lyden fra hæljernene til de
2 politifolkene som hentet ham. Min mor, Elisabeth Heide, f. Müller (1901–1982) som var kristen, sa at far kom nok snart hjem
igjen fordi han hadde ikke gjort noe galt. Det var et språk som vi
barn forsto.
Min far kom aldri hjem igjen og døde den 15. mai året etter på Levanger Sykehus.
Arrest ordren oppga som grunn «hamstring». Vi hadde visstnok litt for mye hermetikk i kjelleren. Det var sikkert gaver fra pasienter. Han var direktør og overlege ved Trondhjem Sykehus fra 1933. Den egentlige årsaken til arrestasjonen var nok at han hadde vunnet flere rettsaker (injuriesaker) mot nazistiske redaktører som sjikanerte jøder.
Redaktør Sylten i Nasjonalt Tidsskrift ble både bøtelagt og fengslet. Sylten hadde drevet et personlig korstog mot jøder med mobbing og sjikanering. Naziregimet i Norge ønsket nok å kneble fars mulighet til å opponere mot jødehatet. Far hadde autoritet, var respektert og hadde en av de høyeste embeter noen jøde hadde i Norge i 1940. Han trodde at de ikke ville arrestere han fordi:
1. Han hadde arbeidet som kirurg under første verdenskrig på universitetsklikken i Bonn og fikk tildelt Jernkorset av keiser Wilhelm II.
2. Han var den eneste kirurgen nord for Dovre som utførte de store lungeoperasjonene. (Det var mange turberkuløse i Norge den gang.)
3. Han var gift med en ikke-jødinne og var ikke medlem av Det Mosaiske Trossamfunn – ikke troende jøde som fulgte religiøse ritualer.
Elisabeth Koritzinsky
FOTO: Erik Koritzinsky
Det at han hadde reddet livet til mange tyske soldater som ble skutt i filler ved den grusomme skyttergrav krigen som første verdenskrig var, skulle en tro var en tungtveiende årsak til at han skulle gå fri. Men nei ! Etter arrestasjonen ble han satt inn på Kristiansten Festning i Tronheim, påført lus og kom tilbake snauklippet til Trondheim Sykehus for avlusing. 10. februar ble han overført til Falstad Konsentrasjonsleir der han ble fysisk plaget som alle andre selv om han ble bedt om å fungere som lege i Ekne-bygda.
Maten på Falstad var elendig og mor fikk høre at han ga den bort til de yngre som trengte den mer enn ham. Etter hvert ble han meget syk. Diagnosen var leverkreft og han ble overført til Levanger Sykehus og døde den 15.mai.
Så var det oss barna og krigen slik jeg husker den: Invasjonen den 9. april 1940 står klart for meg med mange fly over Trondheim. Senere kom tyske soldater som marsjerte rundt i gatene for å vise at de hadde erobret byen vår. Sykehuset der vi bodde fikk stadig inn sårede soldater og flygere som var skutt ned. De døde ble lagt i lik kjelleren. Vi kunne titte ned i underetasjen ved å gå ned i lysgrava. Jeg var 6 ½ år da krigen begynte og 8 ½ år da far døde. Livet var både veldig spennende, men svært trist da far ble borte.
Etter invasjonen 9.april 1940 fikk vi barna beskjed om ikke å ta i mot noe av tyske soldater eller nazister med uniform og hakekors på armen. Vi forsto at vi måtte være varsomme, kunne ikke være som før. At jeg var særlig utsatt fordi far var jøde forsto jeg nok først litt etter litt.
Det jødiske var aldri noe tema i barndommen. Jeg husker en vakker lampe med mange farger som ble tent en gang om høsten for at vi skulle minnes de døde. Det gjorde inntrykk! Mors formaninger gikk på følgende:
Holde oss langt unna de som hadde hakekors og ofte brun uniform.
Unngå nordmenn som gikk sammen med tyskere
Unngå de som var «stripete», både barn av nazister og voksne mistenkelige, som kanskje var angivere som kanskje sladret til tyskerne.
NS-medlemmer og Hird i uniform kunne være farlige
Om brus: Den beste brusen for meg den gang het «Gullregn» og den måtte jeg ikke drikke eller kjøpe fordi det var «Nazibrus». Dessuten kunne vi heller ikke gå på kino for den var nazistyrt.
Etter fars død ble alt mye alvorligere for meg som den eldste selv om mor på en enestående måte skjermet oss barna. Jeg forsto at det kunne være farlig å være jøde selv om jeg personlig aldri følte frykt i meg som jeg forsto. Jeg fikk klar beskjed fra mor at jeg måtte hjelpe henne ved å være et godt eksempel for mine 4 yngre søsken. Min bror Theo var bare 7 måneder da far døde. Fars siste brev til meg, som ble smuglet ut fra Falstad, understreket at jeg måtte hjelpe mor og være lydig ! Det ble mindre lek og mere alvor straks etter fars død.
Direktørboligen med 5 stuer i sykehushagen måtte fraflyttes, møbler lagres, tepper, sølvtøy og malerisamlingen gjemmes bort på landstedet til morfar og mormor utenfor Kristiansund. Morfar Brostrup Müller hadde fått oppført en falsk vegg i kårstua. Etter fars arrestasjon fikk mor leiet en lastebil og kjørte om natten til Kristiansund med 180 malerier som var tatt ut av rammene, tepper og sølvtøy. Vi klarte å lure det verdifulle innboet unna tyskerne. Konfiskasjon av jødisk eiendom hadde jo allerede begynt. Sommeren 1942 flyttet vi til hytta på Selbustrand med utedo og brønnvann.
Far var humanist, trodde på det beste i menneskene. Han ble på bussen fra Trondheim til Selbustrand kjent med en viss hr. Jørgensen som virket jødevennlig og tilbød seg å kjøpe hytta og Buicken fingert for kr. 5.000. Det ble laget kontrakt som ble underskrevet på fars kontor med 2 av reservelegene som vitner. Ingen pengeoverføring eller kvittering – det var jo et fingert salg for å unngå eventuell konfiskering fra nazistenes side.
Etter fars død meldte hr. Jørgensen sitt krav som eier av bilen og hytta. Mor hevdet at det var en fingert avtale, men tapte saken i Byretten i Trondheim. Hun appellerte til lagmannsretten og vant heldigvis saken. Jørgensen kunne ikke dokumentere betaling av kr. 5.000 og begge legene som var tilstede da avtalen ble underskrevet vitnet at dette var en fingert avtale. Deretter kunne mor ta hytta i bruk igjen. Sakens dokumenter har jeg overlatt til Holocaustmuseet på Bygdøy.
Rinnan-banden v/lensmannen i Selbu beslagla hytta på Selbustrand like før julen 1944 som var siste krigsvinteren. Det var ikke fred å få noe sted for en enke med 5 barn mellom 4 og 11 år. Vi ble kastet ut på kort varsel men naboer i Selbu var enestående og Sommerstuggu på Fuglem Gård ble ryddet og varmet opp for oss.
Rinnan-banden hadde våpenlager i et av soverommene på hytta og lakkseglene kan sees den dag i dag. Hytta ble aldri brukt av nazistene, de hadde vel annet å gjøre siste krigsvinteren enn å gjemme seg opp i skogkanten på Bellebakken. I etterkant tror jeg vi kan si at denne konfiskeringen var en del av trakasseringen av oss.
Dette viste seg i høyeste grad da mor like etter nyttår fikk vite av naziordfører Lossius i Kristiansund at hennes 5 barn skulle deporteres med båt til Tyskland fra Kristiansund. Han kunne stolt fortelle mor at han hadde sagt til Gestapo: «Dokker kainn da ikkje seinn ongan te ho Lisabet te Tyskland.» Mor og denne Nazi-ordføreren var kjente fra barndommen i Kristiansund der mor vokste opp. I hvert fall skjedde det ingen deportasjon av oss fordi store deler av den tyske flåten var torpedert og lå på bunnen i Nordsjøen.
Da jeg var 9 år ble jeg sendt på Ballangrud Pensjonatskole på Hadeland mens mor og yngre søsken bodde vekselvis på hytta i Selbu eller hos morfar og mormor på Flatsetsund utenfor Kristiansund. Jeg bodde hjemmefra i 4 år og gikk der ut folkeskolen. Min søster Eva gikk også på Ballangrud de 2 siste årene.
Mor sa at Ballangrud var en bedre skole enn bygdeskolene i Selbu og på Flatsetsund. Den egentlige årsaken var nok at hun var redd for deportasjon av oss barna også. Iså fall ville nazistene startet med meg som den eldste. Nå var det slik at mors søster Inga hadde en leilighet i Suhms gate i Oslo. Den hadde dekknavnet «Frimerket». Hun tok i mot folk fra Hjemmefronten før de skulle over til Sverige.
Skulle noe slikt skjedd med meg var det kort vei fra Hadeland til Oslo og så over til Sverige. Nazistene visste neppe at jeg var plassert på Hadeland og var kun hjemme hos mor i sommerferien og i julen. En av mine yngre søsken lurte på hvem denne fremtoningen var som dukket opp et par ganger i året og skulle hjelpe mor med opp-dragelsen-«søsken bor jo fast sammen hele året» ment Bette!
Etter at far døde ble mor min helt og jeg forsto at jeg måtte være hennes støtte. Ble nok bråvoksen og svært så fornuftig… Skoleåret mitt i tredje klasse var det første året etter at far døde. Da bodde vi på Flatsetsund, landstedet til morfar og mormor. Var mye sammen med morfar Brostrup Müller som viste meg hva god kristendom er! Det har vært god ballast senere i livet og var nok noe av bakteppet for at jeg valgte å døpe meg som 15 åring. Mors løfte etter at far døde var 3 ting:
1. Rettferdighet skulle skje
2. Nazi-Tyskland skulle tape krigen
3. og etterpå skulle vi bo i Oslo «som om far hadde levet».
Mor og far hadde et ønske om å bo der fordi mulighetene for utdannelse var bedre i Hovedstaden enn i Trondheim. Far mente at overlegestillingen på Bærum Sykehus var en passende retrettstilling etter krigen.
For min egen del stolte jeg 100 % på mors løfte – det holdt meg oppe mange ganger! Folk som kjente vår skjebne under krigen var enestående til å forstå, hjelpe og trøste. Det gjaldt særlig mors familie. Fars familie hadde jo rømt til Sverige og England alle sammen.
Jeg for min del oppfattet etter hvert at det på være jøde var noe forfinet og edelt ut fra arv og tradisjon – noe opphøyet og derved forpliktet til å være skikkelig. For meg en positiv referanse som jeg ikke måtte forkludre. Men, var jeg jøde eller kristen? Var jeg begge deler eller ingenting? I dag er jeg glad for å tilhøre begge kulturer!
Jeg hørte etterhvert at far var en meget dyktig lege og humanist, menneskevenn, ga penger til barn som snek på sirkus i Kristiansund, og at han ikke krevet penger av pasienter som ikke kunne betale til hans privatpraksis mv. Han var en verdig representant for jødisk kultur.
Selv om jeg var lydig og veslevoksen hjemme hos mor, var jeg mye friere på pensjonatskolen. Der var det en viss orden og disiplin, men ellers de beste muligheter for utfoldelse. Lærerne var til dels svært gode reserveforeldre og jeg ble nok tatt særlig godt vare på fordi far var død.
Klasseforstanderen skrev i minneboken min siste året jeg gikk på Ballangrud:
Kori fra Selbu jeg alltid vil minnes
en riktig forunderlig fyr.
At slik en på Hadeland sku’ finnes
er som et eventyr.
Fra tidlig morgen han var på farten.
Da hørte jeg hamring og dunder
som tydeligvis bare var starten
der nede fra værelset under.
Siden fikk jeg litt solosang:
serenader til Martha Svingen,
med Peter Hauges akkompagnement
lik hyl i fra grisebingen.
Jeg åpnet mitt vindu og slapp inn litt luft
og betraktet de skjønne trær.
Da kjentes med et en liflig duft
fra Koris uvaskede tær.
Aldri så jeg vel Kori i ro
for latskap han ikke kan klandres
og er det da rart at hans gummisko
duftet litt mer enn andres.
Mellom Kjelsås og Grefsen
21/6.1947
Hilsen Lauritz Leikvang
Overgangen til å bo i Oslo var ikke bare bare. Mange hull i kunnskapene ut fra 3 forskjellige folkeskoler, selv om karakterboken fra Ballangrud er den beste jeg har fått noen gang. I hvert fall flyttet vi til Oslo etter krigen slik mor hadde lovet.
Jeg var blitt 13 år og skulle bo sammen med mor og 4 yngre søsken. Jeg var blitt tenårig og fjortis da jeg reiste til Selbu desember 1947 for å følge yngre søsken til det nye hjemmet i Oslo.
Om rasehat og antisemittisme
Jeg mener at vi alle har et naturlig kritisk instinkt overfor det som er annerledes i forhold til det vi er vant til og trygge på. Dette er antakelig en beskyttende nødvendighet for overlevelse i dypeste forstand erfaringsbasert gjennom titusener av år. Men, la oss være klar over at det er meget store forskjeller på individnivå. Enkelte personer kan være utrolig naive og legger seg flate for alt fremmed uten å bruke sin grunnleggende kritiske sans. Andre er fordømmende overfor alt som er fremmed. Begge deler må være like galt.
Faren er at vi generaliserer ut fra enkelte negative eksempler. Og, vær sikker på at den slår inn hos oss hvis vi har en negativ grunnholdning overfor visse hudfarger, religioner, språk, livsstiler, moralkodexer, kulturer, land og verdensdeler etc. Det er utrolig lett å gå i denne fella – og vi gjør det hver dag. Heldigvis går det an å jobbe med seg selv og modnes! Læringspotensialet finnes hos både deg og meg. Egen utvikling starter med erkjennelse.
Hvis vi ikke er klar over dette i oss selv vil vi ikke kunne utvikle empati overfor andre som vi skal funger sammen med. Med empati mener jeg følelsesmessig innlevelse i andres situasjon når noe er trist og vanskelig for dem.
Dette betyr ikke at det uakseptable skal tolereres fordi det er en del av kulturen eller tradisjonen i den folkegruppen som eksempelvis ønsker på bo i Norge. Vi må ha rammer, prinsipper og regler som ivaretar det beste i norsk tradisjon, kultur, lover og regler. Jeg tenker her spesielt på det som er kvinne- diskriminerende i en del innvandrerkulturer og som det har tatt oss århundrer å bli kvitt i vår demokratiseringsprosess.
Foredrag
Borgen videregående skole, Asker
Erik Wolff Koritzinsky
- - - - - - - - - - - - - - - - - -
