 |
| Overlege Koritzinsky nr. 2 fra høyre. Foto: Erik Koritzinsky |
EFRAIM WOLFF KORITZINSKY
(1883 - 1942)
ble født i Karlstad den 20 juni ,1883 som nest eldste sønn av Abraham Josef Koritzinsky (1858 - 1928) og Paulina Abrahamson (1858- 1908).
I 1885 flyttet familien til Christiania. Efraim gikk på jødisk skole i Hamburg i 4 år sammen med sine 2 brødre Moses Leopold og Theodor fra 1894 til 1898 og tok norsk artium i 1901 og norsk medisinsk embedseksamen i 1909.
I studietiden tok han også underoffisers-utdannelse som første jøde i Norge og var grensevakt som sanitetsoffiser i 1905 i “den krigen mot svenskene som det ikke ble noe av.”
 |
| Grensevakt på Storlien 1905. Efraim Wolff Koritzinsky (nr. 3 fra venstre i bakre rekke) var sanitetskaptein. Antakelig den første norske jøde med utdannelse fra Krigsskolen. Fotograf: ukjent |
Fra 1912 til 1915 var han legevikar, først ved Kristiansund Sykehus, senere ved Nordlands Amtssykehus.
Deretter arbeidet han to år som lege i Tyskland, først som assistent ved Universitetets patologisk-anatomiske institutt i Mûnchen.
Fra 1.juli 1916 ble han assistent ved den kirurgiske universitetsklinikken i Bonn. Dette var midt under den første verdenskrigen slik at arbeidet bestod i å operere sårede tyske soldater. For sitt arbeide som kirurg ble Efraim Wolff tildelt Jernkorset av Keiser Wilhelm II.
Fra 1917 til 1919 arbeidet han ved Ullevål Kirurgiske avdeling før han ble ansatt som overlege i Kristiansund i 1920. Det ble den byen han tydelig må ha trivdes i – ikke bare som humanist og dyktig lege, men også som aktiv deltaker med kulturelle interesser innenfor musikk og malerkunst. Han holdt mange foredrag og var bl.a. formann i Kristiansund Røde Kors fra 1923.
Hans generøsitet var velkjent - hvis de som oppsøkte hans privatpraksis ikke hadde penger, skulle de ikke purres for oppgjør. Var det sirkus i byen og småbarn ikke hadde penger, kjøpte han billetter som ble delt ut.
Han hadde flere injuriesaker på grunn av antisemittiske avisartikler. Han fikk medhold i alle sakene med fornærmende påstander mot jøder, bl.a. mot redaktør Sylten i Nationalt Tidsskrift som siden 1916 hadde drevet et personlig korstog mot jødene.
Denne saken vakte oppsikt i det Arbeiderbladet i Oslo kommenterte; “at det var på tide at en jøde reagerte slik at domstolen kunne stadfeste at folk i Norge ikke skulle sjikaneres fordi de ikke var av germansk rase eller kristen tro. “
Deretter arbeidet han to år som lege i Tyskland, først som assistent ved Universitetets patologisk-anatomiske institutt i Mûnchen.
Fra 1.juli 1916 ble han assistent ved den kirurgiske universitetsklinikken i Bonn. Dette var midt under den første verdenskrigen slik at arbeidet bestod i å operere sårede tyske soldater. For sitt arbeide som kirurg ble Efraim Wolff tildelt Jernkorset av Keiser Wilhelm II.
Fra 1917 til 1919 arbeidet han ved Ullevål Kirurgiske avdeling før han ble ansatt som overlege i Kristiansund i 1920. Det ble den byen han tydelig må ha trivdes i – ikke bare som humanist og dyktig lege, men også som aktiv deltaker med kulturelle interesser innenfor musikk og malerkunst. Han holdt mange foredrag og var bl.a. formann i Kristiansund Røde Kors fra 1923.
Hans generøsitet var velkjent - hvis de som oppsøkte hans privatpraksis ikke hadde penger, skulle de ikke purres for oppgjør. Var det sirkus i byen og småbarn ikke hadde penger, kjøpte han billetter som ble delt ut.
Antisemittismen.
Mellomkrigstidens Norge var absolutt ikke fritt for antisemittisme. Efraim Wolff hadde en utpreget rettferdighetssans!
Han hadde flere injuriesaker på grunn av antisemittiske avisartikler. Han fikk medhold i alle sakene med fornærmende påstander mot jøder, bl.a. mot redaktør Sylten i Nationalt Tidsskrift som siden 1916 hadde drevet et personlig korstog mot jødene.
Denne saken vakte oppsikt i det Arbeiderbladet i Oslo kommenterte; “at det var på tide at en jøde reagerte slik at domstolen kunne stadfeste at folk i Norge ikke skulle sjikaneres fordi de ikke var av germansk rase eller kristen tro. “
Det er meget sannsynlig at Syltensaken førte til at Efraim Wolff var en av de første jødene som ble arrestert tidlig i Norge, til tross for at han ikke var medlem av noe jødisk trossamfunn.
Efraim hadde stor respekt for sin familie, men distanserte seg selv fra fedrenes tro. Da det ble kjent at han skulle gifte seg med Elisabeth i 1933 ble det “stor ballade i hjemmet”, skriver hans bror Theo i et konfidensielt julebrev fra Oslo i 1932.
De tre søstrene var imot dette “blandete ekteskapet”. De traff Elisabeth første gang ved Efraim Wolff's begravelse på Helsfyr i Oslo i 1942! En av Elisabeths slagord var:” Det er værst for dem sjøl” når folk ikke oppførte seg anstendig. Slik ble forholdet til de 2 svigerinnene “reparert” fra hennes side og slik ble det for Elisabeths barn også etter krigen.
Efraim hadde stor respekt for sin familie, men distanserte seg selv fra fedrenes tro. Da det ble kjent at han skulle gifte seg med Elisabeth i 1933 ble det “stor ballade i hjemmet”, skriver hans bror Theo i et konfidensielt julebrev fra Oslo i 1932.
De tre søstrene var imot dette “blandete ekteskapet”. De traff Elisabeth første gang ved Efraim Wolff's begravelse på Helsfyr i Oslo i 1942! En av Elisabeths slagord var:” Det er værst for dem sjøl” når folk ikke oppførte seg anstendig. Slik ble forholdet til de 2 svigerinnene “reparert” fra hennes side og slik ble det for Elisabeths barn også etter krigen.
Da han forlot Kristiansund i 1933, skrev Romsdalsposten at Kristiansunds sykehus hadde hatt en god tid under Koritzinskys ledelse. Foruten å være en fremragende lege, hadde han hatt pasientenes tillit og hans administrative dyktighet hadde kommet sykehuset til gode med orden og punktlighet.:”Mange og store forandringer og moderniseringer er foretatt i disse 12 år, alt på overlegens initiativ og hans kyndige ledelse,” skrev avisen.
Efraim jobbet ved Trondhjem sykehus i 8 år. Sykehuset manglet styring og fast ledelse. Folk kom og gikk som de ville slik at den nye overlegen stilte følgende spørsmål ved første styremøte på sykehuset: “ Er dette sykehuset til for de besøkende eller for pasientene ?” Omstillingen av driften og det bygningsmessige var ikke oppdatert, og 1930 årenes elendige økonomi gjorde det ikke lettere.
Efraim Wolff så det slik at siden han var jøde måtte han gjøre en betydelig bedre jobb enn om en ikke-jøde var ansatt. Med sine 50 år hadde han betydelig erfaring både som lege og som leder. Dette hjalp i den krevende stillingen, som muligens var det høyeste embete en jøde hadde i landet den gang.
Efraim Wolff så det slik at siden han var jøde måtte han gjøre en betydelig bedre jobb enn om en ikke-jøde var ansatt. Med sine 50 år hadde han betydelig erfaring både som lege og som leder. Dette hjalp i den krevende stillingen, som muligens var det høyeste embete en jøde hadde i landet den gang.
Familieliv og gjestfrihet blomstret. De 5 stuene var fyllt med maler-kunst fra år 1500 til 1800. Tjenerstaben bestod av både kokke og hushjelp foruten barnepleierske når det var spebarn i huset. Og det var det ofte i de 8 årene hjemmet besto.
Det var et viktig spørsmål om barna skulle døpes eller ikke. Foreldrene var enige om at dette måtte barna selv avgjøre etter hvert som de ble modne. Og slik ble det. Da Erik valgte å la seg døpe i november 1949, en uke før han ble konfirmert, ble de fire yngre søsknene Eva, Else, Elisabeth og Theo døpt samtidig. Dette ble en periode omtalt som “Den store barnedåpen i Ullern Kirke!”
Den 1.desember 1942 kom sivilt Nazipoliti på besøk i doktorboligen. Overlegen skulle arresteres for “hamstring” – det ble påstått at man hadde for meget B-såpe i kjelleren!
Efraim Wolff var advart mange ganger av slekt og venner at han var utsatt, og burde forlate landet, alene eller sammen med Elisabeth og barna. Efraim Wolff var av en slik støpning at dette var utenkelig for han. For det første hadde han “ikke gjort noe galt”, dessuten var ledelsen av sykehuset i en krisetid hans ansvar og ikke noe han ville flykte fra.
Han var den eneste den gang som tok de store lungeoperasjonene nord for Dovre. Han hadde Jernkorset fra første verdenskrig og som kirurg reddet livet til mange tyske soldater. Dessuten var Elisabeth høygravid med Theo som ble født en måned før arrestasjonen.
Arrestert for hamstring av B-såpe.
Den 1.desember 1942 kom sivilt Nazipoliti på besøk i doktorboligen. Overlegen skulle arresteres for “hamstring” – det ble påstått at man hadde for meget B-såpe i kjelleren!
Efraim Wolff var advart mange ganger av slekt og venner at han var utsatt, og burde forlate landet, alene eller sammen med Elisabeth og barna. Efraim Wolff var av en slik støpning at dette var utenkelig for han. For det første hadde han “ikke gjort noe galt”, dessuten var ledelsen av sykehuset i en krisetid hans ansvar og ikke noe han ville flykte fra.
Han var den eneste den gang som tok de store lungeoperasjonene nord for Dovre. Han hadde Jernkorset fra første verdenskrig og som kirurg reddet livet til mange tyske soldater. Dessuten var Elisabeth høygravid med Theo som ble født en måned før arrestasjonen.
Etter den tyske okkupasjonen i 1940 ble styret på Trondheim Sykehus nazifisert og lederansvaret enda mer komplisert. Den psykiske belastningen må ha vært enorm. Det er grunn til å tro at det psykosomatiske bidro til at kreften utviklet seg meget hurtig etter arrestasjonen. Vollan Kretsfengsel var første steg som fange og 10. februar ble han overført til Falstad fangeleir der han bl.a. fungerte som lege.
Fangetiden var preget av plaging, trakassering og konstant mangel på mat. Uken etter han ble arrestert i Trondheim bar det tilbake til sykehuset for avlusing sammen med andre fanger. På Falstad måtte han vaske gulv og vokterne moret seg med å sparke gulvbøtten overende slik at vannet måtte tørkes opp på nytt. Elisabeth fikk smuglet inn mat til Wolff men den ga han til de yngre fangene fordi som han sa: “ De trenger maten mer enn meg”.
Fangetiden var preget av plaging, trakassering og konstant mangel på mat. Uken etter han ble arrestert i Trondheim bar det tilbake til sykehuset for avlusing sammen med andre fanger. På Falstad måtte han vaske gulv og vokterne moret seg med å sparke gulvbøtten overende slik at vannet måtte tørkes opp på nytt. Elisabeth fikk smuglet inn mat til Wolff men den ga han til de yngre fangene fordi som han sa: “ De trenger maten mer enn meg”.
Etterhvert som han ble sykere måtte han selv til lege og ble innlagt på Levanger Sykehus der han døde den 15. mai 1942. Da nazistene forsto at han kom til å dø ble han “frigitt”. Ellers kunne dødsfallet blitt en belastning for Naziregimet. Hans grav er på den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo.
Hans minne og fasthet er bl.a. sikret ved en egen liten utstilling på Holocaust museet i Oslo. Han døde som han levde, ved ikke å flykte bort fra sitt ansvar som lege og familiefar.
skrevet av sønnen,
Erik Koritzinsky
Erik Koritzinsky
