Saturday, April 11, 2015















Ephraim Wolff Koritzinsky. Foto: Erik Koritzinsky



Ephraim Wolff Koritzinsky (1883-1942) var en jødisk kirurg som blant annet arbeidet som overlege ved sykehuset i Kristiansund (1920 – 1933) og ved Trondheim sykehus (1933 – 1941). Han var kjent som en rettskaffen og frittalende mann.


Dr. Koritzinsky var født i Karlstad i Värmland i 1883. Foreldrene var Abraham Josef Koritzinsky (1858 – 1928) og Pauline Abrahamson (1858 – 1908). Han gikk på skole i Hamburg fra 1894 til 1898 og tok norsk artium i 1901. Han avla medisinsk embetseksamen i 1909. Fra 1912 kombinerte han egen privatpraksis med et årsvikariat ved sykehuset i Kristiansund. Fra 1914 -1915 var Koritzinsky ansatt ved Nordlands Amtssykelys i Bodø og deretter i München og Bonn. I perioden 1917 – 1919 arbeidet han ved Ullevål kirurgiske avdeling.



Grensevakt på Storlien 1905. Efraim Wolff Koritzinsky (nr. 3 fra venstre i
bakre rekke) var sanitetskaptein. Antakelig
den første norske jøde med utdannelse fra Krigsskolen. Fotograf: ukjent




I Koritzinsky’s ansettelse som overlege ved sykehuset i Kristiansund i 1920, la han vekt på å behandle folk uansett sosial bakgrunn og uten å kreve betaling fra de fattigste. Han la stor vekt på å utbedre helsetjenestene og tilbudet i byen. Han fortsatte i denne stillingen til 1933. 

Koritzinsky var en engasjert mann med sine meningers mot. Han deltog aktivt i samfunnsdebatten og kjempet helhjertet mot alt som smakte av urettferdighet og antisemitisme. Han hadde et glødende engasjement. Han var aktiv medlem i Odd Fellow. Noen sterkt religiøs mann var han ikke, men både på det kulturelle og det historiske planet følte han seg som jøde. 

I 1927 gikk Koritzinsky til injuriesøksmål mot redaktøren av det antisemittiske tidsskriftet Nationalt Tidsskrift, Mikal Sylten. Saken gjaldt en del artikler i tidsskriftet der Koritzinsky ble omtalt på en måte som han fant injurienende. I artiklene ble han fremstilt som en mann som utnyttet sitt klientell økonomisk ved å ta for høye honorarer ettersom han ikke var spesialist. Han ble også beskylt for å ha avgitt falsk forklaring i en rettsak . Saken kom opp til doms i mai 1927. Aktor Bernhard Caspari og Ephraim Koritzinsky redegjorde for forhistorien til den omtalte aritkkelen:

Aktor: Men anser De Koritzinsky for kranglevoren?
Sveen: Nei
Sylten: Var det alminnelig før Koritzinsky kom til Kristiansund at det var 2-3 injuriesaker i Kristiansund?
Sveen: Ja-nei! Det hadde jo forekommet noen. Silseth var innblandet i en sak mot politiet i 1910.

Advokat Karl Johanssen ble bedt om å gi en karakteristikk av «Hr. Syltens journalistiske virksomhet, spesielt hans omtale av jøden.» Til det svarte Johanssen at enhver som hadde sett et nummer av "National Tidsskrift" måtte skjønne at artikkelen var skrevet av enten en maniakaliker eller en bakvasker. Syltens forsvarer, advokat Olavson, ville gjerne vite betydningen av ordet maniakaliker, hvorpå Johannesen svarer: «Et galt menneske. Det å være jøde er nok til at man kommer i det blad. Er det en mann med et jødeklingende navn som går konkurs eller er han så uheldig å begå en forbrytelse så omtales det i hr. Syltens blad, men man ser aldri folk av andre raser omtalt i den forbindelse."

Koritzinsky vant på alle punkter. Redaktør Sylten, som var en kjent antisemitt, ble dømt til 50 dagers betinget fengsel, 400 kroner i saksomkostninger og til å sette hele dommen på forsiden av Nationalt Tidsskrift innen to uker etter domsavsigelsen. Mikal Sylten ga ut en rekke utgaver av boka Hvem er hvem i jødeverdenen. Dette lille heftet ble i vesentlig grad benyttet av tyskerne i arbeidet med registrering av jødene i Norge.



Ephraim Koritzinsky FOTO: Privat


Koritzinsky var involvert i flere rettssaker. Under behandlingene av en injurieskade, var det flere som kom med en karakteristikk av overlegen. En av dem var stortingsmann Witzøe som karakteriserte overlege Koritzinsky som en meget dyktig og vel ansett lege, hjelpsom og godtgjørende overfor fattige. Koritzinsky var ifølge Witzøe ingen kranglevoren mann. «Det var ingen som mente det der oppe,» hevdet han.

Dr. Jørge Berner, sekretær i Den Norske Legeforening erklærte at overlegen var meddelt foreningen autorisasjon som spesialist i kirurgi, kvinnesykdommer og røntgenolog. «Det er neppe rimelig nå lenger at noen lege ble ansatt som overlege ved sykehus uten å være spesialist på et eller annet område,» forklarte han og la til at Koritzinsky var meget ansett som lege og at det ikke var noe å si på hans honoraravregning. Overrettssakfører Borchgrewinck hadde vært edsvoren fullmektig i Kristiansund og kjente bare Koritzinsky av omtale. Han hadde hørt overlegen omtalt og ifølge Borchrewinck var en meget elskverdig mann, men ble han tirret, ble han sint. 

I 1932 hadde sykehuset i Kristiansund kjøpt inn laken utenbys fra for å sikre best mulig kvalitet med rimeligst mulig pris i de økonomisk trange tidene. Etter at borgermester Anton Næss, som insisterte på at alle innkjøp skulle skje innenfor kommunen, ikke ville la denne saken være. Etter at sykehuset hadde gjort rede for seg flere ganger, leverte dr. Koritzinsky en formell klage med påfølgende utdyping til Kristiansund formannskap der han blant annet skrev:

“ [...] det [må] være berettiget å si fra når beskyldninger grunnløst rettes mot en institusjon, og når det er fare for at borgermesteren ved sin opptreden istedenfor å gagne byens interesser i disse vanskelige tider, nærmest må sies å gjøre det motsatte.” Borgermester Næss gikk da til sak mot dr. Koritzinsky og krevde at uttalelsene måtte kjennes døde og maktesløse. Borgermesteren tapte saken ved enstemmig dom og ble dømt til å betale saksomkostninger til den saksøkte og til statskassen.

Etter domsresultatet skriver kommunistorganet Tidens Krav, et blad som tidligere har vært i sterk opposisjon til overlegen i en redaksjonsartikler, bl.a følgende: «Den dom som igår blev avsagt i saken mellom overlegen og borgermesteren dekker stort sett den oppfatning som byens borgere har fått. Der er i dommen fastslått at borgermesteren ikke i det foreliggende tilfelle har ivaretatt byens økonomi. Det er en alvorlig beskyldning som umulig kan unnlate å få bølger. Det er klart at en så dyktig lege som Koritzinsky har bedre foståelse av hvad en patient trenger enn borgermesteren som synes å lage bråk bare der serveres kremfløte og bondesmør» . . 

Vel en uke senere tiltrådte Koritzinsky i sin stilling som overlege ved sykehuset i Trondheim etter å ha fungert som overlege i Kristiansund i 12 år. 

I «Romsdalsposten» stod følgende artikkel: «Vi tror vi har mengden av byens og distriktets befolkning med oss når vi sier at Kristansund sykehus har hatt en god tid under overlege Koritzinsky’s ledelse. Foruten å være en fremragende lege som har pasientenes fulle tillit, er han også i besittelse av stor administrativ dyktighet og dette har kommet sykehuset til gode i høy grad. Det hersker orden og punktlighet på alle områder der ute. Mange og store forandringer og modernisering er foretatt i disse 12 år, alt på overlegens initiativ under hans kyndige ledelse.» 

En av de siste sakene overlege Koritzinsky arbeidet med i Kristiansund var å sikre at det fantes et skikkelig drevet fødehjem i byen. Ettersom Kristiansund kommune hadde blitt satt under offentlig administrasjon på grunn av økonomiske problemer, hadde det blitt vanskeleg å sikre god drift av Røde Kors-hjemmet, drevet med kommunal støtte. Overlege Koritzinsky tok da kontakt med St. Borromeussøstrene. Løsningen ble at Borromeussøstrene startet en ny fødeklinikk, Stella Maris fødeklinikk, i Nordmørsgt. 3 (senere Flintegt. 5). Denne fødeklinikken, som også var bolig for nonnene, var i bruk fra 1935 og fram til 1956.

Koritzinsky var en stor beundrer av Fritjof Nansen og betraktet seg selv som en humanist. Fra 1923 var han også formann i Røde Kors i Kristiansund. På mange måter kan Ephraim Koritzinsky betegnes som en kulturpersonlighet med spesiell interesse for malerkunsten. Han hadde selv en så stor malerisamling og holdt ofte foredrag i ulike format om malerkunsten.

Maleriene fra hans personlige samling var også utstilt i Kristiansund. Det går frem av en avisomtale av overlegen i forbindelse med 50 års dagen hans i 1933 . . . «den store verdifulle samlingen han for en tid siden stilte ut her i byen vakte stor oppmerksomhet i kunst interesserte kretser.» Av flere blir han betraktet som en svært gavmild mann og på det området brøt han nok dermed tradisjoner og det bildet flesteparten hadde av jøden. Koritzinskys generøsitet kommer også frem i rettsreferatet der vitner forteller både om den og hans rettskaffenhet. Koritzinsky ble etter hvert en meget holden mann. 

Overlegens gavmildhet kommer blant annet til utrykk i Bjarte Blikengs lille anekdote i boken Byen Vaar: «Cirkus i Allanhagen var en opplevelse vi barna møtte med spenning. Når cirkusbåtene la til kai hjalp vi til med lossingen, men det vanket aldri fribilletter. Jo, forresten en gang fikk jeg en billett stukket i handa. Det var overlege Koritzinsky som hadde kjøpt en masse billetter Han delte dem ut til barna.»

At det ikke alltid var like lett for jødene som bosatte seg i Kristiansund går frem av flere avispolemikker. Det er særlig Korizinsky og forretningsmannen Herman Fischer som gjennom avisene tilkjennegir sine synspunkter. De avisene som i første rekke angrep jødene var «Nordmør» og «Møre Dagblad».

Finn Arnesen var en av dem som engasjerte seg på jødenes side. Han var ingeniør og arkitekt i Kristiansund. Hans ord om hvordan han i utgangspunktet var opplært til å se på jøden kan stå om et godt eksempel på den mest utbredte oppfatning av jøden.

Utdraget er fra avisen Nordmør, 8 mars 1920: «Min første kjendskap til jødene har jeg fra vor litteratur hvor der ei almindelighet forekommer kun et eksemplar av arten – den løgnaktige, falske aagerkarl som ikke kjender til andet her i verden end penge og som ikke skyr selv de verste middel for at vinde guld. Jeg er ikke alene om gjennom barndommen og den tidligste ungdom aa ha faat indpodet i mig denne jødetype saa ofte og saa kraftig at jeg trodde der fantes ingen jøde av en anden og bedre sort.»

Av avisutklipp fra 1933 og senere går det klart frem at Hitlers antijødiske propaganda apparat også hadde nådd frem til Kristiansund. Forretningsmannen Herman Fischer fikk det etter hvert enda mer travelt med å svare på alle de antisemittiske innleggene i avisen i byen. Følgende innlegg er hentet fra Møre Dagblad den 18 april 1933: 

Møre Dagblad, «Ryktene om jødeforfølgelse»: I de siste ukene har ryktene om fryktelige jødeforfølgelse i Tyskland gått som løpeild over hele verden (. .) Etter alt å dømme viser det seg imidlertid at ryktene i det minste er meget overdrevne. .(. .) Det drives således en systematisk kampanje mot utlandets angivelige usannheter om Hitlers regjering.» 

Til en av de anonyme debattantene, «V», svarte Herman Fischer i Møre Dagblad den 5 mai, 1933 følgende blant annet ved å sitere fra det jødiske tidskriftet Hatikwoh: «Det har aldri vært nordmanns skikk å skjule seg bak et anonymt merke ved angrep på navngitt person. Blant hederlige mennesker ansees dette som det usleste av all avispolemikk, hvorfor et svar er overflødig. Skriv under fullt navn og ta ansvar for det De skriver. .» 

« (.. ) med Hitler på maktens tinde i Tyskland idag er jødespørsmålet atter blitt det aktuelle problem som står under debatt. Problemet er ikke av idag og ganske sikkert har triumviratet Hitler Goebels og Göring ikke ønsket det på verdensopinionens dagsorden, men ufrivillig med grusomhetens mangel på logikk har disse statsmenn atter påtvunget den siviliserte verden dette problem som Tyskland idag vil drukne i lidelse og blod.» 

« (. .) Vi ber ikke om sympati, vi har ikke behov for å underlegges kvalitetsbedømmelse. Kun ett vil vi – kun ett forlanger vi og har vi krav på: Å bli godkjent som mennesker og få vår rett som mennesker, å forme vår eksistens og bygge vårt liv etter våre evner og etter vårt kall. Alminnelige menneskerettigheter krever vi.» 

«Overfor Tysklands jøder er de alminnelige menneskerettigheter med brutal forakt trampet under føttene. Jødene i Tyskland er stilt utenfor menneskehetens lover og roper forgjeves på de mest selvfølgelige rettigheter. (. .) Historiens dom mot Tyskland vil bli knusenede. Den vil også falle tungt på den øvrige verden.» 

Den 2. oktober 1941 kom det et brev merket «fortrolig» til fylkesmannen i Møre og Romsdal. I brevet ble fylkesmannen bedt om å skaffe til veie en fortegnelse over «alle faste eiendommer som måtte eies av personer av jødisk herkomst». Brevet var undertegnet av byråsjef Reinholdt Breien og justis minister Sverre Riisnæs.

Av rundskrivet går det fram at det her var snakk om medlemmer av det jødiske trossamfunn, personer hvis navn har jødisk tilknytning og person «om hvem Deres kontorpersonal vet at de er av jødisk avstamning. Som jødisk avstamning regnes i denne forbindelse også halvjøder (personer med to jødiske besteforeldre). Videre het det: «Mulige undersøkelser bes i tilfelle foretatt på så diskret måte som mulig». 

Initiativet til J-stemplingen kom allerede i oktober 1941, fra sjefen for det tyske sikkerhetspoliti i Norge, Heinrich Fehlis. Utad var det imidlertid NS-myndighetenes politidepartement som kunngjorde at alle norske jøder skulle få sine legitimasjonskort stemplet med en rød «J» innen 1. mars. 1. februar 1942 ble jødene i Trondheim registrert og fikk stemplet passene og legitimasjonskortene sine. Det gjaldt 20 personer. 

Den 1. desember 1941 blir overlegen ved Trondheim sykehus, Ephraim Koritzinksy arrestert sammen med mange andre jøder i Trondheim. En morgen står innbyggerne i Trondheim som tause vitner til et opptog av arresterte fanger med Ephraim Koritzinsky i spissen. De er på vei til Ephraims egen arbeidsplass, Trondheim sykehus, for avlusning Den 20. desember blir de transportert til Falstad skolehjem, som da er tatt i bruk som konsentrasjonsleir. På denne tiden begynner tyskerne i Trondheim å kaste ut jøder fra deres hjem og firmaene blir beslaglagt, bank kontiene sperret og de blir nektet adgang til deponerte eiendeler. Et par måneder senere blir de jødiske firmaene stoppet.

«Allerede i 1941 var både mor og far klar over at det vi eide, bortsett fra personlige klær ville bli tatt fra oss på et eller annet tidspunkt» skriver sønnen Erik Koritzinsky. «Før far ble arrestert ble en pålitelig lastebilsjåfør skaffet og mor fulgte lasset via Orkadal og Surnadal til hennes foreldres landsted utenfor Kristiansund. I en tale til et av sine barnebarn i 1970 årene sa mor: Det var en uhyggelig tur – flyene fløy like over hodet på oss og vi sprang til skogs og gjemte oss.»

Transporten var omfattende med malerier og sølvtøy osv. Malerisamlingen var stor og var utstilt i Trondheims kunstforening i 1932. På morfar Brostrup Mullers landsted ble våre eiendeler panelet inn mellom 2 vegger. Nyveggen ble malt så det var umulig å se at det var foretatt noe. En måtte jo regne med at nazistene ville ettersøke vårt verdifulle innbo hos våre slektninger når de først satte igang. Etter krigen ble den falske veggen revet ned og malerier uten rammer plukket frem tepper med møllkuler luftet og sølvet måtte vel pusses etter over 4 års lagring. Men hva gjorde vel det når vi klarte å lure nazipampene?»

Avis notis fra 27 oktober, 1942 leser følgende: «Jødenens formuer inndras til fordel for statskassen. Ny lov vedtatt av ministerpresident.» 

I et brev fra ministerpresident Quisling til statspolitisjef Karl Marthinsen av 12. november 1942, merket «personlig» fant Quisling grunn til å presisere følgende med hensyn til inndraging av jødiske formuer:

«De ved. inndragningen av jødenes formue i henhold til lov av 26. oktober 1942 beslaglagte lomme og armbandsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti.

De beslaglagte gull- sølv og smykkesaker skal som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene stilles umiddelbart til disposisjon for dem Herren Reichskommisar ved det tyske sikkerhetspoliti.. . .

Heil og Sæl

Quisling (u)
Lundesgaard (u)

Utover våren 1942 forverrer forholdene på Falstad seg. Fangene blir purret alt klokken 05:00 Arbeidsdagen varer til sent på kveld og blir ofte avsluttet med straffe-eksersis for selv de minste «forseelser» iløpet av dagen. De får ikke barbere seg og må gå med snauklippet hår. 

Følgende beskrivelse av forholdene på Falstad er hentet fra Ragnar Ulsteins bok «Jødar på flukt»:

"Ein liten jøde står i stram givakt fremfor ein ropande gestapomann. Offiseren tek ein brennande sigarett og set gloa inn i kinnet på jøden og hed den eder til det blir eit svart hol i kjøtet. Så tek han eit par kraftige drag av sigaretten igjen og set gloa for andre gong inn i såret. "

"I offiserbrakka ligg overlege Koritzinsky fra Kristiansund på kne og vaskar gulv. Han er omtrent ferdig med den lange korridoren. Ein offiser kjem slentrande inn på inspeksjon. Han gir vaskebøtta eit spark i retning av den knelande overlegen. Offiseren ler hjarteleg medan fangen set i gang å tørke opp. Overlegen hadde vore med på tysk side i første verdskrig for vel tjue år sia og var blitt dekorert med Jernkorset.»

«Fangane ble også kommandert til alle slags idiotiske ting bare for å more vokteren, f.eks synge fedrelandssanger eller andre sanger, samtidig som de måtte la seg rulle nedover åssiden, eller lage talekor på tysk og så på norsk: «Wir Juden sind die grösste Schande auf der Welt – Vi jøder er den største skam på jorden.»

Ephraim Koritzinsky blir så på grunn av en snikende sykdom og den harde fangebehandlingen han og de andre jødene til stadighet blir utsatt for, innlagt på sykehus i Levanger. Der dør han av kreft i mai 1942.


Takk til Erik Koritzinsky for tilretteleggelse
"Historien om Kristiansundsjødene"
Ove Borøchstein